hits

Rettspsykiatri

Vedtak om utvisning frer til propper i systemet

Det er i dag flere utenlandske statsborgere som i norsk rett har ftt dom til behandling. Mens de er innlagt p psykiatrisk sykehus for f denne behandlingen, fatter UDI vedtak om utvisning fra landet. Disse utvisningsvedtakene lar seg ikke gjennomfre, og fr negative, behandlingsmessige konsekvenser.


Illustrasjonsfoto: Politi.no

La meg forklare:

Utilregnelighet

Det er ikke alltid at en forbrytelse utlser en ordinr straffereaksjon. Betingelsen for at en person kan straffes med fengselsdom, er at personen blir funnet vre strafferettslig tilregnelig.

Straffelovens 44 definerer hvem som i utgangspunktet regnes som utilregnelige: Den som p handlingstiden var psykotisk eller bevisstls straffes ikke. Det samme gjelder den som p handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i hy grad.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Dette betyr at en drapsmann som har en alvorlig sinnslidelse, og som p drapstidspunktet var s sterkt preget av denne sinnslidelsen at det forel en realitetsbrist, kan bli erklrt strafferettslig utilregnelig. Vedkommende kan derfor ikke dmmes til fengselsstraff.

Mannen frikjennes med andre ord for forbrytelser han utfrte mens han var i en sterkt avvikende sinnstilstand. (Det medisinske prinsipp).

Med alvorlig sinnslidelse mener man en psykoselidelse. Paranoid schizofreni er den vanligste psykoselidelsen, og den rammer til enhver tid en prosent av befolkningen.

Dom til behandling

I stedet for fengselsstraff vil drapsmannen f dom til psykiatrisk behandling. Det er viktig ha i minne at dom til behandling ikke er regne som en straffereaksjon. Dom til behandling er en skalt srreaksjon.

For at denne srreaksjonen skal kunne utlses, holder det ikke at personen var psykotisk p gjerningstidspunktet. Det m i tillegg foreligge en nrliggende fare for at personen igjen kan utfre en liknende forbrytelse.

Psykiatrien overtar

Nr en person dmmes til behandling, blir det psykiatrien som fr ansvaret for at vedkommende gis den beste behandlingen, samtidig som hensynet til samfunnsvernet ivaretas.

Handcuffed hands on white background
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Loven sier at de frste tre ukene m tilbringes p et psykiatrisk sykehus. I teorien kan personen etter dette f behandling og oppflging p et distriktpsykiatrisk senter (DPS). De aller fleste som dmmes til behandling, vil imidlertid vre i behov av et mye lengre sykehusopphold, fr DPS og bydelen/ kommunen overtar ansvaret.

Progresjon i behandlingen

Responderer den dmte godt p behandlingen som gis p sykehuset, vil det ikke vre hensiktsmessig at hele domsperioden (som normalt er tre r), foregr p en psykiatrisk sengepost.

En viktig del av behandlingen vil vre forske oppn symptomfrihet. Like viktig vil det imidlertid vre rehabilitere den domfelte, slik at vedkommende etter hvert skal bli i stand til klare seg ute i samfunnet, med eller uten hjelp.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

En normal behandlingsprogresjon innebrer derfor at personen, nr en bedring har funnet sted, skrives ut fra sykehuset til en egnet bolig. Den videre oppflgingen, herunder ivaretakelsen av samfunnsvernet, vil etter dette skje i regi av DPS.

Flger man ikke denne behandlingsprogresjonen, gir man heller ikkeden beste behandlingen.

Nedbygging av psykiatrien

Det er dessuten viktig vre klar over at det i Norge har skjedd en systematisk nedbygging av psykiatriske sengeplasser de siste 25 rene.

I flge tall innhentet fra overlege i psykiatri, Maria Sigurjonsdottir, legges det rlig ned 140 - 160 psykiatriske dgnplasser.

Siden 1990 er antallet sengeplasser i voksenpsykiatrien halvert. Fortsetter nedleggelsen i samme tempo, er det snart ikke sengeplasser igjen.

Plassmangel

Allerede i dag okkuperer personer som er dmt til behandling, ca 50% av sengeplassene p sikkerhetspsykiatriske sykehus. P lokale sikkerhetsposter utgjr denne gruppen en enda hyere prosentandel.


Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark

Enten man snakker om sikkerhetspsykiatri eller annen psykiatri, er alts plassbehovet en viktig grunn til overfre disse pasientene til et lavere omsorgsniv.

UDI vedtar utvisning

Mange av de som har dom til behandling, er utenlandske statsborgere. I 2014-15 skjedde det en lovendring, slik at det skulle bli lettere utvise disse fra Norge.

Forutsetningen for at et utvisningsvedtak kan fattes, er at man anser personen som en reell fare for samfunnet ogs i fremtiden, uavhengig av hvilken behandlingseffekt man har oppndd.


Illustrasjonsfoto: VG.no

Bakgrunnen for lovbestemmelsen var - pussig nok - at man ville forske forhindre at sikkerhetspsykiatriske sengeposter ble en oppsamlingsplass for utenlandske personer som var dmt til behandling.

Utvisningsvedtak hindrer utskrivelse

Men fattes det et slikt utvisningsvedtak, har ikke lenger den utviste personen de samme rettighetene til helsehjelp eller kommunale tjenester i Norge. Utskrivelse til DPS lar seg flgelig ikke gjennomfre. Den utviste blir vrende p det psykiatriske sykehuset, hvor dgnprisen som oftest ligger p et sted mellom tretten og tyve tusen kroner.

Dom til behandling hindrer utvisning

Hvis en person er dmt til behandling i Norge, kan ikke denne dommen bare overfres til pasientens hjemland. Bde rettspraksis og oppbyggingen av det psykiatriske hjelpeapparatet kan i dette landet vre svrt forskjellig fra det vi har i Norge. Kanskje er det ikke en gang en fungerende psykiatri i det landet som pasienten er planlagt returnert til.

Statsadvokaten kan selvflgelig velge oppheve dommen, og dermed forenkle utvisningsprosessen. Det oppheve en dom til behandling er imidlertid lettere sagt enn gjort. La meg ta et eksempel:

Den utenlandske drapsmannen

En person som ikke er norsk statsborger, begr et drap i Norge. I retten konkluderer man med at personen p drapstidspunktet var psykotisk i rettspsykiatrisk forstand. Videre vurderer man at det foreligger en nrliggende fare for at denne personen kan komme til beg en liknende forbrytelse i fremtiden. Personen fr derfor en dom til behandling.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

En norsk rett mener alts at dette er en person som pga sin sinnslidelse er i behov av psykiatrisk behandling. For sikre denne behandlingen, dmmes han til tvungent psykisk helsevern. Retten mener ogs at personen kan komme til beg et nytt drap i fremtiden, hvis ikke en adekvat behandling iverksettes og opprettholdes.

Behandling i hjemlandet?

Er det da ikke etisk betenkelig skulle oppheve en slik dom bare fordi det foreligger et utvisningsvedtak? Personen vil jo ha den samme risikoen for beg et nytt drap, selv om vedkommende fraktes tilbake til hjemlandet.

Vil ikke gjennomfringen av utvisningsvedtaket i hvert fall forutsette at det i personens hjemland eksisterer et psykiatrisk behandlingsapparat som kan viderefre behandlingen personen har ftt i Norge, herunder adekvat medisinering?

Og m det ikke p forhnd foreligge klare avtaler, regler og rutiner som srger for at personen fr et slikt behandlingstilbud i hjemlandet?

Ingen formelle kanaler

I dag finnes det ikke internasjonale avtaler som sikrer en forsvarlig utsendelse av utenlandske personer som er dmt til behandling i Norge. I en del land pgr det dessuten krig, eller det er andre forhold som umuliggjr en retur av den dmte. Derfor effektueres ingen av disse utvisningsvedtakene.

deportation stencil print on the grunge white brick wall
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Siden de ikke lenger har rettigheter i det norske samfunnet, kan de heller ikke skrives ut til DPS-oppflging. I stedet blir de utviste personene vrende p norske sykehus, hvor de opptar verdifulle sengeplasser.

Propper i systemet

Som en flge av utvisningsvedtakene har de n ufrivillig blitt propper i systemet.

Problemet er voksende, men det er tilsynelatende ingen som tar tak i det. Trist, men sant.

Halloween-drapet: Skal tragedien f lov til fortsette?

Drammen tingrett, 10.03.15: Jeg er redd for bli syk igjen, sa den 25 r gamle mannen, som i media omtales som Halloween-drapsmannen. Srlig kjenner han p angsten nr han skal legge seg for kvelden.


Foto: Nettavisen

 

Jeg har ingen problemer med forst at han er redd.

 

Halloween-natten

Da han natten til 30.oktober, uten forvarsel, gikk til ddelig angrep p sine beste venner, var han fanget i sin egen psykotiske boble. I en sterkt avvikende sinnstilstand drepte han Andreas Nilstad, klarte nesten drepe Marius Lken, fr han gjorde et alvorlig forsk p ta sitt eget liv.

Da den frste rettssaken fant sted i Oslo tinghus i 2013, tror jeg ikke det var noen i rettslokalet som var i tvil om at tiltalte hadde vrt psykotisk p tiden for drapet og voldshandlingene. Heller ikke aktor protesterte mot denne antakelsen.

rsaken til psykosen

Uenigheten dreide seg om psykosen var forankret i en underliggende psykisk sykdom, eller om den var rusutlst. Ptalemyndigheten fastholdt gjennom hele rettssaken at de psykotiske symptomene skyldtes gjerningsmannens bruk av cannabis.

 

I s fall ville psykosen vrt et resultat av selvforskyldt rus, og han ville vrt strafferettslig tilregnelig. Kriteriet for fengselsstraff er at det foreligger en slik tilregnelighet.

Offer: Marius Lken


Foto: Nettavisen

 

 

De frste sakkyndige

Retten hadde oppnevnt fire sakkyndige som skulle ta stilling til sprsmlet om tilregnelighet. Tre av disse mente gjerningsmannens psykose ikke alene kunne forklares som en flge av et beskjedent cannabisinntak, men at den akutte sinnsforvirringen mtte henge sammen med en underliggende psykoselidelse.

Javisst, jointen med cannabis han hadde ryket sent p kvelden, var ikke uvesentlig for psykoseutviklingen, men den kunne sammenliknes med gnisten som antenner kruttet.

Bakgrunnen for denne antakelsen var at gjerningsmannen to ganger tidligere hadde vrt psykotisk. Frste gangen oppstod riktignok psykosen etter bruk av rusmidler, mens den andre episoden, som forvrig varte i mange uker, utviklet seg uten forutgende rusinntak.

Begge de tidligere psykosene mtte karakteriseres som alvorlige, men ingen av dem kunne sammenliknes med psykosen som rammet ham 30. oktober 2011, og som frte til de tragiske hendelsene.

De tre sakkyndige mente derfor at gjerningsmannen var psykotisk i rettspsykiatrisk forstand da knivangrepene fant sted, og at han mtte anses vre strafferettslig utilregnelig.

 

Rettens beslutning

Retten valgte flge rdet fra de tre sakkyndige, og gav gjerningsmannen dom til behandling.


Foto: Colourbox

 

Dom til behandling

Nr noen dmmes til behandling, er det ikke nok at personen var psykotisk i gjerningsyeblikket. Det m ogs foreligge en nrliggende fare for at den samme forbrytelsen kan skje igjen. En dom til behandling skal alts bde srge for at den psykisk syke gjerningsmannen sikres adekvat psykiatrisk behandling, og den skal ivareta samfunnsvernet.

Skjedde dette i hndteringen av den skalte Halloween-drapsmannen? Srget den faglig ansvarlige p sykehuset for gi ham en adekvat, psykiatrisk behandling? Ble det iverksatt tiltak som skulle verne samfunnet mot muligheten for at disse uhyrlige handlingene skulle kunne skje igjen?

 

Vurderingen p Lier sykehus

Jeg vet ikke hvorfor, eller hva som skjedde, men nrmest fra frste dag p Lier psykiatriske sykehus fikk gjerningsmannen beskjed om at han var frisk, og at han ikke hadde noe p sykehuset gjre. Hvordan kunne den faglig ansvarlige vre s skrsikker?

Det var tre erfarne psykiatere som noen uker tidligere hadde sttt i retten, og argumentert for at mannen hadde en underliggende psykoselidelse. Hvis den faglig ansvarlige p Lier sykehus var s uenig i deres vurdering, hvorfor ble ikke de sakkyndige kontaktet? Hvorfor var det s viktig  friskmelde ham, for deretter sende ham hjem p permisjon?

Den faglig ansvarlige mente psykosen aldri ville kommet om han ikke hadde ryket cannabis. Holdt han seg unna dette rusmiddelet i fremtiden, ville han aldri mer bli psykotisk, var den kategoriske beskjeden han fikk. Dette var ogs begrunnelsen for at man ikke satte i gang antipsykotisk, medikamentell behandling p et doseadekvat niv.

 

Antipsykotiske medisiner

Jeg stusser veldig over avgjrelsen om ikke starte opp medikamentell behandling. Var det ikke kjent p sykehuset at den dmte hadde hatt psykotiske episoder tidligere? Eller at symptomtrykket - alvorlighetsgraden - hadde kt for hver psykotisk tilstand han hadde gtt inn i?

Tredje gangen han ble psykotisk, endte det som kjent med drap. Hva vil kunne skje neste gang han blir psykotisk? Skulle det vre noen grunn til at et eventuelt nytt psykotisk gjennombrudd ikke skulle f en like tragisk utgang?

 

Nei, det er nok ikke det, enten psykosen skulle vre utlst av rusmidler, eller den skulle vre uttrykk for en underliggende psykoselidelse. Nettopp derfor er det s viktig komme i gang med en optimal behandling.

Antipsykotiske medikamenter vil ha en sentral plass i et slikt behandlingsopplegg. Dette er medisiner som enten vil fjerne helt, eller i hvert fall dempe, psykotiske symptomer.

 

Risikovurderingen i 2013

Da jeg gjorde en risikovurdering av gjerningsmannen i forbindelse med mitt arbeid som sakkyndig i den frste rettssaken, konkluderte jeg med at den viktigste risikofaktoren for fremtidig vold var hans underliggende psykoselidelse.

Jeg mente at nye voldshandlinger kun ville skje om han igjen ble psykotisk. For hndtere denne risikoen ville det vre ndvendig gi ham livslang behandling med et antipsykotisk medikament. I tillegg ville han mtte holde seg unna rusmidler som cannabis, amfetamin og hallusinogener.

 

 

Permisjonene

Men den dmte ble ikke gitt en slik behandling. I stedet for medisiner gav sykehuset ham permisjoner. Dyttet p ham permisjoner. Sendte ham hjem til hans foreldre, som bare kort tid i forveien hadde ftt beskjed om at snnen deres hadde en alvorlig, psykisk lidelse. 

 

Forklaringen de fikk var flgende: Snnen deres er egentlig frisk. Han vil ALDRI mer bli psykotisk, hvis han bare holder seg unna rusmidler.

 

Skrsikkerhet

Skrsikkerheten som denne argumentasjonen hviler p, kan forblffe noen og enhver. For det frste, hvordan kan noen egentlig tro at de med sikkerhet vet, at denne psykosen, som kostet en ung mann livet, og som pfrte en annen ung mann varige skader, var utlst av en joint med cannabis? For det andre, hvordan kunne det ha seg at denne konklusjonen kom s raskt?

Siden det for lengst er sltt fast at psykiatri ikke er en eksakt vitenskap, er det alltid farlig uttale seg med faglig skrsikkerhet. Slutter man undre seg over de psykologiske fenomener som kan oppst i det menneskelige sinnet, men i stedet lser seg fast i en oppfatning, et syn, en tankerekke, faller man lett ned i en skyttergrav. Tilvrelsen i en skyttergrav kan sikkert fles trygg og bekvem, men den innbyr ikke akkurat til fleksibel tenkning.

Men la oss da hypotetisk anta at den faglig ansvarlige har rett i at psykosen var rustlst, og at det ikke foreligger en underliggende psykoselidelse. Br han ikke likevel gis et antipsykotisk medikament? Som en beskyttelse mot ny psykoseutvikling, i tilfelle han igjen skulle ryke cannabis. Eller tenker man at det bare fr st til?

 

Nr en drapsmann ikke straffes

Nr en drapsmann dmmes til psykiatrisk behandling, er dette en reaksjonsform som mange i utgangspunktet har vanskelig for forst. Ikke minst kan en slik srreaksjon vre vanskelig akseptere for prrende og etterlatte. For hvor blir det av straffen som skal srge for balanse i "regnskapet"?

Det blir ikke lettere sl seg til ro med bestemmelsen om straffefrihet og manglende skyldevne, nr den dmte erklres som psykisk frisk, og sendes hjem p et permisjonsopphold som varer i mange mneder. Eller nr den faglig ansvarlige, i god tid fr det har gtt ett r, begjrer opphr av dommen til tvungent psykisk helsevern.

Sykehuset nsker kort og godt slippe ham ls, og la ham seile sin egen sj.

 

Sterke reaksjoner

Det er kanskje ikke s rart at drapsofferets far kaller sykehusets administrering av dommen for en hn. En hn mot de etterlatte som mistet en snn, en far, en samboer. En hn mot Marius Lken, som ble livstruende skadd, og som n nrer en frykt for treffe p gjerningsmannen.

Innrammet: Andreas Nilstad


Foto: TV2

 

Nr det kommer en begjring om opphr av dom til tvungent psykisk helsevern, kan statsadvokaten enten ta begjringen til flge, eller fremme saken for domsstolen. Statsadvokaten valgte i dette tilfellet gjre det siste.

 

Ny rettssak

Det ble oppnevnt tre nye sakkyndige som skulle vurdere drapsmannens psykiske helsetilstand. Deres erklring ble lagt frem for retten den 11.03.15.

Sakkyndige: Torgeir Husby, Rita Lyngved, Bjrn Solbakken


Foto: Nina Selbo Torset/ Aftenposten
 

Erklringen slr fast at den dmte har en varig psykotisk lidelse, at han sliter med kraftig angst, og at han har et lavt funksjonsniv. De sakkyndige mener han er srbar for nye psykotiske gjennombrudd, og at slike kan komme som en flge av mange faktorer. Ikke bare bruk av rusmidler, men ogs i forbindelse med svndeprivasjon, stress, etc..

 

Nytt sykehus? 

Skulle dommen opprettholdes, kan man jo sprre om gjerningsmannen fortsatt br vre p det samme sykehuset. Kanskje det vil vre en fordel for alle parter om han - etter 18 mneder - flyttes til en annen psykiatrisk institusjon? At han mter et behandlingsapparat som stiller med blanke ark. Som evner tenke nytt.

Ja, for vil det ikke vre bedre for ham - og ikke minst for samfunnet - om han  kommer til et psykiatrisk sykehus, hvor fagmiljet har en annen tilnrming til psykosenre lidelser og tilstander. Som ser ndvendigheten av gi forebyggende behandling nr det foreligger fare for nye psykotiske gjennombrudd.

Aldri mer psykose

Uansett hva som skjer, vil det viktigste vre at man srger for at denne mannen aldri igjen blir psykotisk. For en dag skal han igjen bli en del av samfunnet rundt seg. Og nr den dagen kommer, kan han ikke lenger vre preget av psykotiske symptomer.

Frst da kan han begynne planlegge sin fremtid. Frst da vil samfunnsvernet vre ivaretatt.

 

 

 

Nr en drapsmann dmmes til behandling

Dom til behandling er ikke en straffereaksjon. Husk det! Skal man kunne dmmes til behandling, m man nemlig vre vurdert som strafferettslig utilregnelig. Man vil vre en person som retten mener mangler skyldevne. Man kan med andre ord ikke straffes.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Intensjonen med dom til behandling

Dom til behandling er derfor ikke en strafferettslig reaksjon p linje med dom til fengsel. Dom til behandling er noe annet; det er en srreaksjon. En srreaksjon som stort sett fungerer greit, men somenkelte ganger kan viske ut grensene mellom juss og medisin. Som igjen kan fre tilmisforstelser og feiltrinn.

Tanken var sikkert god. En person som i psykotisk tilstand begr et drap, blir funnet vre strafferettslig utilregnelig. Personen kan flgelig ikke f fengselsstraff. Men personen har en alvorlig sinnslidelse som m behandles. Uten adekvat behandling vil personen igjen bli preget av psykotiske symptomer. Risikoen for at et nytt drap kan skje under slike omstendigheter, blir vurdert vre hy.

Denne personen risikerer bli dmt til behandling. Dmt til tvungent psykisk helsevern.

Fordi retten alts mener at dette er den beste mten hndtere risikobildet: Psykiatrisk behandling fjerner psykotiske symptomer, minimaliserer gjentakelsesfaren, og sikrer dermed samfunnsvernet.

Helsevesenets rolle

Videre har vre lovgivere bestemt at dom til behandling skal administreres av det psykiske helsevernet. Det er med andre ord helsevesenet som har ftt ansvaret for se til at dommen blir gjennomfrt. I praksis betyr dette at en psykologspesialist eller psykiater fr det faglige ansvaret, ogbestemmer type behandling, lengden p sykehusoppholdet og muligheten for permisjoner.


Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark

De frste tre ukene av dommen m riktignok den domfelte - eller pasienten - oppholde seg p en dgninstitusjon. Det str i loven. Etter dette er det opp til den faglig ansvarlige behandler avgjre hva som skal skje videre. Eller ikke helt, da. Helsevernloven 5-3 plegger nemlig den faglig ansvarlige ikke bare vektleggebehandlingshensynet, men ogs vurdere behovet for samfunnsvern.

Samfunnsvern versus frihet

Den faglig ansvarlige m derfor stille seg selv flgende sprsml: Hvilken risiko innebrer det egentlig gi pasienten et friere behandlingsregime? Hvis risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger blir vurdert vre hy, vil ikke da mer frihet g p bekostning av samfunnsvernet?

Heldigvis er det ikke den faglig ansvarlige behandler alene som kan avgjre dette. Nettopp for sikre en tilstrekkelig ivaretakelse av samfunnsvernet, er ptalemyndigheten gitt en kontrollerende funksjon under gjennomfringen av srreaksjonen. Statsadvokaten skal flgelig varsles ved vesentlige endringer av pasientens behandlingsrammer.

Statsadvokatens rolle

Hvis sykehuset eksempelvis bestemmer at pasienten skal skrives ut, og at videre oppflging skal skje ved et distriktpsykiatrisk senter (DPS), snakker man om en vesentlig endring av pasientens behandlingsrammer. Statsadvokaten m da skriftlig informeres om dette.

Er det da statsadvokaten som har det avgjrende ordet ved slike problemstillinger? Vel, det kommer an p ynene som ser. Selv om statsadvokaten uttrykker uenighet, kan den faglig ansvarlige behandler likevel velge overfre pasienten til DPS. Men statsadvokaten har klagerett, om ikke annet.

Klagerett p hva? Jo, hvis en pasient som er dmt til behandling, skal kunne skrives ut til DPS, m den faglig ansvarlige fatte et vedtak om dette. Det er dette vedtaket statsadvokaten kan pklage til sykehusets kontrollkommisjon.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kontrollkommisjonens rolle

Kontrollkommisjonen er en blanding av tilsynsorgan og domstol, og er knyttet opp mot en psykiatrisk institusjon. Kontrollkommisjonen er uavhengig av institusjonen den kontrollerer, og kan helt suverent fatte sine beslutninger. Kommisjonen ledes alltid av en jurist, og har alts som oppgave kontrollere at institusjonen flger lover og regler i behandlingen av pasientene.

Hvisen pasienter misfornyd med ett eller flere vedtak som den faglig ansvarlige har fattet, kan vedtakene pklages til kontrollkommisjonen. Mener kontrollkommisjonen at vedtakene ikke er godt nok faglig begrunnet, eller at de innebrer et uforholdsmessig stort inngrep i pasientens autonomi, kan vedtakene underkjennes. Den faglig ansvarlige er pliktig til flge kontrollkommisjonens bestemmelser.

Det er til den samme kontrollkommisjonen statsadvokaten m sende sin klage. Gir kommisjonen klageren medhold, m pasienten bli vrende innlagt p sykehuset. Avvises klagen, skrives pasienten ut til videre oppflging ved DPS. Statsadvokaten har nemlig ingen mulighet til anke et avslag inn for tingretten.

Statsadvokaten har det endelige ordet

Selv om ptalemyndigheten i det daglige er henvist til klage p de bestemmelser den faglig ansvarlige presenterer, har statsadvokaten likevel noen ess i ermet. Det er eksempelvis kun statsadvokaten som til enhver tid har mulighet til oppheve det tvungne psykiske helsevernet. Verken den faglig ansvarlige eller kontrollkommisjonen kan gjre dette p egen hnd.

En dom til behandling er tidsavgrenset. Senest hvert tredje r m ptalemyndigheten bringe sprsmlet om opprettholdelse av det tvungne vernet inn for domstolene. Hvisstatsadvokaten beslutter at srreaksjonen skal opphre fr det har gtt tre r, kan dette selvflgelig skje p eget initiativ. Eller statsadvokaten kan ha ftt en begjring om dette fra entenden faglig ansvarligeellerfra dendomfelte selv.

Kommer en slik begjring, kan statsadvokaten enten ta begjringen til flge, og selv beslutte opphr av srreaksjonen. Eller statsadvokaten kan bringe saken inn for domstolen.

Uenighet om behandlingsrammene

Jeg skrev innledningsvis atsrreaksjonen, dom til behandling, noen ganger kan oppleves som grenseutflytende og uoversiktelig. Dette gjorde jeg, fordi det ikke sjelden oppstr uenighet mellom den faglig ansvarlige behandler og statsadvokaten om hvordan denne dommen skal administreres. Uenigheten dreier seg ofte om formen p behandlingsrammene og lengden p innleggelsen.

Behandlingsrammer kan i slike tilfeller oversettes med sikkerhetsniv. Hvor streng skal man vre nr det gjelder pasientens adgang til g ut alene, ha permisjoner, eller delta i andre aktiviteter utenfor sykehuset?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Siden en dom til behandling ikke er en straffereaksjon, var intensjonen med innfre denne type srreaksjon at den dmte skulle sikres det samme behandlingstilbudet som man ellers gav til "ordinre" pasienter. Riktignok under forutsetning av at hensynet til samfunnsvernet ble ivaretatt.

Et normalt behandlingsforlp innebrer en progresjon i aktivitetsniv og autonomi, og fordrer alltid en gradvis oppmykning av ulike kontrolltiltak. Pasienten gis med andre ord stadig strre frihet til bevege seg alene utenfor sykehuset.

Nr dommen penbart er feil

Hvorfor oppstr da denne uenigheten mellom sykehuset og ptalemyndigheten? En forklaring kan vre at noen av de som dmmes til behandling, aldri skulle hatt en slik dom. Det viser seg i lpet av sykehusinnleggelsen at de ikke har en alvorlig psykisk lidelse.

Psykosen, eller det psykoseliknende sykdomsbildet, de fremviste i gjerningsyeblikket, representerte med andre ord ikke en alvorlig sinnslidelse. Symptomene som oppstod, m ha hatt en annen rsak. De sakkyndige diagnostiserte feil, og dommen ble gitt p galt grunnlag.

Ogs den faglig ansvarlige kan feilvurdere

Det skjer heldigvis ikke ofte at personer som ikke har en alvorlig sinnslidelse, fr dom til behandling. Enda sjeldnere skjer det at den faglig ansvarlige p det psykiatriske sykehuset den domfelte kommer til, ikke evner forst at den domfelte faktisk har en underliggende psykoselidelse. Den faglig ansvarlige velger derfor underkjenne vurderingen til de rettsoppnevnte sakkyndige, og nekter gi pasienten den ndvendige behandlingen.

Dette er selvflgelig meget alvorlig, bde for pasienten og for samfunnsvernet. Statsadvokaten har nemlig ingen myndighet til overstyre den faglig ansvarlige i selve behandlingen, og vil ikke ha annet valg enn begjre en ny rettssak. Med nye sakkyndige.

Et ikke uvanlig scenario

Men la oss heller fokusere p det som vanligvis skjer; drapsmannen haren alvorlig sinnslidelse, han var psykotisk i gjerningsyeblikket, og han blirav retten blir funnet vre strafferettslig utilregnelig. Gjentakelsesfaren blir vurdert vre hy, dersom gjerningsmannen igjen blir psykotisk. Mannen dmmes derfortil tvungent psykisk helsevern.

P psykiatrisk avdeling responderer pasienten utmerket p behandlingen, og allerede etter noen f mneder fremkommer det ikke lenger psykotiske symptomer. I normale tilfeller er da pasientenutskrivningsklar. Men gjelder dette ogs hvis pasienten er dmt til behandling?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Nei, ikke ndvendigvis. Det er nemlig ikkeutenkelig at statsadvokaten vil insistere p at et videre sykehusopphold er ndvendig for ivareta samfunnsvernet. Den frste uenigheten mellom ptalemyndighet og sykehuset er med andre ord et faktum.

N er det heldigvis slik at de aller fleste innlagte pasienter hargodt av ytterligere miljterapi, aktiviteter, og samtaler med sin behandler. Stabilisering av den psykiske helsetilstanden, kalles dette.Men dette behver da ikke skje pet sykehus, vil den faglig ansvarlige innvende.

Nr det er et uomtvistelig faktum at det str enk av mennesker som venter p innleggelse ppsykiatriske sykehus, kan det da ikke vre ndvendig at en person som ikke lenger er innleggelsestrengende, fortsetter legge beslag p en verdifull sykehusseng!

Ivaretakelse av samfunnsvernet

La osssi at man p sykehuset kommer frem til at psykosen pasienten hadde p tiden for sin kriminelle handling, med hy sannsynlighet var et resultat av at pasienten hadde sluttet innta sine antipsykotiske medisiner. Dette, kombinert med et langvarig amfetaminmisbruk, frte til en psykotisk tilstand, som igjen frte til drapet.

Skal man lykkes i forhindre at pasienten igjen blir psykotisk, blir hovedoppgaven srge for at pasienten ikke fr anledning til avslutte den antipsykotiske medikasjonen. Samtidig m vedkommende holdes rusfri.

Samfunnsvernet ivaretas alts gjennom etablere faste mtepunkter, hvor antipsykotiske depotinjeksjoner settes regelmessig. I tillegg m man ha kontrollrutiner som fanger opp inntak av rusmidler. Det plegge pasienten avgi regelmessige urinprver, vil vre en slik kontrollrutine.

Bde medisinering og testing av urinprver kan p en utmerket mte administreres ved et distriktpsykiatrisk senter (DPS). Den faglig ansvarlige fatter derfor et vedtak om overfre det faglige ansvaret fra sykehuset til DPS. Progresjonen er i gang. Pasienten er klar for neste etappe i behandlingslpet.

Den alminnelige rettsoppfatningen

Men sannsynligvis vil da statsadvokaten komme p banen, og mene atdette skjer altfor tidlig. For selv om pasienten ikke trenger behandling p sykehus, og selv om samfunnsvernet menes vre ivaretatt, vil en utskrivelse fra sykehuset komme i konflikt med den alminnelige rettsoppfatningen. Som kan oversettes med at folk flest vil reagere negativt p at en drapsmann er finne i bybildet, kanskje bare noen f mneder etter domfellelsen.

Jeg vil nok en gang minne om at dom til behandling ikke er en straffereaksjon. Det eren reaksjon som kommer i stedet for straff. Nr da ptalemyndigheten trekker inn ndvendigheten av ikke stte rettsoppfatningen til folk flest, kan man jo lure p hva intensjonen med dom til behandling egentlig er.

P den ene siden har man blitt fortalt at srreaksjonen ikke er en straff. P den andre siden fr man som behandler en flelse av at det likevel skal ligge et element av straff i reaksjonsformen.

Pasienten nektes ikke utskrivelse fra sykehuset fordi pasienten fremviser aktive symptomer p en psykisk lidelse, eller fordi pasienten utgjr en fare for andre mennesker. Nei, utskrivelsen stanses, fordi hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen krever det.

Forventninger om straff?

Kan forklaringen rett og slett vre at mange har problemer med akseptere at en drapsmann, ved at han blir dmt til behandling, unngr ordinr straff?Og er det slik at ptalemyndigheten kanskjefornemmer dette?

Kan restriksjonene ptalemyndigheten legger p behandlingsinstitusjonen, vre et forsk p etterkomme "kravet" fra folkedypet om at dom til behandlingogs m innebre et innslag av straff?

Behov for endringer?

Jeg har forstelse for at rettsoppfatningen til folk flest utfordres nr en drapsmann som er funnet vre strafferettslig utilregnelig, vandrer rundt i gatene kort tid etter domfellelsen. Men skal man gjre noe med dette, m man gjre noe med utilregnelighetsregelen, eller man m endre innholdet i srreaksjonen.

Man kan ikke plegge helsepersonell skulle la hensynet til den alminnelige rettsoppfatning styre behandlingen. I hvert fall ikke nr dette innebrer tiltak som gr p tvers av den oppsatte behandlingsplanen.

Psykiatriens hovedoppgave er behandle mennesker med psykiske lidelser. Nr man samtidig har blitt plagt administrere en tidvis utydelig srreaksjon, kan det vre lett tr feil.

Ingen tjener noe p det.

Forbrytelse og tilregnelighet

Det er ikke alltid en forbrytelse utlser en ordinr straffereaksjon. Betingelsen for dom til fengsel eller forvaring er nemlig at personen blir funnet vre strafferettslig tilregnelig. Finner retten at det foreligger utilregnelighet, skal personen dmmes til tvungent psykisk helsevern.


Foto: Nettavisen

Straffelovens 44

I Norge er det straffelovens 44 som definerer hvem som i utgangspunktet kan regnes som utilregnelige: Den som p handlingstiden var psykotisk eller bevisstls straffes ikke. Det samme gjelder den som p handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i hy grad.



Selv om vi har hatt en bestemmelse om utilregnelighet i straffeloven siden 1842, er det for mange fortsatt vanskelig skulleakseptere at mennesker med alvorlig sinnslidelse kan fritas for straff.

Paranoid schizofreni

Med alvorlig sinnslidelse mener man i all hovedsak en psykoselidelse. Paranoid schizofreni er den vanligste psykoselidelsen. Til enhver tid har en prosent av befolkningen denne sykdommen.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Symptomene ved en paranoid schizofreni deles inn i positive og negative symptomer. Som positive symptomer regnes frst og fremst paranoide vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser.

En paranoid vrangforestilling kan vre en sterk overbevisning om vre forfulgt, overvket, styrt eller manipulert, og er alltid forbundet med et sterkt, subjektivt ubehag.

Den vanligste hallusinasjonen er en indre stemmehring, hvor stemmene enten er devaluerende eller befalende. Men man kan ogs ha lukt, -eller synshallusinasjoner. Eller hallusinasjonene kan vre kroppslige.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Eksempler p tankeforstyrrelser er tankekaos, tankesprang og tankeblokkering.

Andre symptomer ved schizofreni kan vre magisk tenkning (man ser sammenhenger mellom egne tanker og ting som skjer), tankekringkasting (man tror andre kan hre hva en tenker), skalte influenssymptomer (man mottar beskjeder via TV og radio), og en stereotyp gjentakelse av den samme tankerekken (perseverasjon).Man kan ogs ha et urealistisk syn p seg selv og omverdenen.

Med negative, schizofrene symptomer menes sosial tilbaketrekning, ambivalens, manglende flelsesuttrykk, gledeslshet og apati.

Pvirkning av psykotiske symptomer

Det er alts mange ulike symptomer som kan vre til stede hos en person med en ubehandlet paranoid schizofreni, og som i varierende grad er med og styrer personens tenkning, sanseopplevelser og handlinger. Hvis denne personen, under pvirkning av psykotiske symptomer,begr en kriminell handling, kan det vre at personen blir funnet vre strafferettslig utilregnelig. Man sier da at personen mangler skyldevne.

Og det er vel den antatt manglende skyldevnen som for mange kan vre vanskelig godta.

Anders Behring Breivik

Hvem kan vel glemme levenet som oppstod, da det ble klart for folk flest at Anders Behring Breivik risikerte f domtil tvungent psykisk helsevern for massedrapene i Regjeringskvartalet og p Utya. Han kunne med andre ord blitt vurdert som strafferettslig utilregnelig.


Foto: Fred Heggen

Det frste paret med rettsoppnevnte sakkyndige konkluderte med at Breivik lider av en paranoid schizofreni, og at han var psykotisk p tiden for sine grusomheter. Skulle tingretten ha fulgt rdet fra de to sakkyndige, mtte Breivik ha blitt erklrt strafferettslig utilregnelig.

Styen som denne erklringen utlste, var formidabel, og var nok en viktig grunn til at tingretten valgte oppnevne ytterligere to sakkyndige. Disse kom til en annen konklusjon; de fant ikke at Breivik hadde en alvorlig sinnslidelse, eller at han hadde vrt psykotisk under terrorhandlingene. Som vi vet, valgte retten sttte seg til denne erklringen. Breivik ble ansett som strafferettslig tilregnelig, og han ble dmt til forvaring i 21 r.

Tilregnelighetsutvalget

I kjlvannet av 22. juli-rettssaken ble det etterlyst klarere regler for vurdering av strafferettslig utilregnelighet. Man nsket dessuten en vurdering av hvilken fremtidig rolle psykiatrien br ha i strafferettspleien.

Det ble nedsatt et tilregnelighetsutvalg, ledet av tidligere riksadvokat og hyesterettsdommer, Georg Rieber-Mohn. Utvalget leverte den 28.10.14 sin innstilling om endringer av reglene for strafferettslig tilregnelighet og gjennomfring av rettspsykiatrisk sakkyndige vurderinger.


Foto: Regjeringen.no

Mye av den kritikken som i forbindelse med Breivik-saken ble rettet mot rettsvesenet, handlet om at det norske rettssystemet helt siden 1928 har praktisert det skalte medisinske prinsipp ved vurdering av strafferettslig utilregnelighet.

Det medisinske versus det psykologiske prinsipp

Flger man det medisinske prinsipp, innebrer det at enhver person med en alvorlig sinnslidelse som i gjerningsyeblikket har aktive psykosesymptomer, er strafferettslig utilregnelig. Man frikjennes med andre ord for forbrytelser man utfrer mens man er i en sterkt avvikende sinnstilstand.


Mange var av den oppfatning at Norge mtte g bort fra det medisinske prinsipp, og heller legge det psykologiske prinsipp til grunn nr man vurderer en eventuell utilregnelighet. Ved det psykologiske prinsipp m det foreligge en rsakssammenheng mellom den alvorlige sinnslidelsen og forbrytelsen. Man frikjennes fordi man begr forbrytelsen som en flge av vre i en avvikende sinnstilstand.


Illustrasjosfoto: Colourbox

Kriteriene for utilregnelighet

Slik det medisinske prinsipp fungerer i praksis, kan en drapsmann med diagnosen paranoid schizofreni bli erklrt strafferettslig utilregnelig, hvis personen antas ha vrt betydelig pvirket avsykdommen p drapstidspunktet. Man leter ikke etter en kausal sammenheng mellom de psykotiske symptomene og drapet som fant sted.

I stedet trekker man den slutning at drapet ikke ville skjedd, om ikke personen hadde vrt preget av sin alvorlige sinnslidelse. Man tenker seg alts at den alvorlige sinnslidelsen pvirket gjerningsmannens tankeprosesser p en slik mte at sinnstilstanden ble sterkt avvikende.

Skal personen bli erklrt utilregnelig i henhold til det psykologiske prinsipp, behver det ikke vre tilstrekkelig at personen hadde en symptomgivende schizofreni p drapstidspunktet, for konkludere med utilregnelighet. Man vil samtidig kunne stille krav til en mulig rsakssammenheng mellom sinnslidelsen og drapet.

Vurdering av Breivik

For Breiviks del er det helt klart at han, i henhold til det medisinske prinsipp, ville blitt erklrt strafferettslig utilregnelig, hvis retten hadde stttet seg til erklringen til de to frste sakkyndige. Det er nok delte oppfatninger om dette ogs ville blitt resultatet, om det psykologiske prinsipp hadde vrt gjeldende.

Legger man det psykologiske prinsipp til grunn for vurdering av utilregnelighet, skal det alts bde foreligge en alvorlig sinnslidelse med aktive symptomer p gjerningstidspunktet, og en klar rsakssammenheng mellom personens sinnslidelse og forbrytelse.

Skulle det vre slik at Breiviks verdensbilde og virkelighetsoppfatning i 2011var psykotisk forankret, klarer jeg ikke se at terrorhandlingene hans var en naturlig flgeav denne psykosen. Jeg kan rett og slett ikke se noen kausal sammenheng mellom Breiviks frykt for islam, og massedrap av norske barn og ungdommer. Jeg kan derimot forestille meg andre ting han kunne ha gjort, som villepasset bedre inn i symptombildet hans, og hvor man kanskje kunne ha forklart handlingene som direkte utlst av psykotiske vrangforestillinger.

Hadde Breivik kastet en brannbombe inn i en moske, ville man kanskje kunne argumentert for en kausal sammenheng mellom psykosen og forbrytelsen. Mendet ta livet av 77 unge mennesker, fordi de en dag muligens kunne komme til bli landets sosialdemokratiske elite, kan ikke forklares som en handling direkte utlst av psykosen. Kanskje Breivik selv mente det var en logisk terrorhandling, men i mine yne er likevel rsakssammenhengenmellom sykdom og handling fravrende. I beste fall er den basert p spekulasjon.

Jeg har selvflgelig ingen fasit til dette sprsmlet, men jeg er alts av den oppfatningat hadde det psykologiske prinsipp vrt gjeldende, ville Breivik blitt funnet strafferettslig tilregnelig, selv om retten hadde stttet seg til den frste erklringen.

Rettspraksis i andre land

Tilregnelighetsutvalget har i sin rapporttatt for seg rettspraksis i noen andre land, hvor nettopp det psykologiske - eller det blandede - prinsipp ligger til grunn for bedmmelsen av strafferettslig utilregnelighet. Det var tydeligvis ikke smye av denne rettspraksisen som imponerte tilregnelighetsutvalget, i hvert fall ikke nok til at det ville anbefale en overgang til det psykologiske prinsipp.

Tilregnelighetsutvalgets anbefalinger

Tilregnelighetsutvalget anbefaler derimot at detmedisinske prinsipp fortsatt skal vre gjeldende, dog i en lett modifisert form. De sakkyndige skal ikke lenger uttale seg, eller konkludere med, om lovbryteren var psykotisk i lovens forstand. Utvalget tenker seg at dette vil markere at det er domstolens oppgave trekke opp utilregnelighetens grenser.

Tilregnelighetsutvalget understreker ogs at det alminnelige strafferettslige beviskravet- "enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode" - fortsatt br anvendes fullt ut ved sprsml om tilregnelighet.

S, om tilregnelighetsutvalgets anbefalinger tas til flge, vil det medisinske prinsipp fortsatt rde i sprsmlet om utilregnelighet. Dette betyr at den som retten anser for ha vrt psykotisk p handlingstiden, ikke kan straffes. Dukker det opp en ny terrorist, vildenne derfor mtte dmmes til tvungent psykisk helsevern, hvis personen har en symptomgivende psykoselidelse under terrorhandlingene.

Var Raskolnikov strafferettslig utilregnelig?

Jeg stilte i mitt foregende innlegg det hypotetiske sprsmlet om Raskolnikov, hovedpersonen i romanen, Forbrytelse og straff, kunne blitt funnet strafferettslig utilregnelig dersom han hadde blitt stilt for en norsk rett i dag.


Fra filmen, Forbrytelse og straff.

Hadde drapene skjedd i Norge i vr tid, ville det utvilsomt blitt oppnevnt sakkyndige som skulle vurdere om straffelovens 44 kunne komme til anvendelse. De sakkyndiges oppgave ville derfor blitt vurdere om Raskolnikov hadde vrt psykotisk, bevisstls eller hygradig psykisk utviklingshemmet p tiden for drapene.

Psykisk utviklingshemmet?

Ingenting peker i retning av at Raskolnikov var noe annet enn en normalt intelligent mann, s det foreligger ingen psykisk utviklingshemming.

Bevisstls?

Han var vken, fokusert og konsentrert da han gjennomfrte forbrytelsen, og han mtte flere ganger improvisere for redde situasjonen. Han var i ettertid i stand til rekapitulere hendelsene detaljert og troverdig. Det er sledes ingen mistanke om at han var bevisstls p tiden for handlingene.

Psykotisk?

Hva med psykose? Er det noe som tyder p at Raskolnikov handlet i en psykotisk tilstand?

Hvis s skulle vrt tilfelle, er det ikke usannsynlig at disse psykotiske symptomene ville vrt ledd i en kronisk psykoselidelse. Kanskje en paranoid schizofreni?

Vi vet imidlertid at Raskolnikov var en velfungerende student frem til noen uker/ mneder fr drapene fant sted. Han var sosial, hjalp sine trengende venner, fulgte opp sine studier, og han jobbet ved siden av som privatlrer. Det er med andre ord ingenting p den tiden som gir mistanke om at han led av en alvorlig sinnslidelse.

Raskolnikovs funksjonsfall

Men det skjedde penbart noe med ham en tid fr forbrytelsene fant sted. Han la seg til i sengen, isolerte seg, betalte ikke husleien, og brydde seg ikke om spise regelmessig. Han forsmte sine studier, og solgte sine bker. Han gikk rundt i byen i skitne og fillete klr, uten at han selv enset det.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kunne denne sosiale tilbaketrekningen, gledeslsheten, apatien og nihilismen vre forenlig med negative symptomer som kan opptre i forlpsfasen - den skalte prodromalfasen - til en paranoid schizofreni?

Og hva med den tvangspregede grublingen hans om hva Napoleon ville gjort i hans situasjon? Kunne denne grublingen representere en skalt perseverasjon - en stereotyp gjentakelse av en tankerekke?

Var det ikke ogs litt pfallende at han trakk sammenlikninger mellom seg selv og Napoleon? Led han av grandiose vrangforestillinger?

Raskolnikov hadde ogs opplevelser han selv fant underlige. Han hadde blant annet overhrt en samtale mellom to menn, der den ene av mennene ramset opp en rekke gode grunner for rane den onde pantelnersken. Det merkelige, syntes Raskolnikov, var at dette skjedde nyaktig samtidig med at han selv hadde begynt planlegge drapet p den gamle damen. Kunne dette ha vrt et innslag av magisk tenkning hos Raskolnikov?

Avvikende sinnstilstand, men ikke psykotisk

Det er vel ingen tvil om at Raskolnikovs sinnstilstand forut for og etter drapene m betegnes som avvikende. Fravret av tunge, psykotiske symptomer som tankeforstyrrelse, stemmehring og utvikling av paranoide vrangforestillinger, taler imidlertid imot at Raskolnikov befant seg i en psykotisk tilstand. I tillegg hadde han ingen penbar realitetsbrist.

Han hadde lagt en konkret plan om drepe og rane pantelnersken, og han evnet gjennomfre denne planen. Han valgte drepe den gamle kvinnen med en medbrakt ks, og da den yngre ssteren plutselig dukket opp, nlte han ikke med bruke ksen ogs mot henne. I lpet av sekunder resonnerte han med at ogs ssteren mtte d, hvis han skulle kunne komme unna med sin forbrytelse.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Han lyktes med finne pantelnerskens verdisaker, som hun hadde gjemt godt. Fr han forlot leiligheten, vasket han blodet av ksen, og han s over sine klr, i tilfelle det var blodflekker p dem. Til slutt klarte han snike seg usett ut av bygningen, selv om det befant seg mange mennesker der.

Feber og forvirring

Under selve forbrytelsen var det sledes ingenting som tydet p at han var i en psykotisk tilstand. Etter drapene gikk han riktignok inn i en feberhet forvirringstilstand, hvor han gjorde og sa merkelige ting. I tillegg ble han paranoid p menneskene rundt seg, og flte de hadde forsttt at det var han som var morderen. Han var likevel ikke psykotisk. I et yeblikks klarhet srget han blant annet for bringe tyvgodset ut av leiligheten sin, og gjemme det p et sikkert sted.

Nei, straffelovens 44 ville ganske sikkert ikke kommet til anvendelse for Raskolnikovs del. Han ville blitt vurdert vre strafferettslig tilregnelig, og han ville ftt fengselsstraff.

En annen psykisk lidelse?

Men selv om han ikke var psykotisk i strafferettslig forstand, kan man jo stille sprsml om han hadde en annen psykisk lidelse p gjerningstidspunktet.

Kunne hans store funksjonsfall, som skjedde idet han la seg til i sengen sin, vre forenlig med en alvorlig depresjon? En depresjon som forstyrret hans tenkning, og som fremkalte enkelte psykose-nre symptomer. Eller var det kombinasjonen avfattigdom, dystre fremtidsutsikter og en overveldende hplshetsflelse som fikk ham til gi opp?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Under rettssaken i Russland p 1800-tallet tok retten faktisk hensyn til at Raskolnikov hadde befunnet seg i en avvikende sinnstilstand, ikke bare under selve drapet, men ogs under planleggingen av det, og i tiden etterp. Han hadde blant annet ikke rrt noe av tyvegodset, som jo hadde vrt motivet hans for rane den gamle kvinnen. Siden han ogs gav uttrykk for en sterk og ekteflt anger, og ikke p noen som helst mte forskte fraskrive seg ansvaret for sine forbrytelser, gav retten ham en straffereduksjon.

Det samme kunne faktisk ha skjedd i Norge i 2015.

Forbrytelse og straff

Hvorfor forventes det at man skal straffes hvis man begr en forbrytelse? Er det for gi den fornrmede personen anerkjennelse for den skade eller det tap personen har blitt pfrt? Gir man, ved straffe lovbryteren, offeret en slags oppreisning? En form for hevn. Ja, for det ligger vel et element av hevn i en straffereaksjon?



Illustrasjonsfoto: Colourbox

Eller er straffereaksjonen kort og godt et middel samfunnet m benytte for verne om - og opprettholde - rettsstaten? Ved at domstolen hndhever de lover som til daglig regulerer vre handlinger, og gjennom dette srger for orden og forutsigbarhet i et srbart samfunnssystem.

Straffen har flere funksjoner

Kanskje det ikke er et enten-eller. Kanskje er det slik at straffen har flere funksjoner p en gang. Den fornrmede fr utvilsomt en offisiell oppreisning ved at den tiltalte straffes for sin forbrytelse. Samfunnet - gjennom domstolen - markerer at tiltalte har overskredet en grense for hva som kan tillates innenfor et sivilisert samfunn. Samfunnsvernet ivaretas ved at den dmte ikke fr anledning til beg nye lovbrudd under soningstiden.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Straffereaksjonen har ogs en forebyggende funksjon, ved at den har som mlsetting rehabilitere lovbryteren, slik at nye lovbrudd ikke skjer etter en lslatelse. Minst like viktig er det at den allminnelige rettsoppfatning konfirmeres gjennom en domfellelse.


Men hva med den dmte? Vil en straffereaksjon kun vre en belastning, eller kan den ogs gi lovbryteren en mulighet til gjre opp for seg? Kan det vre slik at soning av en straff er et ndvendig steg p veien til en ny start p livet?

Forbrytelse og straff

I romanen, Forbrytelse og straff (Dostojevski, 1866), tar forfatteren tak i mange av disse problemstillingene. Leseren fr flge den fattige studenten, Raskolnikov, p en reise som starter idet han bestemmer seg for ta livet av en eldre kvinne - den onde pantelnersken, Aljona Ivanovna.




Raskolnikovs reise

Reisen foregr dels p et ytre plan, hvor Raskolnikovs planlegging og gjennomfring av sin forbrytelse, og deretter hans forsk p skjule denne forbrytelsen, str sentralt. Men kanskje enda viktigere for leseren er det f et innblikk i det psykologiske kaoset som etter hvert oppstr i Raskolnikovs indre verden, hvor samvittighetskvaler, tvil, frykt og fortvilelse mter selvrettferdiggjring, grdighet og rskap.

Motivet for drapet er frst og fremst konomisk vinning, men Raskolnikov ufarliggjr sine drapsplaner ved sammenlikne seg med Napoleon (!). Nesten tvangsmessig stiller han seg selv sprsmlet: Hva ville Napoleon ha gjort om han var i min situasjon?


Dessuten betrakter han pantelnersken som et ondt menneske som fortjener d. Ja, faktisk sammenlikner han henne med en lus. Hennes rikdom har, slik Raskolnikov ser det, tilkommet henne helt ufortjent. Nr hun dr, tenker Raskolnikov, vil denne rikdommen komme ikke bare ham selv, men ogs mange andre trengende mennesker, til gode.


Fra filmen, Forbrytelse og straff, fra 1970.

Raskolnikov gjennomfrer drapet p en brutal mte, og alt ser ut til g som planlagt. Helt uventet dukker imidlertid pantelnerskens yngre sster opp i leiligheten, og Raskolnikov ser seg tvunget til drepe henne, ogs. Heller ikke denne gangen viser han mangel p besluttsomhet og gjennomfringsevne, selv om kvinnen ber for sitt liv.

Etter forbrytelsen

Etter drapene blir Raskolnikov liggende febersyk og delirisi noen dager. Ogs etter at han kommer ut av sengen, har han feberanfall, hvor han i tale, tanker og atferd fremstr som periodevis forvirret. Han utvikler i denne perioden paranoide ideer om at alle han mter, mistenker ham for dobbeltdrapet, samtidig som han p mange vis forsker avslre seg selv.

Redningen for ham blir hans mte med Sonja, en ung kvinne som har vrt tvunget til prostituere seg for skaffe penger til sin fattige familie. Overfor Sonja betror han seg, og hun overtaler ham til tilst sine ugjerninger overfor politiet. Hun lover ogs at hun vil vente p ham til han har sonet ferdig straffen han kan vente seg.


Copyright Anna Krmcke

Den virkelige straffen

Det blir snart klart for Raskolnikov at det er ikke oppholdet i tukthuset som er det verste for ham. Nei, det er heller angeren han fler, selvbebreidelsene han lider under, og erkjennelsen av at faktisk han har tatt andres liv, som han opplever er den virkelige straffen.


Mye takket vre den gode Sonja blir soningen av straffen en form for sjelelig renselse for Raskolnikov, og han kan etter sin lslatelse fle seg som et fritt og mer innsiktsfullt menneske.

Fra en teateroppsetning: Sonja (Susan Bennett) og Raskolnikov (Scott Parkinson)

Romanens allmenngyldige tematikk

Mye av grunnen til at Dostojevskis roman har blitt s omfavnet over hele verden, ligger nok for en stor del i forfatterens mesterlige skildring av de skiftende, psykologiske prosessene som foregr i forbryteren p de ulike stadiene av handlingen. Men jeg tror nok at minst like viktig for bokens suksess, er Dostojevskis presentasjon av tilstelsen - og dernest straffens - nytteverdi. Slik forfatteren fremlegger det, er bde tilstelse og straff helt ndvendig for at lovbryteren (Raskolnikov) skal kunne utvikle selvinnsikt og ta fatt p den indre forsoningsprosessen.


For det er vel slik de fleste av oss liker se p straffereaksjonen. At den er nyttig. Bde for samfunnet og for den dmte. Derfor forventer vi at forbrytelse utlser straff. Og med ordentlig straff menes fengselsstraff. Eller noe som likner. Det viktigste er likevel at forbryteren m sone for sine ugjerninger, er det nok mange som tenker. Frst da har nemlig samfunnet - gjennom sine domstoler - srget for at rettferdigheten nok en gang har skjedd fyllest.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Stereotypisk tankegang?

Men blir ikke dette en form for stereotypisk tenkning? For det er utvilsomt et faktum at ikke alle som dmmes til soning i fengsel, kommer ut av fengselsportene som rehabiliterte mennesker. Mange gjr utvilsomt det, men mange andre opplever nok fengselsoppholdet som en urimelig stor belastning. Og noen har havnet bak murene, selv om de i flge norsk lov ikke skulle vrt der.



Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den strafferettslige tilregneligheten

Om noen eksempelvis begr et drap, tenker man nesten automatisk at gjerningsmannen skal sone sin straff i fengsel. Dette er da ogs tilfelle for de aller fleste drapsdmte. Men fengselsstraff forutsetter faktisk at lovbryteren er strafferettslig tilregnelig. Dette er et prinsipp som hndheves i Norge, og i de fleste land i verden, og som betyr at den som p gjerningstidspunktet fremviste symptomer p en alvorlig sinnslidelse, ikke kan dmmes til soning i fengsel.

Personen anses som strafferettslig utilregnelig, og mangler sledes alminnelig skyldevne. I stedet for ordinr fengselsstraff skal retten ilegge personen en strafferettslig srreaksjon.

Srreaksjoner

For erstatte det som tidligere ble betegnet som sikring, ble det i 2002 innfrt tre typer srreaksjoner: 1. Forvaring ( srlig farlige lovbrytere). 2. Dom til behandling (mennesker med en alvorlig sinnslidelse). 3. Tvungen omsorg (psykisk utviklingshemmede).


Foto: Fred Heggen

Hensikten med innfre disse srreaksjonene var kunne gjennomfre tiltak ved svrt alvorlig kriminalitet. Dette var ment vre tiltak som bde skulle virke forebyggende mot ny, alvorlig kriminalitet, og som skulle ta hensyn til samfunnsvernet.

Dom til behandling

Dom til behandling er alts en av de tre srreaksjonene. For kunne dmmes til behandling, forutsetter det at personen som har begtt en straffbar handling, var strafferettslig utilregnelig da handlingen fant sted. I tillegg skal det foreligge fare for gjentakelse av liknende straffbare handlinger. I praksis betyr dette som regel at den tiltalte har en psykoselidelse, og at det var aktive psykosesymptomer til stede da den straffbare handlingen skjedde.

Romanpersonen, Raskolnikov, ble for sine to drap dmt til tvangsarbeid i en leir i Sibir. Dette var ikke en uvanlig straff i Russland p den tiden. Hadde drapene skjedd i vr tid, her i Norge, ville han sannsynligvis mtte sone sin straff i et alminnelig fengsel. Eller kunne det skjedd at man hadde stilt sprsml ved hans strafferettslige tilregnelighet? Ville det ogs for Raskolnikovs del vrt aktuelt med en dom til behandling?

De neste innleggene

For drfte disse problemstillingene litt grundigere, vil jeg i de neste to blogginnleggene ta for meg henholdsvis strafferettslig utilregnelighet og dom til tvungent psykisk helsevern.

Nr dom til behandling ikke utlser behandling

Tenk deg flgende scenario: En ung mann blir psykotisk, og begr et drap. I rettssaken som flger, mener de sakkyndige at mannens var psykotisk p drapstidspunktet. De sakkyndige mener ogs at psykosen som der viste seg, representerte en underliggende psykoselidelse.

Retten tar de sakkyndiges rd til flge, og konkluderer med at mannen er strafferettslig utilregnelig. Han dmmes derfor til tvungent psykisk helsevern, og legges inn p et psykiatrisk sykehus for behandling.

 

Den faglig ansvarlige p sykehuset ser imidlertid ingen tegn til psykose, og mener mannen ikke er i behov av behandling. Aller helst ville sykehuset ha skrevet ut mannen, men fr ikke tillatelse til dette av statsadvokaten. S mannen fortsetter vre innlagt p sykehuset, men uten f den behandlingen retten i sin tid dmte ham til motta.

 

Dette hres ut som et usannsynlig scenario, men er det dessverre ikke. Problemstillingen er realistisk, og dukker ikke altfor sjelden opp. 

 


Foto: Fred Heggen
 

Dom til tvungent psykisk helsevern

Dom til tvungent psykisk helsevern er en skalt srreaksjon, som skal tas i bruk nr man mener den tiltalte var psykotisk p gjerningstidspunktet, og nr man mener det er fare for at den tiltalte p nytt vil beg en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt p den begtte forbrytelsen, og ikke minst lovbryterens psykiske helsetilstand. Psykosen kan ikke vre selvpfrt gjennom rusmidler, og den m vre gjennomgripende av karakter. Med dette menes at psykosen er s alvorlig at den medfrer en total realitetsbrist.

 

For avgjre om tiltalte p tiden for de pklagede handlinger var psykotisk i strafferettslig forstand, ber retten om rd fra sakkyndige, som da vil vre psykiater eller psykologspesialist. Konkluderer de sakkyndige med at tiltalte p gjerningstidspunktet hadde en slik gjennomgripende psykose, dreier det seg som regel om en paranoid schizofreni.

 

Paranoid schizofreni

Paranoid schizofreni er en kronisk og livslang sykdom, men den behver ikke vre symptomgivende hele tiden. Selv uten medisiner kan en person med denne sykdommen ha lange perioder uten aktive symptomer p psykose. Med aktive symptomer mener jeg skalte positive symptomer, som er betegnelsen man bruker om vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser. Nr disse er til stede, er det som regel ndvendig med innleggelse p psykiatrisk avdeling for behandling.

 

Men selv om det alts kan vre slik at positive symptomer periodevis ikke er til stede, er de negative symptomene sjelden fravrende. Med negative symptomer menes sosial tilbaketrekning, flelsesmessig avflatning, tiltakslshet og en hemmende ambivalens.

 

For stille diagnosen paranoid schizofreni m man gjre en grundig utredning, og aller helst br man ha tilgang p opplysninger om hele livslpet til personen man skal vurdere. Har man ikke disse opplysningene, kan det vre vanskelig avdekke den kroniske psykoselidelsen. Srlig kan dette vre vanskelig hvis personen man mter, ikke fremviser positive symptomer p en schizofreni. Informasjon om eventuelle tidligere psykotiske gjennombrudd vil da vre helt essensielt f frem, hvis mlet er gjre en adekvat diagnostisk vurdering.



 

 Nr behandling ikke gis

Jeg presenterte innledningsvis en problemstilling som nok kan vre mer aktuell enn man aner. For det er faktisk en kjensgjerning at ikke alle de som dmmes til psykiatrisk behandling, fr den behandlingen som retten mente de skulle ha. Det er, som tidligere nevnt, den faglig ansvarlige p den psykiatriske institusjonen som den domfelte kommer til, som avgjr om behandling skal iverksettes eller ikke.

 

Den faglig ansvarlige kan alts ikke skrive den domfelte ut fra sykehuset, uten at det foreligger tillatelse fra statsadvokaten, men den faglig ansvarlige kan p egen hnd beslutte om behandling skal gis eller ikke.

 

Dette betyr at hvis den faglig ansvarlige er uenig i den diagnosen som l til grunn for rettens beslutning om dmme en person til tvungent psykisk helsevern, vil det sannsynligvis ikke gis aktiv behandling til denne personen. Personens opphold p det psykiatriske sykehuset vil flgelig f karakter av ren oppbevaring.

 

Bakgrunnen for innfre srreaksjonen

Men det kan da umulig vre det som var mlet da Stortinget i 2002 vedtok dom til behandling som en av tre typer srreaksjoner. Tanken var vel at dom til behandling skulle vre en strafferettslig reaksjon som ivaretok hensynet til s vel behandlingsbehov som samfunnsvern.

 

Det er viktig ha i minne at om en person dmmes til psykiatrisk behandling, har man samtidig akseptert at denne personen er strafferettslig utilregnelig. Den som er sinnssyk, straffes ikke. Man mener alts at denne personen  - som en flge av en alvorlig sinnslidelse - mangler skyldevne. Dette i motsetning til de som defineres som strafferettslig tilregnelige, som dmmes til fengsel eller forvaring.

 

Det kan selvflgelig vre vanskelig for ofre og etterlatte skulle akseptere at gjerningsmannen slipper fengselsstraff. Nr noen gjr oss urett, har vi alle behov for oppreisning. Domstolens viktigste bidrag vil i s mte vre gi gjerningsmannen en straff som fles riktig og rettferdig. En dom til tvungent psykisk helsevern kan da sikkert vre vanskelig forst for ofre og etterlatte. 

 

Det er likevel viktig huske p at dom til behandling ogs er en type straff. Ved srge for at gjerningsmannen fr ndvendig behandling, blir han kanskje etter hvert i stand til vende tilbake til samfunnet. En adekvat behandling vil nemlig forhindre at gjerningsmannen igjen blir en trussel mot sine omgivelser. Samfunnsvernet vil vre ivaretatt.

 

Men hva hvis ingen behandling blir gitt? Hvilke signaler sender man da til ofre og etterlatte? For ikke snakke om gjerningsmannen og hans familie? Og hvordan er det med samfunnsvernet?

 

Nr posisjonene er fastlste

Jeg tenker at man skal vre meget sikker i sin sak om man lar vre starte behandling hos en person som av de sakkyndige har blitt vurdert ha en underliggende psykoselidelse. For er denne vurderingen riktig, vil det alltid vre en fare for nye psykotiske gjennombrudd. Uansett kan man vel ikke undersl det faktum at personen i hvert fall har en betydelig srbarhet for utvikling av psykose? Og vil ikke nettopp medikamentell behandling da ha en forebyggende hensikt?

 

Hvis man som faglig ansvarlig p et psykiatrisk sykehus er s uenig i domspremissene at man ikke under noen omstendighet vil iverksette behandling, vil det vre mest ryddig om man s raskt som mulig (tidligst ett r etter domfellelse) sender en begjring om opphevelse av det tvungne psykiske helsevernet. En slik begjring vil utlse en ny rettslig gjennomgang av saken. For komme seg bort fra en fastlst posisjon, er kanskje en ny vurdering veien g.

Vil domstolene klare seg bedre uten rettspsykiatere?

Nestlederen i FrP, Per Sandberg, er tydeligvis lei av at lovbrytere med alvorlige psykiske lidelser gis en srreaksjon i rettssystemet; de dmmes til tvungent psykisk helsevern, og slipper dermed sone en tidsbetemt straff. For kunne endre p dette, vil han starte med kaste rettspsykiaterne ut av rettssalene. Nr dette er gjort, ligger s veien klar for en endring av straffeutmlingssystemet: Lovbrytere med en alvorlig sinnslidelse skal heretter mtte pregne en tidsbestemt straffereaksjon, p lik linje med psykisk friske lovbrytere. Soningen skal foreg i spesialtilpassede institusjoner - skalte kriminalasyler - hvor de samtidig fr behandling.

Jeg har ingen problemer med forst at mange fler frustrasjon over den rolle rettspsykiatere tilsynelatende spiller i straffesaker. For er det ikke denne yrkesgruppen som i prinsippet avgjr om forbryteren skal f sin fortjente fengselsstraff eller ikke? Er det ikke rettspsykiaterne som srger for at kriminelle slipper unna med dom til tvungent psykisk helsevern, og dermed kan spasere fritt p Carl Johan bare noen mneder senere?

Nei, det er faktisk ikke slik rettssystemet vrt fungerer. Det er viktig vre klar over flgende kjensgjerninger:

- Rettsoppnevnte sakkyndige skal frst og fremst hjelpe retten med vurdere om en person var psykotisk, bevisstls eller hygradig psykisk utviklingshemmet p tiden for de pklagede handlinger (p gjerningstidspunktet).

- Det er ingen selvflge at det skal vre rettspsykiatere/ psykologer til stede som sakkyndige under en rettssak. Oppnevnes det sakkyndige, er det fordi domstolen har bestemt det. Oppnevnelsen skjer - i de aller fleste saker - fordi retten nsker hjelp til avklare sprsmlet om tilregnelighet. De sakkyndige hentes m.a.o. inn som rdgivere for retten.

- Dette betyr at det til syvende og sist er domstolen som avgjrom en person skal vurderes som strafferettslig utilregnelig.Retten er suveren i dette sprsmlet. At de sakkyndiges vurderinger erfaringsmessig har blitt tillagt stor vekt, blir egentlig en annen diskusjon.

Vi har et rettsprinsipp i Norge (og i de fleste andre land) om at en sinnssyk person ikke regnes som strafferettslig tilregnelig. For kunne hndheve dette prinsippet vil det vre helt essensielt kunne skille de med en alvorlig sinnslidelse fra de som ikke har det.

Dette hres kanskje ikke s vanskelig ut, men mange ganger er det faktisk ikke s lett avgjre om en person har en alvorlig sinnslidelse eller ikke. Eller om vedkommende var psykotisk - i strafferettslig forstand - da den straffbare handlingen fant sted. Og det er her psykiaterne og psykologene kommer inn i bildet. Som sakkyndige. For ingen vil vel forvente at juristene - helt p egen hnd - skal kunne ta stilling til dette sprsmlet?

S jeg m innrmme at jeg har store problemer med se for meg en fremtidig straffeprosess uten sakkyndige involvert. Selv om man tenker seg en ordning hvor alle dmmes til soning i enten fengsel eller kriminalasyl, m jo noen avgjre hvem som skal til det ene eller andre stedet. Kun mennesker med psykiske lidelser skal jo p asyl, og hvem skal da sikre at de ikke kommer i fengsel?

Per i dag finnes det tre regionale sikkerhetspsykiatriske institusjoner i Norge, hvor psykisk syke mennesker med hy voldsrisiko kan tas hnd om. Det finnes ingen slike spesialinstitusjonersom Per Sandberg og FrP skisserer.Disse m alts bygges frst, og det vil i s fall vre snakk om betydelige investeringer i bygningsmasse, personale, sikkerhet og opplring.

Siden trenden i Norge de siste 20-30 rene unektelig har vrt en systematisk nedleggelse av langtidsplasser i det psykiske helvernet, ville en etablering av spesialinstitusjoner for psykisk syke lovbrytere ha betydd et stort og kjrkomment lft for den norske sikkerhetspsykiatrien.

Men jeg tror nok dessverre dette er noe som ligger langt frem i tid. Inntil videre br vi derfor srge for at de psykiatriske sykehusene har kapasitet til ta i mot de som er i behov av noe annet enn et ordinrt fengselsopphold. Vi br samtidigutvikle og forbedrerettspsykiatrien -teoretisk og praktisk - slik at de sakkyndiges rolle i straffesaker blir mer tydelig og forstelig.


En uverdig behandling av Srheim og Husby?

Jeg har noen ganger en lei tendens til uttale meg litt for skrsikkert om ting jeg strengt tatt ikke har frstehndskunnskap om. Dette skjer oftest i saker som virkelig engasjerer meg, og som berrer meg emosjonelt. Den judisielle observasjonen av Anders Behring Breivik var en slik sak.

Det er n under ett r siden rettssaken mot Breivik startet i Oslo tingrett, og som kulminerte med at han noen mneder senere ble dmt til forvaring i 21 r.

Jeg husker jeg reagerte med en blanding av oppgitthet og sinne da det ble kjent at den frste rettspsykiatriske erklringen konkluderte med at Breivik var strafferettslig utilregnelig. De sakkyndige mente at han hadde en paranoid schizofreni, og at han var psykotisk da han utfrte terrorhandlingene.


Jeg protesterte umiddelbart; et menneske med en slik planleggings ? og gjennomfringsevne kunne umulig ha en kronisk psykoselidelse! Jeg var alts uenig med de sakkyndige i bde diagnostiseringen og tilregnelighetssprsmlet.


Jeg har i ettertid undret meg over min egen skrsikkerhet. Jeg hadde nemlig aldri mtt eller snakket med Breivik. Jeg hadde heller ikke hatt tilgang til politidokumenter, avhrsrapporter eller vitnesutsagn. Likevel flte jeg meg kompetent til bedrive denne type vurdering og fjerndiagnostisering.


Og jeg var ikke alene; i media stod de i k - psykiatere og psykologer, journalister og redaktrer, filosofer og samfunnsvitere - for rive den rettspsykiatriske erklringen i filler. Om argumentene kunne variere, var pstanden alltid den samme:


Anders Behring Breivik var verken paranoid schizofren eller strafferettslig utilregnelig.


Siden erklringen var blitt godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon, uten vesentlige innvendinger, gav dette grobunn for ulike konspirasjonsteorier som snart fikk vre med p prege debatten.


Synne Srheim og Torgeir Husby hadde som rettsoppnevnte sakkyndige ingen anledning til verken kommentere eller forsvare sin erklring. Hvordan det m ha vrt for dem bli gjenstand for alt fra unyansert kritikk til ndesls devaluering over flere mneder, uten kunne ta til motmle, br ikke vre vanskelig forestille seg.


Nr jeg i dag ser tilbake p de voldsomme reaksjonene som fulgte erklringen deres, fr det hele et nrmest surrealistisk preg. Hvor kom det fra - det gldende engasjementet, de sterke meningsutvekslingene, den intense harmen?


Jeg tror de voldsomme reaksjonene som kom til uttrykk i media, frst og fremst gjenspeilte det undertrykte hatet og raseriet som store deler av befolkningen flte overfor Breivik.


Man nsket at han skulle straffes for sine uhyrlige forbrytelser. Det ble derfor ?feil? frata ham skyldevne, slik Srheim og Husby implisitt gjorde ved konkludere med strafferettslig utilregnelighet.


Kanskje ble det sinnet som opprinnelig var rettet mot Breivik, i stedet projisert mot de to sakkyndige, som ved sin erklring ville frata oss muligheten til straffe mannen som hadde pfrt oss det strste nasjonale traumet siden Den 2. verdenskrig.


Men tingretten trodde ikke p schizofreni-diagnosen, og gav terroristen forvaringsdom.

Denne dommen innebar at han av retten ble vurdert vre tilregnelig iht straffelovens 44.
Dette har i pressen feilaktig blitt fremstilt som en slakt av erklringen til Srheim og Husby.

I virkeligheten betd det bare at tingretten var uenig med de sakkyndige. For det fantes ingen fasit man kunne sttte seg til! Det er m.a.o.fullt mulig at de to rettspsykiaterne likevel kunne harett i sine vurderinger.


Det er viktig huske at Srheim og Husby ble oppnevnt som sakkyndige for tingretten allerede seks dager etter terroranslagene i Regjeringskvartalet og p Utya.

De mtte sledes Breivik kort tid etter massedrapene, og han kan ha fremsttt helt annerledes under disse tidlige samtalene enn hva som kan ha vrt tilfelle senere i prosessen.

Kanskje lot han dem f se psykotiske symptomer som han senere dekket til, tonet ned, eller omformulerte, da det gikk opp for ham at han stod i fare for bli erklrt sinnssyk? Var ikke det et utfall Breivik fryktet mest av alt?


Om Srheim og Husby hadde rett eller ikke, synes jeg egentlig er ganske uinteressant i dag. Viktigere er det ta et oppgjr med mten de to rettspsykiaterne og deres erklring ble behandlet p i media. For da snakker vi om en prosess som minner om en kampanje.


Det m vre lov vre uenig med rettsoppnevnte sakkyndige, og man m gjerne nske seg en annen erklring enn den som foreligger. Ingen skal likevel behve oppleve det som Srheim og Husby opplevde, fordi man har ptatt seg et oppdrag for retten.


Jeg skulle nske det hadde vrt et klokt menneske den gangen, som hadde tatt ansvar, og minnet oss om flgende:


- Husby og Srheim har ftt et mandat av tingretten, som de har utfrt samvittighetsfullt ogetter beste evne.

- De har forfatteten rettspsykiatrisk erklring i en tid hvor resten av nasjonen enn slet med komme ut av en kollektiv sjokktilstand.
- Deres vurderinger har vrt basert p grundige underskelser av gjerningsmannen.
- De flte de ikke kunne konkludere annerledes, og har derfor fastholdt sine konklusjoner gjennom hele rettssaken.

For dette synes jeg faktisk defortjener ros og anerkjennelse.