hits

Traumer

Scandinavian Star - et nasjonalt traume som aldri leges?

Man kan påføres et traume på så mange måter. Man kan selv bli direkte rammet av noe forferdelig, som setter dype spor i den psykiske og/ eller fysiske helsen. Eller traumet kan komme indirekte, ved at man for eksempel mister en eller flere personer man har kjær. Dette kan skje i en ulykke, eller det kan være andre årsaker. Det som alle traumer har felles, er at de vanskelig kan bearbeides, hvis hendelsesforløpet forblir ukjent.  


Foto: Tor Arne Dalsnes/ SCANPIX

Mordbrannen

Noen nasjonale traumer er større enn andre. Mordbrannen på passasjerskipet, Scandinavian Star, er et slikt traume. Natten til 7. april 1990 døde det 159 mennesker som en følge av denne brannen.

Man vet fortsatt ikke hvem det var som anstiftet mordbrannen. Politiet mente i 1991 at en dansk lastebilsjåfør var gjerningsmannen. Siden mannen selv døde i brannen, ble saken henlagt. I 2014 konkluderte imidlertid en prosjektgruppe i Oslo-politiet med at det ikke finnes bevis for at den tidligere utpekte dansken stod bak dødsbrannen.

Boken til Kjell Ola Dahl

Forfatteren, Kjell Ola Dahl, er vel en av de som kjenner historien om dødsbrannen på Scandinavian Star best, og han kom i januar 2017 ut med sin andre bok om denne tragedien. (Den første kom i 2012.) Den nye boken heter "Scandinavian Star. Katastrofen og skandalene."

Dahl tar i den velskrevne og spennende boken for seg mange aspekter i denne saken; sannsynlig brannforløp, mulige gjerningsmenn, mangelfull politietterforskning, spekulasjoner om forsikringssvindel, politistyrte lekkasjer til pressen, teorier om sabotasje, og mulige motiver for å forlenge brannen.

Det er utvilsomt en meget viktig bok, nettopp fordi den er informativ, opplysende og utforskende på en gang. Selv om Dahl er kritisk til både Oslo-politiet og Riksadvokaten, leverer han en bok som verken er dogmatisk eller ensidig påståelig.


Kjell Ola Dahl

Boken som ble oversett

Forfatteren stiller flere retoriske spørsmål som påtalemyndigheten ville fått problemer med å svare på. Hvis noen hadde stilt dem disse spørsmålene, da.

For det har ikke blitt gjort. I det hele tatt ble boken i 2016 møtt med en øredøvende taushet i pressen. Bortsett fra Klassekampen var det ingen medier som omtalte eller anmeldte boken til Dahl. Det var som om boken ikke eksisterte. Hvordan kunne det ha seg slik? Var man plutselig ferdig med Scandinavian Star i norsk presse?

Om å etterforske seg selv

Når Dahl i boken sin påpeker det underlige faktum at Oslo politikammer i 2014 fikk i oppgave å vurdere og evaluere jobben som Oslo politikammer gjorde i 1990-91, burde vel denne opplysningen i seg selv være tilstrekkelig til å vekke den journalistiske nysgjerrigheten i ett og annet mediehus?

Når forfatteren kritiserer Oslo-politiet for i 2014 å benytte de to samme brannteknisk sakkyndige som ble benyttet i 1990, burde vel dette ha ført til kritiske oppfølgingsspørsmål fra et samlet pressekorps?

Saken har vært forsøkt gjenopptatt flere ganger. Riksadvokaten avviste til sammen fire gjenopptakelsesbegjæringer, før han i 2014 beordret ny etterforskning. Saken har i alle år ligget der som et verkende sår i den norske offentligheten, og politiet har måttet tåle mye kritikk.

Kritikken mot politiet

Kritikken har særlig gått ut på at etterforskerne tidlig låste seg fast i teorien om at en dansk lastebilsjåfør stod bak dødsbrannen. Til teorien hører også den påstand at det kun ble anstiftet en brann, og at ingen andre, på noen som helst måte, var involvert i hendelsesforløpet, verken ved nye brannstiftelser, sabotasje eller ved tilførsel av brennbart materiale.

Politiet fikk også kritikk for at de tilsynelatende ikke brydde seg om hvem som faktisk eide skipet da brannen oppstod, eller hvem som ville få forsikringspengene.

Riksadvokaten hadde i 2014 en mulighet til å imøtekomme denne kritikken gjennom en ny etterforskning. Etterforskningen skulle gjelde tidligere politiarbeid og eventuelle nye momenter i saken.

Deja vu

Riksadvokaten grep dessverre ikke denne sjansen. I stedet for å la et annet politidistrikt få i oppgave å vurdere arbeidet til Oslo politikammer i 1990-91, så valgte altså Riksadvokaten å la Oslo-politiet etterforske seg selv.

I stedet for å hente inn nye sakkyndige for å gå gjennom den branntekniske rapporten som ble laget i 1990, benyttet Oslo politikammer de samme to sakkyndige som laget rapporten den gangen.

De samme sakkyndige ble valgt, selv om de, i følge forfatteren, ikke hadde skipsteknisk kompetanse, og av den grunn kunne lite om brannspredning om bord på skip. Rapporten de kom med i forbindelse med den nye etterforskningen, var da også en repetisjon av den rapporten de kom med i 1990.


De ubesvarte spørsmålene

Er ikke dette en høyst uvanlig fremgangsmåte når det gjelder gjenopptakelsessaker, så vet ikke jeg. Jeg kan meget godt forstå at dette må føles bittert for alle dem som siden 1990 har sittet med en rekke ubesvarte spørsmål, og som nå hadde håpet på en uhildet gjennomgang av saken.

Jeg vil anta at ett av disse ubesvarte spørsmålene er relatert til det lange brannforløpet. Hvordan kunne skipet brenne i 38 timer, når det brennbare materialet i korridorene brant opp i løpet av få minutter?

Den første brannen startet kl 02.10. Allerede ved 8-9-tiden om morgenen anså man denne  brannen som slukket.

Dødsbrannen

Den første brannen var nærmest eksplosiv, og spredte seg svært raskt. En rekke branndører skal ha vært blokkert med stålkile i åpen posisjon. I tillegg stod branndørene inn til bildekket åpne midt på natten, noe som gjorde at brannen i korridorene virkelig skjøt fart. I følge Dahl er det mye som tyder på at ventilering og trekk var manipulert.

Det var i denne første brannen de aller fleste døde, som en følge av forgiftning. Det brennbare laminatet som dekket asbestplatene, frigjorde blåsyregass, som sammen med kullos ble en dødelig gassblanding. De fleste døde mens de sov, eller de falt om i trange, røykfylte korridorer, på leting etter en redningsvei.

De påfølgende brannene

Et annet spørsmål som mange lurer på, er relatert til de påfølgende brannene. 

Hvorfor begynte skipet på ny å brenne, etter at det var evakuert, og mens det var under slep til Lysekil? Hvordan kunne det da oppstå brann i diskoteket fem timer etter at den første brannen var slukket? Og hvorfor ble den så intens og langvarig? Ble det tilført brennbart materiale utenfra? Kan det ha kommet diesel fra nødgeneratorrommet som lå i etasjen over diskoteket? Nødgeneratorrommet var for øvrig fullstendig utbrent.

Og da følger automatisk neste spørsmål: Hvorfor begynte skipet å brenne enda en gang, denne gangen mens det lå til kai i Lysekil, mer enn ett døgn etter at den første brannen var slukket?

Besetningsmedlemmer i søkelyset

Det som gjør hele historien ekstra spesiell, er at det om bord i Scandinavian Star befant seg besetningsmedlemmer som fortsatt var ansatt i det selgende rederiet, Seaescape, og som skulle være med Scandinavian Star i en overgangsfase. Dette gjaldt blant annet maskinsjef, maskinist og elektriker.

Ingen av disse ble ansett å være særlig interessante å etterforske, selv om Dahl antyder at de kan ha vært involvert i både brannforlengende tiltak og sabotasje i forbindelse med brannslukningen. Alle tre ble fløyet tilbake til Scandinavian Star etter at skipet var evakuert, angivelig for at de skulle bistå brannmannskapene. Ikke lenge etter at de var kommet om bord, startet brann nummer to.

Hvis det virkelig var disse tre som forårsaket den andre og tredje brannen, ville motivet ha vært at arbeidsgiveren deres, Seaescape, som fortsatt stod som eier av skipet, ville komme til å høste forsikringspengene for skadene.

Alvorlige beskyldninger

Dette er selvfølgelig veldig alvorlige beskyldninger å komme med, men i følge boken unnlot politiet å etterforske dette crewet fra Seaescape i 1990. Hvis politiet lot være å etterforske dem på grunn av menneskelige hensyn, bommet de i så fall stort. For skulle det vise seg at de tre fra Seaescape var helt uten skyld, ville en etterforskning faktisk ha frifunnet dem. De ville da sluppet å ha et mistankens lys over seg i alle disse årene.

For det er utvilsomt besynderlig at det oppstod en ny brann i skipets diskotek noen timer etter at den første brannen var slukket. Like besynderlig er det at denne brannen hadde en intensitet og en varighet som vanskelig kan forklares. Hva var det egentlig som gjorde at brannen vedvarte i mange timer?

Var det diesel som brant?

En gjenstridig hypotese er at flammene ble foret med diesel. Denne hypotesen svekkes ikke akkurat av at en kontrollmåling av drivstoffet viste at det var forsvunnet 120 000 liter diesel fra skipet. Dette er altså diesel som ikke kan gjøres rede for.

120 000 liter er ikke småtteri, og en slik mengde drivstoff kan ikke bare bli borte i løse luften. Det er derfor kanskje ikke så rart at noen spør om diesel ble benyttet som et middel for å forlenge brannen, og for gjøre skadeomfanget så stort som mulig.

Det bøyde hydraulikkrøret

Når man i tillegg avdekket et bøyd hydraulikkrør i styrbord korridor på dekk 4, som godt kunne vært bøyd manuelt for å gjøre det mulig å pumpe diesel ut i korridoren, blir hypotesen om aktiv tilrettelegging for en vedvarende brann, heller styrket. Dessuten var det etter den første brannen blitt kastet brennbart materiale som senger og madrasser fra lugarene ut i korridorene. 

De brannteknisk sakkyndige fra SINTEF, og påtalemyndigheten, mente i 1990, og de mener fortsatt i dag, at det bøyde hydraulikkrøret var et resultat av den store varmeutviklingen under brannen. De sakkyndige kan imidlertid ikke forklare hva slags materiale det var i korridorene som førte til en brann som var så intens og langvarig at de døde personene i lugarene ble kremert.

Hvem eide skipet?

Når det gjaldt eierskapet av skipet, het det seg at den danske rederen Henrik Johansen hadde kjøpt skipet av selskapet, Seaescape, for 21 millioner dollar. Da brannen brøt ut, stod imidlertid fortsatt Seaescape registrert som eier av skipet. Det var derfor Seaescape som skulle heve forsikringspengene. Likevel gikk Henrik Johansen til politiet i København den 07.04.1990, og meldte seg som eier av skipet.

Burde ikke de uavklarte eierforholdene vært av interesse under etterforskningen? Burde man om ikke annet fått klarhet i dette litt raskt, slik at spekulasjonene om at brannen(e) ble anstiftet som ledd i en forsikringssvindel, kunne legges døde?

Hvem hadde et økonomisk motiv?

Kjell Ola Dahl mener at selskapet, Seaescape, kunne hatt et økonomisk motiv for å starte og forlenge nye branner. Dette fordi selskapet, som på det tidspunktet hadde store økonomiske problemer, fortsatt stod som eier av skipet. De hadde riktignok blitt enige med Henrik Johansen om at skipet skulle selges til ham for 21 millioner dollar, men den pågående brannen gjorde plutselig hele handelen usikker.

For kunne de nå være sikre på at Johansen ville garantere denne summen for et brannskadet skip? Det kunne de ikke, og av den grunn var det viktig å få en så stor sum fra forsikringsselskapet som mulig, skriver Dahl. Brannskadene måtte derfor være omfattende.

En eller flere gjerningspersoner?

Hvem var det som antente skipet? Det er selvfølgelig vanskelig å peke på mulig(e) gjerningsperson(er), så lenge man ikke blir enige om det var en eller tre branner. Hvis det kun var en brann, og denne sørget for to følgebranner, kan det ha vært en enkelt gjerningsperson som stod bak. Hvis det derimot var snakk om tre separate branner, kan det ha vært flere brannstiftere involvert.

Uavhengig om det var en eller tre branner, er det vel ikke usannsynlig at det var den danske lastebilsjåføren som stod bak den første brannen. Opptakten til, og fremgangsmåten under, brannen på Scandinavian Star kunne godt vært forenlig med hans modus operandi.

Lastebilsjåførens modus operandi

Mannen hadde tidligere anstiftet flere branner, sannsynligvis i affekt. Han kunne drikke seg full, og forsøke å sjekke opp tilfeldige damer. Ble han da avvist, kunne han reagere med et uansvarlig og destruktivt sinne, som fikk ham til å tenne på sin bolig, før han gikk og la seg til å sove i den samme boligen. Også på Scandinavian Star hadde han vært beruset, og blitt avvist av noen damer i baren.

Nå døde denne lastebilsjåføren i den første brannen, så hvis de to påfølgende brannene var separate branner, måtte det være andre som stod bak dem. 

Ingen kan dømmes uten bevis

Men ingen kan utpekes som lovbrytere uten at det foreligger bevis, og dette gjelder selvfølgelig også for de personene som i boken blir nevnt som mulige brannstiftere. Det er politiets oppgave å bekrefte eller avkrefte en mistanke ved å lete etter bevis.

I følge politiet i 2014 fantes det ikke bevis for at den danske lastebilsjåføren stod bak dødsbrannen i 1990. Selv om politiet i dag igjen mistenker dansken, burde vel den nye etterforskningen ha gått bredere ut i sin leting etter sannsynlig(e) gjerningsperson(er).

Nå kan det imidlertid virke som om politiet tidlig gav opp prosjektet med å finne rette gjerningsperson(er), selv om vi altså står overfor det største massedrapet på nordmenn etter krigen.

Riksadvokaten valgte i hvert fall å henlegge saken i 2016, slik han gjorde det i 1991. Uten at man hadde kommet med oppklarende svar på spørsmålene som mange har stilt i snart tretti år.

Man må helst vite for å komme seg videre

Gjenopptakelsen av saken ble derfor på mange måter en farse. Naturlig nok er det mange som enda en gang opplevde å bli skuffet. Og det er trist. Fordi dette til syvende og sist handler om at folk skal komme seg videre med livene sine.


Minnesmerket over Scandinavian Star 7. april 2015. Foto: Kurt Evert Stenbakk
 

Men uten å få opplysende og troverdige svar, og uten å få vite hva som egentlig skjedde, vil det være vanskelig for både overlevende og etterlatte (familiemedlemmer, slekt, venner eller kolleger) å skulle forsone seg med det tragiske utfallet som mordbrannen fikk.

Det er nemlig ikke uvesentlig om det var en eller flere brannstiftere i aksjon. Det er helle ikke uvesentlig om det var en enkelt brann som varte i tilsammen 38 timer, eller om det var nye påtenninger underveis.

Selv om de aller fleste drapene skjedde under den første brannen, er det likevel viktig å få klarhet i om det var personer som sørget for å opprettholde de neste brannene. De døde er døde, og de kommer aldri tilbake, uansett hva som skjedde den natten i 1990. Men de som overlevde, og de som står igjen i sorg, må få vite hendelsesforløpet, så langt det lar seg gjøre, hvis de skal ha noen mulighet til å bearbeide dette traumet.

Hensynet til de etterlatte er en viktig grunn til at man bruker mye tid og  ressurser på å lette etter de svarte boksene ved en flystyrt. For selv om alle er døde, spiller det en rolle hvordan flystyrten skjedde. Var det en ulykke eller var det terror? De som står igjen, trenger et svar for å komme videre.

Hensynet il de etterlatte er en viktig grunn til at politiet så grundig etterforsket massakren på Utøya, selv om man der hadde en gjerningsmann, og selv om man i grove trekk visste hva som hadde skjedd.

Skjebnen til hvert enkelt individ skulle kartlegges så langt det lot seg gjøre, slik at de som hadde mistet en av sine kjære, skulle kunne danne seg et bilde av hva som hadde skjedd. Det kan være smertefullt å få slike opplysninger, men like fullt er det høyst menneskelig å søke så mye kunnskap som mulig om et hendelsesforløp. Forsoningsprosessen krever denne kunnskapen for ikke å gå i stå.

Ydmykhet savnes

Når det gjelder mordbrannen på Scandinavian Star, kan det kanskje vise seg helt umulig å bli enig om et bestemt hendelsesforløp. Kanskje er det rett og slett ikke mulig å fremskaffe nye bevis. Eller kanskje er det ikke mulig å etterprøve noen av de nye momentene som er brakt inn i saken. Påtalemyndigheten bør likevel ikke  innta en skråsikkerhet i den ene eller andre retningen.

Er man i tvil om hendelsesforløpet, bør man signalisere ydmykhet. I stedet for kategorisk å avvise at det fant sted noen form for sabotasje som startet nye branner og holdt disse gående, ville det vært mulig å si at dette er noe som kan ha skjedd, men som i dag ikke lar seg bevise.(Uansett burde det vært en selvfølge at man oppnevnte nye brannteknisk sakkyndige, siden de to fra SINTEF hadde vært gjenstand for så mye kritikk.)

En slik formulering ville gitt de som står igjen, og de som aldri har slått seg til ro med politiets konklusjoner, en viss oppreisning. Sannsynligvis får vi aldri vite den fulle og hele sannheten om hva som skjedde om bord i Scandinavian Star. Det er likevel viktig å understreke at de aller fleste er enige om at dødsfallene ble forårsaket av den første brannen. Uenigheten handler først og fremst om de påfølgende brannene.

Denne uenigheten ser det ut til at vi vil måtte leve med.