hits

Schizofreni

Schizofreni - nr sykdom utlser skam

Schizofreni er mer enn en psykose. Schizofreni innebrer ogs skam. Symptomene ved en schizofreni kan behandles. Verre er det med skamflelsen. Urgamle fordommer har skapt et stigma som fortsatt kleber til denne sykdommen.

Shame
Illustrasjonsfoto: Colourbox

 "Stemmene i hodet"

Var det et oppgjr med denne stigmatiseringen filmregissren Gunhild Asting hadde bestemt seg for ta, da hun gikk i gang med lage TV-serien "Stemmene i hodet," som vises p NRK? I s fall lyktes hun meget bra, m jeg si.

Ved presentere Ruth Andrea, Maria og Benjamin - tre unge mennesker som alle har hatt en schizofreni-diagnose - og flge disse gjennom et helt r, fr man som tilskuer en enestende mulighet til forst hvordan det er skulle takle psykiske problemer av varierende karakter.

Sterke historier

Hovedpersonene har valgt fortelle pent om hvordan det er leve med en alvorlig, psykisk lidelse. For ordens skyld kan det vre greit presisere at det kun er Ruth Andrea og Maria som fortsatt har en diagnose innen schizofrenispekteret. Historiene som presenteres, er usedvanlig sterke, og som tilskuer er det umulig ikke bli emosjonelt berrt. 


Ruth Andrea, Maria og Benjamin              Foto: Medieoperatrene
 

En prosent

Paranoid schizofreni er den vanligste formen for schizofreni. Det er ingen sjelden sykdom; til enhver tid har en prosent av befolkningen denne lidelsen. I praksis betyr dette at omtrent tusen nye mennesker i Norge fr denne diagnosen hvert r. Halvparten av disse har samtidig et kompliserende rusproblem.

Paranoid schizofreni debuterer gjerne nr personen er i slutten av tenrene eller i begynnelsen av tyve-rene. Vanligvis er dette en livslang sykdom, men det skalte symptomtrykket kan variere i  ulike livsfaser. Det hevdes at 10-20 prosent av de som er rammet, blir spontant friske av sykdommen.

Den akutte psykosen

Dette er alts en sykdom som rammer unge mennesker, som str p spranget inn i voksenlivet, og det er ikke vanskelig tenke seg at konsekvensene kan bli dramatiske. En akutt psykose med pflgende innleggelse p en lukket, psykiatrisk sengepost vil gjerne vre starten p sykdomsforlpet.

Deretter blir det oppflging p en psykiatrisk poliklinikk. Ofte vil det vre ndvendig med et antipsykotisk medikament for dempe symptomene.

Hva trigger skammen?

Hva er det med denne sykdommen som trigger skamflelsen s sterkt? Det har kanskje noe gjre med hvordan schizofrenier fremstilles i det offentlige rom. Vanligvis fr denne sykdommen liten oppmerksomhet; det er som om den ikke finnes.

Dette kan ha historiske rsaker; tidligere hadde man ingen behandling mot paranoid schizofreni. Ble man "sinnsyk," kom man til asylet. Kanskje var man da bare 16-17 r gammel. En schizofreni-diagnose betd ikke sjelden at man ble vrende p asylet livet ut. 

Sinnslidelse i familien var regne som tabu, og ble ikke snakket hyt om. Dette er nok, til en viss grad, tilfelle ogs i dag, selv om det n finnes gode behandlingsmetoder mot alvorlige, psykiske lidelser.

Shame, shyness or confusion. Girl hiding face with hair
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Media og filmbransjen

Noe som selvflgelig er med p opprettholde skamflelsen og stigmatiseringen, er det triste faktum at diagnosen, schizofreni, i media nesten utelukkende omtales i negative sammenhenger. Hvis en psykotisk person begr et drap, omtales det nesten alltid som et "psykiatridrap."

I spillefilmer har vi opp gjennom rene vennet oss til at de galeste morderne kommer fra asylene.

Slik har det dannet seg en allmenn vrangforestilling om at paranoid schizofreni er en sykdom relatert til noe som er uberegnelig og farlig. Noe som i verste fall kan drepe.

Splittet personlighet?

I tillegg har ordet, schizofren, ftt leve sitt eget liv, bde i dagliglivet og i media, hvor det brukes til karakterisere en person som sier en ting, men som i praksis gjr det stikk motsatte. "Fremgangsmten hans var schizofren." Betydningen blir med andre ord en splittet personlighet.

Dette er selvflgelig feil; det ha en paranoid schizofreni er noe helt annet enn ha en splittet personlighet.

Symptomer ved schizofreni

Det som frst og fremst kjennetegner en paranoid schizofreni, er forstyrrelse av selvopplevelse og selvforstelse. I tillegg foreligger alltid det som betegnes som paranoide vrangforestillinger. Hallusinasjoner, som hre stemmer i hodet, kan ogs vre til stede.


Fra "Stemmene i hodet".      Illustrasjon: Medieoperatrene
 

En skambelagt lidelse

Fordi paranoid schizofreni er en stigmatisert lidelse, velger mange holde diagnosen skjult for omgivelsene. Man lar vre fortelle sin arbeidsgiver, og man unngr i det lengste dele det med en potensiell kjreste.

Eller man gr inn i en prosess, hvor man fornekter at man har sykdommen. En slik fornektelse frer automatisk til at man slutter innta antipsykotiske legemidler, for hvorfor skal man st p medisiner hvis man er frisk?

Helt alminnelige mennesker

Det er mange viktige aspekter knyttet til serien Stemmene i hodet, men kanskje det viktigste er at den p en tilforlatelig mte viser at det er helt alminnelige, unge mennesker som blir rammet av schizofreni. Javisst, de blir syke, og str plutselig overfor en rekke utfordringer.

Men som tilskuer er vi ikke i det minste tvil om at sykdommen bare er en liten del av dem. De er s mye mer enn den psykiske lidelsen. Deres friske sider str der som et fundament, som det er mulig bygge videre p. Det blir bare s penbart at schizofreni er noe man har, ikke noe man er.

Siden de velger dele med oss sine tanker, flelser og erfaringer, blir det mulig for oss forst hvordan det er leve med en psykoselidelse. Denne muligheten br vi gripe, for den vil gi oss viktig kunnskap om en sykdom som fortsatt er preget av fordommer.

Den langvarige kampen

Kampen som Ruth Andrea og Maria har frt i mange r, m ha vrt en enorm belastning for dem. Kjempe og seire. Falle. Reise seg. Fortsatt er symptomene der, men de har likevel ikke gitt opp.

De str begge med hevet hode, og de er i tillegg villig til dele sine livshistorier med oss. Er ikke det imponerende, s vet ikke jeg.

Vge vre stolt

Som om det ikke er tft nok takle en schizofreni, s skal de i tillegg fle p skammen over ha denne lidelsen. Er ikke det urettferdig? Br ikke en person med en slik lidelse i stedet fle stolthet over sin egen innsats i kampen for overvinne en sykdomstilstand som kan vre direkte invalidiserende?

Kanskje vil det bli lettere fle en stolthet n som "Stemmene i hodet" tilfrer oss etterlengtet kunnskap om en mytebelagt, psykisk lidelse. 

Kanskje skal det endelig bli mulig snakke fordomsfritt og pent om sykdomsgruppen, schizofreni.

Kan vi forbedre behandlingen som virker?

Vi kan i dag tilby mennesker med kroniske psykoselidelser en god medikamentell behandling. Likevel er det et faktum at mange pasienter velger slutte med sine medisiner. Dette frer ofte til  en ny psykotisk episode - og enda en innleggelse p lukket avdeling. Er det noe vi kan gjre for endre p dette?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hvorfor avbrytes behandlingen?

Det vanlige har vrt forklare dette med at pasienten opplever plagsomme bivirkninger. Og dette kan sikkert vre tilfelle for mange som velger avbryte den medikamentelle behandlingen.

Men kanskje det er andre faktorer som spiller inn, og som like godt kan forklare motstanden mot medisinene. Jeg tenker da p informasjon, behandlingsallianse, brukermedvirkning, sykdomsinnsikt og sykdomsaksept.

Frisk eller syk?

Anerkjenner pasienten at han har en psykisk lidelse, eller oppfatter han seg som frisk? Har behandler og pasient samme mlsetting nr det gjelder behandling?

Ser pasienten at det faktisk kan vre noen fordeler forbundet med en regelmessig medisinering, eller fokuserer han kun p mulige bivirkninger?

Hvor mye lar behandleren pasienten f bestemme nr det gjelder valg av antipsykotisk medikament? Eller dosering?

Sjokket

Ikke sjelden vil en person som fr vite at han har en schizofreni, reagere med sorg og vantro. Hvorfor meg? Hva galt har jeg gjort som har ftt en s forferdelig sykdom? Dette har jeg ikke fortjent!

sad and lonely teenager with hidden face sitting in the night park
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Aksept er ndvendig

For at pasienten skal kunne g med p la seg behandle, m han frst vre villig til akseptere at han har en alvorlig psykisk lidelse. For at dette skal skje, m behandlingsapparatet lykkes med forklare ham hvorfor diagnosen synes riktig lande p.

Det ha anledning til bruke god tid p denne forklaringen vil vre viktig, fordi det skulle akseptere at man har en kronisk sykdom, vil innebre en mental modningsprosess hos pasienten. Denne prosessen kan vre omstendelig og smertefull.

Nr behandler og pasient har ulik mlsetting

Selv om behandler og pasient oppnr enighet om diagnose, er det langt fra sikkert at de har samme mlsetting. Behandleren nsker primrt at pasienten oppnr full remisjon, noe som betyr at alle de psykotiske symptomene forsvinner. Medisineringen blir da ogs lagt opp med det mlet for ye. Pasienten behver imidlertid ikke vre enig i dette.

Man have problem with breathing, isolated on white background

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kanskje er det heller slik at pasienten ikke nsker medisinere bort alle symptomene. De mest plagsomme symptomene kan det selvflgelig vre greit f fjernet eller dempet, men det betyr ikke at alle ingrediensene i psykosen m bort. Det indre livet kan faktisk fles mer meningsfullt og stimulerende hvis noen av symptomene fortsatt er til stede.

Fjernes alle psykotiske symptomer, kan det nemlig vre slik at livet vil fortone seg som grtt, trivielt og meningslst. For kanskje er det spenningen som er forbundet med den psykotiske virkelighetsforstelsen, som gir livet mening. Hres dette merkelig ut?

Psykosens funksjon

Det er egentlig ikke veldig merkelig. Selv om det kan vre slitsomt hre befalende eller devaluerende stemmer i hodet, kan det bli veldig stille hvis stemmene plutselig skulle bli helt fravrende. For hva skal erstatte det liv og den rre som stemmene skapte? Det er imidlertid viktig her skille mellom indre stemmer pasienten kan leve med, og indre stemmer som er direkte plagsomme, og som gjr det vanskelig for ham fungere i hverdagen.

Kanskje er det i overkant heftig skulle leve med vrangforestillinger om ha CIA eller mafia p nakken, men da er man i det minste en betydningsfull person. Hvorfor skulle man ellers bli jaktet p?

Rorschach inkblot test illustration, random abstract background.
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det er ikke det minste rart at en person som p grunn av medisiner fr erstattet en spenningsfylt virkelighet med en kjedelig virkelighet, er misfornyd med tingenes tilstand. Samtidig er det ikke til komme i fra at det i lengden er vanskelig skulle leve med vrangforestillinger som er direkte angstskapende. Frykter man eksempelvis for sitt liv, kan det oppleves som positivt innta medisiner som demper denne angsten.

Jeg mener man i behandlingsplanleggingen i altfor liten grad har tatt hyde for at det er pasienter som lever godt med deler av sin psykose. Dette har frt til at de har ftt medikamentdoser som i praksis har vrt for hye. De psykotiske symptomene har forsvunnet helt, javel, men pasientenes livskvalitet har samtidig blitt forringet.

Noen trenger hye medisindoser

Det er et uomtvistelig faktum at noen pasienter m medisineres tungt i den akutte fasen av psykosen. Dette er pasienter som har et hyt symptomtrykk, og hvor det foreligger fare for eget eller andres liv. Eller de er s preget av sine psykotiske symptomer at de er ute av stand til fungere i hverdagen.

For at disse menneskene skal komme ut av sin psykotiske tilstand, vil det ofte vre ndvendig med hye medikamentdoser, samtidig som de skjermes for eksponering av rusmidler. Kanskje vil man ogs benytte to ulike antipsykotiske medikamenter samtidig.

Endringer fr utskrivelse?

Men hva skjer den dagen pasienten skrives ut fra avdelingen? Kanskje pasienten da fortsatt str p de samme medikamentene, og med den samme doseringen, som fungerte s bra i den akutte fasen. Det er ingen grunn til redusere p verken doser eller medikamenter s lenge den antipsykotiske effekten har vist seg vre s god, vil man som behandler kanskje tenke. Og s glemmer man sprre pasienten hvordan han ser p saken.

Hvis det da er slik, at pasienten i virkeligheten er misfornyd med sin nyervervede, mentale tilstand, hvor psykotiske symptomer ikke lenger finnes, og som alts oppleves som kjedelig, trist og demotiverende, vil pasienten etter utskrivelse aktivt forske komme seg av den antipsykotiske medikasjonen. Og fr eller siden vil han lykkes med dette.

Ta pasienten med p rd

Kunne resultatet ha blitt annerledes dersom pasienten hadde blitt tatt med p rd da utskrivelsen begynte nrme seg? Hvis tilnrmingen hadde vrt som flger: Vi mener du m st fast p et antipsykotisk medikament. Hvilket medikament, og hvilken dose av dette medikamentet, vil det vre realistisk at du kommer til fortsette med etter utskrivelse fra avdelingen?

Noen fungerer greit med sin psykose

Slik jeg ser det, m man som behandler respektere at det er mennesker som nsker bevare noen psykotiske symptomer. Det kan ogs vre fornuftig innse at mange mennesker med en psykoselidelse faktisk fungerer greit med disse symptomene til stede. I hvert fall i perioder.

Har man et slikt utgangspunkt, vil det kanskje vre mulig at man sammen med pasienten kommer frem til en felles forstelse av s vel sykdom som behandlingsml. Teoretisk sett, riktignok.

Tvangsmedisinering

For i praksis kan dette i mange tilfeller bli vanskelig f til. En psykotisk pasient med hy voldsrisiko som helt motsetter seg medikamentell behandling, vil kunne st som ett eksempel p dette. I s fall vil man nok ikke komme utenom tvangsmedisinering med antipsykotika, og da fortrinnsvis i form av depotinjeksjoner hver andre eller hver fjerde uke.

Men ogs da kan det vre fruktbart diskutere med pasienten hvilket medikament og hvilken dose som vil vre mest hensiktsmessig st p fast.

Individuelle forskjeller

Jeg sier ikke at dette er en enkel og komplikasjonsfri prosess. Og det nytter ikke generalisere. Det som er bra behandling for en pasient, kan vre utilstrekkelig for en annen. Men hvis mlet er f mennesker med en kronisk psykoselidelse, som schizofreni, til st fast p antipsykotiske medisiner, m man kanskje vge g nye veier.

Alternativet vil vre at stillingskrigen bare fortsetter. Ingen er tjent med det. Det tror jeg vi alle er enige om.

La oss anerkjenne behandlingen som virker

Vi kan i dag tilby mennesker med kroniske psykoselidelser en god medikamentell behandling. Likevel er det i enkelte miljer stor motstand mot antipsykotiske legemidler. Denne motstanden har vrt til stede i lang tid, og ser dessverre ikke ut til avta.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

De frste antipsykotiske legemidlene

Da de frste antipsykotiske legemidlene ble introdusert p 1950-tallet, ble det for frste gang mulig skrive ut pasienter med psykoselidelser fra psykiatriske sykehus. Fr disse medikamentene kom p banen, fantes det ingen virksom behandling. Jeg gjentar: Det fantes ingen behandling!


Tidligere tider
 

Tvilsomme metoder

Det var likevel mange, heller tvilsomme, metoder som ble forskt; kastrering, uttrekking av tenner, insulinsjokk, varme og kalde bad, tvangstryer. Ingenting hjalp, selvflgelig. En person med schizofreni, som ikke sjelden ble innlagt p asyl 16-17 r gammel, mtte derfor regne med tilbringe mesteparten av sitt liv p institusjon.


Tidligere tider
 

Lobotomi

Og la oss heller ikke glemme lobotomien, inngrepet som ble brukt p mennesker med schizofreni i mer enn to tir. Dette er et inngrep ingen liker snakke om i dag, men som vitterlig utlste en Nobelpris i medisin i 1949. Bare i Norge ble det gjort mer enn 2500 lobotomier mellom 1947 og 1957.

Det var ikke noe som het enkeltrom i asylene, og det var ikke uvanlig at det l 15-20 personer p samme sovesal. Om nettene ble for vrig pasientene reimet fast til sengene, slik at man kunne ha dem under kontroll. Ingen verdig praksis, spr du meg.


Ukjent skjebne
 

Medikamentfrie sykehusopphold

Det er viktig aldri glemme dette, n som det blser en anti-medikamentell vind over landet. Samtlige helseforetak har nemlig blitt plagt gi tilbud om medikamentfrie behandlingsopphold p psykiatriske sykehus. Denne ideen hadde sannsynligvis sitt opphav i skalte brukerorganisasjoner, fr den ble overtatt av en helseminister som straks ville sette den ut i livet.

For ordens skyld: Medikamentfrie behandlingsopphold p psykiatriske institusjoner betyr ikke at alle medisiner skal bort. Nei, det er kun de antipsykotiske legemidlene man vil til livs.

Nr brukes antipsykotiske legemidler?

Antipsykotiske legemidler brukes kun for behandle psykoser. En pasient som fr diagnosen personlighetsforstyrrelse, vil eksempelvis ikke behandles med et antipsykotisk medikament. Heller ikke vil dette vre tilfelle for en pasient som legges inn p grunn av en depresjon.

Nr en professor som har hatt sitt virke i en avdeling som utelukkende forholder seg til mennesker med personlighetsforstyrrelser, gr ut i media og gir sin fulle sttte til medikamentfrie behandlingsopplegg, betyr det bare at han ikke har forsttt hva dette dreier seg om.

Den pasientgruppen professoren har utredet og behandlet, har allerede et eksisterende tilbud om medikamentfritt sykehusopphold. De pasientene som n skal f velge bort medisiner, er de som har kroniske psykoselidelser. Paranoid schizofreni er ett eksempel p en slik psykoselidelse.

Portrait of sad girl behind dirty glass
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Motstanden mot medisiner

Hva er det med de antipsykotiske medikamentene som fremkaller en s sterk motstand mot dem i visse miljer? Det er flere grunner til dette, men frst og fremst er det nok at denne medikamentgruppen p ett vis representerer psykiatrien, p godt og vondt. La meg forklare:

Da antipsykotika ble tatt i bruk, ble disse medikamentene p en mte et symbol p behandlingsmessig fremgang i psykiatrien; for frste gang i historien kunne man tilby psykosepasienter medisiner som hadde effekt.

Dette var en kjensgjerning som skapte en veldig behandlingsoptimisme. I euforien som fulgte, var det kanskje lett glemme at disse medikamentene ogs kunne gi betydelige bivirkninger.

Doser og bivirkninger

Ofte var det ndvendig med hye doser for dempe de psykotiske symptomene, og bivirkninger som slvhet, tretthet og apati kunne da lett oppst. I tillegg kunne pasientene bli plaget av skalte ekstrapyramidale bivirkninger, som muskelrykninger, ufrivillige hodebevegelser og kriblinger i leggene.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Etter hvert kom en ny generasjon antipsykotika p markedet, og disse er i dag helt dominerende i behandlingen av psykoselidelser i Norge. Den antipsykotiske effekten er minst like god som hos medisinene i frstegenerasjon, og i tillegg er bivirkningene mildere. Det har med andre ord blitt lettere skreddersy en medikamentell behandling som pasienten kan st p over r.

Det er likevel viktig understreke at ogs nyere antipsykotiske medikamenter kan gi flere typer bivirkninger. Vektkning, nedsatt libido og tretthet kan vre eksempler p slike bivirkninger.

Ukjente mekanismer

Selv om antipsykotiske legemidler har vrt i bruk i noen tir, og selv om hundrevis av studier har vist at denne medikamentgruppen - p gruppeniv - har en antipsykotisk effekt som er bedre enn placebo, er det en kjensgjerning at man fortsatt ikke sikkert kan forklare hvilke hjerneorganiske mekanismer som inntreffer i forbindelse med en psykose.

Den rdende hypotesen har vrt at de antipsykotiske medisinene blokkerer dopamin-reseptorene, og at denne blokkeringen kan forklare s vel reduksjonen i psykotiske symptomer som bivirkninger relatert til muskel- og skjelettsystemet.

N er det imidlertid mye som tyder p at ogs andre hjernebaner og signalstoffer er aktive i den psykotiske prosessen, og det er derfor all grunn til forvente at det med rene vil komme antipsykotika som virker p flere signalsystemer i hjernen.

Human brain model on a white background
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Dagens praksis

Selv om det alts er mye som ikke er hjerneorganisk kartlagt, behandler vi psykoselidelsene med vre nvrende legemidler. Og vi gjr det med den strste selvflgelighet. Javisst, det finnes tallrike studier som dokumenterer den antipsykotiske effekten. Og alle som har arbeidet p en lukket, psykiatrisk sengepost, vet at bruken av antipsykotiske legemidler er helt ndvendig for at sengeposten ikke skal bryte sammen umiddelbart.

Det er noe som ikke stemmer

Likevel br man kanskje vre noe ydmyk nr man som fagperson diskuterer mten man benytter antipsykotiske medikamenter i behandlingen av psykoser. Det er nemlig noe som m vre galt, siden det er s mange som til enhver tid velger avbryte den medikamentelle behandlingen.

Dette er valg de gjr, til tross for at de flere ganger tidligere har erfart at det slutte med antipsykotika betyr oppblomstring av psykotiske symptomer - og en pflgende innleggelse p lukket avdeling. 

Kan det vre noe galt med medisinene? Bruker vi for hye doser? Er det bivirkningene som ikke er til holde ut? Eller er det andre faktorer som spiller inn?

Jeg vil i mitt neste blogginnlegg se litt nrmere p dette.

Nr stemmer i hodet blir en del av virkeligheten

Forsk forestille deg at du stadig vekk har forstyrrende stemmer i hodet. Stemmer som kaller deg stygge ting, og delegger selvtilliten din. Eller som i verste fall oppfordrer deg til ta ditt eget liv. Hvor slitsomt ville ikke det ha vrt?


Foto: Medieoperatrene

Paranoid schizofreni

For mange mennesker er slike stemmer en del av virkeligheten. Dette er mennesker som har en skalt psykoselidelse. Den vanligste psykoselidelsen er paranoid schizofreni.

Paranoid schizofreni er en psykisk lidelse som til enhver tid rammer en prosent av befolkningen. Hvert r er det i Norge ca 1000 mennesker som fr denne diagnosen. Halvparten av disse har samtidig et rusproblem.

Paranoid schizofreni debuterer gjerne nr personen er i slutten av tenrene eller i begynnelsen av tyve-rene. Vanligvis er dette en livslang sykdom, men det skalte symptomtrykket kan variere i de ulike livsfaser.

Schizofreniforme symptomer

Man deler de schizofrene symptomene inn i positive og negative symptomer. Med positive symptomer menes hallusinasjoner (som stemmehring), paranoide vrangforestillinger (om for eksempel vre forfulgt av mafia eller etterretningstjenester) og tankeforstyrrelser ( herunder tankeblokk eller en forkt assosieringsfrekvens).

Negative symptomer handler om energilshet, sosial tilbaketrekning, ambivalens og emosjonell forflatning.

 

"Stemmene i hodet"

Stemmehring kan alts vre et symptom ved en schizofreni.(Viktig understreke at man kan hre stemmer, uten ha en schizofreni.) Det er kanskje derfor filmselskapet, Medieoperatrene, valgte kalle sin kommende TV-serie for "Stemmene i hodet." Serien omhandler nemlig Ruth Andrea, Maria og Benjamin - tre unge mennesker - som alle har, eller har hatt, denne sykdommen.


Foto: Medieoperatrene
 

Og snakk om modige mennesker, da! Helt pent og usminket forteller de om hvordan schizofrenien rammet dem med full styrke, og hvordan den brutalt satte sitt preg p livene deres. De formidler dette p en forstelig mte, og for tilskueren blir det n mulig se p denne sykdommen med et nkternt blikk.

Fordommene m vike

Skremselspropagandaen og fordommene m vike i mtet med de unge, sympatiske menneskene, som er villig til dele med oss bde tanker og opplevelser av hyst personlig karakter.

Vrt frste mte med Ruth Andrea, Maria og Benjamin skjer p Bergfltt, en psykiatrisk behandlingsinstitusjon som ligger i Lier kommune.

De plagsomme stemmene

Felles for alle tre er at de har - eller har hatt - sterke og plagsomme stemmer i hodet. Srlig for Ruth Andrea og Maria representerer stemmene en stor utfordring i hverdagen. Stemmene mlbrer nemlig ikke noe positivt budskap; enten er de devaluerende, eller s er de direkte mobbende.

Noen ganger kan stemmene banne og skrike, og lage mye sty. De kan ogs vre befalende ("Ta livet ditt!"), eller de kan vre advarende ("Ikke fortell noe til psykologen!") Alle lyse yeblikk og gode stunder kan bli delagt av stemmene, og belastningen dette innebrer over tid, kan skape ptrengende selvmordstanker.


Illustrasjon: Medieoperatrene
 

Knuste drmmer

Sykdommen rammet dem alle p et tidlig tidspunkt i livet, og frte til langvarige innleggelser p psykiatriske institusjoner. Konsekvensene ble med andre ord store for de unge menneskene. Ruth Andrea var bare 17 r da hun ble psykotisk for frste gang. Hennes drm var bli komponist, men stemmene som da oppstod i hodet hennes, forbd henne drive med musikk. Frst etter et lengre opphold p Bergfltt flte hun seg sterk nok til trosse stemmene, og ta frem instrumentene igjen.

"Stemmene er mine egne"

Ruth Andrea sier hun forstr at stemmene i hodet representerer hennes egne tanker (bevisste eller ubevisste), og hun vet at det ikke er snakk om telepatisk mobbing fra andre mennesker.

Stemmene har gitt henne drlig selvtillit, og de srger effektivt for at den drlige selvtilliten opprettholdes.

Vellykket fremstilling av psykoser

I TV-serien har de ved hjelp av animasjoner forskt fremstille psykosene, slik de tre unge menneskene opplevde dem, og disse fremstillingene gjr det mulig forst hvilket indre kaos en psykotisk episode kan forrsake. Det er samtidig mulig ane det hye lidelsestrykket som flger med kaoset.

Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en mer pedagogisk fremstilling av en psykotisk verden, og dette er utvilsomt en serie som ogs br ses av helsepersonell innen psykiatrien.

Nok tid!

Noe av det som trekkes frem som behandlingsmessig positivt ved Bergfltt, er at man der ikke har et press om skrive ut pasientene s tidlig som mulig. Pasientene gis sledes tid til ta ett steg om gangen, og unngr av den grunn undig stress og press.

At man m ta hyde for at ting tar tid, ser man ikke minst nr pasienten kommer i den som kalles utskrivelsesfasen. Blir denne for kort og br, kan det i verste fall fre til en oppblomstring av psykotiske symptomer. Det er nemlig en stor overgang fra et liv p institusjon til en tilvrelse alene i egen leilighet. Srlig hvis stemmene i hodet bestemmer seg for bryte en ned igjen.

Fokuser p de friske sidene!

Bde Ruth Andrea og Maria er opptatt av at man ogs m fokusere p en persons friske sider, og bygge videre p disse. Ved gjre det, skapes mestringsflelse, som igjen bedrer selvtilliten. Mens Ruth Andrea har tatt opp igjen musikken, har Maria et stort talent nr det gjelder male bilder. Motivene kan vre dystre, og hun mener selv de gjenspeiler de erfaringer hun har som mangerig pasient i psykiatrien.

Det unike med serien til Gunhild Asting er hvor tett hun kommer p de tre hovedpersonene, uten at dette gjres p invaderende eller utleverende mte. Personene vi mter, og blir kjent med, forteller oss hvordan det er leve med en paranoid schizofreni. Men de forteller oss ogs om sine friske sider, og det blir p den mten mulig se hele mennesket, ikke bare den delen som handler om sykdommen.

Helt alminnelige mennesker

Vi ser at de er helt alminnelige mennesker, som til tross for at de m forholde seg til en psykoselidelse, har sin unike personlighet, med bde styrker og svakheter. Vi forstr at ogs de brer p fremtidsdrmmer, kjenner p skuffelser, eller gleder seg over sine oppturer.

Jeg er av den oppfatning at denne serien vil bryte ned mange fordommer om psykiske lidelser, og forhpentligvis vil den gjre det enklere leve med diagnosen paranoid schizofreni i rene som kommer. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Kan det vre noe galt med snnen vr?

Det var sprsmlet de stilte seg, to bekymrede foreldre som ikke kunne forst den endringen som hadde funnet sted hos deres 16 r gamle snn.

Fra vre en gutt som var utadvendt, aktiv og sosial, hadde han det siste ret blitt stadig mer innesluttet og tiltaksls. Interessen for sosiale aktiviteter var dalende, og han foretrakk sitt eget selskap p gutterommet. Der spilte han TV-spill eller surfet p nettet.

 


 

Han trakk seg unna kameratene sine, og var likegyldig til de stadig drligere skoleresultatene. Foreldrene opplevde ham som fjern og avvisende, og de flte de hadde mistet den gode kontakten de tidligere hadde hatt med ham. Mens han tidligere hadde vrt en munter, meddelsom og vital gutt, var han n blitt lukket og passiv. Foreldrene flte han stengte dem ute.

 

Han utviklet samtidig en veldig interesse for filosofiske og eksistensielle sprsml, og hevdet han kunne se hvordan ulike, spirituelle fenomener hang sammen. Han ble opptatt av konspirasjonsteorier som han kom over p internettet, og presenterte disse som om de skulle vre vedtatte sannheter. Han var pstelig i diskusjoner, og han var ikke tilgjengelig for motargumenter.

 

Han viste etter hvert verken tegn p sorg eller glede, munterhet eller tristhet. Det var nesten som han ikke lenger kunne vise flelser. Han reagerte dog med sinne om foreldrene forskte sprre ham hvordan han egentlig hadde det.

 

Foreldrene kunne ogs reagere p underlige utsagn eller sprsml han plutselig kunne komme med: Noen ganger lurer jeg p om verden egentlig er virkelig. Jeg fler av og til at jeg har mistet meg selv.

Foreldrene kjente ham knapt nok igjen, og de begynte for alvor frykte at noe var galt med ham.

Behver disse endringene bety noe?

Nei, slike endringer i atferd og holdninger behver ikke bety at det er noe galt. Mange ungdommer endrer seg i puberteten. De kan slutte med idrett og andre aktiviteter, og bli stillesittende og passive. De kan trekke seg tilbake, og bruke mesteparten av fritiden p TV-spill og internett. Uten annen grunn enn at dette er trenden i visse miljer. Som regel ender de likevel opp som friske, velfungerende voksenpersoner.

 

Men hos noen f kan nettopp en slik endring i atferd, interesser og tenkemte vre et forvarsel om at noe mer alvorlig ligger p lur. Et forvarsel om en schizofreni under utvikling.
I s fall vil det unge mennesket som har endret seg, befinne seg i sykdommens skalte prodromalfase - forlpsfasen.

 

Prodromalfasen kan arte seg forskjellig fra individ til individ, og den kan ha ulik lengde; fra noen mneder til flere r. Det kan nesten vre umulig fastsl nr den starter, men den ender nr den frste psykotiske episoden inntreffer.

 

Ofte vil man som foreldre ikke vre i stand til - der og da - fange opp, eller forst, disse endringene hos sitt barn. Bde fordi man venner seg til - og aksepterer  - at ungdommen i huset har blitt annerledes. Men kanskje ogs fordi frykten ligger der og ulmer; kan det vre noe mer alvorlig?

 

Frst nr sykdommen manifesterer seg med klare, psykotiske symptomer, vil man kunne skue tilbake i tid, og huske sin egen bekymring og rdvillhet over endringene som den gangen fant sted.

En schizofreni under utvikling

Det er ikke uvanlig at en ungdom som befinner seg i en prodromalfase av en schizofreni, trekker seg tilbake. Kanskje isolerer han seg. Sosiale aktiviteter utgr. Han blir innadvendt og passiv, og han viser lite flelser (affektflat).

 

En forstyrrende ambivalens sniker seg inn, og han fr vansker med ta avgjrelser. Som rydde rommet. Lage avtaler. Interessefeltet blir smalsporet. Ofte dominert av  TV-spill og internett. Kanskje han ogs blir opptatt av okkulte fenomener. Eller han begynner med religise grublerier.

 

Dette er forandringer som frst og fremst omgivelsene - familien - registrerer. Og ofte fortviler over.                                                                                                                         

Det han selv merker - og som han selv fortviler over - er en underlig flelse av miste seg selv.

Nr selvet gr i opplsning

Hva vil det si miste seg selv? Hvordan forklarer man selvet? Selvet er noe som bygger seg opp fra den dagen mennesket blir fdt. Det er noe som gradvis fyller opp kropp og hode, og gir hver og en av oss en flelse av identitet og selvbevissthet. 

Selvet er som en indre kjerne som gir individet muligheten til vite at tankene er individets egne. Flelsene er mine, de tilhrer meg. S lenge kjernen er intakt, klarer det enkelte mennesket  skille sine egne opplevelser fra andres opplevelser. Det kan fle selvbevissthet, fordi det evner vre bevisst sin egen eksistens.


Hvis man forestiller seg at den indre kjernen - selvet - begynner g i opplsning, kan man kanskje f en formening om hva det vil innebre om man mister seg selv. Hvordan det vil pvirke selvbevisstheten. Hvordan det da vil vre skulle ha eierskap til egne opplevelser, flelser og tanker. - Hvem er jeg? Eksisterer jeg egentlig?

Flelsen av ha en identitet vil svekkes. Det vil bli vanskelig skille seg selv fra andre. Eller vite hva som er virkelighet og hva som er en illusjon.

Det m vre vondt fle at man mister seg selv. Vondt og ensomt.