hits

Tvang i psykiatrien

Hvorfor det fortsatt beltelegges folk i psykiatrien

VG har gjennom flere reportasjer det siste ret tatt for seg bruken av skalt beltefiksering p psykiatriske sykehus i Norge. Avisen mener kunne pvise at det foregr ulovlig bruk av belter p flere psykiatriske institusjoner. Videre hevder avisen at enkelte kontrollkommisjoner aksepterer at en slik malpraksis skjer.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Nr benyttes beltefiksering

Beltefiksering er et tvangstiltak man har mulighet til benytte p en lukket, psykiatrisk sengepost, hvis man anser det som siste utvei for forhindre at en utagerende, psykotisk pasient skader seg selv eller andre. Fr man gr til det skritt beltelegge pasienten, skal man imidlertid frst ha forskt en rekke andre tiltak for roe situasjonen, uten lykkes.

Det er viktig huske at hvis en pasient er preget av psykotisk angst eller desperasjon, fordi vedkommende er overbevist om at han er i livsfare, kan det vre meget sterke krefter i sving. En psykotisk pasient som frykter for sitt liv, kan vre i stand til gjre stor skade p mennesker eller inventar.

Prosjektet p Lovisenberg sykehus

En prosjektgruppe p Psykiatrisk klinikk, Lovisenberg Diakonale Sykehus, nsket teste ut flgende hypotese: En kombinasjon av tidlig voldsforebyggende intervensjon, og fysisk fastholding ved utageringer, vil kunne erstatte beltefiksering i mange tilfeller.

Prosjektet ble sparket i gang i november 2013. I lpet av det neste ret klarte man redusere bruken av beltefiksering med hele 85%, gjennom ulike tiltak fra miljpersonalets side. Jeg gjentar: Man oppndde en reduksjon av beltelegginger p 85%!!!

Fysisk fastholding

Denne studien viser med all tydelighet at det faktisk lar seg gjre redusere bruken av beltefiksering. P mottaksposten til Lovisenberg sykehus ble bruk av belter i det store og hele erstattet av fysisk fastholding; ett personal satt seg p hver side av pasienten, og holdt ham fast i hver sin arm. Nr pasienten rapporterte om at han hadde ftt kontroll p sin trang til fysisk utagere, ble han sluppet ls. I gjennomsnitt varte fastholdingen bare i noen minutter.

Hvorfor lot prosjektet seg gjennomfre

Hvorfor lot dette seg gjennomfre p Lovisenberg sykehus? Vel, det er nok flere grunner til det. En viktig grunn er at det var (er) et meget kompentent fagmilj p mottaksposten. Personale hadde mye erfaring og kunnskaper, ikke minst nr det gjaldt hndtere pasienter med hy voldsrisiko.

Mange hadde jobbet sammen i  lang tid, de kjente hverandre godt, og de kunne lene seg p en visshet om en god samhandling. Dessuten var (er) lokalitetene egnet til dette; et relativt romslig og oversiktelig fellesmilj, og ikke for trange soverom.

Viktige forutsetninger

Et kompetent fagmilj og egnede lokaler er en forutsetning for at man skal kunne erstatte beltefiksering med noe som er mindre inngripende i en persons autonomi. Mangler en eller begge av disse faktorene blir det dessverre svrt vanskelig g bort fra beltefikseringen mange steder.

Det er et trist faktum at fagmiljene verken er gode nok eller stabile nok p mange psykiatriske sykehus. Det er for f sykepleiere/ vernepleiere p jobb, og man m kanskje ty til ekstravakter for f vaktkabalen til g opp.

Mannen som legges i belter

La oss si at en mannlig pasient legges i belter p dagvakten klokken 12.00. Bakgrunnen er en voldsom fysisk utagering, hvor et personal blir skallet i ansiktet, og blir pfrt nesebrudd og en kraftig hjernerystelse. Alarmen gr, og det blir et voldsomt basketak fr man fr kontroll over situasjonen. Pasienten viser imidlertid ingen tegn til roe seg ned, og det blir bestemt at han skal beltefikseres.

Klokken 17.00, dvs fem timer senere, tyder alt p at han har roet seg ned, men ingen kan selvflgelig vite dette med sikkerhet. De mest erfarne pleierne har vrt p dagvakt, og de har gtt hjem klokken 16.00. Flesteparten av de som har kommet p kveldsvakt, er ufaglrte ekstravakter.

Kanskje fler den ansvarlige sykepleieren at bemanningen og kompetansen ikke er bra nok til skulle takle en eventuell ny utagering fra pasientens side. Det velges derfor - i samrd med vakthavende lege - forlenge beltefikseringen til morgenen etter.

Hvem har det egentlige ansvaret

Er dette en veldig urimelig handling fra personalets side? Br ikke sykehusledelse og politikere i s fall ta sin del av skylden for at dette skjer? Handler dette ikke i bunn og grunn om at det skal vre et kompetent fagteam p kvelds - og nattevakten, ogs? I s fall m sykehuset og avdelingen gis de ndvendige ressurser til srge for at dette kan la seg gjennomfre.

Regional sikkerhetsavdeling

Ett sykehus som har kompetansen i rikt monn, er Regional sikkerhetsavdeling (RSA). Dette er det sykehuset i Sr-st-Norge som tar i mot de farligste pasientene innenfor psykiatrien. Selv om fagmiljet er sterkt, brukes det mye beltefiksering p RSA. Dette gjres fordi lokalitetene ikke egner seg for hndtere mennesker med hy voldsrisiko p en skikkelig mte.


Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark. Foto: Fred Heggen
 

Ja, bygningsmassen til RSA er dessverre ikke annet enn en utrangert og dysfunksjonell dinosaur ute p Dikemark, og noe mer enn dette har ikke de bevilgende myndigheter noen gang vrt villig til tilby de farligste, psykiatriske pasientene. Siden lokalene er spass drlige, vil de ansatte vre veldig utsatt for voldshandlinger fra pasientenes side. Av den grunn har man derfor mttet holde enkelte pasienter beltefiksert over lang tid.

Kontrollkommisjonen har reagert

Det er ikke riktig at sykehusets Kontrollkommisjon ikke har reagert p dette. Kommisjonen har ppekt at slik beltefiksering ikke er i trd med lovverket, men den har ogs funnet det vanskelig skulle beordre stopp i beltefikseringen av visse pasienter. Dette fordi man flere ganger har erfart at disse pasientene da vil benytte frste og beste anledning til forske skade personale s alvorlig de bare kan.

Media m se p helhetsbildet

Man m gjerne kritisere bruken av beltefiksering p psykiatriske sykehus, og g til frontalangrep p psykiatrien. Media har utvilsomt en viktig rolle som samfunnets vaktbikkje. Og vi har dessuten en helseminister som ikke er vond be om komme p banen nr psykiatrien legges p hoggestabben.

Men hvis media velger lsrive en enkelt prosedyre fra helheten, og  ikke forsker se denne prosedyren i sammenheng med de totale ressurser som tilfres psykiatrien, blir resultatet ikke noe annet enn sensasjonsoppslag.

Hvorfor stiller ikke en avis som VG sprsml ved den systematiske nedbyggingen av lukkede, psykiatriske sengeplasser som n har foregtt i mange tir? Er ikke avisen nysgjerrig p hvem det er som skal ta seg de psykotiske, de maniske eller de farlige pasientene nr det snart ikke finnes lukkede sengeplasser igjen?

Hvorfor rettes ikke noe av fokuset mot den stadig mer hplse oppgaven det er, skulle gi psykiatriske pasienter en god og human behandling, nr man ikke har rd til bygge opp en solid fagkompetanse, eller nr man ikke har rd til erstatte en  antikvarisk bygningsmasse med moderne, hensiktsmessige lokaler?

Dette handler om penger

Jeg tenker at de fleste politikere og byrkrater vet hvor skoen egentlig trykker i dette sprsmlet. De vet meget godt at dette handler om penger, og at en god psykiatri vil koste mer enn man er villig til bruke av konomiske midler. Derfor skjer det ogs svrt lite mange steder nr det gjelder kompetansehevning eller utskiftning av bygningsmasse. Og derfor ser man en altfor liten reduksjon i bruken av beltefiksering i Norge.

Mindre bruk av tvang p Lovisenberg

Det har lenge vrt et helsepolitisk ml i Norge f redusert bruken av tvang i psykiatrien. Gledelig var det derfor at man p innntaksposten til Lovisenberg Diakonale Sykehus lyktes med redusere bruken av beltefiksering med hele 85%, gjennom ulike tiltak fra miljpersonalets side.


Foto: Fred Heggen
 

Prosjektet igangsettes

Ingen hadde vel forventet at nedgangen i beltefikseringen skulle bli s stor, da pilotprosjektet ble sparket i gang p akuttpsykiatrisk inntakspost i november 2013. Nyaktig ett r senere var alts bruken av mekaniske tvangsmidler (belteseng) redusert med 85%!

Jeg m innrmme at jeg fortsatt m gni meg i ynene nr jeg ser dette tallet, s jeg tenkte at studien absolutt fortjener bli hentet frem i lyset igjen.

Nr benyttes belteseng?

Nr brukes skalt beltefiksering, lurer du kanskje p. Jo, beltefiksering brukes hvis man anser det som siste utvei for forhindre at en utagerende, psykotisk pasient skader seg selv eller andre. Fr man gr til det skritt beltelegge pasienten, har man imidlertid frst forskt en rekke andre tiltak for roe situasjonen, uten lykkes.


Illustrasjonsfot: Colourbox
 

Kanskje tenker du at dette er en middelaldersk og inhuman mte behandle mennesker, og ja, det er unektelig veldig spesielt skulle reime en person fast til en seng. Det er viktig da huske at hvis personen er preget av psykotisk angst og desperasjon, er det sterke krefter i  sving. Vedkommende kan derfor vre i stand til gjre stor skade p mennesker eller inventar.

Enkelte ganger kommer man simpelthen ikke utenom beltefiksering, og i de aller fleste tilfellene pleier personen da roe seg ned.

Nye veier

Uansett, i 2013 nsket prosjektgruppen, bestende av Martin C Veland, Anders Jacob, Jorunn Olstad og Martin Myhre, g nye veier nr det gjaldt bruk av tvangsmidler. Hypotesen var at en kombinasjon av tidlig voldsforebyggende intervensjon, og fysisk fastholding ved utageringer, ville kunne erstatte beltefiksering i mange tilfeller.


Sjef p psykiatrisk klinikk, Lovisenberg, Martin C Veland
 

Pasienter og personale mtte involveres

For at prosjektet skulle ha noen mulighet til la seg gjennomfre, mtte bde personalgruppen og pasientene involveres. Av erfaring visste man at de aller fleste beltefikseringene skjedde innen de frste seks timene etter innleggelse. De preventive tiltakene mtte derfor iverksettes tidlig i behandlingsforlpet. Det var samtidig viktig unng at redusert tvangsmiddelbruk skulle g p bekostning av sikkerheten til personale og pasienter.

Noe av det frste man gjorde, var fysisk fjerne beltesengen fra inntaksposten. Bde for personale og pasientene var nok dette en psykologisk viktig markering av at en ny tid var i anmarsj.

Vurdering av voldsrisiko

De pasientene som ble innlagt p tvangsparagraf, mtte gjennom en rutinemessig vurdering av voldsrisiko. Etter vurderingen fikk de tilbud om en aggresjonsforebyggende samtale, i tillegg til et strukturert intervju om vold. Dette for f pasientene til reflektere over egen atferd og reaksjonsmnstre i stressende situasjoner.

Skjedde det likevel fysiske utageringer, og det ble ndvendig for miljpersonale ta kontroll over situasjonen, benyttet man n en fastholding av pasienten. I praksis foregikk det ved at ett personal satt seg p hver sin side av pasienten, samtidig som de holdt en arm hver.

Den fysiske fastholdingen

Under selve fastholdingen forskte personale aktivt opprettholde en lsningsorientert dialog med pasienten, og fastholdingen ble avsluttet nr pasienten signaliserte at han hadde tilfredsstillende kontroll p egen atferd. Lengden p fastholdingen var aldri over 30 minutter.

Fastholdingens gjennomsnittlige varighet var faktisk p 8 minutter for kvinner, og 13 minutter for menn. Hadde pasientene i stedet blitt beltefiksert, ville de ganske sikkert ha mttet ligge i belter en god stund lenger.


Foto: Fred Heggen
 

S kan man jo sprre om en fastholding i seg selv kan vre mer belastende for enkelte pasienter enn for andre. Kanskje vil en s tett fysisk kontakt med andre mennesker kunne virke retraumatiserende? Det er likevel mye som tyder p at det oppleves som mer belastende for en slik pasient skulle beltefikseres til en seng.

Varige holdningsendringer

Mens prosjektet pgikk, ble det samtidig arbeidet med struktur og holdningsendringer i personalgruppen. Det viste seg at bde holdningsendringene  og mten jobbe p holdt seg ogs etter at prosjektet ble avsluttet.


Foto: Fred Heggen
 

Fastholding har kommet for bli

Det betyr at det veldig sjeldent skjer en beltefiksering p inntaksposten, og at i de aller fleste tilfellene er det tilstrekkelig med kortvarig fastholding. Tvangsbruken ser med andre ord ut til vre varig redusert.

Det er en annerledes virkelighet p lukket avdeling.

Det finnes ikke en felles virkelighet for oss alle. Heller er det slik at det eksisterer mange virkeligheter. Min virkelighet kan derfor vre veldig forskjellig fra din. I s fall betyr dette at du og jeg ser verden fra ulike ststeder. Den virkeligheten jeg opplever, vil vre med p forme mine meninger og holdninger. Det samme vil gjelde for deg; din virkelighet vil pvirke dine synspunkter og overbevisninger.

 


Vor Frue Hospital                                         Foto: Tone Fred
 

Forskjellige virkeligheter

Siden vi opplever forskjellige virkeligheter, kan jeg da forvente at du skal forst hvorfor jeg tenker som jeg gjr? Og hvis du ikke forstr meg, hvordan kan du da anerkjenne mine synspunkter?

Min virkelighet

La meg fortelle om den yrkesmessige virkeligheten som har vrt min de siste 10 rene. Jeg har i denne perioden jobbet som overlege p lukkede, psykiatriske sengeposter. Lukkede sengeposter finner man innen akuttpsykiatri, intensivpsykiatri eller sikkerhetspsykiatri.

 

Oppklaring av begreper

Blir man alvorlig psykisk syk, og er i behov av en innleggelse p en lukket sengepost, legges man inn p en akuttpsykiatrisk avdeling. Ser sykdomsforlpet ut til bli langvarig, flyttes man fra akuttpsykiatrisk over til en intensivpsykiatrisk avdeling. Blir man som en flge av sinnslidelsen ansett som en fare for sine omgivelser, kan man skes overfrt til en sikkerhetspsykiatrisk avdeling.


Regional sikkerhetsavdeling                             Foto: Fred Heggen
 

Mennesker med alvorlig psykisk sykdom

Dette betyr at jeg i mange r har mttet forholde meg til mennesker med alvorlige, psykiske lidelser. Jeg har blant annet mtt mennesker med schizofreni, bipolar lidelse, alvorlig depresjon eller ulike typer personlighetsforstyrrelser. Ikke bare har jeg mtt dem, men jeg har ogs forskt behandle dem.

Behandlingen som gis p en lukket avdeling, kan vre basert p frivillighet, eller den kan vre understttet av tvangstiltak. Tvangen som benyttes, har som forml sikre en adekvat og forsvarlig behandling. Eller den ses p som en ndvendighet for unng at pasienten skader seg selv eller andre.

 

Om dele en virkelighet

Virkeligheten jeg opplever p arbeidsplassen, deler jeg med en rekke andre yrkesgrupper. Dette fordi behandlingen p en psykiatrisk avdeling er tverrfaglig. Det kan vre at vi har forskjellige oppgaver og tilnrminger, men uansett hvilken profesjon man tilhrer, har vi et felles ml om gjre pasienten frisk eller symptomfri. Lykkes vi ikke med dette, klarer vi likevel alltid oppn en bedring av pasientens psykiske helsetilstand.

ECT

I min virkelighet fles det ikke unaturlig tilby ECT (elektrosjokkbehandling) til en pasient med en alvorlig depresjon. Dette fordi jeg p arbeidsplassene mine har mtt mange mennesker med den invalidiserende og potensielt ddelige sykdommen, alvorlig depresjon. Jeg har ogs gitt mange av dem ECT, og jeg har erfart den utrolig gode effekten denne behandlingsformen har hos mennesker med denne alvorlige diagnosen.


Utstyr til ECT                                               Foto: Fred Heggen
 

Antipsykotiske legemidler

I min virkelighet fles det heller ikke unaturlig tilby behandling med antipsykotiske legemidler. Veldig mange av de som er inneliggende p disse avdelingene, har nemlig en psykoselidelse. De psykotiske symptomene er ofte gjennomgripende og overstyrende, og kan fre til en total realitetsbrist hos pasienten.

En forutsetning for gjre pasienten tilgjengelig for samtaleterapi eller andre terapiformer, er at han frst blir mindre preget av psykotiske symptomer. For f ham dit, m han behandles med antipsykotisk medisin.

 

Eller sagt p en annen mte: Uten antipsykotiske legemidler ville lukkede avdelinger i psykiatrien havarert i lpet av kort tid.

 

Gr ikke den psykotiske pasienten med p en medikamentell behandling, vil jeg derfor ikke nle med fatte vedtak om tvangsmedisinering. Et slikt vedtak kan pasienten pklage til Fylkeslegen. Fr ikke pasienten medhold p klagen, iverksettes den medikamentelle behandlingen.

Motstand mot tvangsbruk

Jeg vet at mange reagerer negativt p bruken av tvang i psykiatriske avdelinger. Mange himler  med ynene nr de fr kjennskap til at det fortsatt gis elektrosjokkbehandling p norske psykiatriske sykehus. Og bruken av antipsykotiske legemidler mter sterk motstand i antipsykiatriske miljer og i skalte interessegrupper. For ikke snakke om tvangsmedisineringen, da.

 

Selv om det kan vre mange grunner til denne motstanden, mener jeg den frst og fremst skyldes det faktum at vi opplever forskjellige virkeligheter. Som jeg skisserte innledningsvis, er ikke min virkelighet p en lukket, psykiatrisk sengepost den samme virkeligheten man mter utenfor sykehuset. Det har jeg selv ftt erfare de siste tre mnedene, hvor jeg har jobbet i Akutteamet til Lovisenberg distriktpsykiatriske senter (Lovisenberg DPS).


Lovisenberg DPS i Hagegata 32 , Tyen                 Foto: Fred Heggen
 

Min nye virkelighet

Verden ser virkelig helt annerledes ut herfra enn hva som var tilfelle da jeg var p en intensiv sengepost p Vor Frue Hospital. I min nvrende stilling p Lovisenberg DPS mter jeg mennesker med store og mindre store problemer, og stort sett klarer vi (behandlingsteamet) lse disse problemene uten en innleggelse p akuttpsykiatrisk avdeling. Det foreskrives sjeldnere antipsykotiske legemidler, og det kan vre tilstrekkelig gi lavere doser enn det man ofte m gjre p en lukket avdeling.

 

Bortsett fra de gangene vi m tvangsinnlegge noen p akuttpsykiatrisk avdeling, skjer mesteparten av behandlingen og oppflgingen p frivillig basis. I denne virkeligheten fungerer dette. P en lukket avdeling er det ikke alltid at frivillighet fungerer.

Mitt frste mte med akuttpsykiatrien

For den virkeligheten man mter p en lukket avdeling, kan vre vanskelig for utenforstende fatte fullt ut. Det fikk jeg selv erfare, da jeg for frste gang skulle ha mitt virke p en akuttpsykiatrisk avdeling.

 

Da hadde jeg allerede vrt to r i spesialisering p et distriktpsykiatrisk senter i Mysen. Fr dette hadde jeg praktisert som fastlege i 13 r. Jeg hadde med andre ord en lang fartstid som lege, og jeg hadde en rekke erfaringer med psykiatriske pasienter. Jeg burde med andre ord ha vrt godt forberedt til legestillingen p en akuttpsykiatrisk avdeling.

En virkelighet jeg ikke hadde forventet 

Likevel opplevde jeg det frste mtet med pasientene i den akuttpsykiatriske avdelingen p Ullevl sykehus som surrealistisk og oppskakende. For dette var en virkelighet jeg ikke hadde opplevd tidligere. Aldri hadde jeg vel kunnet forestille meg at mennesker kunne bli s preget av sine psykiske lidelser.

Intensiteten og uttrykksformen var noe helt annet enn hva jeg tidligere hadde erfart. Uforutsigbarheten, kombinert med et skyhyt symptomtrykk, gjorde meg i starten redd og usikker. Gradvis vennet jeg meg til min nye virkelighet, og kunne g inn i rollen som behandler.

Mannen som nesten ble drapsmann

Senere, p et annet sykehus, skulle jeg f erfare hva mangel p adekvat medisinering i verste fall kan fre til. En ung, kvinnelig sykepleier ble, uten forvarsel, angrepet fysisk - og forskt drept - av en mannlig pasient. Denne mannlige pasienten hadde nektet oppstart med antipsykotisk medisin, og det var n snakk om tvangsmedisinering.

 

Den kvinnelige sykepleieren overlevde mishandlingen mirakulst, men fikk varige men. Hendelsen satte naturlig nok sitt preg p hele avdelingen i lang tid. Pasienten, som i psykotisk tilstand nesten var blitt drapsmann, ble i rettssaken som fulgte, funnet utilregnelig i gjerningsyeblikket, og han ble dmt til behandling. Han ble behandlet med antipsykotiske legemidler, kom ut av psykosen, og har n fungert helt fint i flere r. Med medisiner!

Hvordan skal du kunne forst?

Til tross for mange rs erfaring som lege klarte jeg alts ikke forestille meg det trykket som ventet meg p en lukket avdeling. Jeg kan derfor ikke forvente at du skal gjre det. For du har kanskje aldri jobbet der. Heller ikke har du vrt innlagt p psykiatrisk sykehus. S du har derfor ingen forutsetninger for  vite hva som foregr innenfor de lste sykehusdrene. Det vil imidlertid ikke vre unaturlig om du har en rekke fantasier om svel behandlingsmetoder som behandlingseffekt.

 

Nei, jeg forventer ikke at du skal forst min virkelighet. Men jeg skulle likevel nske at du ville anerkjenne den, slik jeg selvflgelig m anerkjenne at min virkelighetsforstelse ikke er like gangbar overalt.

Gjensidig respekt

Gjensidig respekt er nesten alltid den beste garantien for at konstruktive debatter kan finne sted. Uten konstruktive debatter i forkant blir det sjelden vellykkede endringsprosesser. Og enda viktigere: Uten en solid faglig forankring vil endringsprosessene aldri lykkes.

 

.

 

 

 

 

 

En helseminister p ville veier

Helseminister Bent Hie mener det brukes for mye tvang i norsk helsevesen. Han lanserer n forslag til lovendringer, som han tenker vil endre p dette. Enkelte av forslagene er dessverre ukloke og upresise, og har ingen forankring i fagmiljene innen psykisk helsevern.

 

Foto: Bjrn Studedal

I morgen var jeg alltid en lve

Hie har lest boken til Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en lve, og han refererer flittig fra denne i kronikken i Aftenprosten den 12.04.16. Frste og siste del av kronikken er forvrig viet til en episode som den samme Lauveng hevder hun ble utsatt for i forbindelse med en innleggelse p et psykiatrisk sykehus, og det skal ikke vre noen tvil om hva som er Hies budskap:

I stedet for tvangsbruk m legene lre seg respektere pasientene.

Et oppgjr med psykiaterne

For det er selvflgelig legene - psykiaterne - Hie vil stramme opp. Psykiaterne tar, i flge helseministeren, for lett p det med tvangsbruk. "Bruk av tvang overfor syke mennesker skal ikke vre noe lett valg", skriver Hie, fr han slr fast: "Derfor skal tvang alltid vre siste utvei."

 

Jeg m nesten klype meg i armen nr jeg leser dette. Tror virkelig Hie at tvangsbruk er noe psykiatere tyr til med letthet?  Forestiller han seg at bruk av tvang er noe leger foretrekker fremfor frivillige behandlingstiltak? Ja, tydeligvis er det slik Hie tenker, og han pstr da ogs at "mye tyder p at tvang noen ganger blir tatt i bruk fr alt annet er prvd."

Hvordan vet Hie det? Kan han dokumentere denne pstanden?

 

Kontrollkommisjonens oppgaver

Hie skriver: "Dagens regler sikrer ikke godt nok at pasienter blir hrt fr, under og etter bruken av tvang."

Har Hie belegg for hevde dette? Har ikke helseministeren ftt med seg at det til enhver psykiatrisk institusjon er tilknyttet en Kontrollkommisjon?

 

Dette er en kommisjon som er uavhengig av institusjonen, og som alltid ledes av en jurist. Alle tvangsvedtak som fattes, m begrunnes av den faglig ansvarlige spesialist. Det er Kontrollkommisjonen som gr gjennom begrunnelsene, og som vurderer lovligheten og hensiktsmessigheten av de ulike tvangstiltakene.

 

Alle tvangsvedtak som fattes av psykiatere eller psykologspesialister kan av pasienten pklages til Kontrollkommisjonen. Klagen vil bli behandlet i et rettsmte, hvor pasienten mter Kontrollkommisjonen sammen med sin advokat. I tillegg er sykehuset representert ved en spesialist.

 

Mistillit mot kontrollkommisjonene

Mener Hie at de uavhengige kontrollkommisjonene ikke fungerer som de skal? Er det helseministerens syn at de ikke gjr jobben sin, som jo skal vre sikre og ivareta pasientrettighetene?  Uansett hva han skulle mene med sine formuleringer, er det oppsiktsvekkende at en helseminister  direkte eller indirekte - uttrykker en s stor mistillit mot et eksisterende og velfungerende kontrollorgan.

 

Avskaffelse av det tvungne psykiske helsevernet

"Vi kommer til foresl at pasienter som er samtykkekompetente, fr rett til avslutte tvangsbehandling og rett til nekte ta imot tilbud om behandling."

Forstr Hie hva han her gr inn for? At det skal vre mulig for alvorlig sinnslidende pasienter selv avgjre om behandlingen skal fortsette. At pasientene skal kunne motsette seg at behandling i det hele tatt iverksettes. Hvis denne lovendringen gjennomfres, avskaffes i realiteten det tvungne psykiske helsevernet. 

 

Nr man i dag fatter et tvangsvedtak om behandling, er dette, logisk nok, som en flge av at pasienten motsetter seg den behandlingen som tilbys. Pasienten nsker alts ingen behandling. For i det hele tatt komme i gang med en behandling som pasienten avviser, blir det ndvendig fatte vedtak om tvungen behandling. Jeg har til dags dato ikke opplevd at et slikt vedtak fra min side har overbevist noen pasient om at psykiatrisk behandling er veien g.

 

I praksis vil helseministerens forslag innebre at det heretter vil bli opp til pasienten selv bestemme om behandling skal skje eller ikke, uavhengig av vedkommendes psykiske helsetilstand. De mest psykotiske, maniske eller selvmordstruede menneskene er de som i dag er gjenstand for de fleste tvangsvedtakene. Fordi de er behandlingstrengende, men motsetter seg behandlingstilbudene.

 

Fr Hie det som han vil, vil disse pasientgruppene i fremtiden verken kunne holdes  tilbake p avdelingen, eller behandles, mot sin vilje. Har Hie tenkt over hva slags konsekvenser dette vil f for alvorlig psykisk syke mennesker og deres prrende? Eller for samfunnet?

 

En helseminister uten tro p antipsykotiske legemidler?

Vi vet at mange pasienter i psykisk helsevern opplever tvangsmedisinering som et overgrep. Derfor vil vi forlenge underskelsestiden fra tre til fem dgn fr man kan g inn for tvangsmedisinering. Skriver Hie.

 

Ja, hva betyr dette i praksis? Det betyr at en pasient som fremviser symptomer p en alvorlig sinnslidelse (psykose eller mani), og som nekter ta imot forordnet medikasjon, skal gis anledning til g umedisinert inne p avdelingen i fem dgn, fr behandleren kan fatte vedtak om tvangsmedisinering. I dag kan et slikt vedtak fattes etter 72 timer, dvs tre dgn.

 

Nr man som behandler fatter vedtak om tvangsmedisinering, er det fordi man mener pasientens psykiske helsetilstand er s drlig at det er ndvendig komme i gang med en medikamentell behandling, selv om pasienten alts motsetter seg dette.

 

Nr Hie n foreslr at man m vente i ytterligere to dgn fr et vedtak kan fattes, m jo det nesten bety at Hie egentlig ikke har noen tro p antipsykotiske legemidler. For hadde han hatt det, ville han jo innsett at det ikke er noen fordel, verken for pasienten eller sykehuspersonale, utsette behandlingsstarten med to dgn.

 

Disse to dgnene kan nemlig bli svrt lange og krevende hvis pasienten hele tiden gr til fysisk angrep p personale. Eller hvis pasienten p psykotisk grunnlag bedriver alvorlig selvskading. Eller hvis den maniske pasienten hele tiden blamerer seg, og tyer grensene.

 

Og er det slik at Hie ikke har noen tro p antipsykotiske legemidler, s er dette i s fall svrt alvorlig for norsk psykiatri. For hvordan skal et fagmilj forholde seg til en helseminister som ikke anerkjenner medikamentell behandling mot psykoser?

 

Intervjuet i Aftenposten

 Leder i Norsk psykiatrisk forening, Anne Kristine Bergem, fr i Aftenposten den 12.04.16 anledning til kommentere Hies pstand om for mye tvang i psykiatrien. Bergem sier: Det er ingen psykiatere som liker utve tvang, men av og til finnes det ikke gode alternativer. Vi er absolutt innstilt p lovendringer. Vi skulle bare s gjerne vre med i diskusjonene.

 

 

Helseminister Hie fastholder i intervjuet at det er for mye og feil bruk av tvang. Hie sier han forstr at en del av tiltakene vil mte motstand fra ulike fagmiljer. " - Men historien har vist oss at hvis vi hadde overlatt dette til fagmiljene alene, ville det gtt galt av sted." Slr den norske helseministeren bombastisk fast. Han som valgte lytte til brukerorganisasjonene og interessegruppene, men som (bevisst?) unnlot rdfre seg med fagfolkene innen psykisk helsevern.

 

Arroganse er aldri kledelig. Selv ikke for en helseminister.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tvangsbruk i psykiatrien kan ogs skje utenfor sykehus

Bruk av tvang i psykiatrien kan i en del tilfeller vre nyttig og hensiktsmessig. Dette gjelder srlig i forbindelse med innleggelser p akuttpsykiatrisk avdeling, hvor tvangen sikrer en ndvendig behandling av mennesker med alvorlige sinnslidelser.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

En person som er preget av psykotiske eller maniske symptomer vil ikke sjelden motsette seg svel innleggelse p sykehus som adekvat behandling med legemidler. Dersom vilkrene for en tvangsinnleggelse er til stede, vil denne motstanden kunne overprves.

Tvang ogs etter utskrivelse

Men ogs ved utskrivelse fra det psykiatriske sykehuset vil det kunne vre en behandlingsmessig fordel om personen fortsetter vre underlagt tvungent psykisk helsevern. Det vil i s fall vre en psykiater eller psykologspesialist ved det distriktspsykiatriske senteret (DPS) som da vil vre ansvarlig for flge opp tvangsbruken.

Bruk av tvang utenfor sykehus kan vre hensiktsmessig hvis pasienten har en alvorlig sinnslidelse som forverrer seg i perioder, og som gjr det ndvendig med hyppige innleggelser p akuttpsykiatrisk avdeling.

 

Mannen som sluttet innta sine medisiner

La meg ta et eksempel: Hvis pasienten har en kronisk psykoselidelse, en schizofreni, vil denne nesten alltid forverres hvis pasienten slutter innta antipsykotiske medisiner. Nr tilstanden forverres, og pasienten fremviser psykotiske symptomer, vil han ofte motsette seg innleggelse p psykiatrisk sykehus.

 

sad and lonely teenager with hidden face sitting in the night park
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Er han underlagt tvungent psykisk helsevern nr han flges opp p det distriktspsykiatriske senteret (DPS), kan spesialisten der begjre ham tvangsinnlagt p psykiatrisk avdeling. Spesialisten fatter da ganske enkelt et vedtak om overfring av tvangen fra DPS til det psykiatriske sykehuset.

Men dette vil ikke kunne skje dersom pasienten gr til frivillig behandling p DPS. Psykologspesialisten eller psykiateren vil ikke da ha anledning til begjre ham tvangsinnlagt p sykehus.

Hvis frivillig p poliklinikk, skal innleggelse skje frivillig.

Hvis vi gr tilbake til eksempelet med den schizofrene mannen som sluttet innta sine medisiner, er hovedregelen den at en innleggelse p psykiatrisk avdeling kun vil skje dersom mannen gr med p bli innlagt. Frivillig. Dette fordi han frivillig har latt seg behandle poliklinisk p DPS.

 

Tanken er at hvis man er i et frivillig behandlingsopplegg utenfor sykehus, skal man vre trygg p at dette ikke plutselig endres til et tvangsopplegg hvis man m legges inn.

Anorexia - Printed Diagnosis with Red Pills, Injections and Syringe. Medical Concept with Selective Focus.
Foto: Colourbox
 

Begjring om tvungen legeunderskelse

Hvis behandleren p DPS mener at den frivillige pasienten er i behov av en innleggelse p lukket avdeling, og pasienten motsetter seg en slik innleggelse, vil det vre mest riktig om behandleren formelt avslutter behandlingskontakten med pasienten.

 

Bydelsoverlegen vil s bli anmodet om fatte et vedtak om tvungen legeunderskelse (TLU) av pasienten. Pasienten vil deretter bli brakt til DPS, hvor en ny vurdering gjres. 

Hvis den som n vurderer pasienten, finner at vilkrene for en tvangsinnleggelse er til stede, kan pasienten begjres tvangsinnlagt p lukket, psykiatrisk avdeling. 

 

I begge tilfeller ender det med en tvangsinnleggelse, men i det siste eksempelet (hvor paienten ikke er underlagt tvungent psykisk helsevern) vil man mtte bruke mer tid og ressurser p f gjennomfrt innleggelsen.

 

Mulighet for tvangsmedisinering

Det at en pasient er underlagt tvungent psykisk helsevern utenfor sykehuset, muliggjr ogs skalt tvangsmedisinering med antipsykotiske legemidler.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Slik tvangsmedisinering kan bli iverksatt i de tilfeller hvor pasienten gjentatte ganger slutter innta medisiner s snart han skrives ut fra sykehus. Ofte foreligger det et betydelig rusmisbruk parallelt med den alvorlige psykoselidelsen. Det tar derfor ikke lang tid fr pasienten igjen er preget av psykotiske symptomer, og pny m innlegges p lukket avdeling.

 

For unng stadige innleggelser, og for forhindre kognitiv svikt og et stadig strre funksjonsfall hos pasienten, kan det derfor vre hensiktsmessig fatte vedtak om tvangsmedisinering. Dette betyr at pasienten fr sin antipsykotiske medisin enten han vil eller ikke. Som oftest vil dette mtte skje ved gi regelmessige injeksjoner med depotmedisin. 

Nr kan det vre hensiktsmessig med bruk av tvang?

Slik jeg ser det, kan alts utskrivelse til tvungent psykisk helsevern utenfor sykehus frst og fremst gi en helsemessig gevinst hvis pasienten er i en fase av livet - og sykdomsprosessen - som tilsier et behov for hyppige og yeblikkelige innleggelser p akuttpsykiatrisk avdeling.

Eller hvis pasienten gang p gang nekter innta sine medisiner, og av den grunn m behandles med legemidler mot sin vilje (tvangsmedisinering). 

- Tvang kan vre god behandling

 

Jeg har i mitt forrige blogginnlegg (Riktig bruk av tvang kan forhindre skalte psykiatridrap) redegjort for de tvangstiltak jeg mener m iverksettes overfor den lille gruppen mennesker med alvorlig sinnslidelse som samtidig har en forhyet voldsrisiko. 

 

De fleste mennesker med alvorlig psykisk sykdom har imidlertid ingen forhyet risiko for vold. En del av disse faller erfaringsmessig stadig ut av behandlingsopplegget. Kan en riktigere bruk av tvang vre en mte sikre behandlingen ogs for denne gruppen?

 


Illustrasjonsfoto

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke nsker innfring av flere tvangstiltak enn de som i dag foreligger. Poenget mitt er heller at man i strre grad br ta i bruk de mulighetene det tvungne psykiske helsevernet pner for, slik at en god og tilstrekkelig behandling kan la seg gjennomfre.

 

For det er vel behandling av den psykiske lidelsen som er poenget, eller hva?

 

 

Jeg mener: Hvis det virkelig er slik at man mener psykiatrisk behandling er til det beste for pasientene, br man ikke da samtidig tilstrebe at denne behandlingen virkelig blir gitt?

 

 

Frivillighet br forskes

Mange pasienter med diagnosen paranoid schizofreni eller bipolar lidelse fr i dag behandling p frivillig basis. Dette er selvflgelig den optimale behandlingssituasjonen, og br vre den man forsker strekke seg etter. Lovteksten i Psykisk helsevernloven sier dessuten at frivillighet skal vre forskt, fr man underlegger pasienten tvungent vern. Dette gjres da ogs i praksis; mange pasienter skrives ut fra sykehus til frivillig oppflging p psykiatriske poliklinikker.

 

 

Men ikke alle klarer flge opp medisiner og polikliniske avtaler etter utskrivelse fra sykehuset.  Resultatet er alltid tilbakefall av symptomer - og nye innleggelser p psykiatrisk avdeling. Fordi man som helsepersonell vegrer seg for plegge mennesker antatt undige tvangstiltak, skrives de likevel ut til frivillig vern, eller det tvungne vernet oppheves kort tid etter utskrivelse.

 

 

Tabletter versus injeksjoner

Den medikamentelle behandlingen gis ofte i form av tabletter, noe som gjr det forholdsvis enkelt avslutte behandlingen p egen hnd. Jeg hper jeg ikke blir misforsttt n; behandling med tabletter er helt uproblematisk s lenge pasienten selv har akseptert sin kroniske, psykiske lidelse. Behandling med tabletter fungerer helt fint s lenge pasienten har erfart at medisinen(e) gjr det mulig leve et stabilt og normalt liv. Men for de som fornekter sin psykiske lidelse, er medisiner gitt i tablettform en drlig ide.

 

 

Eksempel

La meg illustrere dette gjennom et eksempel:

 

Bakgrunnshistorie:

Kvinne, s vidt passert 40, kjent paranoid schizofreni. Enslig, ufretrygdet, bor i kommunal leilighet. Ett barn hun er fratatt omsorgen for. Rusmisbruk (heroin, hasj, alkohol, amfetamin, vanedannende piller). Flere tvangsinnleggelser p psykiatrisk avdeling grunnet gjennomgripende psykoser. Ingen voldsproblematikk.

 

 

Aktuelt:

Det aktuelle er at man i lengre tid har hatt mistanke om at kvinnens schizofrene lidelse har forverret seg. Hun har i flere uker nektet hjemmesykepleien adgang til leiligheten sin, og naboene har begynt klage over den vonde lukten som brer seg ut i korridoren. Det fattes vedtak om tvungen legeunderskelse.

 

 

Nr akutt-teamet kommer for hente henne, finner de at leiligheten hennes er ramponert og forsplet. Stanken er intens, og de finner spor etter skadedyr. De finner kvinnen i et hjrne p soverommet, hvor hun ligger p en skitten madrass. Hun er ustelt, avmagret og forvirret. Hun blir vurdert vre dehydrert, og hun hoster stygt. Det ligger brukte sprytespisser p gulvet, og hun har tydelige infeksjoner omkring stikkstedene p armer og ben.

 


Illustrasjonsfoto
 

Hun gr med p en innleggelse p medisinsk avdeling, men hun gjr det samtidig klart at hun ikke vil legges inn p psykiatrisk avdeling. Hun mottar livsndvendig, medisinsk behandling p sykehuset. Siden hun blir oppfattet som psykotisk, fr hun tilsyn av en psykiater. Psykiateren anbefaler overflytting til psykiatrisk avdeling. Kvinnen motsetter seg dette, og indremedisineren velger derfor legge henne inn p tvang.

 

S hun kommer inn p den samme psykiatriske avdelingen som hun for seks mneder siden ble utskrevet fra.

 


Illustrasjonsfoto
 

 

Tilstanden ved forrige utskrivelse

Den gangen var hun i en helt annen helsemessig forfatning. Hennes schizofrene lidelse var nok en gang blitt vellykket behandlet, og hun viste f symptomer p psykose. Det stod et omfattende behandlingsapparat beredt til ta imot henne. Bydelen hadde (for tredje gang) skaffet henne en kommunal leilighet, og hjemmesykepleie, psykisk helsearbeider fra bydelen, fastlegen, og et ambulant team fra DPS, stod klare til flge henne opp.

 

 

I lpet av innleggelsen p psykiatrisk avdeling hadde en sosionom hjulpet henne ut av det konomiske kaoset hun befant seg i. Hun hadde omsider gtt med p frivillig forvaltning (de faste regningene blir betalt p NAV, fr den resterende trygden blir utbetalt), og hun hadde ftt hjelp til ske om bosttte.

 

 

Hun viste bde motivasjon og entusiasme i forhold til den videre oppflgingen, og hun var selv klar p at hun etter utskrivelse ville trenge antipsykotiske medisiner for unng nye psykotiske episoder. Hun nsket imidlertid ta medisinen i tablettform, og avviste foresltt medisinering i form av injeksjoner hver fjerde uke.

 



Illustrasjonsfoto

 

Hun argumenterte ogs iherdig for at hun skulle bli utskrevet til frivillig vern. Hovedgrunnen til dette, oppgav hun, var at hun n virkelig hadde innsett at hun ikke mtte slutte innta medisinene. Behandling og oppflging p frivillig basis var dessuten en mer verdig ordning for alle parter, mente hun. Og hva kunne vel egentlig g galt? S da ble det til at man enda en gang forskte behandling basert p frivillighet.

 

 

Som hun hadde gjort s mange ganger tidligere, sluttet hun ogs denne gangen innta sine medisiner. Hun gjenopptok samtidig sitt heroinmisbruk. Det ble gradvis vanskeligere f tak i henne, helt til man en dag gav opp, og lot henne seile sin egen sj.

 

 

 

P tide tenke nytt?

S hva gjr vi denne gangen? Gitt at hun igjen responderer godt p behandlingen hun fr, er det store sjanser for at hun ogs i lpet av dette oppholdet kommer seg p bena igjen. Og meget sannsynlig vil det nok en gang foreligge tilbud om bolig og helsetjenester fr hun skrives ut fra avdelingen. Ganske sikkert vil hun igjen argumentere for et frivillig behandlingsopplegg etter utskrivelse. Br hun f det? Hvis ikke, hva vil alternativet vre?

 

 

Tvungen behandling

Alternativet vil vre skrive henne ut til det som kalles tvungent psykisk helsevern utenfor dgninstitusjon. Hun vil i s fall ikke f anledning til unndra seg den behandlingen som helsevesenet mener hun er i behov av.

 

 

For sikre den videre behandlingen med antipsykotiske medisiner, kan man fatte et vedtak om tvangsmedisinering. Siden hun erfaringsmessig slutter innta tabletter ganske umiddelbart etter utskrivelse fra sykehuset, vil det vre en behandlingsmessig fordel om hun fr den antipsykotiske medisinen gitt som injeksjoner, enten hver annen eller hver fjerde uke.


Illustrasjonsfoto
 

Kvinnen vil med andre ord vre underlagt tvungen behandling etter at hun utskrives fra psykiatrisk avdeling. Siden man har sikret medisineringen, vil hun unng igjen  bli psykotisk. Hun vil dermed vre tilgjengelig for de hjelpetiltakene som er satt i verk fra henholdsvis DPS, bydelen, fastlegen og NAV. Dette vil igjen gjre det mulig komme i posisjon for redusere rusmisbruket hennes. For frste gang vil det ogs vre en reell mulighet for at hun vil klare beholde leiligheten sin.

 

 

Frivillig behandling

Vi har allerede sett hvordan det gr med kvinnen nr behandling og oppflging skal skje p frivillig basis. Mange vil nok mene at hun likevel skal skrives ut til frivillig vern. For selv om det ikke har fungert tidligere, kan man jo ikke slutte hpe p at det vil lykkes denne gangen.

 

 

I diskusjonen som flger, vil enkelte hevde at bruk av tvang i slike tilfeller bryter med allmenne menneskerettigheter. At det bli utsatt for tvang, er bde uverdig og ydmykende. At tvangen i seg selv er et overgrep mot menneskeverdet.

 

 

Tvang kan gjre behandling mulig

Selv deler jeg ikke den oppfatningen. Jeg mener tvert imot at tvangsbehandling i dette tilfellet er en forutsetning for at kvinnen skal f muligheten til en verdig tilvrelse.

 

 

Det er viktig huske p at kvinnen fr hun ble syk, hadde et helt annet liv. Da hun fikk den frste psykotiske episoden for tolv r siden, var hun samboer. Hun hadde en liten datter. Hun hadde et godt forhold til sin familie. Hun hadde gode venner. Hun holdt p avslutte sine studier.

 

 

Dessverre for henne fikk hun en diagnose hun aldri klarte akseptere. Dette er nok ikke uvanlig ved nettopp paranoid schizofreni; en forklaring kan vre at fornektelsen som oppstr nr man fr denne diagnosen, er s sterk at det ikke blir mulig utvikle noen sykdomsinnsikt.

 

 

Kvinnen tviholdt derfor p forestillingen om at hun var psykisk frisk, og hun ville derfor ikke innse at hun hadde en kronisk sykdom som bare kunne holdes i sjakk ved hjelp av medisiner. Dette frte til en stadig forverrelse av sykdomsbildet, og litt etter litt mistet hun alt: Datteren, samboeren, nettverket. Hun begynte etter hvert med et ukritisk rusmisbruk, og ogs den fysiske helsetilstanden ble sterkt skadelidende.

 

 

Tvangstiltak ble kun tatt i bruk i korte perioder. Selv om det tidlig burde vrt mulig se hvilken vei dette gikk, valgte man opprettholde det frivillige vernet. Selv om lovverket helt klart pner opp for bruk av tvang i dette - og liknende -  tilfeller, valgte man for denne kvinnens del holde fast ved frivillighetens prinsipp.

 

 

Med dette gav man henne anledning til unndra seg ndvendig behandling, og resultatet ble et liv preget av nederlag, sykdom og rus. Historien hennes er tragisk, men dessverre er den ikke enestende.

 

Riktig bruk av tvang ville kunne endret denne historien, fra begynnelse til slutt.

 

 

Den ndvendige tvangen i psykiatrien

Utopien

Det synes vre opplest og vedtatt: Det brukes for mye tvang i psykiatrien. Bruk av tvang er i utgangspunktet et onde. Tvangsbruken m ned. Skal en psykiatrisk institusjon holde ml i dag, m den defor kunne vise til en nedgang i antall tvangsvedtak. Siktemlet er tydeligvis en psykiatri som i det store og hele baserer seg p frivillighet.

Denne holdningen br man ha. Om man vil vre helsepolitisk korrekt. Som nesten alltid forutsetter et betydelig innslag av nskedrmmer. Virkeligheten er dessverre noe mer komplisert.

Ja visst, det brukes tvang i psykiatrien. I de aller fleste tilfeller for komme i posisjon for kunne gi behandling. Mot den psykiske lidelsen. Nr alt annet ikke nytter. Nr man m gripe inn og forhindre mennesker i g til grunne. Eller fra skade seg selv eller andre.

Det du ikke vet

Tenk deg flgende fremtidsscenario: Du er voksen, men fortsatt en ganske ung mann. Du har vrt heldig i livet; du er lykkelig gift, og har to m barn. Du har en interessant og krevende jobb, og du er i full gang med bygge en karriere. Selv om du har en helt grei konomi, har du et nkternt pengeforbruk. Du er godt likt,og kjent som en litt stillferdig, beskjeden fyr. S langt har livet ditt gtt p skinner.

Det er bare det at du har en bipolar lidelse. Men du vet det ikke. Du har heller ingen anelse om at du snart skal f oppleve din frste maniske episode. Som igjen frer til innleggelse p psykiatrisk avdeling. Og utlser en rekke tvangstiltak.

Den maniske episoden

Kanskje starter det slik: Du har i lengre tid hatt et stort arbeidspress p jobben. Hjemmesituasjonen med to sm barn er ogs krevende. Du plages med f sove om nettene. Kanskje blir det noe alkohol for roe ned nr barna har lagt seg. Stadig mindre overskudd p dagtid. Det gr noen uker.

S snur det. Du fylles plutselig med en voldsom energi. Du sover fortsatt lite om nettene, men n er det som om kroppen og hodet ditt ikke trenger svn. Du er pfallende lystig til sinns. Men samtidig irritabel og oppfarende. Tankene raser rundt i hodet ditt. Du fr hele tiden nye ideer, og planlegger vidlftige prosjekter. Du begynner irritere deg over medarbeidere p jobben. Du krangler med din nrmeste kollega. Du fr en kt seksuell appetitt, og flrter ukritisk med kvinnene p arbeidsplassen.

Pengeforbruket ditt ker. Du bytter ut garderoben din, kommer hjem med en 55 tommers flatskjerm ( bedre kvalitet enn den som str i stuen fra fr). Du selger den ett r gamle Passaten for i stedet kunne kjpe en splitter ny BMW SUV. Uten rdfre deg med din kone. Som protesterer. Som begynner snakke om at dere ikke har rd til dette. Du forsker forklare henne privatkonomiens realiteter. Men hun evner ikke forst. Nei, hun VIL ikke forst. Du innser at du er gift med en psykopat, og flytter hjemmefra. Inn p et akseptabelt hotell. I en suite. Som seg hr og br for en person som deg. Du har nemlig forsttt at du er noe helt spesielt. Noe stort.

Menneskene rundt deg fortviler - din kone, dine ssken, dine venner. De forsker gjentatte ganger overtale deg til g til fastlegen. Du responderer med skjelle dem ut, og jage dem p dr. For ingen skal f stanse deg n. Osv., osv..

-Holder det n?

Tvangsvedtakene

Ja, det holder i hvert fall for familien din. Som kontakter bydelsoverlegen. Som igjen fatter vedtak om tvungen legeunderskelse. TVANG. Fordi du motsetter deg konsultasjon hos lege.

Du hentes av politiet, og bringes p legevakten. Du mter der en lege som i dine yne er komplett inkompetent. Ja, faktisk s inkompentent at hun legger deg inn p akuttpsykiatrisk avdeling. Med begjring om tvangsinnleggelse. Tvang. Bde verbalt og fysisk motsetter du deg dette, og du bringes derfor til sykehuset av politiet.

Det gr snart opp for deg at ogs overlegen p avdelingen er en idiot; han fatter nemlig vedtak om tvungent psykisk helsevern p dgninstitusjon. Tvang. Fordi han mener du har maniske symptomer som br utredes og behandles p en psykiatrisk behandling.

Du pklager vedtaket til sykehusets kontrollkommisjon, som alltid ledes av en jurist. Du mter kommisjonen sammen med din advokat, og du forventer endelig mte fornuftige mennesker. Som vil gjennomskue galskapen du har blitt utsatt for. Som vil oppheve tvangsvedtaket. Men nei, da. Klagen din avvises. Du m fortsatt vre pasient p en lukket, psykiatrisk avdeling.

Du har imidlertid ikke til hensikt gi noe ved drene. Du er i full drift hele dgnet; snakker kontinuerlig, skjeller ut miljpersonale, dekorerer veggene med avisutklipp, synger mesteparten av natten. Det blir umulig ha deg p pent avsnitt fordi du forstyrrer og utmatter dine medpasienter. Du flyttes derfor til skjermet avsnitt. Etter at det frst er fattet vedtak om skjerming. Tvang.

Du er aktiv p Facebook, hvor du poster innlegg til dine venner dag og natt. Hvor du bretter ut ditt privatliv, dine innerste tanker og fantasier. Uten sensur. Eller du benytter telefonen. Du ringer arbeidsplassen din, og forteller sjefen din at han er en jvla idiot. Flere ganger i lpet av dagen ringer du TV 2, og ber om hjelp. Eller du kontakter politiet for anmelde sykehuset. Det fattes ganske snart vedtak om innskrenket kontakt med omverdenen. Tvang. For deg betyr dette at mobiltelefonen din inndras. Dessuten fr du ikke lenger fri tilgang til internett. Og muligheten for ta i mot besk begrenses

Du betrakter deg selv som psykisk frisk, og nekter flgelig ta i mot de medisinene som tilbys deg. Manien forverrer seg stadig, og det fattes derfor vedtak om tvangsmedisinering. Tvang. Du pklager ogs dette vedtaket, denne gangen til Fylkeslegen, men heller ikke denne klagen frer frem.

En uke har gtt....

Du har vrt innlagt p psykiatrisk avdeling i en uke, og allerede er det fattet en rekke tvangsvedtak. Som fr direkte konsekvenser for din personlige frihet. Som fratar deg elementre rettigheter. - S hva tenker du, da?

Tenker duat disse tvangsvedtakene representerer en behandlingsfilosofi som baserer seg p undig bruk av tvang? Eller ser du p dem som en forutsetning for at du s raskt som mulig - gjennom behandling - skal komme ut av den maniske tilstanden?

Alternative lsninger?

Bestemmer du deg for at bruk av tvang er et uakseptabel inngrep i livet ditt - til tross for dine maniske symptomer - tar jeg ditt standpunkt til etterretning. Selvflgelig. Men jeg kan likevel ikke endre p mine arbeidsmetoder, som ogs innbefatter vedtak om tvang, fr du kan foresl alternative lsninger.

Skulle du derimot komme med konkrete forslag om behandlingsmter, som like effektivt kan hindre deg i legge livet ditt i ruiner, kan jeg vre villig til revurdere dagens praksis. Villig til tenke og handle annerledes.

Men gi meg alternativer!