hits

Stockholm-syndromet

Nr hnden som slr, ogs gir deg kjrtegn

Det kan vre vanskelig forst hvorfor kvinner eller menn forblir i forhold hvor de utsettes for systematisk vold. Hvorfor reiser de ikke, kan man jo sprre. For vil ikke alt vre bedre enn fortsette i et voldelig forhold? Nei, tydeligvis ikke. Mange blir nemlig vrende i forholdet. Kan dette skyldes interpersonlige, psykologiske mekanismer som trer i kraft, og som gjr det vanskelig bryte med den voldelige partneren?

Domestic violence victim, a young woman abused.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kidnappinger

I s fall, hvilke psykologiske mekanismer snakker man da om? Kan hende m man se p hva som skjer med mennesker som opplever enda mer ekstreme pkjenninger, for forst hvorfor det ikke bare er rmme fra en voldelig livsledsager. Jeg tenker da p mennesker som blir ofre for kidnappinger. Ja, hva skjer med en person som tas til fange under krigshandlinger, og som siden blir utsatt for tortur over lengre tid? Hvilke psykologiske bnd knyttes mellom fangen og de som vokter ham? Vil de samme psykologiske mekanismer tr i kraft hvis en person kidnappes p pen gate, og siden blir holdt isolert i fangenskap i mange r fremover?

Homeland

Nr det gjelder krigsfangenskap, har jo TV-serien, Homeland, p en glimrende mte vist oss hva langvarige psykiske og fysiske overgrep kan gjre med et menneske som tas til fange. (Homeland er for vrig basert p den israelske TV-serien, Hatufim (Prisoners of war), som p en enda bedre mte behandler denne problematikken.)

I Homeland mter vi sersjanten Nicholas Brody som blir befridd etter tte rs fangenskap hos al-Qaida. Vi forstr at han har blitt utsatt for langvarig og brutal tortur, og sprsmlet CIA stiller seg, er om Brody i lpet av fangenskapet har blitt "snudd." Returnerer han til USA som en krigshelt, eller er han en overlper som n planlegger terrorhandlinger p amerikansk jord?


Bilde fra "Homeland"
 

Natascha Kampusch

Kidnappinger begynner jo ogs bli et ikke uvanlig fenomen i media. Den mest kjente saken er kanskje den om Natascha Kampusch, som ble bortfrt som tiring i 1998. Kidnapperen het Wolfgang Priklopil, og han holdt den lille jenta innelst i et hemmelig rom under garasjen sin.

De frste mnedene ble Natascha kontinuerlig holdt innesperret i det lille rommet, som var uten vinduer, og som var skjult bak en enorm betongdr. Etter hvert fikk hun lov til bevege seg fritt i selve huset, og fra 2005 fikk hun lov til oppholde seg i haven. Fra den 17.februar 2006 fikk hun lov til forlate huset. Frst den 23. august 2006 rmte hun fra Priklopil, etter alts ha vrt bortfrt i tte r.


Natascha Kampusch
 

Valgene det kan vre vanskelig forst

Hvorfor la ikke bare Nicholas Brody kortene p bordet da han endelig var tilbake i USA, og fortalte om torturen og den pflgende hjernevaskingen han mtte gjennomg mens han var i fangenskap? Han ville i s fall helt sikkert ha blitt mtt med forstelse og sympati, og han kunne ftt profesjonell hjelp til bearbeide traumene. I stedet holdt han sin del av avtalen med al-Qaida, og forberedte en grusom terroraksjon.

Hvorfor rmte ikke Natascha Kampusch ved en tidligere anledning? Hun hadde alts hatt tilgang til hele huset til Priklopil mesteparten av tiden hun var kidnappet, og hun kunne benytte haven siden 2005. Hun kunne forlate huset, sammen med Priklopil, fra februar 2006, men rmte alts ikke fr et halvt r senere. N hadde riktignok Priklopil truet med ta livet av seg selv, Natascha og sine naboer, dersom Natascha rmte, og disse truslene har sannsynligvis gjort det vanskelig for henne flykte.

Om identifisere seg med aggressor

Selv om Nicholas Brody er fiksjon, og Natascha Kampusch er en reell person, viser begge historiene hva som skjer med mennesker som under umenneskelige forhold holdes i fangenskap over lengre tid. Bde Brody og Kampusch begynte nemlig sympatisere med sin(e) fangevokter(e). De identifiserte seg med aggressor. 

Stockholmsyndromet

Man har flere ganger erfart at etter bare kort tid vil gisler begynne ta gisseltakerens parti. Mot politiet som forsker befri dem. Dette var noe man frste gang observerte i forbindelse med et bankran i Stockholm i 1973. Bankraneren tok gisler, og disse motsatte seg frigjring fra politiets side seks dager senere. I tillegg nektet de vitne mot bankraneren i den pflgende rettssaken. De identifiserte seg alts med gisseltakeren. Gislenes reaksjoner var s overraskende at man siden har omtalt dette som Stockholmsyndromet.

Skape avhengighet

Hvordan skal man forklare dette?

Tenk deg at du utsettes for en fysisk overlegen person som er voldelig, og som kanskje truer med drepe deg. Din frste tanke vil selvflgelig vre at du m komme deg unna. Dette vil vre den normale menneskelige reaksjonen i en slik situasjon. Flukt. Du m bort. Fordi du nsker overleve.

Hva da hvis flukt er umulig? Nr det ikke finnes noen utvei. Nr dren lukker seg, og du forstr at den kanskje ikke vil pnes igjen. Vil ikke da situasjonen fortone seg helt annerledes? For du vil mtte ta farvel med den verden du kjenner, og forholde deg til en tilvrelse som fange. Du vil heretter vre prisgitt voldsutverens motiver og luner, og du vil hele tiden st i fare for bli drept.

Det er med andre ord aggressoren som bestemmer om du skal leve eller d. Og aggressoren nsker bryte deg ned, og frata deg din selvstendighet. Er du krigsfange, har du kanskje blitt opplrt i hvordan du skal st imot dette psykologiske presset. Det er derfor den fysiske torturen tas i bruk.

Er du et barn som har blitt kidnappet p pen gate, for deretter bli holdt fanget og isolert i et mrkt rom, vil det sannsynligvis ikke vre ndvendig med s harde virkemidler for oppn resignasjon og full samarbeidsvillighet.

Uansett, enten du blir utsatt for fysisk tortur eller ikke, s glemmer du aldri at kidnapperen kan drepe deg nr som helst. Nr han da ikke dreper deg, betyr dette at han har valgt la deg leve. Indirekte har han skjenket deg ditt liv. Og du forstr intuitivt at du er avhengig av aggressors velvilje hvis du skal leve videre. Allerede p dette stadiet vil du komme i takknemlighetsgjeld til voldsutveren.

Opprettholde isolasjon

For at aggressor skal oppn fullstendig kontroll over deg, betyr det at du m isoleres fra omverdenen. Den eneste personen du kan ha kontakt med, er fangevokteren. Det er han som gir deg mat og drikke, og det er han som overbringer - og styrer - informasjonen fra den ytre verden. Resultatet vil vre at du utvikler en voldsom avhengighet til fangevokteren.

Ved at du hele tiden blir pminnet om at du lever fordi aggressor velger la deg leve, vil du gradvis begynne identifisere deg med ham. Du vil sette dine egne behov og nsker til side, og du vil forske se verden gjennom hans yne. Du vil forske forst hans reaksjoner, og du vil rasjonalisere og unnskylde hans voldsbruk mot deg.

Introdusere godhet

Men en komplett identifisering vil ikke skje fr aggressor viser deg godhet. Nr hnden som slr, og som i verste fall kan drepe, plutselig blir hnden som kjrtegner deg, kommer du til det punktet hvor du er villig til gi deg helt over til ham. Fordi du vil ske nye kjrtegn som skal lindre smerten som i lang tid har blitt pfrt deg. Det fles derfor naturlig for deg kysse hnden som tidligere har gjort deg s vondt. Du vil heretter akseptere bli utsatt for vold, bare du av og til blir gjenstand for litt godhet.

Terrorism concept. Terrorist attack on a peaceful man near the fence of barbed wire
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frst nr denne erkjennelsen inntreffer, vil identifiseringen med aggressor kunne bli optimal. Frst da vil du bli i stand til fullt ut viske ut din egen personlighet, og leve gjennom personen som kontrollerer deg. Tiden har n kommet for pvirkning og manipulasjon, og du vil bli utsatt for det som godt kan karakteriseres som hjernevask.

For Nicholas Brody betd det at han skiftet fiendebilde, og at han vendte seg mot sitt eget land. For Natascha Kampusch betd det at hun etter hvert flte tilknytning og sympati overfor sin kidnapper, noe som igjen gjorde det vanskelig for henne gjennomfre en flukt.

Skjer dette i voldelige forhold?

Er det da slik at det identifisere seg med aggressor kun er forbeholdt krigs - eller kidnappingsofre? Eller er dette en psykologisk reaksjonsmte som kanskje er vanligere enn vi tror?

Kan dette vre forklaringen p hva som skjer i voldelige ekteskap, hvor den voldsutsatte ektefellen forblir i ekteskapet i r etter r? 

Woman victim of domestic violence and abuse. Husband beats his wife
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

N vil noen kanskje reagere p at jeg velger sette ofre for partnervold i den samme kategorien som mennesker i gisselsituasjoner. Javisst, det kan muligens virke skt sammenlikne en person som jevnt og trutt bankes gul og bl av partneren sin, med en som av sine kidnappere utsettes for systematisk vold og krenkelser, nettopp i den hensikt at vedkommende skal bryte sammen, resignere og la seg manipulere.

Flere likheter

Men det er faktisk flere likheter mellom partnervold og gisselsituasjoner enn hva man i utgangspunktet skulle tro. Personen som i et forhold systematisk utsettes for vold, vil ogs kunne utvikle en avhengighet til voldsutveren. Dette fordi den fysiske volden som oftest er ledsaget av en psykisk vold, som handler om bryte ned offerets selvtillit og autonomi.

Det kan vre vanskelig isolere offeret fullstendig, men man kommer et stykke p vei nr man forlanger at all kontakt med familie og venner m opphre.

Og det er ikke alltid at hnden bringer smerte. Den kan noen ganger ogs komme med kjrtegn. Alt ligger derfor til rette for en komplett identifisering med personen som p samme tid er partner og aggressor. 

 

 

 

 

 

 

 

Kidnappingene i Cleveland: Nr offeret savner kidnapperen.

Den 6. mai 2013 klarte tre kvinner rmme fra et hus i Cleveland, USA. Det viste seg at husets eier,Ariel Castro, hadde kidnappet disse kvinnene for ti r siden. Siden holdt han demfanget i kjelleren sin, hvor han utsatte dem for tortur, voldtekter og umenneskeliggjring.



Gina DeJesus var bare 14 r da bortfringen skjedde, og marerittet skulle frst ta slutt ni r senere. Hun var venninne med Castros datter, og hun (og familien hennes) kjente flgelig kidnapperen. Dette kan ha vrt grunnen til at Castro dekket til ansiktet hennes nr han voldtok henne.


Etter to mneder i frihet sliter hun fortsatt med en nakkeskade, etter at hun skal ha blitt holdt lenket fast i flere mneder av gangen.


I flge kvinnens familie har hun etter rmningen gitt uttrykk for at hun savner Castro. Ja, hun skal angivelig savne mannen som frarvet henne ungdomstiden. Mannen som sperret henne inne i mrket, og mishandlet henne i ni r.


Hvordan er dette mulig?


Kan det vre at hun sympatiserer med overgriperen? At hun faktisk identifiserer seg med aggressoren?

Hvis s er tilfelle, viser hun klare tegn p en flelsesmessig reaksjon som har ftt navnet Stockholmsyndromet.

Dette syndromet ble frste gang beskrevet i forbindelse med en gisselsituasjon i Stockholm i 1973. To kriminelle forskanset seg i en bank, og tok fire ansatte som gisler. Da politiet - gjennom forhandlinger - forskte f satt gislene fri, kunne det virke som gislene tok ranernes parti. Mot politiet.

Til tross for de befant seg i et banklokale sammen med desperate og bevpnede ranere, gav gislene uttrykk for at de opplevde tilvrelsen som trygg og god. De nsket derfor ingen innblanding fra politiets side. Og da politiet, etter seks dagers forhandlinger, aksjonerte og befridde dem, gav de uttrykk for sympati med gisseltakerne. De nektet ogs vitne mot ranerne i den pflgende rettssaken.

Gislenes reaksjoner p fangenskapet, og de holdninger de utviklet i forhold til gisseltakerne, kom uventet p bde politi og psykologer. Syndromet man mente ha oppdaget, fikk navnet Stockholmsyndromet.

Stockholmsyndromet skulle for alvor bli kjent i forbindelse med rettssaken mot Patty Hearst i 1975. Patty Hearst var barnebarnet til avismogulen William Randolph Hearst, og ett r tidligere hadde hun blitt kidnappet av en terroristgruppe i USA. Hun var da 19 r gammel.

I flere mneder ble hun utsatt for psykisk og fysisk mishandling, sannsynligvis ogs voldtekter. Gradvis begynte hun tenke som sine kidnappere, og hun begynte identifisere seg med dem. Hun sluttet seg derfor aktivt til terroristgruppen.

Da hun ble arrestert, risikerte hun en meget lang fengselsdom. Hun og forsvarerne fikk imidlertid gehr for at hun ikke hadde blitt med i terroristgruppen frivillig. Men at det som skjedde, var en direkte flge av det skalte Stockholmsyndromet.

Siden har det med jevne mellomrom dukket opp tilfeller hvor unge kvinner har blitt kidnappet og holdt I fangenskap I mneder og r. Uten at de har gjort forsk p rmme.

Natascha Kampusch rmte eksempelvis fra Wolfgang Priklopil - mannen som bortfrte henne - frst etter tte r. Hun har i ettertid fortalt om de flelsesmessige bnd hun knyttet til sin kidnapper.

S det er kanskje ikke s rart at Gina DeJesus fler et slags savn etter Ariel Castro. For mye tyder p at det er de samme psykologiske mekanismene som inntreffer, enten man blir tatt som gissel, eller holdt som sexslave. Eller man lever i et voldelig forhold.

Da Gina DeJesus ble kidnappet av en familievenn, mtte hun omstille seg til ekstreme livsbetingelser. Hvor kidnapperen hadde all makt, og bestemte om hun skulle leve eller d.

Jeg kjenner denne saken kun gjennom media, men jeg vil anta at hun ble lammet av en voldsom frykt, som ganske raskt fjernet all motstand hos henne. Viljen til kjempe mot, eller rmme, forvitret. Den totale hjelpeslsheten tok over.

Gradvis gled hun inn i et slags avhengighetsforhold til Castro. Fordi alt handlet om overleve. Og sadisten som mishandlet og voldtok henne, var samtidig den personen som gav henne muligheten til leve videre.

Han dela sitt offer systematisk, men representerte likevel det trygge. Ved srge for mat og drikke, toalett, av og til en dusj.

Kanskje viste han henne ogs tegn p godhet av og til; lsnet litt p lenkene, brakte henne rene klr, tok en pause i voldtektene. Hvor lett for henne ville det ikke da vre ske etter det gode i ham? Se p ham som et menneske som ikke bare hadde mrke sider?

Gradvis kan hun ha begynt fle litt sympati med monsteret. Gradvis kan hun ha begynt identifisere seg med sin aggressor.