hits

Skam

Du tar feil; jeg er ikke syk!

Beskjeden om at man har en kronisk sykdom, kan vre vanskelig takle for mange. Srlig vanskelig kan det vre for unge mennesker. Jeg har hatt flere pasienter som har blitt s fortvilet over en slik beskjed at de har gtt inn i en tilstand av fornektelse. Dette har igjen gjort det vanskelig f gjennomfrt et tilfredsstillende behandlingsopplegg.

Depressed Teenage Girl Lying In Bedroom
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Bde psykiske og somatiske lidelser

Nr et ungt menneske blir informert om at sykdomsbildet er forenlig med bipolar lidelse eller schizofreni, kommer det ofte en kraftig, emosjonell reaksjon. Jeg tenker at dette handler mye om skam. Bipolaritet og schizofreni er jo lidelser som har blitt forbundet med stigma og fordommer, s det er kanskje ikke s rart at det blir en reaksjon, tenker du kanskje.

Men hva tenker du nr jeg sier at en liknende reaksjon ogs kan forekomme ved somatiske sykdommer med et kronisk forlp. Diabetes mellitus (sukkersyke), leddgikt og epilepsi er eksempler p slike sykdommer som hos et ungt menneske kan gi en liknende skamflelse. Og denne flelsen leder igjen til fornektelse.

Den unge mannen med sukkersyke

Fra min tid som fastlege husker jeg meget godt den unge mannen som konsulterte meg p grunn av lengre tids trste, slapphet og sykdomsflelse. Han drakk flere liter vann daglig, uten at trsten gav seg. P legekontoret mlte vi blodsukkeret hans, og ikke veldig overraskende var dette veldig hyt.

Jeg valgte legge ham inn p indremedisinsk avdeling for utredning og behandling. P sykehuset fikk han beskjed om at han hadde en insulinkrevende diabetes mellitus, og at han mtte regne med sette insulin-injeksjoner p seg selv resten av livet.

Insulin
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Skammen

Da han kom tilbake til meg etter sykehusinnleggelsen, var han dypt fortvilet over diagnosen han hadde ftt. Han flte seg utsatt for en voldsom urettferdighet. Hvordan kunne han f sukkersyke, snn helt uten videre? Han som bde var slank og veltrent, og som levde et normalt og sunt liv.

Fra vre en frisk, ung mann, var han n - i egne yne - en mann med en kronisk sykdom, som ville legge enorme begrensninger p hans livsstil, yrkesvalg og aktiviteter.

Katastrofetenkningen

Han flte hele livet var blitt delagt. Han tenkte p alt han likte gjre, og som han antok at han n mtte slutte med. Han skulle aldri mer reise med kompisgjengen p fjellet og kjre offpist, eller sitte ved den solfylte hytteveggen, og nyte en velsmakende en pils.  Aldri mer skulle han kose seg med afterski, gode viner og nattmat.

Det var en nedbrutt, ung mann som forlot fastlegekontoret den dagen. Jeg var skeptisk til om han ville flge opp kontrollene og behandlingen, men satte min lit til oppflgingen han skulle f p diabetespoliklinikken.

Manglende motivasjon

Det viste seg at selv om den unge mannen mtte til time p diabetespoliklinikken, ble han likevel ikke motivert til flge det anbefalte behandlingsopplegget. Senere fortalte han meg at sjokket som kom, da han fikk diagnosen insulinkrevende diabetes mellitus, etter hvert ble avlst av en blanding av trass og sinne.

Sprsmlene som hele tiden meldte seg hos ham, var: Hva om legene tok feil? Hva om det hele bare var en misforstelse?

Og var det n s sikkert at han mtte bruke insulinspryter for f stabilisert blodsukkeret p et normalt niv? Kunne ikke hard fysisk trening og en viss kostholdsendring gjre den samme nytten?

Utilstrekkelig behandling

S, i stedet for velge en trygg og forutsigbar behandling av sitt hye blodsukker, valgte han flge sitt eget, improviserte behandlingsopplegg, som viste seg vre direkte livsfarlig. Blodsukkerverdiene hans var noen ganger kritisk hye, mens han andre ganger opplevde plagsomme flingssymptomer, som tegn p at insulindosene var for hye.

A diabetic insulin pen ready for use.
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

To nye sykehusinnleggelser mtte til, fr han fant motivasjonen til lre seg prinsippene for en god diabetesbehandling. Han forstod at hvis han skulle f et normalt godt liv, var det helt avgjrende at han tok kontroll over sin sukkersyke. For tok han frst kontrollen, ville hans diabetes ikke lenger fles som en kronisk sykdomstilstand, men mer som et handicap som det ville vre fullt mulig hndtere. Denne vissheten gjorde skamflelsen hans mindre ptrengende.

Om leve godt med sin diabetes

Det var ikke lenger snakk om mtte forsake goder eller opplevelser, for han forstod at han kunne leve slik han var vant til leve, s lenge han hadde blodsukkeret under kontroll. Det viste seg at livet hans ikke ble amputert; han mtte bare ta visse forholdsregler.

Om leve godt med andre kroniske sykdommer

P samme mte vil det vre ved andre kroniske sykdommer. Livet behver ikke bli endret i negativ forstand, men det fordrer at man flger behandlingsopplegget. Eksempelvis vil en ung kvinne med epilepsi kunne ha et normalt liv s lenge hun inntar epilepsimedisinen sin regelmessig.

Det samme vil vre tilfelle for den unge mannen som fr diagnosen, bipolar lidelse. Sykdommen vil kun f negative konsekvenser for hans livsfrsel hvis han slurver med medisineringen, eller hvis han lar vre gi seg selv tilstrekkelig hvile og svn. Eller hvis han utvikler et rusmisbruk.


Illustrasjonsfoto. Copyright: Anna Krmcke
 

En omstendelig prosess

Det kan alts vre en omstendelig prosess f et ungt menneske til skulle akseptere at det resten av livet m leve med en kronisk sykdom, og dette gjelder bde psykiske og somatiske sykdommer. En av de store utfordringene vil i s mte vre overbevise det unge mennesket om ndvendigheten av flge et behandlingsopplegg som erfaringsmessig har vist seg ha god effekt p sykdomsforlpet.

Skal man lykkes med dette, vil det vre ndvendig bearbeide skamflelsen, slik at en fornektelse av sykdommen ikke inntreffer.

 

Dyrker vi urligheten p sosiale medier?

Kan en ukritisk bruk av sosiale medier vre en medvirkende rsak til at unge mennesker utvikler psykiske lidelser? Eller fr en forfeilet virkelighetsoppfatning? Hvilke forutsetninger m i s fall vre til stede for at dette skal skje?

The body of a young athletic girl on gray background
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Urlige rollemodeller

Man kan jo tenke seg at dette vil kunne skje hvis mange av de rollemodellene som opererer p sosiale medier, systematisk fremstiller sin egen virkelighet som forbilledlig og glamors. Som et eksempel til etterflgelse. Noe idealisere.

Mens det samtidig forties at fasaden som presenteres, er et resultat av lgn, retusjering eller manipulasjon. 

Nr manipulasjonen frst har skjedd, kan det vre vanskelig for unge mennesker gjennomskue bedrageriet.

 

Ung kvinne sker ekte rollemodeller

Ulrikke Falch har nylig hatt en kronikk i NRK.no, hvor hun etterlyser rlige rollemodeller for dagens ungdom.


Ulrikke Falch                                                      Foto: Pressefoto
 

Les Ulrikke Falchs kronikk her:

https://www.nrk.no/ytring/forbilde-sokes-1.13083430

Skam

Ulrikke Falch er skuespilleren som har blitt landskjent gjennom NRK-serien, Skam. I denne serien spiller hun p mesterlig vis karakteren, Vilde, en morsom og sympatisk, men kanskje litt naiv jente, som i serien mlbrer noen av de kulturelle fordommene som deles av folk flest.

 

Falch er s troverdig som Vilde at det kan vre vanskelig skille skuespilleren fra karakteren, og Falch har selv uttalt at hun av og til m forklare folk at hun ikke er personen hun spiller.

Unge mennesker trenger nye forbilder

Uansett, Falch nsker seg offentlige personer som er s modige at de vger st frem med sine feil og sine srbarhetsomrder. Hun mener dette vil gi oss ekte rollemodeller, og hun mener disse br idealiseres. For i motsetning til kjendisbloggere, som gjennom sin markedsfring av usunne idealer er med p opprettholde et helseskadelig forventningspress innen helse, kosthold og utseende, vil autentiske og rlige personer kunne vre konstruktive forbilder for dagens ungdom.

 

Falchs eget srbarhetsomrde

Falch skriver at hun velger vre pen om sin tidligere spiseforstyrrelse, fordi hun er av den oppfatning at penhet skaper kunnskap om psykiske lidelser. Kunnskap som vil vre ndvendig for forebygge og kurere disse lidelsene.

 

Falch skriver: Jeg prver fremstille meg selv s ekte som mulig. Akkurat s svak jeg er, akkurat s ensom jeg til tider fler meg, og akkurat s hpls jeg kan vre. dele feilene mine gjr meg srbar, men menneskelig.

 

Uvitende foreldre

Jeg er enig med Falch i at det p sosiale medier finnes pvirkningsagenter som lett kan forlede unge mennesker inn i uheldige blindgater. De frreste foreldre vet nok hvilke blogger barna deres flger, eller hvem som er barnas forbilder.

Virkeligheten som presenteres for de unge, kan ofte vre tilgjort eller polert, og budskapet kan virke forlokkende p unge mennesker som sker perfeksjon og lykke. Idealene som skapes, kan i verste fall fre til psykiske problemer hos de som streber etter de samme idealene.

 

Foreldregenerasjonens ansvar

Men foreldregenerasjonen har vel ogs et ansvar her, tenker jeg. Det er nemlig ikke bare unge mennesker som er p sosiale medier. Facebook og Instagram er medier som benyttes p tvers av generasjonene.

 

Falch nsker seg rollemodeller som vger vre rlige om sine srbarhetsomrder og sine begrensninger. Br ikke foreldregenerasjonen da g foran som gode forbilder nr det gjelder rlighet og penhet?

For vil ikke en mer usminket tilnrming til virkeligheten fra foreldrenes side kunne gi unge mennesker sunnere og mer realistiske idealer enn hva som er tilfelle i dag?

 

Vi er drlige forbilder

Generasjonen som jeg selv tilhrer, er dessverre drlige forbilder i s mte. Se bare p hva vi deler p Facebook. Eller se heller p hva vi ikke deler med vre FB-venner.

 

P Facebook deler vi helst ikke vanskelige ting. Eller triste ting. Og aller helst ikke veldig kontroversielle ting. Diskusjoner kan forekomme, men det legges i hovedsak ut bilder eller tekst som vitner om lykke, skjnnhet eller suksess. Temaer som kan forbindes med nederlag eller utilstrekkelighet, unngs eller omskrives.

Marriage proposal by the beach
Lykke p sosiale medier.                           Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Den latente skamflelsen

Den latente skamflelsen ligger hele tiden p lur. Frykten for at skammen skal aktiveres, er stor, og nettopp denne frykten er nok med p forme de innlegg eller bilder som legges ut p sosiale medier.

 

Visse temaer unngs

N er det ikke meningen at sosiale medier skal vre en mteplass hvor man er for privat. Heller ikke er det stedet hvor man skal utlevere sine venner eller sin familie. Det er derfor en selvflge at det er visse ting man ikke deler p Facebook. Det kan likevel vre greit nevne noen av de temaene som konsekvent ikke nevnes.

Ingen skriver:

Ingen skriver: "Jeg har det tft for tiden, har nettopp forsttt at datteren min sliter veldig."

Det er ikke uvanlig at en snn eller datter sliter p ulike mter, enten det er snakk om rusmisbruk, spiseforstyrrelse eller mobbing. Likevel er det vre pen om dette, forbundet med en sterk skamflelse. De bilder av barna som legges ut p sosiale medier, og den teksten som flger med, tar hensyn til dette. Det er nok hovedgrunnen til at alle barna p FB tilsynelatende er like lykkelige som de voksne.

 

Ingen skriver: Jeg har mange FB-venner, men likevel fler jeg meg jvlig ensom.

Ingenting aktiver skamflelsen mer enn ensomheten. Det er egentlig et paradoks, for  ensomhetsflelsen begynner bli svrt vanlig; den deles i dag av veldig mange mennesker.

Image of affectionate couple in warm clothes outside
Lykke p sosiale medier.                          Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Ingen skriver: Jeg har flt meg deprimert lenge, og legen satte meg p et antidepressivt medikament.

Ikke nok med at man skal slite med depressive symptomer, men man skal i tillegg mtte skamme seg over disse. Dette er ogs et paradoks, fordi depresjoner blir stadig vanligere, og rammer svrt mange mennesker. Psykiske lidelser er dessverre fortsatt forbundet med stigma.

 

Ingen skriver: Jeg opplever ekteskapet som et mareritt, men jeg vger ikke skille meg.

Frykten for skulle mtte leve videre som singel, kan vre det som holder mange dysfunksjonelle forhold sammen. Skulle den kunstige fasaden sl sprekker, er det dessuten ikke godt si hvordan omgivelsene ville reagere. Skam!

 

Ingen skriver: Vi sliter virkelig konomisk for tiden, og m derfor bli hjemme i ferien. 

Det blir med andre ord ingen feriebilder p FB eller Instagram, for hvem er modig nok til dele bilder av en familie som ikke har rd til en skikkelig ferietur. Barn som griller plser i skogkanten, kunne selvflgelig vrt et greit motiv, hadde det ikke vrt for skammen som ville fulgt med p lasset.

perfect untouched natural beach with blue ocean in australia
Ferieminne p sosiale medier.                  Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Vi pynter alle p virkeligheten

Mitt poeng er at det ikke bare er kjendisbloggere som lyver. Eller later som. Dette gjelder dessverre svrt mange av oss i vrt mte med sosiale medier. Vi pynter p virkeligheten for slippe kjenne p skamflelsen.

 

Selv om vi kan vre rause og empatiske nr det gjelder andre mennesker, har det tilsynelatende blitt slik at det ikke finnes plass til svakhet, nederlag eller utilstrekkelighet nr vi skal presentere oss selv.

Virkelig modig er den personen som vger st frem p sosiale medier, uten skjule sine mangler eller srbarhetsomrder.

 

Hvordan skal vre barn tro p det vi sier?

Jeg sier ikke at det er feil la vre dele alt det triste som skjer i livene vre. Kanskje er det godt at Facebook er en arena hvor man for et yeblikk slipper unna denne verdens elendighet. Poenget mitt er bare at s lenge vi konsekvent deler positive yeblikk, og like konsekvent skjuler livets negative sider, kan det bli vanskelig for vre barn tro det skal vre mulig bli akseptert som den man er; en person som ikke er perfekt. En person med feil, skavanker og srbarhetsomrder.

 

Vi trster vre barn med at de skal vre stolte av seg selv, og at de er bra nok som de er. Samtidig viser vi gjennom vr deltakelse i sosiale medier at det kan vre langt mellom teori og praksis, og at trsten vi kommer med, lett kan fremst som hul og overflatisk.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Stilling ledig som rlig rollemodell

Falch lyser ut en ledig stilling som rlig rollemodell. I mine yne er hun selv en opplagt kandidat til denne stillingen, og jeg synes hun br pta seg oppgaven. Uten at jeg kjenner Ulrikke Falch, fler jeg meg nemlig ganske s sikker p at hun vil komme til gjre en meget god jobb. Som rlig rollemodell.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Derfor flger jeg "Skam".

Det heter seg at mlgruppen til NRK-serien, "Skam", er ungdom i alderen pluss-minus 15 r. N har det vist seg at dette er en serie som aldersmessig treffer mye bredere. Selvflgelig blir den frst og fremst omfavnet av unge mennesker mellom 13 og 25, men ogs godt voksne mennesker - som meg selv - lar seg begeistre og rive med av denne ungdomshistorien.

Ungdomsserien Skam -sesong 2
Fra "Skam". Foto: Skam/ NRK

Begynnelsen

I "Skam" flger vi fem jenter som nylig har begynt i 1. klasse p Hartvig Nissen videregende skole. Ganske tilfeldig begynner de henge sammen, mye p grunn av et russebussprosjekt.

 

Typemessig er jentene svrt ulike, og i begynnelsen er det derfor det felles mlet om egen russebuss som er limet i gjengen. Etter hvert vokser det imidlertid frem vennskapsbnd mellom jentene, og de finner tilhrighet i gruppen de har dannet.

 

Fokus p gutter

Gruppens hovedfokus er gutter, gutter og gutter. I hver eneste episode. Forelskelse, sjalusi, svik og skuffelse. I frste sesong er det Eva som er hovedpersonen, mens Noora overtar denne rollen i sesong 2. To veldig forskjellige typer, med ulik tilnrming til forelskelse og kjrlighetsliv.

 

Mens Eva er dypt involvert i et erotisk forhold, er Noora tilsynelatende avvisende til fysisk kontakt med gutter. Ved en anledning spr hun oppgitt: M vi snakke om gutter hele tiden?

 

En favorittserie p nett-TV

Jeg forstr godt at unge mennesker elsker "Skam", og at serien sledes har blitt en suksess p NRK nett-tv. Regissr og manusforfatter, Julie Andem, har klart skape en helstpt historie om norske tenringer, som bde er spennende og troverdig.

 

De unge skuespillerne er s dyktige at man av og til glemmer at dette er en dramaserie. I stedet fr man flelsen av se p en reality-serie, hvor skuespillerne ikke spiller roller, men bare er seg selv.


Fra "Skam". Foto: NRK

En serie ogs for de voksne

Men hvordan kan det ha seg at ogs voksne mennesker fler de har utbytte av se denne serien? For min egen del var det nesten litt tilfeldig at jeg kom bort i den. Jeg hadde selvflgelig ftt med meg at frste sesong hadde ftt meget gode kritikker, og samtidig var det noe med den anti- markedsfringen av serien som gjorde meg nysgjerrig. Fr jeg visste ordet av det, hadde jeg sett de tre frste episodene av sesong 2.

 

Jeg ble rdet av datteren min, som gr i tredjeklasse p videregende, til se sesong 1, fr jeg fortsatte med sesong 2. Dette for lettere forst karakterenes utvikling. Rdet viste seg vre  nyttig; jeg tok tak i begynnelsen, og har siden vrt en dedikert fan av serien.

 

Hvordan forklare at jeg falt for serien

Hvorfor ble jeg s grepet av Skam? For det ble jeg, virkelig. En forklaring kan vre at den gav en godt voksen mann som meg selv et blikk inn i hverdagen til en mye yngre generasjon. Det pnet seg en mulighet til forsere de vanntette skottene som kanskje mer enn noen gang tidligere holder generasjonene strengt atskilt.

 

Jeg m rlig innrmme at det i begynnelsen fltes litt rart skulle bevege seg inn i universet til angivelige frsteklassinger p en videregende skole. Dette var jo ikke akkurat min verden, jeg tilhrer unektelig en helt annen generasjon. Plutselig befant jeg meg tett p en rekke unge mennesker, som helt usminket lot meg observere dem i s mange ulike situasjoner.

 

Flelsen av vre en kikker

Det var nesten s jeg fikk flelsen av vre en kikker. En nysgjerrigper, en spion, som lusket rundt i skyggene, og grafset i unge menneskers tanker og gjreml. Jeg var usikker p hvordan datteren min ville reagere da jeg skulle fortelle henne om min begeistring for Skam. Kanskje ville hun fle det ubekvemt at faren hennes n hadde begynt snoke i hennes virkelighet?

 

Heldigvis flte hun det ikke slik. Tvert imot syntes hun det var positivt at jeg interesserte meg for denne serien. Hun mente det ville gi meg en mulighet til se hvordan unge mennesker lever i dag. Hva de er opptatt av. Hvordan de omgs. Tankene deres.

 

En ukjent verden

Frst da gikk det opp for meg hvor lite jeg egentlig vet om den unge generasjonen, som mine barn tilhrer. Jeg vet selvflgelig hva de gjr nr de er sammen med meg, men svrt lite om hva som ellers foregr. Hva snakker de med sine venner om? Hvilket sprk og hvilken sjargong bruker de?  P hvilken mte sosialiserer de? Hvordan fester de?

 

Jeg mtte bare erkjenne at jeg var en uinnvidd, en utenforstende, fordi jeg aldri hadde vget stille dem disse sprsmlene. Det hadde liksom ikke passet seg slik. Og hadde jeg spurt dem, hvem vet hvilke svar jeg hadde ftt. Jeg flte det handlet om deres private sone, og valgte i stedet holde meg p min banehalvdel. 

 

S oppdaget jeg Skam, og en ny virkelighet penbarte seg.

 

Interessante karakterer

En annen forklaring p min interesse kan vre at karakterene jeg mtte i serien, virkelig begynte interessere meg. Jeg nsket vite mer om persongalleriet jeg begynte bli kjent med, og jeg brukte stadig mer tid p forske forst disse karakterene. Nr man ikke har andre opplysninger tilgjengelig enn de som fremkommer p skjermen, blir det lett til at man baserer tolkningene sine p fantasier og antakelser. Feilprosenten kan da fort bli stor.

 

Noen mysterier er utvilsomt mer pirrende enn andre. Karakteren, Noora, for eksempel. Hvor kommer selvtilliten og klokskapen hennes fra? Hvordan kan det ha seg at hun s ung bor i kollektiv, og hvor er foreldrene hennes? Hvorfor bruker hun hele tiden den rde leppestiften, og hvilket forhold har hun egentlig til mat?

 

Minner om min egen tid p videregende

En tredje forklaring kan vre at serien vekker til live minner om den selvopplevde tiden p videregende. Verden er utvilsomt annerledes i dag enn den var for 30-40 r siden, selv om opplevelsen av vre tenring kanskje ikke har endret seg s mye som man skulle tro.

 

Selv begynte jeg p videregende skole i Askim i 1976, og jeg har vel alltid tenkt p gymnastiden som en fin tid. Frst da jeg begynte se "Skam", husket jeg at det frste ret p videregende hadde vrt et vanskelig r for meg. Drlig selvtillit, ensomhet, selvforakt og  fremmedflelse preget meg p den tiden.

 

Mellom frste og andre klasse skjedde det heldigvis positive endringer i livet mitt, og jeg har mange gode minner fra de to siste rene. Det som skjedde, var at jeg - p samme mte som jentene i "Skam" - fikk tilhrighet til en gruppe. Jeg var ikke lenger alene.

 

Mens jentene i "Skam" snakker om gutter hele tiden, var jeg i en liten guttegjeng som snakket om jenter. Hele tiden. Det ble stort sett med snakket, s jeg kan nok ikke skryte av ha hooket opp med s veldig mange jenter i lpet av tiden p videregende.

 

Skam er allmenngyldig

Men hovedgrunnen til min store interesse for serien er selvflgelig at skam ikke er et fenomen som er forbeholdt ungdommen. Skamflelsen starter like etter fdselen, og den flger oss livet ut. Det er derfor mulig for alle aldersgrupper kjenne seg igjen i problemstillingene som de fem tenringsjentene mter.

Shame
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

 

Frykten for ikke hre til noe sted, blir aldri helt borte. Ensomhetsflelsen kan vre vond kjenne p, ogs nr man blir gammel. Sjalusien har en tendens til vedvare. Hplse forelskelser slutter aldri oppst. Og misnyen med egen kropp blir ikke akkurat mindre med rene.

 

Noen er mer plaget av skamflelse enn andre. Skam oppstr nr man blir avslrt. Eller frykter bli avslrt. Nr ting man forsker skjule, kommer frem i dagslyset. Det kan vre egne skavanker eller komplekser, eller det kan vre forhold i den nre familien.

Close view of a sad male statue over a white background.
Foto: Colourbox
 

Overvekt og skam

La meg gi et eksempel: Fler man seg overvektig, og av den grunn velger skjule kroppen i store klesplagg, brer man p en latent - en sovende - skamflelse. Blir man tvunget inn i en situasjon hvor man m vre avkledd foran andre mennesker, slr skammen ut i full blomst.

 

En rusmisbrukende forelder

Et annet eksempel: Nr en av foreldrene har et rusproblem, vil man som barn reagere med oppgitthet, skuffelse og sinne. Skamflelsen kommer i tillegg, fordi barnet hele tiden vil vre redd for at noen utenfor familien skal f vite om rusproblemet.

 

Noe av skammen kan selvflgelig vre nedarvet biologi, men mesteparten overfres nok gjennom ord og handling. Fra far til snn. Fra mor til datter. Og vi slutter aldri skamme oss. Kanskje blir skamflelsen mindre intens med rene, men den er der, like fordmt.

 

Det er i puberteten skammen merkes mest

Selv om evnen til skamme seg er til stede hele livet, er det nok likevel puberteten og tenrene som virkelig setter skamflelsen p dagsordenen.

 

Derfor er det s genialt belyse denne tematikken gjennom opplevelsene til noen tenringsjenter p en videregende skole.

 

Derfor flger jeg Skam.