hits

Stamming

Nr stamming stjeler sprket

Stamming er ikke et symptom p en psykisk lidelse, men kan det mtte leve med stamming fre til psykiske problemer?


Illustrasjonsfoto
 

 The McGuire Programme

Grunnen til at jeg reiser denne problemstillingen, er at jeg nylig s et fjernsynsprogram om unge mennesker som deltok p et spesielt program for stammere. Det var et fire dagers kurs som het McGuire Programme, og som ble ledet av mennesker som selv stammet. Programmet var intensivt, og inneholdt pusteteknikker, eksponering og bevisstgjring. Deltakerne fikk tett oppflging av kurslederne. De fikk mye ros. Mye sttte. Mye oppmuntring. Som de da ogs trengte for kunne gjennomfre det ambisise programmet.

 

Mlet var at deltakerne ved kursets avslutning skulle vre i stand til - foran en forsamling - fremfre en tekst verbalt, uten stamme. Dette var mennesker som hadde stammet hardt i hele sitt liv, og som derfor aldri tidligere hadde erfart flytende tale. Og programmet holdt hva det hadde lovet; deltakerne klarte ved kursets avslutning snakke med tilnrmet normal flyt.

 

Gleden de gav uttrykk for, sa vel mye om hvilken personlig seier de opplevde i det yeblikket de klarte fremfre en tekst uten stamme. For frste gang var de alts i stand til benytte det muntlige sprket p en normal mte. De hadde nemlig tatt kontroll over stammingen.

 

Definisjon av stamming

Stamming defineres som en taleforstyrrelse hvor lyder, stavelser eller ord blokkeres eller repeteres, ofte ledsaget av hikstende lyder, grimaser og rullende yne. Hos noen - de som karakteriseres som harde stammere - kan disse taleforstyrrelsene inntreffe ofte, og det kan vre nrmest umulig fullfre en hel setning. Andre stammer lite, og opplever det kun som et minimalt problem. Mange skjuler stammingen sin ved skifte ut ord i siste sekund, eller avbryte seg selv midt i en setning, for s pbegynne resonnementet fra en annen vinkel.

Man regner med at mellom 0,7  - 1 % av den voksne befolkningen stammer. Enda flere stammer som barn, og stammingen oppstr oftest nr man er mellom to og fem r gammel.


Ilustrasjonsfoto
 

Hvorfor stamming?

S hvorfor - eller hvordan - oppstr egentlig stammende tale? Man har i dag gtt helt bort fra at stamming skyldes mentale problemer. Kan stamming heller vre uttrykk for et nevrologisk problem? I 2014 vet man faktisk ikke sikkert hva som forrsaker stammingen. En hypotese er at en eller flere hjernebaner er dysfunksjonelle, og dermed forrsaker en blokkering av nerveimpulser.

 

Man mener finne en viss arvelighet nr det gjelder stamming. Er det sledes en ren biologisk rsakssammenheng? Eller kan det foreligge en srbarhet hos oss alle for utvikle en forstyrrelse i taleflyten? I s fall vil ogs oppvekstmiljet kunne ha en betydning for hvem det er som begynner stamme. Eller hvem det er som slutter helt av seg selv.

 

Konsekvenser

Det er gjort underskelser som viser at en stor andel av de som stammer, har opplevd taleforstyrrelsen som en belastning i livet. Stammingen har vrt et hinder for normal livsutfoldelse, bde i sammenheng med utdannelse og pflgende yrkeskarriere. Ikke overraskende rapporteres det om mindreverdighetsflelse, ensomhet og nedsatt livskvalitet.

 

Men jeg har alts ikke funnet studier som har stilt sprsmlet om det er hyere forekomst av subjektive plager hos de som stammer enn hos de som har en normal taleflyt. Litt underlig, kanskje, at det ikke finnes slike studier, siden det bare i Norge er et sted mellom 40 og 50 tusen mennesker som stammer.

 

Om la seg berre av stamming

Nr jeg velger berre fenomenet stamming i en blogg som temamessig har vrt avgrenset til psykiske lidelser og psykologiske prosesser, er det fordi stammende tale gjr noe med oss. Det er ikke vanskelig forst at personen som stammer, lider som en flge av sine talevansker.

Men stammingen berrer ogs personen som stammeren henvender seg til. Stammingen skaper en emosjonell respons hos lytteren; empati, avmakt, tristhet. Det er kanskje derfor man som tilhrer ogs kan fle en ekte glede i situasjoner hvor personen som vanligvis stammer, plutselig er i stand til fremfre sitt budskap med flytende tale.

 

Filmen, "Kongens tale," er illustrerende i s mte. Nr King Georg VI, mot slutten av filmen, skal holde en direktesendt tale til folket, er spenningen stor. Vil han klare gjennomfre sin tale med flyt, uten stamming? Det var nok mange som ble flelsesmessig berrt da man forstod at han ville lykkes med dette. Det var ikke bare kongen som flte seg lettet. Lettelsen var nok minst like stor hos kinopublikumet.


Bilde fra "Kongens tale"
 

Om bli frarvet talen

Mennesket er i utgangspunktet et sosialt vesen. De aller fleste av oss har behov for skape relasjoner til andre mennesker, enten det er snakk om vennskap, kjreste eller kolleger. Mye av tiden foregr derfor i det sosiale rommet, hvor samhrighet og felles opplevelser binder oss sammen. Vi kommuniserer med blikk, ansiktsmimikk og kroppssprk. Men frst og fremst kommuniserer vi med det muntlige sprket.

 

Det stamme alvorlig betyr for mange at de er frarvet talen. De har ingen mulighet til kommunisere verbalt p en normal mte.  De kan ikke bruke sprket muntlig til formidle sine tanker, meninger og nsker. Hvor viktig er det vel ikke kunne sette ord p sine flelser gjennom talen? Slik jeg ser det, har en hard stammer et handicap som kan sammenliknes med det vre svaksynt eller hrselshemmet.


Illustrasjonsfoto
 

Hvordan stammingen pvirker selvet

Nr en person m leve med et slikt handicap fra tidlige barner, ville det vre merkelig om det ikke skulle pvirke utviklingen av selvet. Man kan jo tenke seg hva det gjr med selvflelsen, nr man p skolen alltid m grue seg til hytlesning, eller aldri vge svare nr lreren stiller sprsml. Nr man aldri kan ta ordet i diskusjoner. Argumentene kan vre der, men de kan ikke fremfres. Trangen til delta i debatten, slik at man kan f uttrykke sin mening, og vise hva man str for, m hele tiden undertrykkes.

 

En stor del av identiteten vr er knyttet til yrket vrt. Hva gjr det med identiteten til en person som m velge et yrke fordi dette yrket lar seg forene med talevanskene? Som kanskje m velge bort den utdannelsen og det yrket man egentlig drmte om.

 

Nr det snakke i telefonen blir en umulighet, begrenses kontaktevnen dramatisk. Nr man unngr kontakte andre mennesker, eller delta i sosiale settinger, innskrenkes livsutfoldelsen. Isolasjon kan bli resultatet. Og ensomhet.

 

Nr man m leve med en verbal kommunikasjonssvikt, som alvorlig stamming utvilsomt er, vil det nok fr eller siden melde seg en resignasjon, som igjen kan flges av en hplshetsflelse. Hvis man ikke fr hjelp, da. Hjelp til kontrollere stammingen.

 

Behandling

Hjernen har potensiale til endre seg gjennom hele livet, bde i forbindelse med lringsprosesser, men ogs etter skader. Det er likevel i de frste leverene at hjernens evne til endring er strst. Kommer man tidlig i gang med behandling, br det derfor vre strre mulighet for oppn varig behandlingseffekt.

 

Dette betyr at behandlingen mot stamming m begynne allerede p barnehageniv. Dette gjres sikkert, men gjres det i tilstrekkelig grad? Behandling av stamming er en oppgave for logopeder, og skal man ha mulighet for hjelpe alle som stammer, m det ndvendigvis finnes et tilstrekkelig antall logopeder. Jeg tviler p at s er tilfelle.

 

Jeg kjenner ikke til langtidseffekten av McGuire Programme, men mange har utvilsomt ftt et annet liv etter ha deltatt i dette programmet. Programmet br derfor gjres tilgjengelig for dem som ikke kan hjelpes p andre mter. Det br vre en prioritert oppgave  etablere et fullverdig behandlingstilbud for alle de menneskene som daglig lider som en flge av stamming.

 

Vignett 1: Mannen som stammet

Han var opprmt, spent og redd p en gang. Han skulle p date denne kvelden. Han hadde sendt henne en sms, og ftt en positiv respons. Ganske overraskende, egentlig, siden de knapt hadde snakket sammen. Men de hadde ofte hatt blikkontakt, og noen ganger smilt til hverandre. I kantinen i dag hadde han ftt henne til le. Han var flink til imitere kjente personer, og han hadde tatt for seg en bermt kulturpersonlighet; bde gestikuleringen og talemten satt som et skudd. Blikket hun sendte ham, gav ham mot til invitere henne ut.

 

Selv om hun hadde takket ja til invitasjonen, klarte han ikke glede seg fullt ut over dette. Det var noe hun ikke visste om ham. Noe viktig. Hun visste ikke at han stammet. Hvordan ville hun reagere nr hun ble klar over dette? Nr han stanset opp midt i et ord, hakkende p den frste konsonanten i en evighet av tid, med rullende yne og et forvridd ansiktsuttrykk. Hun ville selvflgelig bli overrasket, men hun ville ikke le av ham. Han s henne for seg idet gnisten sluknet i ynene hennes, og det forventningsfulle smilet forsvant. Var dette den samme mannen som kunne f alle til le gjennom sine imitasjoner? Som hun aldri tidligere hadde sett stamme?

 

Hun kunne jo ikke vite at han nesten aldri stammet nr han spilte andre personer. Nr han gikk inn i andre roller. Nr han ikke skulle vre seg selv.

Han bestemte seg for avlyse stevnemtet.





 

Vignett 2: Kvinnen som stammet

 

Frste gangen hun kom til en logoped, var hun 10 r gammel. Planen var at hun skulle begynne i en behandlingsgruppe. To av guttene som var i gruppen, stammet s hardt at hun ble skremt. Hun nektet derfor fortsette i gruppen, og bestemte seg for fortsette skjule sin egen stamming.

 

Hun syntes selv hun ble veldig flink til dette, selv om det ofte kunne vre belastende og tidkrevende. Nr hun kjente hun kom til et ord hun visste ville fremkalle stamming, mtte hun lete etter et erstatningsord. Fant hun ikke dette, mtte hun avbryte setningen. Hun begynte s p en ny setning, mens hun febrilsk forskte finne en vei tilbake til utgangspunktet. Noen ganger gikk dette greit, mens andre ganger kom hun aldri frem til poenget; det uferdige resonnementet ble i beste fall hengende i lse luften.

 

Hun forstod selv at hun fremstod som bde vimsete og omstendelig, men den prisen var hun villig til betale for skjule stammingen. Men det hjalp smile, hadde hun tidlig erfart. I hvert fall overfor gutter. Blide og smilende jenter kunne godt f lov til lete etter ord, og tilsynelatende g seg fast i argumentasjonsrekken. Uten at noen tenkte p at hun faktisk stammet. Litt underlig, kanskje, siden hun ikke hadde problemer med fremfre konsise og sammenhengende resonnementer i skriftlig form.

 

Verken mannen eller barna hennes visste at hun stammet. Heller ikke venninnene eller arbeidskollegene hadde forsttt at hun hadde dette handicapet. Det hendte hun hadde mareritt om nettene om at hun ble avslrt som stammer. Avslringen gav henne alltid en intens skamflelse.