hits

Selvmord

En TV-serie som frer til selvmord?

"13 Reasons Why" heter TV-serien som enkelte mener kan ha pvirket unge mennesker til beg selvmord den siste tiden. Srlig har det vrt en selvmordsblge blant ungdom i Trondheim og Lillehammer, og det har vrt spekulert i om serien har hatt en slags smitteeffekt.


Karakteren, Hannah Baker, i "13 reasons why", Netflix
 

13 Reasons Why

"13 Reasons Why" handler om 17 r gamle Hannah Baker (spilt av Katherine Langford), som tar sitt liv etter ha flt seg mobbet og utestengt i skolemiljet. Personlig vegret jeg meg lenge for se serien. Jeg syntes det i utgangspunktet var problematisk skulle akseptere tittelen p serien, da denne kort og godt slr fast at det foreligger tretten grunner til at selvmordet fant sted.

Hvorfor valgte serieskaperne (og forfatteren) selvmord som utgang p problemene hennes, spurte jeg meg selv. I mitt hode burde disse tretten grunnene, som jeg antok handlet om mobbing og trakassering, heller ha frt til politianmeldelser, utvisninger eller andre typer oppgjr.

Jeg kjente at bare det trekke frem selvmord som en alternativ lsningsmetode, gjorde meg opprrt. Formidler man ikke da til unge mennesker at selvmord er en tragisk, men noen ganger forstelig reaksjonsmte?

Uenighet i familien

Min tyve r gamle datter hadde, i motsetning til meg, sett TV-serien, og hun mente jeg var forutinntatt. Hun mente at serien p en fin mte viste hva systematisk mobbing av et menneske i verste fall kan fre til. Hun syntes ogs at serien tydelig fikk frem hvor deleggende et selvmord kan vre for de etterlatte. Jeg ble rdet til se serien fr jeg dmte den nord og ned.

Slik ble det til at jeg s disse tretten episodene i "13 Reasons Why". I begynnelsen var det tungt, fordi jeg kjente p en motvilje mot se TV-serien. Motviljen skyldtes nok dels at suicidalitet er en tilbakevendende problemstilling i min yrkeshverdag, dels at utgangspunktet for serien var et selvmord som allerede hadde skjedd. Den unge kvinnen var dd, og historien kunne med andre ord ikke ende godt.

Handlingen

I serien veksler handlingen mellom ntid og fortid. Vi mter foreldrene hennes som sliter med forst hvorfor datteren deres valgte avslutte sitt liv, og vi mter klassekamerater og lrere som er preget av drlig samvittighet, selvbebreidelser eller sinne. Det er medlever som fler de indirekte er ansvarlige for Hannahs selvdrap, og det er lrere som spr seg selv hvorfor de ikke grep inn i tide.

Fr Hannah tok sitt liv, leste hun inn sin historie p gammeldagse kassetter, og hun srget for at kassettene, etter selvmordet, skulle bli distribuert til de personene hun mente hadde skyld i dette.

Etter hvert som den andre hovedkarakteren, Clay Jensen, lytter seg gjennom kassettene, fr vi ta del i Hannahs trblete liv p og utenfor skolen, frem til hun tar sitt eget liv. Det er en sterk historie som rulles opp.


Clay Jensen i "13 reasons why", Netflix

Hannah Bakers skolesituasjon

17 r gamle Hannah Baker er enebarn, og hun har nylig flyttet til byen sammen med sine foreldre. Hun begynner p High School, uten kjenne noen av de andre elevene. Hun er hele tiden p sk etter venner, og hper ogs p f en kjreste.

Ingenting lykkes for henne, verken nr det gjelder vennskap eller kjrlighet. Det eneste lyspunktet i livet hennes er klassekameraten, Clay, som dessuten er hemmelig forelsket i henne.

Listen

I flge Hannah startet problemene da hun ble frt opp p en sjvinistisk liste som gikk mellom guttene p skolen, hvor jentene ble rangert etter ulike "kvaliteter". Hannah kom p listen som jenta med den fineste rumpa.

Etter dette flte hun at hun ble sett p som "lett p trden" av bde jentene og guttene i klassen, og dette stempelet klarte hun aldri bli kvitt. Da navnet mitt kom p den listen, ble jeg en mlskive.

Mobbingen

Hannah utsettes for bakvaskelser, krenkelser og svik. Nederlagene blir mange. Gang p gang forsker hun reise seg, og g videre, men gradvis kommer tankene om bli borte fra denne verden. Hun fler seg stadig mer som en byrde for alle, og ser til slutt ingen annen lsning enn gjre slutt p livet.


Hannah Baker i "13 reasons why," Netflix

Flere traumatiske hendelser fremskynder det hele, ikke minst et brutalt overgrep hun utsettes for. I et siste desperat forsk p f hjelp til finne en annen lsning, oppsker hun skolens rdgiver. I denne samtalen fremstr hun som svrt fortvilet, og hun formidler en massiv hplshetsflelse.

Mtet med rdgiveren

Hun sier at hun fler seg tom, og at hun ikke lenger bryr seg om noen ting. Jeg bryr meg ikke om skolen, meg selv, foreldrene mine. Jeg er ikke den de trenger at jeg er. Jeg er et problem for dem.

P samme tid er hun utvilsomt noe vag og tildekkende, som om hun forventer at rdgiveren p magisk vis skal redde henne fra selvmordet. Kanskje burde rdgiveren ha forsttt Hannahs desperasjon, og holdt henne tilbake p kontoret. I s fall burde nok Hannah ha signalisert tydeligere at hun var i behov av akutt hjelp.

Det ender, tragisk nok, med at rdgiveren lar henne g. Senere p dagen tar hun livet av seg. Selvmordet vises i sin helhet. Fremstillingen er grafisk. Jeg fant scenen srdeles ubehagelig.

En dyster serie

"13 Reasons Why" er utvilsomt en dyster serie, men jeg m si meg enig med min datter i at den ikke p noen mte er selvmordsfremmende. Ikke p noe tidspunkt fr jeg flelsen av at selvmord som fenomen blir idyllisert, eller at det fremstilles som noe refullt.

Selv om vi som seere fr ta del i den indre smerten som gradvis bygges opp hos Hannah, blir vi hele tiden minnet p at selvmordet var noe Hannah valgte selv. Ingen kan vre i tvil om at omgivelsene var slemme mot henne, men like fordmt var det Hannah selv som bestemte seg for avslutte livet.

De andre karakterene

I serien blir vi ogs kjent med noen av de karakterene som Hannah mener har vrt medvirkende til selvmordet, og vi forstr at bak fasadene har de ogs sitt stri med. Jeg synes serien p en god mte viser at tilsynelatende vellykkede ungdommer, kan bre p mange mrke hemmeligheter, hvor skam, usikkerhet og fortvilelse kan vre sentrale elementer.

13 REASONS WHY
Fra "13 reasons why", Netflix

Justin

Vi mter Justin, som er populr blant jentene, og som dessuten er stjerne p skolens basketballag. Vellykket fyr, tenker man, fr man fr se hvordan han har det utenfor skolen, med en rusbelastet mor som trekker voldelige rusmisbrukere inn i hjemmet. Det er perioder hvor Justin ikke kan bo hjemme p grunn av dette.

Jessica

Jessica heter kjresten hans. Hun er slende vakker, og hun er populr. P en fest blir hun - i sterkt beruset tilstand - voldtatt av bestekompisen til Justin. Hun husker i ettertid ikke hva som skjedde, og hun fr store psykiske problemer. Hun blir utagerende, og hun begynner misbruke alkohol.

Jenta i kaffebaren

Vi introduseres for jenta som ved siden av skolen, jobber i kaffebaren. Hun ser selvsikker og tff ut, og hvem skulle kunne gjette at nettopp hun bedriver selvskading. Hun sier til Clay at hun synes Hannah var feig som tok sitt eget liv. Selvmord er for de svake. Clay konfronterer henne da med de tallrike arrene hun selv har p underarmene. Hun svarer: Jeg gjr dette s jeg ikke skal ta livet mitt.

Hakkekyllingen

Eller hva med Tyler Down, gutten som hele tiden lper rundt med kameraet sitt og tar bilder av medelevene i alle mulige situasjoner. Det er Tyler som er tildelt rollen som skolens hakkekylling, og det er han som sannsynligvis mobbes mest av alle. At det nettopp er Tyler som i hemmelighet har bygget seg opp et vpenlager p gutterommet, blir derfor ekstra ubehagelig ta inn over seg. Planlegger han en skolemassakre?

Ogs de andre hadde det tft

Vi forstr alts at det ikke bare var Hannah som ble utsatt for ytre, negative pkjenninger. Andre jenter mtte gjennomg mye av det samme. Negative karakteristikker p doveggene. Utfrysning. Baksnakking. Seksuelle overgrep.

Det var gutter som ble banket opp og ydmyket, og som mtte finne sin plass i skyggen av idrettsheltene.

Ensomhet

Unge mennesker kan vre grusomme mot hverandre. Alle vil gjerne hre til i den indre sirkelen, men der er det aldri plass til alle. Noen blir derfor henvist til periferien. Til ensomheten.

Hannah var utvilsomt svrt ensom i perioder. Men hun var ikke den eneste. Ensomheten er nemlig en gjest som har en tendens til dukke opp nr man minst venter det, enten man er jente eller gutt, ung eller gammel.

Hvor velge selvmord?

Hva var det med Hannah som fikk henne til beg selvdrap? Kunne hun ha hatt en bipolar lidelse? Hennes mor lurte p om s kunne vre tilfelle.

Hvorfor var det bli omtalt som jenta med den fineste rumpa, starten p den siste etappen? Kunne hun rett og slett ha vrt s mye mer sensitiv og krenkbar enn sine klassevenninner?

For i mine yne handler dette mye om krenkelser, og det etterpflgende sinnet. Nei, la oss ikke kalle det sinne; aggresjon er en riktigere betegnelse. Selvdrapet hennes var en aggressiv handling, vil jeg nemlig hevde. Uansett er hun et godt eksempel p hvor vanskelig det er forutsi hvem som en dag kommer til gjre alvor av sine selvmordstanker.

Hvorfor etterlate seg kassettene?

Det er et faktum at mange av karakterene i serien hadde problematiske liv. Likevel var det kun Hannah som valgte selvmordet. I tillegg skjv hun ansvaret for denne beslutningen over p gjenlevende klassekamerater, som alle mtte hre p kassettene Hannah etterlot seg.

Hva kan ha vrt hennes motiv for etterlate seg kassettene? Hadde hun hpet at verden ville bli et bedre sted s snart klassekameratene ble fortalt at de var skyld i selvmordet hennes? Eller handlet det om noe helt annet? Hevn, kanskje?

Hvorfor skte hun ikke hjelp?

S kan man jo lure p hvorfor Hannah ventet s lenge med ske hjelp hos en voksenperson. Kunne hun ikke ha oppskt rdgiveren tidligere? Selvflgelig kunne hun det, men kanskje syntes hun det var vanskelig skulle fortelle om de mange sosiale nederlagene hun hadde mtt. Kanskje var skamflelsen for sterk. Kanskje hpet hun i det lengste p at ting skulle bedre seg av seg selv.

Kan serien ha en smitteeffekt?

Kan serien ha hatt en smitteeffekt nr det gjelder selvmord? Det er det selvflgelig vanskelig si noe sikkert om, men personlig tviler jeg p at s er tilfelle. Selv om jeg m innrmme at jeg savnet en presentasjon av alternative lsninger p Hannahs vanskelige livssituasjon. Her kom den ene negative hendelsen etter den andre, men i mine yne var det aldri penbart at dette mtte ende i et selvmord. Hva kunne kommet i stedet? 

For lite penhet?

Jeg vil ikke utelukke at denne serien faktisk kan vre nyttig for belyse selvmordsproblematikken. Kanskje vi i dag snakker for lite om selvmord, i frykt for at temaet i seg selv kan forrsake en smitteeffekt. Media har eksempelvis vrt svrt tilbakeholdne med gi opplysninger om selvmordene i henholdsvis Lillehammer og Trondheim.

Det er en kjensgjerning at flyktige selvmordstanker ikke er et veldig uvanlig fenomen, enten man er ung eller gammel. Selv om det bare er et ftall som setter disse tankene ut i praksis, er det likevel altfor mange som velger denne utgangen hvert eneste r. Og antallet selvmordere holder seg stabilt, tilsynelatende upvirkelig av kompetansehevningen som har funnet sted i det psykiske helsevernet de siste rene.

S langt har vi valgt mte denne utfordringen med taushet og tilbakeholdenhet. Kanskje er det n p tide tenke nytt.

 

 

Selvmord kommer ofte som lyn fra klar himmel

Jeg tror ikke det gr an forberede seg p at et menneske man virkelig bryr seg om, skal ta sitt eget liv. Som prrende eller venn vet man kanskje at personen sliter psykisk, s innerst inne aner man at det er en forhyet risiko for at det vil kunne ende med et selvmord. Likevel klarer man ikke forberede seg psykisk p at tragedien en dag virkelig vil inntreffe.

Women walking on rails in a autumn forest
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frykten vil vre der

I stedet gr man rundt og er redd. Engstelig. Bekymret. Man lrer seg p et vis til leve med frykten for at marerittet en dag skal bli en realitet. Dette er en frykt som nok kan variere i intensitet, men den slipper aldri helt taket.

Forvarslene har vrt der. Lenge. Kanskje i rikelig monn, til og med. Men tiden har gtt, og ingenting har skjedd. S man begynner  hpe p at det kommer til g bra.

Hp og tro

Man vger s smtt tro p henne nr hun sier hun ikke nsker d. Nr hun ser deg i ynene, og sier hun har valgt livet. Man vil s gjerne tro henne, fordi hun sier det en nsker hre. Mer enn noe annet. 

S lenge man hper, og tror, er det nesten umulig  forestille seg at utfallet skal bli noe annet enn et liv videre. Sammen med alle de hun holder av. Guarden er derfor senket, og man str psykisk uforberedt den dagen selvmordet kommer. Som lyn fra klar himmel.

Tree branches silhouette and dark winter sky seen through window with raindrops.
Foto: Colourbox

I samme yeblikk minnes man frykten som hadde vrt der s lenge, men som for en periode var blitt skjvet til side. Og man forstr hvorfor redselen hadde vrt s tyngende.

Sorgen tar plass

N er det jo ikke lenger noen grunn til vre redd, og frykten har forsvunnet. I stedet fylles man opp med andre flelser. Frst og fremst sorg. Dernest vantro. Man fler at verden har stanset opp, og at ingenting kan bli slik det en gang var.

Det er ogs andre som srger. Sorgen kan uttrykkes p ulike mter. Mens noen gr inn i en sjokktilstand, og spr seg selv hvordan det n skal vre mulig  leve videre, kan andre reagere med sinne, og stille et annet sprsml. Ikke til seg selv, men til avdde: "Hvordan kunne du gjre dette mot oss?"

En annerledes sorg

Sigmund Freud mente at det som skiller en normal sorgreaksjon fra en alvorlig depresjon,er fravret av selvbebreidelser og mindreverdighetsflelse hos den som srger. (Selvbebreidelser og mindreverdighetsflelse er rikelig til stede i en alvorlig depresjon.)

Jeg har ikke sett Freud uttale seg om hva som skiller en sorgreaksjon ved et normalt ddsfall fra sorgreaksjonen ved et selvmord. Sannsynligvis ville han ha ppekt at den store forskjellen mellom de to sorgreaksjonene frst og fremst er at sorgen som flger et selvmord, hele tiden vil bli forstyrret av selvbebreidelser og skyldflelse.

Hvorfor reagerte jeg ikke p det hun sa? Burde jeg ikke forsttt at hun slet psykisk? Hadde jeg stilt opp mer enn jeg gjorde, ville hun kanskje ha vrt i live i dag.

En egoistisk handling?

Fordi selvmordet berrer s mange mennesker, kan man - nr avmaktsflelsen tar overhnd - komme til betrakte selvmordet som en egoistisk og hensynsls handling. Javisst, handlingen er hensynsls i sin grusomhet, og den etterlater s altfor mange i en lang og vond sorgprosess.

An image of old graveyard
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Men for personen som tok sitt liv, var nok bakteppet et annet. Kanskje var dette noe som hadde bygget seg opp over tid, i en tilstand av absolutt hplshet, i et altoppslukende mrke, hvor dmmekraften var sterkt svekket.

Kanskje flte personen seg som en byrde for familie og venner, og tenkte at alle ville f det bedre hvis denne byrden ble fjernet. Man nsket ikke lenger vre den som hindret at de man var glad i, skulle f leve gode liv.

Fastlste vangforestillinger

En slik tankegang har selvflgelig ingenting med virkeligheten gjre, og kan gjerne karakteriseres som et nrpsykotisk fenomen. Men slike resonnementer dukker ofte opp i forbindelse med alvorlige depresjoner, og det er derfor all grunn til anta at de er til stede i tiden forut for et selvmord.

Og er man i en slik fastlst, depressiv tilstand, kan det vre svrt vanskelig vurdere de konsekvenser et selvmord vil kunne f for menneskene som str igjen. Konsekvenser i form av sjelelige sr, som kanskje aldri vil gro. 

Jeg tror at vi alle - innerst inne- nsker leve, og at det ta avgjrelsen om avslutte livet for egen hnd, ofte skyldes flere faktorer som alle er med og formrker en allerede depressiv sinnstilstand. Resultatet blir uansett en tragedie for personen som dr, og en tragedie for de som str igjen.

 

Suicide by cop - en aktuell problemstilling?

Suicide by cop - eller selvmord ved hjelp av politiet - er et uttrykk som oppstod i USA en gang p 1980-tallet. Bakgrunnen var at man hadde behov for forklare atferd og motiver hos personer som tilsynelatende hadde som mlsetting bli drept av politiet. Siden begynnelsen av 2000-tallet har suicid by cop blitt akseptert som forklaring p en rekke politiskytinger med ddelig utfall.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det spesielle med disse skyteepisodene er at personene som aktivt utfordrer politiet, opptrer med uladde vpen, leketysvpen, startpistoler, eller lignende, noe politiet frst finner ut etter at de selv har avfyrt sine tjenestevpen. Eller personen fekter med en kniv foran bevpnede politifolk, nekter legge kniven fra seg, og ender opp med bli skutt.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Et kende problem?

En studie publisert av FBI i 1998, hevdet at 16 prosent av den totale skytingen fra politiets side var relatert til fenomenet, suicide by cop. I en senere studie, som ble publisert i Journal of Forensic Studies (2009), ble s mye som 36 prosent av politiskytingen klassifisert som maskerte selvmord. Det er viktig huske at dette er enkeltstudier, og man br av den grunn ikke legge altfor mye vekt p disse tallene. I tillegg skal man vel ikke se bort fra at bde amerikanske myndigheter og politi kan ha en egen interesse av at disse tallene er hyest mulig. Uansett viser disse studiene at en betydelig andel av de som har blitt skutt av politiet i USA, i utgangspunktet kan ha hatt suicidale intensjoner.


USA i en srstilling

Det er viktig understreke at det er en stor forskjell p USA og vesteuropeiske land nr det gjelder alt fra vpenbruk til vpentilgang. Mens politiet i USA dreper mellom 350 og 450 personer hvert r, er det i et gjennomsnittlig, vesteuropeisk land kun 4-5 personer som lider samme skjebne. I Norge skjer dette enda sjeldnere. I lpet av de siste ti rene har kun to personer blitt skutt og drept av norsk politi.


En del av forklaringen p den store forskjellen kan vre at utbredelsen av hndvpen har en helt annen dimensjon i USA enn i Vest-Europa. Bare i 2010 ble over 14 000 mennesker drept i USA, de fleste med skytevpen. Politiet der str flgelig overfor en helt annen virkelighet enn kollegene p denne siden av Atlanteren. Politiets tilnrming til mulige skuddvekslinger er ogs forskjellig. Mens det i Norge skal skytes varselskudd fr vpenet rettes mot personen som skal pgripes, er ikke dette en del av instruksen til det amerikanske politiet. Amerikansk politi er dessuten opplrt til skyte mot brystpartiet.

Ingen aktuell problemstilling i Norge?

Det skjer alts ytterst sjelden at mennesker blir drept av politiet i Norge. Kan man derfor trekke slutningen at fenomenet, suicid by cop, er en helt uaktuell problemstilling her til lands? Eller kan problemstillingen vre aktuell, selv om nesten ingen mennesker skytes av norsk politi? I s fall, hvorfor skjer det ikke oftere?

Kan svaret p det siste sprsmlet vre finne i det norske politiets organisering, arbeidsmetoder og holdninger? Norsk politi er vanligvis ikke bevpnet med skytevpen, og de aller fleste kriminelle er klar over dette. En ubevpnet polititjenestemann oppleves av en kriminell person som mindre truende og mer forutsigbar, og gir ikke det samme behovet for skyte seg ut av en tilspisset situasjon.


Illustrasjonsfoto

Norsk politi er velutdannet, er godt trent til takle de fleste situasjoner, og har en hy etisk og moralsk standard. Det betyr at de fleste politibetjentene vil tenke seg godt om fr de benytter sine tjenestevpen. Skarpe skudd skal kun avfyres hvis man handler i selvforsvar, eller hvis man ser det som ndvendig for beskytte en uskyldig tredjepart.


Illustrasjonsfoto

Om motsette seg arrestasjon

De fleste som str foran en pgripelse fra politiets side, vil som regel kapitulere overfor den ordensmessige overmakten. For selv om politiet vanligvis ikke brer skytevpen, vil dette likevel vre tilfelle i en del situasjoner. Man str derfor i reel fare for bli skutt selv, hvis man p noe som helst vis gir signaler om at man har vpen tilgjengelig.

Sjansene for at skudd blir avfyrt, ker hvis konflikten eskalerer, eller om arrestasjonen skjer under uoversiktelige forhold. Dette er barnelrdom for de fleste av oss, og det er ingenting som skulle tilsi at dette ikke er kjent i de kriminelle miljene. Derfor velger de fleste akseptere en arrestasjon, og de overgir seg uten provosere frem en ytterligere reaksjon fra politiets side.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Nr en gammel kjenning ikke lar seg stanse

Men ikke alle gir opp, til tross for at de str overfor en overveldende overmakt.

Politiet fr melding om at NN, en gammel kjenning av politiet, har stjlet en bil, og n kjrer fort og skjdeslst i Oslos kveldsmrke gater. En politibetjent legger seg p hjul med sin uniformerte bil, og setter i tillegg p bllysene for markere sin tilstedevrelse. NN viser imidlertid ingen tegn til flge oppfordringen om stanse, og i stedet lener han seg ut av vinduet, og peker mot politibilen bak seg med en gjenstand, som i mrket ikke lar seg definere. Siden NN tidligere har skutt med pistol mot politiet, vger ikke politibetjenten ta noen sjanser. Han bremser derfor opp, slik at avstanden til bilen foran ker. Politibetjenten rapporterer inn at N.N sannsynligvis er i besittelse av et hndvpen, og han fr tillatelse til bevpne seg.

Idet han runder neste gatehjrne, ser han den stjlne bilen st i ro lenger fremme. Den er tom, men motoren er i gang. Noen meter unna str imidlertid NN, i skytestilling, med begge hender omkring en vpenliknende gjenstand, som han retter mot politimannen. Politibetjenten reagerer lynraskt, og fr kastet politibilen inn mellom to parkerte biler. Flere politibiler har n kommet til, og NN lper av grde. Han blir observert idet han forsvinner inn i en bakgrd.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Tre politibetjenter flger etter ham, alle med skarpladde hndvpen i hendene. De roper inn i bakgrden at de er fra politiet, og de ber ham om overgi seg. Helt plutselig kommer s NN ut fra mrket. Han gr mlbevisst mot politibetjentene, samtidig som han peker p dem med noe som likner p et skytevpen.

I en slik situasjon kan man tenke seg at flgende skjer:

Scenario 1: Den nrmeste politibetjenten reagerer lynraskt, og fyrer av et skudd som treffer NN i overkroppen. NN faller i bakken, og mister samtidig gjenstanden han like fr hadde brukt til sikte mot politiet. Dette viser seg vre en mobiltelefon. NN hadde med andre ord ikke noe skytevpen, og politibetjenten har skutt (og kanskje drept) en ubevpnet person. Denne vissheten vil politibetjenten mtte komme til leve med resten av sitt liv.

Scenario 2: Den nrmeste politibetjenten trosser den umiddelbare ddsfrykten, og venter med fyre av vpenet. I lpet av denne lille latenstiden oppfatter hans kolleger at NN ikke sikter p dem med et skytevpen. Dette varsles umiddelbart til den skyteklare politibetjenten, som dermed kan senke sitt hndvpen.

To scenarier med veldig ulik slutt. Statistikken forteller oss vel at det er scenario 2 norsk politi stort sett klarer realisere.

En meningsls atferd

S, hva fr en person som vet han vil bli arrestert, til rette en vpenliknende gjenstand mot de som skal pgripe ham? Nr han vet at han er en kjenning av politiet. Nr han vet at han har en voldshistorie som innbefatter flere episoder med bruk av ekte vpen. Personen vet at politiet ikke kan se forskjell p en mobiltelefon eller en pistol i mrket, og han vet at det han gjr, vil kunne fremprovosere skarpe skudd fra politiets side.

Kan denne personen rett og slett ha et nske om selv bli drept?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Beundring og hat

Jeg tror ikke det finnes mennesker som bevisst drmmer om bli skutt til dde av politiet. Slik jeg ser det, handler dette for en stor del om ubevisste prosesser. Personen har, uten at han selv vet det, et ambivalent forhold til politiet; en del av ham hater politifolk, en annen del beundrer denne yrkesgruppen. Personen selv er overbevist om at han har nytrale holdninger til politiet, men de stadige svingningene mellom beundring og hat - to tilknytningsmessige ytterpunkter - vil komme til prege personens handlingsmnster i en del situasjoner.

Kanskje synes personen det er stas kle seg som politi, og lar seg derfor gjerne avbilde med stjlne politieffekter. I forbindelse med kriminell virksomhet vil personen derimot kjenne p et hat og en fiendtlighet mot politiet, som kan fre til full konfrontasjon hvis anledningen byr seg.

Nr man brer p en tung ryggsekk

En vanekriminell har ofte en tung ryggsekk bre. I denne sekken kan det ligge s mangt; en barndom preget av omsorgssvikt, mishandling, og kanskje seksuelle overgrep. En ungdomstid i ulike fosterhjem, ungdomsinstitusjoner og spesialklasser. Fra ung alder et omfattende rusmisbruk og tidlig debut av kriminelle handlinger. I voksen alder stadige opphold i fengsler eller rusinstitusjoner.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Med en slik bakgrunn, er det ikke vanskelig forst at det kan vre svrt krevende skulle etablere en normal, rusfri og lovlydig tilvrelse. Nr de personene han kjenner, enten er kriminelle rusmisbrukere, eller innsatte i fengsel, blir det vanskelig finne et sosialt nettverk som kan virke stttende. Det kan synes umulig finne styrke og motivasjon til gjre varige endringer av livsfrsel og holdninger.

Den farlige nihilismen

Har en person nok en gang valgt avbryte rehabiliteringen, og skrive seg ut av rusinstitusjonen, vil dette ganske sikkert oppleves som nok et nederlag. Er personen samtidig p full fart tilbake til et liv basert p ukritisk rusmisbruk og utstrakt kriminalitet, kan det hos personen kanskje snike seg inn en flelse av nihilisme: Ingenting betyr noe. Om jeg lever eller dr, er meg egentlig revnende likegyldig. Jeg kommer aldri til la dem arrestere meg igjen.


Men en ting er tenke noe slikt, noe helt annet er det skulle fremprovosere vpenbruk fra politiets side. La oss ta som eksempel denne personen som nylig avbrt sin rusbehandling, og n er tilbake i en tilvrelse preget av rus og kriminalitet. Hvilket motiv - eller hvilke motiver - skulle denne personen ha for motsette seg arrestasjon, og true politiet med et fiktivt skytevpen? Til sette sitt eget liv i fare?

Kartlegging av motiver

For det starter alltid med et motiv. Gitt at en underliggende suicidalitet er et slikt motiv, hvorfor kan dette motivet vre s vanskelig oppdage?

En grunn kan vre at et ubevisst selvmordsnske kun kommer til uttrykk i bestemte situasjoner; nr personen er ruset, nr han er i gang med kriminelle aktiviteter, og nr han blir forskt stanset av politiet. I andre situasjoner holdes de suicidale impulsene i ro.

En annen grunn kan kanskje vre at en risikovurdering av denne personen vil avdekke flere mulige motiver for handle som han gjr: Gjenopprettelse av tapt re. (Han fler seg ydmyket av politiet.) Hevn. (Han fler seg trakassert.) Aggresjon. (Han fr utlp for innestengt aggresjon.) Kontroll. (Han fler han fr kontroll over situasjonen.) Spenning (Han fr et adrenalin-kick nr han utfordrer politiet.) Makt ( Nervse f politifolk gir ham en flelse av ha makt.)

Som det fremgr her, kan de mange mulige motivene f oss til overse det motivet som kanskje er det viktigste, men samtidig det minst forstelige: Et nske om d.

Vre naturlige sperrer

Det er likevel ikke gitt at personen er i stand til realisere sine motiver. Dette fordi alle mennesker i utgangspunktet har naturlige hemninger - sperrer - mot true andre med vpen, eller sette seg selv i livsfare. Slike hemninger vil ha sin forankring i de instinkter som handler om overleve og ta vare p seg selv, men de vil ogs vre basert p sosiale og mellommenneskelige konvensjoner. For g fra motiv til handling fordrer det derfor at personen klarer overvinne disse hemningene.

Hos personen som er brukt som eksempel, vil man ganske sikkert finne en rekke hemningsreduserende faktorer: En nihilistisk holdning til seg selv og omverdenen. Selvhat og selvforakt. Manglende empati og skyldflelse. Negative holdninger til samfunnet og politiet. Liten innsikt i eget voldspotensiale. Tilbakevendende selvmordstanker.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Disse faktorene vil vre med p fjerne de naturlige sperrene mot sette seg selv og andre i livsfare. Hemningene mot utve en uansvarlig og selvdestruktiv atferd vil i visse situasjoner knapt nok eksistere.

Nr tenkningen destabiliseres

Om personen i tillegg er utsatt for det man kaller destabiliserende faktorer, vil risikoen for farefulle handlinger ke betraktelig. Den viktigste destabilisatoren for denne personen, og for veldig mange andre som aktivt motsetter seg arrestasjon, er bruk av rusmidler. Rusmidler forstyrrer den kognitive fungeringen, og pvirker den endelige beslutningsprosessen. En handling som personen i nykter tilstand vil se p som ekstremt selvdestruktiv, kan under pvirkning av rusmidler fremst som en smart ting gjre.

Konklusjon

Mitt poeng er at det finnes mennesker som er i stand til kunne fremprovosere skarpe situasjoner, hvor de selv str i fare for bli drept av politiet. Har dette skjedd en eller flere ganger tidligere, vil det vre en forhyet risiko for at det vil skje igjen. Selv om det underliggende motivet kan vre et situasjonsbestemt, ubevisst selvmordsnske, er det ofte flere motiver som blander seg inn, og som kan virke forvirrende p s vel gjerningsmann som politiet.

Dette vil vre mennesker som p grunn av sine karaktertrekk, holdninger, livsstil og tankemnstre har f aktive sperrer mot utfordre politiet. Et pgende rusmisbruk vil samtidig virke destabiliserende p deres kognitive fungering, og den endelige beslutningsprosessen blir gjerne preget av dette.

Suicide by cop er nok en problemstilling som ogs er aktuell i Norge.

Om forebygge selvmord - intervju med en ekspert

Som jeg flere ganger understreket i mitt forrige blogginnlegg, Vurdering av selvmordsfare, kan det vre svrt vanskelig gjre en riktig vurdering av selvmordsrisikoen til et annet menneske. Jeg nsket hre hva en ekspert p fagfeltet mener om denne problemstillingen, og jeg kontaktet derfor psykologspesialist Kristin stlie ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.


Kristin stlie

Kristin stlie har i mange r arbeidet med selvmordsforebyggende arbeid i Lovisenberg-systemet, og hun er ogs tilknyttet det selvmordsforebyggende nettverket i RVTS-st (Regionalt kompetansesenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Kristin stlie holder for tiden p skrive en doktorgradsavhandling om forebygging av selvmord.

Fred Heggen(F.H.): I kartleggingen av en persons selvmordsrisiko opererer man med skalte generelle risikofaktorer for selvmord. Hvor mye sier egentlig disse statistiske risikofaktorene oss om en persons faktiske selvmordsrisko?

Kristin stlie(K..): Fr jeg svarer p det sprsmlet, nsker jeg understreke at vurdering av selvmordsrisiko er en kompleks oppgave. De statistiske risikofaktorene vil utgjre en del av pasientens sykehistorie, som man gr gjennom nr man tar en imot en ny pasient. Men disse risikofaktorene sier ikke s mye om den enkelte pasient, for de representerer et relativt sjeldent fenomen, ogs p gruppeniv. De har derfor svrt liten prediktiv verdi nr vi skal vurdere selvmordsfare for en enkelt pasient.

F.H.: Kan du utdype dette?

K..: Det er viktig ha kunnskaper om de generelle, statistiske risikofaktorene, men jo bedre man kjenner en pasient, jo mindre betydning vil disse faktorene ha. Det aller viktigste er at vi i frste samtale legger til rette for at pasienten kommer til orde med hva han eller hun strever med, og at vi som helsearbeidere ikke kvier oss for stille direkte sprsml om temaet selvmord.

F.H.: Man br alts sprre pasienten direkte om han eller hun har tanker om selvmord. Hva br man lete etter i den videre utredningen?

K..: Nr man kjenner pasienten bedre, og man vet at selvmord er et aktuelt tema, er det viktig orientere seg etter det som skjer i pasientens indre og ytre verden. For eksempel, hvor sterk er opplevelsen av indre smerte og hplshet, eller hvor lav eller labil er selvflelsen? Hvor mye sinne og uro kjenner pasienten p?

Kjenner man pasienten godt, kan man flge med p disse endringene, og kanskje ogs finne ut hva som er srlig srbart for denne pasienten; hva som kan trigge selvmordstanker og evt. handlinger. Noen er eksempelvis srlig srbare for avvisninger. Den viktigste jobben man gjr som terapeut, er lytte til svarene p flgende sprsml: Hva kommer du med til meg? Hva strever du med?

Pasienter i selvmordsfare strever med s mange typer problemer; kanskje er man redd for miste jobben og falle ut av arbeidslivet, kanskje fler man seg mislykket som mor eller far, eller kanskje har man en livshistorie med mange krenkelser. Det er ofte livshistorier med mange utfordringer som frer til at et menneske strever med selvmordstanker og /eller gjennomfrer et selvmordsforsk.


Copyright: Anna Krmcke

F.H.: Vil tilstedevrelse av indre smerte, hplshetsflelse eller lav selvflelse hos en pasient indikere forhyet selvmordsfare?

K..: Hos noen vil det kunne gjre det. Hvor sterk psykisk smerte man tler, er forskjellig, og det handler bde om hvem man er og hvor mye sttte man har rundt seg. En god relasjon til en terapeut kan vre en slik type sttte. Men igjen handler det om vre i en posisjon hvor man kan fange opp endringer, og at man flger pasienten tett.

F.H.: Kan ikke en slik fokusering p selvmordsfare fre til overdreven engstelse for at et selvmord skal skje?

K..: Det som kan vre utfordringen, er at engstelsen for selvmord frer til at man i mtet med pasienten blir for opptatt av de standardiserte sprsmlene om selvmord, og lar disse ta for stor plass. Dette vil kunne fre til at man som terapeut mister den ledigheten - fleksibiliteten - som er s viktig nr man forsker etablere kontakt med pasienten. Man m ikke glemme at ofte er pasienten selv fastlst i og fanget av sin egen destruktivitet. Engstelsen for selvmord kan ogs fre til at man paradoksalt nok unngr temaet.


Copyright: Anna Krmcke

F.H.: Hvorfor kan det vre s vanskelig vurdere selvmordsrisiko hos en pasient?

K..: Det er i seg selv vanskelig vurdere selvmordsfare hos et annet menneske, bde fordi selvmordsprosessen er forskjellig for ulike pasienter, og fordi selvmordsfare er en tilstand som hele tiden er i endring. Denne prosessen skjer i pasientens indre verden, og vises sledes ikke utad.

Noe som ogs kan gjre en vurdering av selvmordsfare vanskelig, er at en slik vurdering kan munne ut i tiltak som ikke behver vre til det gode for pasienten. Et sentralt dilemma er: Hvor mye skal man g inn for beskytte pasienten mot sine selvmordsimpulser - ta over kontrollen - og hvor mye skal man forske bygge opp under pasientens autonomi?

Selv om man vet at det foreligger en risiko for at pasienten kan komme til ta sitt eget liv, er det samtidig kjent at det i lengden ikke er bra for pasienten om noen tar over ansvaret for hans eller hennes liv. Det er alltid en etisk vanskelig avveining som m gjres nr man iverksetter tiltak som fratar et menneske bestemmelsesretten til - og ansvaret for - sitt eget liv. Noen ganger kan det frata pasienten friheten, gjre at tilstanden blir forverret.

F.H.: Br pasienter med forhyet selvmordsrisiko legges inn p psykiatriske sykehus?

K..: Det er mange ting man kan gjre for en pasient i selvmordsfare fr man legger pasienten inn p sykehus. Man kan gi tettere poliklinisk oppflging, og utvide samarbeidet med pasientens nettverk. Man kan ogs gjre forpliktende avtaler med pasienten dersom man har etablert en god relasjon til ham eller henne.

De nasjonale retningslinjene sier at mennesker med kronisk selvmordsproblematikk i hovedsak br behandles poliklinisk. Dette betyr at mange vanskelige avveininger m gjres nettopp p poliklinikkene. I en god behandlingsprosess nsker man utvikle pasientens evne til ivareta seg selv og sine egne behov, og det kan derfor vre uheldig at behandlingsapparatet tar over kontrollen.

Likevel kan innleggelse i blant vre et ndvendig tiltak. En god lsning for noen pasienter som har tilbakevendende, sterke selvmordstanker, er en skalt pen retur til sykehuset. Dette innebrer at pasientene selv kan kontakte akuttavdelingen nr de fler de trenger en kortvarig innleggelse.

F.H.: Pasienter med hy selvmordsrisiko har et sterkt lidelsestrykk, og det oppstr ofte flelsesmessige reaksjoner hos behandleren. Hvordan hndterer man dette?

K..: Foreligger det selvmordsfare, kan dette vekke mye engstelse hos terapeuten. Ikke bare engstelse for at pasienten en dag kommer til ta sitt eget liv, men ogs engstelse i forhold til kolleger. Man kan eksempelvis bli redd for gjre en drlig jobb som terapeut og fagperson. Hva vil kollegene si om meg og jobben jeg har gjort? Hva vil arbeidsgiveren si? Eller Helsetilsynet? For ikke snakke om medias reaksjon.

Denne engstelsen kan fre til at man enten blir for forsiktig, og at man kanskje legger pasienten inn p sykehus undvendig tidlig. Men engstelsen kan ogs gjre en for rigid i sitt behandlingsopplegg, slik at man mister den ndvendige fleksibiliteten og kreativiteten som er ndvendig ha i mte med pasienter som strever mye. For eksempel kan man blifor opptatt av ha is i magen, slik at man ikke ser de endringene som har skjedd i pasientens indre verden, i forhold til indre smerte, hplshetsflelse og selvflelse.


Copyright: Anna Krmcke

F.H.: Som du har vrt inne p, kan det noen ganger vre ndvendig med en innleggelse p sykehus. Hvor lang br en slik innleggelse vre?

K..: Hvor lenge en pasient skal vre innlagt p psykiatrisk avdeling, m vurderes for hver enkelt pasient. Man kan ikke ha rigide regler for det. Lengden p et sykehusopphold avhenger av flere ting; har det skjedd endringer hos pasienten under innleggelsen? Foreligger det et opplegg som er godt nok med tanke p poliklinisk oppflging? Hvilke erfaringer har man gjort seg fra tidligere innleggelser?

I utgangspunktet er lange innleggelser ikke et gode, fordi pasienten mister mye av den autonomien man er opptatt av understtte. Noe av det aller viktigste er samarbeide godt med det apparatet som skal bli den polikliniske oppflgingen etter utskrivelsen, slik at overgangen fra sykehus til poliklinikk blir s god som mulig. Dersom man anser det som ndvendig, br man ogs legge inn mer sttte fra DPS eller bydel enn hva som var tilfelle fr innleggelsen. Man skal huske p at det er i overgangen fra sykehusinnleggelse til poliklinisk oppflging at selvmordsfaren er strst.

F.H.: Og av og til skjer det, at pasienter tar sitt liv.

K..: Ja, slik er det, og det kan skje, selv om vi har fulgt opp nasjonale retningslinjer slik vi skal, og selv om vi har gjort vrt aller beste for gi god behandling. Nr det skjer, er det svrt smertefullt for prrende, men ogs for oss som arbeider i helsevesenet.

Men selvmord er en del av hva vi som mennesker kan gjre mot oss selv, det er en mulighet vi ikke kan ta bort. Det vi m gjre nr dette skjer, er srge for at etterlatte fr sttte, informasjon og tilbud om oppflging. Helsearbeidere m f bearbeidet hendelsen slik at engstelsen for at dette kan skje igjen, ikke gjr dem til drligere behandlere.

Vi m ogs se om det er noe vi som sykehus kan lre av dette. Frst og fremst m vi srge for at selvmordet blir en erfaring som gjr oss bedre i stand til gi god behandling neste gang vi mter et menneske som strever p en liknende mte, og vi m underske om det er noe i vre prosedyrer som br endres.

Karsten Hytten hadde en god kommentar i Aftenposten 26.06.14: "Det viktigste selvmordsforebyggende tiltaket vi kan sette i gang i helsevesenet, er srge for at rammene rundt behandlingene vi gir, blir gode, med kontinuitet og frrest mulige relasjonsbrudd. Mange pasienter trenger lang tid for bearbeide vanskeligheter i livet, de trenger kunne bygge en tillitsfull relasjon til en terapeut som kan flge dem s lenge de trenger det. Kontinuitet, og ikke brudd i behandlingsrelasjonene, er helt vesentlig for f endring til."


Copyright: Anna Krmcke

Vurdering av selvmordsfare

Vurdering av selvmordsrisiko kan vre en krevende velse, som innebrer at man som behandler m stille seg flgende sprsml: Kan det foreligge en risiko for at personen man str overfor, kommer til ta sitt eget liv? Og hvis s er tilfelle: Hvor hy er denne risikoen?


Copyright: Anna Krmcke

Selvmordipsykisk helsevern

Hvert r forsker kanskje s mange som 5000 mennesker beg selvmord i Norge. En tiendedel av disse, ca 500, lykkes i sine forsk. Det reelle antallet er nok noe hyere, da enkelte selvmord feilaktig klassifiseres som ulykker eller overdoser. Man regner med at 90% av de som tar sitt eget liv, har en psykisk lidelse eller psykiske problemer.

De fleste selvmord skjer imidlertid ikke blant mennesker som har en tilknytning til psykisk helsevern. Dessverre er det mange med selvmordstanker som kvier seg for ske hjelp for sine psykiske problemer, og de forspiller dermed muligheten for f hjelp av helsevesenet.

Men ogs blant pasienter som er under behandling i psykiatrien, skjer det selvmord. Ikke sjelden etterflges et slikt selvmord av oppslag i media, hvor vinklingen ofte blirat psykiatrien nok en gang har sviktet. Jeg sier ikke at det ikke kan ha blitt gjort gale vurderinger i det psykiske helsevernet, som har frt til at opplagt selvmordstruede pasienter ikke har blitt stanset i tide. Men det blir likevel feil fremstille disse tragiske hendelsene som et bevis p at helsepersonell p psykiatriske institusjoner ikke tar selvmordsproblematikken p alvor.

Mitt inntrykk er nemlig at denne problemstillingen i hyeste grad tas p alvor, enten det er snakk om psykiatriske poliklinikker eller psykiatriske sengeposter. I flge de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord skal en vurdering av selvmordsrisiko gjres hos alle som kommer inn under behandling i det psykiske helsevernet. Hos noen pasienter vurderes denne risikoen bare ved inn - og utskrivelse, mens hos andre kan det vre ndvendig med en kontinuerlig risikovurdering. Til tross for dette er det alts en rekke selvmord man ikke klarer forhindre.


Copyright: Anna Krmcke

Selvmordets ringvirkninger

Det miste en person man kjenner og er glad i, gjennom et selvmord, er vel noe alle mennesker intenst hper de skal slippe f oppleve. Dessverre er det mange som fr erfare dette hvert r, og enda flere er det som gr med en konstant frykt for at en nrstende person en dag skal ta sitt eget liv.

Selvmord rammer ikke bare personen som velger avslutte livet. Ogs familien som str igjen, rammes med voldsom kraft. Det samme gjelder arbeidskolleger og venner. En blanding av sjokk, vantro, sorg og sinne vil sette sitt preg p de etterlatte i lang tid. Hvorfor s jeg ikke at dette ville komme? Hvis jeg hadde gjort ting annerledes, ville kanskje ikke dette skjedd?


At en pasient skal beg selvmord, er noe man ogs frykter p en psykiatrisk avdeling eller psykiatrisk poliklinikk. F hendelser ryster vel institusjonen mer enn at en innskrevet pasient suiciderer. Eller at selvmordet finner sted like etter en utskrivelse. Og nr det skjer, er det ikke uvanlig at bde miljpersonale og behandlere sliter med skyldflelse og selvbebreidelser i lang tid etterp.


Copyright: Anna Krmcke

Vurdering av selvmordsrisiko

Selvmordsrisiko er en problemstilling som i utgangspunktet er aktuell for alle som legges inn p en psykiatrisk avdeling. For mange er problemstillingen dessverre like aktuell den dagen de skrives ut. Noen legges inn etter mislykkede selvmordsforsk. Andre har en psykisk lidelse, hvor selvmord er hyppig forekommende. De fleste som legges inn p en akuttpsykiatrisk avdeling, har imidlertid ingen penbart forhyet selvmordsrisiko. Den aktuelle risikoen skal likevel vurderes.


Selv om det alts kan vre vanskelig - og noen ganger tilsynelatende umulig - skulle gjre en riktig vurdering av den antatte selvmordsrisikoen til et menneske man kanskje mter for frste gang, forventes det at man tar stilling til dette sprsmlet.S, hva leter man etter nr man skal avgjre om det foreligger selvmordsfare?


Generelle risikofaktorer

Frem til ganske nylig baserte man seg for en stor del p kartlegging og vurdering av generelle risikofaktorer hos personen som ble underskt. Med generelle risikofaktorer menes at en person har bakgrunnsfaktorer som p gruppeniv har vist seg gi en statistisk, forhyet selvmordsrisiko. (Med forhyet menes hyere enn den risikoen man forventer finne i en normalbefolkning.)Disse bakgrunnsfaktorene er finne i personens aktuelle livssituasjon eller tidligere opplevelser.

Siden det er flere menn enn kvinner som begr selvmord i Norge, regnes det vre mann som en risikofaktor i seg selv. Pgende tanker om selvmord, eller tidligere selvmordsforsk, gir ogs en forhyet risiko for nye selvmordsforsk i fremtiden. Det samme gjelder om personen har en psykisk eller somatisk lidelse, eller om vedkommende har et problem med rusmidler.

Foreligger det et mangelfullt sosialt nettverk, eller har det nylig skjedd et brudd i en viktig relasjon (for eksempel samlivsbrudd), har ogs dette vist seg gi en statistisk, forhyet selvmordsrisiko p gruppeniv. Likeledes om personen har hatt en smertefull tapsopplevelse den siste tiden (for eksempel ddsfall i familien). Det ha vrt utsatt for seksuelle overgrep - eller annen type psykisk og fysisk vold - i barndommen, er andre eksempler p generelle risikofaktorer.


Copyright: Anna Krmcke

Det er likevel ingen automatikk i at en statistisk, forhyet risiko for suicid p gruppeniv samsvarer med den individuelle risikoen. En person kan med andre ord ha mange generelle risikofaktorer uten at den faktiske selvmordsrisikoen er forhyet.

Mannen med depresjon

La meg gi et eksempel: Pasienten som behandleren mter for frste gang p poliklinikken, er en middelaldrende mann som er henvist av fastlegen med sprsml om depresjon. Flgende kommer frem i samtalen: Han har nylig opplevd et samlivsbrudd. Han har f venner og lite kontakt med familien sin. Han er i perioder nedstemt, og konsumerer i disse periodene en del alkohol. Han har diverse kroppslige plager, og har blant annet ftt diagnosen KOLS. Han bekrefter ha flyktige selvmordstanker, men benekter ha konkrete planer om ta sitt eget liv. Han har ingen tidligere selvmordsforsk bak seg.

Denne mannen har alts flere generelle bakgrunnsfaktorer som p gruppeniv har vist en statistisk, forhyet selvmordsrisiko. Jeg ramser opp: Mann, samlivsbrudd, mangelfullt sosialt nettverk, muligens en periodevis depresjon, et mulig rusproblem, somatiske helseplager, selvmordstanker.

Tilstedevrelsen av disse generelle risikofaktorene er likevel ikke ensbetydende med at nettopp denne mannen str i fare for ta sitt liv. Han bekrefter riktignok ha flyktige tanker om selvmord, men hva innebrer egentlig det? Dukker det ikke opp slike tanker hos veldig mange mennesker fra tid til annen, uten at dette innebrer et reelt nske om d?

Men det faktum at disse generelle risikofaktorene er til stede, frer ogs til at man ikke kan utelukke at denne mannen har en forhyet risiko for selvmord i fremtiden. Det at han i den frste samtalen p poliklinikken benekter ha konkrete planer om ta sitt eget liv, behver sledes ikke si noen ting om den aktuelle selvmordsfaren.

S, hva er egentlig poenget mitt? Jo, det er vel og bra kartlegge eventuelle generelle risikofaktorer for selvmord, men jeg synes ofte de er til begrenset hjelp nr man nsker skille pasienter med alvorlig selvmordsfare fra pasienter med mindre alvorlig selvmordsfare.

Personlige risikofaktorer

De generelle risikofaktorene hrer likevel med i en selvmordsutredning, da en tilstedevrelse av slike faktorer kan vre nyttig ha som et bakteppe nr man skal forske avdekke en mulig forhyet selvmordsfare. Men man m ogs lete etter personlige risikofaktorer hos pasienten som skal vurderes. Med personlige risikofaktorer menes endringsflsomme faktorer; pasientens opplevelse av seg selv, sin psykiske smerte, hplshetsflelse, sinne, uro.


Copyright: Anna Krmcke

For en behandler blir det derfor viktig avdekke eventuelle endringer i pasientens indre liv: Har den lave selvflelsen n gtt over til selvhat? Oppleves pasientens suicidale tankemnster som mer fastlst n enn tidligere? Rapporterer pasienten om en kende psykisk smerte? Har kanskje pasienten blitt psykotisk? Eller virker det som om rusmisbruket er ute av kontroll?

Gr vi tilbake til den middelaldrende mannen som kommer p poliklinikken, vil de overnevnte problemstillingene vre viktig belyse om man skal kunne gjre en adekvat vurdering av hans reelle selvmordsrisiko. Har fremtidshpet hans endret seg? Har han egentlig noe hp om et bedre liv i fremtiden, eller er han preget av en tung fremtidspessimisme? Har han - eller har det tilkommet - en indre, psykisk smerte som han ikke klarer hndtere? Er det noen som bryr seg om ham, eller fler han seg verdils og glemt?

Dette er informasjon som vil vre viktig ha tilgang til ved en vurdering av mannens faktiske selvmordsrisiko. Men dette er ikke informasjon som vanligvis hentes inn i lpet avden frste samtalen. Frst etter en tid, nr et tillitsforhold og en behandlingsallianse eretablert, vil man vre i stand til fange opp eventuelle negative endringer i mannens selvflelse, tenkemte eller fremtidstro.Slike endringer, selv om de er sm,vil faktisk kunne pvirke selvmordsfaren i betydelig grad. For hvis endringene frer til at hplsheten tar overhnd, eller at den indre, psykiske smerten blir uholdbar, vil tanken om skulleta sitt eget liv, kunne f en langt strre gjennomslagskraft enn tidligere.

Beskyttende faktorer

I utforskningen av generelle og personlige risikofaktorer er det viktig ogs kartlegge de faktorer som beskytter mot selvmord. Hva er det i pasientens liv som vanskeliggjr en realisering av selvmordet? Kanskje har pasienten gode venner som stiller opp i tunge perioder? Eller kanskje blir ikke selvmordstankene virkeliggjort av hensyn til pasientens mindrerige barn? Religis overbevisning kan ogs holde mennesker fra gjrealvor av sine selvmordstanker.

Bedre vurderinger

Det skulle vurdere selvmordsrisikoen til et annet menneske, er vanskelig. Selv om det hele tiden skjer en utvikling i dette fagfeltet, og vurderingene blir stadig bedre, vil man aldri lykkes i identifisere alle mennesker med forhyet selvmordsfare. Selvmordsproblematikken vil alltid vre aktuell, og det vil fortsatt vre mennesker som tar sittliv mens de er under behandling i psykiatrien. Man vil aldri kunne forhindre alle selvmord, men det br vre mulig f ned antallet. For lykkes med dette, vil det vre ndvendig at man som behandler blir i stand til oppdage hvem som virkelig str i fare for ta sitt eget liv. Klarer man identifisere disse personene i tide, vil man bde kunne tilby en riktig behandling, og samtidig sette i verk hensiktsmessige tiltak.