Jeg lurer på hva Kim Wall tenkte da hun befant seg i ubåten. Under vann. Uten mulighet til å flykte. Da Peter Madsen plutselig tok av seg masken, og stod frem som det monsteret han egentlig er. Da det gikk opp for henne at han hadde til hensikt å drepe henne.

Kim Wall                                                     

Tenkte hun på hvor godt livet hadde vært frem til hun takket ja til invitasjonen fra ubåtkapteinen noen timer tidligere? Tenkte hun på hvor lykkelig hun da hadde vært sammen med kjæresten denne solfylte sommerkvelden i København? Tenkte hun at nå var det ikke lenger en fremtid?

Den tidlige tiltalen

Jeg var sikkert ikke den eneste som stusset litt over at dansk politi så tidlig reiste tiltale mot Madsen for overlagt drap. Etter hvert som kroppsdelene til Wall ble funnet i havet, var det ikke lenger noen tvil om at Madsen hadde løyet i sine forklaringer, og at han mest sannsynlig hadde drept den unge kvinnen. Men kunne ikke drapet ha skjedd i affekt, ved at hun kanskje hadde avvist hans seksuelle tilnærmelser, tenkte jeg i mitt indre.

Den endelige tiltalen

Nå er tiltalen tilgjengelig, og det fremkommer sjokkerende opplysninger om hva politiet mener Madsen har utsatt Wall for. Politiet mener Madsen hadde planlagt drapet i detalj, siden han hadde hatt med seg sag, kniv, skrujern, stropper, strips og rør om bord i ubåten.

Ifølge tiltalen ble Wall stripset fast mens hun levde. Madsen begynte så å mishandle henne med slag og knivstikk, før hun ble drept. Hun ble blant annet stukket i underlivet med en skarp gjenstand flere ganger.

Kim Walls ufattelige lidelser

Jeg kjenner at disse opplysningene gjør meg både opprørt og kvalm. Det blir derfor vanskelig i det hele tatt å tenke på hvilke lidelser den unge kvinnen måtte gå gjennom, før livet hennes ebbet ut. Og når skjedde det? Etter noen minutter? Eller kanskje varte torturen i mange timer? Sannheten får vi aldri vite, for Madsen vil fortsette å lyve om hendelsesforløpet. Ingen er mer løgnaktige enn psykopatene. 

Mannen som hater kvinner

Alle psykopater hater ikke kvinner, men det gjør utvilsomt den danske ubåtkapteinen. Kvinnehatet hans må rett og slett være formidabelt. Vi har av politiet fått vite at det på Madsens pc ble funnet opptak av kvinner som ble myrdet. Og skadene han skal ha påført Wall (mens hun var i live?), er av en slik karakter at de vitner om underliggende, perverterte og aggressive impulser rettet mot kvinnekroppen.

En sadist i aksjon

Det at han stripset fast hennes ben, armer og hode, slik at hun virkelig ble tilgjengelig for torturen han skulle utsette henne for, tyder på at han er en ekte sadist; en som nyter å påføre andre smerte eller ydmykelse. Ingen utfører mer vold enn psykopatene. Ingen utfører mer sadistisk vold enn dem. Madsen nøt utvilsomt det å kunne påføre den hjelpesløse kvinnen livstruende skader ved hjelp av stikkvåpenet. Eller var det selve parteringen han hadde størst glede av?

Madsens Nautilus                                        Foto: Anders Valstedt

En dansk Ted Bundy?

Han minner meg om den amerikanske seriemorderen, Ted Bundy, som tilstod å ha drept 30 kvinner, men som sannsynligvis hadde drept over ett hundre i tidsrommet 1974-1978. Bundy opererte i flere amerikanske delstater, noe som gjorde at han kunne holde på så lenge uten å bli tatt.

Kvinnene han angrep, ble slått i svime, før de ble fraktet til bortgjemte steder. Der bandt han dem fast, utsatte dem for grove seksuelle overgrep, og slo dem ihjel. Han ble arrestert i 1978, men klarte å rømme fra fengselet.

For virkelig å markere sitt kvinnehat, avsluttet Bundy sin karriere som seriedrapsmann ved å snike seg inn på et studenthjem for kvinner i Florida, og der ved hjelp av et balltre og en kniv gyve løs på fem unge kvinner som lå og sov i sengene sine. To av disse døde umiddelbart av skadene de ble påført. Like etter bortførte og drepte han en ung jente.

Ted Bundy

Er han en seriemorder?

Jeg har i et tidligere innlegg om Madsen stilt spørsmål om dette virkelig kan være hans første drap. Dette fordi jeg stusset over at han parterte liket, og at han bare noen timer senere fremstod som spøkende, avslappet og jovial i møtet med politiet og pressen.

Når jeg nå leser om forberedelsene til selve drapet, vil det nesten være rart om han ikke har drept mennesker før. Dansk politi skal ha undersøkt om han kan settes i forbindelse med uløste drapssaker eller forsvinninger, uten at man så langt har kunnet påvise noen slike forbindelser.

Som vi vet, ble Madsen for mange år siden mistenkt for å stå bak et parteringsdrap på en japansk student i København i 1986. Den gangen ble det parterte liket funnet. Hvis det virkelig var Madsen som stod bak det drapet, tenker jeg at han nok sørget for at de neste ofrene ikke skulle bli oppdaget.

Det er mange kvinner som forsvinner 

Han hadde for øvrig aldri i sin villeste fantasi kunnet forestille seg at likdelene til Kim Wall skulle kunne plukkes opp i fjæra eller fra havbunnen. Selv var han overbevist om at han hadde gjennomført den perfekte forbrytelse. Og hadde man ikke funnet torsoen til Wall, ville nok ikke Madsen blitt tiltalt for drap.

Hvis han har drept tidligere, hvem er det i så fall han kan ha drept? Det blir selvfølgelig spekulasjoner, men det kan ha vært utenlandske prostituerte eller hjemløse kvinner. Hvert år forsvinner det et ukjent antall kvinner rundt omkring i Europa, og mange av disse dukker aldri opp igjen.

Omsider var stunden kommet

Men skulle dette likevel være hans første drap, så var det i hvert fall noe han hadde gledet seg til, og ventet på, i mange år. I ventetiden måtte han kanskje nøye seg med å drepe dyr? Flere av de mest kjente seriemorderne begynte sin karriere med nettopp dyredrap.

Jeg var for noen år siden sakkyndig i en straffesak mot en ung mann som var tiltalt for å drepe katter. Han hadde i samtaler med meg innrømmet at hans store drøm var å kunne drepe et menneske. Han måtte bare være sikker på at han ikke ble tatt for drapet. Dette gjentok han forøvrig i retten, og ingen som hørte ham si det, var i tvil om at han mente det.

Jeg måtte den gangen ta inn over meg at det faktisk vandrer en del personer rundt i samfunnet, som bare venter på at det skal dukke opp den riktige anledningen til å drepe et menneske. Og som i mellomtiden må nøye seg med å drepe katter.

Peter Madsen trodde han fikk sin anledning idet Kim Walls steg om bord i ubåten hans. Joda, han fikk sitt etterlengtede drap. Men han slapp ikke unna med det. Han ble felt av sin grandisositet - psykopatens achilleshæl.

Følte de seg sveket av sine mødre?

Er det i det hele tatt mulig å forklare det kvinnehatet enkelte menn legger for dagen? Det er sikkert flere faktorer som spiller inn, men forholdet til moren vil nok for noen stå i en særstilling. Ted Bundy vokste opp i den tro at besteforeldrene var hans foreldre, og at moren var en storesøster. Hvordan han reagerte da "storesøsteren" avslørte at hun var hans egentlige mor, vites ikke. Det ville vel ikke vært en helt urimelig reaksjon om han følte seg litt sveket.

Da Peter Madsen var seks år gammel, skilte foreldrene hans seg. Han ble boende hos far, og fikk kun lov til å treffe sin mor en gang i året. Sannsynligvis ble han av sin far indoktrinert til å tro at det var moren som ikke ville treffe ham. At det var moren som avviste ham. I så fall følte han nok at det var moren som var svikeren.

Så kan man jo spekulere i om det å føle seg sveket - innbilt eller reelt - av sin mor, i neste omgang kan skape en aggresjon mot kvinner generelt. 

Filmet han seansen?

Når det gjelder drapet på Kim Wall, så er jeg overbevist om at Madsen filmet hele seansen. Jeg er helt sikker på at alt fra torturen til parteringen finnes på en minnebrikke. Alt annet vil være direkte ulogisk.

Den detaljerte planleggingen måtte også innbefatte filmplaner. Aldri i livet om han ikke sørget for å gå i land med et trofe, og ville ikke en slik film være det største trofeet han kunne tenke seg? Ville ikke nettopp det å besitte en slik film føre til en voldsom økning av hans status og anseelse i gruppen av likesinnede kvinnehatere?

Ulike straffer

Ted Bundy ble dømt til døden, og han ble stekt i den elektriske stolen i Florida State Prison i 1989. Nå skal kanskje Madsen være glad for at dødsstraff ikke er en straffereaksjon i det danske (eller europeiske) rettssystemet. Han kan i verste fall risikere å få en livstidsdom.  En slik straff innebærer imidlertid at han kan søke om prøveløslatelse allerede om tolv år. Tolv års fengsel for det han gjorde mot Kim Wall!!!

Ikke rare straffen, spør du meg. Kim Walls etterlatte vil aldri få henne tilbake, men de forventer selvfølgelig at drapsmannen får en straff som står sånn noenlunde i forhold til forbrytelsens alvorlighetsgrad.

Skal disse forventningene innfris, bør det være innlysende at tolv års fengsel ikke er en tilstrekkelig straffereaksjon.

Ubåtkapteinen, oppfinneren og rakett-entusiasten, Peter Madsen, er i disse dager siktet for overlagt drap og likskjending, etter at den tretti år gamle journalisten, Kim Wall, nå har blitt funnet død. Når sant skal sies, er jo ikke hele kvinnen funnet. Det var kun hennes torso som ble hentet opp fra fjærestenene utenfor København. Hodet, armer og ben var med andre ord fjernet, og har foreløpig ikke dukket opp.

Nautilus.                                       Foto: Anders Valstedt

Løgnene

Når det gjelder den svenske journalisten, mener politiet de har grepet Madsen i fire løgner.

Den første løgnen: Mens Madsen fortalte politiet at han hadde vært ute med ubåten på en «vanlig tur», kunne politiet bevise at han hadde vært ute hele natten.

Den andre løgnen: Mens Madsen hevdet ubåten sank som en følge av en teknisk feil, kunne politiet bevise at ubåten ble senket med overlegg, og at det aldri hadde vært en teknisk feil.

Den tredje løgnen: Mens Madsen i avhør hevdet at han hadde satt Kim Wall i land torsdag kveld ved restauranten, Halvandet, kunne politiet ved hjelp av overvåkningskamera bevise at Wall aldri gikk i land ved denne restauranten.

Den fjerde løgnen: Mens Madsen hevdet at Wall hadde omkommet som en følge av en ulykke i ubåten, og at han deretter dumpet den døde kroppen i havet, ble det med ett klart at Madsen hadde partert og skamfert liket. I tillegg var det tydelige tegn på at Madsen hadde gjort det han kunne for å forhindre at torsoen fløt til overflaten. Det var festet metall til den, og han hadde gjort inngrep i den som skulle sørge for at luft og gasser slapp ut.

Ingenting å skjule (!)

I følge Madsens forsvarer har ikke Madsen noe å skjule, og han skal være mer enn villig til å samarbeide med politiet. Dette med samarbeidsvilje høres unektelig noe merkelig ut, all den tid han vegrer seg mot å bli avhørt av politiet. Han har imidlertid rukket å nekte for at han har hatt noe med parteringen å gjøre, og han har hevdet at han ikke skal ha festet metall til torsoen for å få den til å synke til bunns.

Rakett-Madsen

Det har tidligere blitt skrevet en bok om Madsens noe spesielle liv. I Danmark er han mest kjent som rakett-Madsen, siden han i mange år har hatt som prosjekt å lage seg en egen rakett som kan bringe ham ut i verdensrommet. Barndommen og oppveksten var temmelig spesiell. Han var seks år gammel da foreldrene skilte seg. Han ble boende hos faren, og fikk kun lov til å treffe sin mor en gang i året.

Dette var imidlertid ikke noe stort problem for ham, fordi han hos faren fikk anledning til å boltre seg med metall og sprengstoff på verkstedet, og konstruerte stadig mer sofistikerte raketter.

Etter at han fylte 18 år, fikk han sansen for sex, og de kommende årene førte han et ganske så utprøvende sexliv, hvor han utforsket ulike seksuelle undergrunnsmiljøer i København.

Madsen var for øvrig en periode mistenkt for å ha tatt livet av en ung mann ved å sende ham en brevbombe, men mistanken førte ikke til noen arrestasjon.

Peter Madsen

Kobles mot uløste drapssaker

Jeg leser at politiet i København nå går gjennom uløste drapssaker og savnede personer de siste tiårene, for om mulig knytte noen av dem til Peter Madsen. Et drap de finner interessant, er drapet på den japanske studenten, Kazuko Toyonaga, i 1986.

Også Toyonaga ble funnet partert, og likdelene ble funnet i plastikkposer ved en brygge i København. Madsen var det året 15 år gammel, og han befant seg daglig i det området hvor likdelene ble funnet.

Hvem er i stand til å partere et lik?

Hvem er det egentlig som parterer et lik? Vi vet jo at det er mange mennesketyper som kan begå et drap, men det hører til sjeldenhetene at drapsmannen deler opp liket i mindre deler for å skjule forbrytelsen. Jeg har i mitt yrke som psykiater møtt personer som har partert de drepte, men dette har vært personer som begikk drapene i psykotisk tilstand.

Når parteringen gjøres av en upsykotisk person, som altså er klar i hodet og tenker rasjonelt, kan vel noen og enhver få fantasier om denne personens psyke og personlighet.

Iskald drapsmann

En slik handling vitner om en iskald drapsmann, som er villig til å gjøre svært mye for å skjule så vel drapsoffer som eventuelle spor etter seg selv. Uten et lik skal det selvfølgelig mer til for å kunne dømmes for drapet. Tanken om partering streifer nok mang en drapsmann, men det er nok likevel bare et fåtall som vil klare å gjennomføre noe slikt.

Evnen til å kunne distansere seg emosjonelt fra den drepte, må være formidabel. Skyldfølelse, anger eller empati må være fraværende følelsesuttrykk. I stedet kuttes den døde opp, instrumentelt og systematisk, for at drapsmannen skal unngå å måtte stå til ansvar for drapet.

Ingen mulighet til begravelse

I tillegg til å ha frarøvet et menneske livet, frarøver man også de etterlatte muligheten til å gjennomføre en verdig begravelse. I stedet for at man vil kunne sørge over en død datter, og gjennom sorgen etter hvert kunne forsone seg med det smertelige tapet, må man forholde seg til en person som er savnet. Som kanskje er død. Som kanskje ikke er død, likevel. Som kanskje er kidnappet, og blir mishandlet. Som kanskje blir holdt som sex-slave. Som kanskje en dag kommer tilbake.

Ved at Walls torso dukket opp, fikk likevel hennes familie, venner og kolleger et endelig bevis på at hun er død. Hva som egentlig skjedde om bord i ubåten forut for og under drapet, kommer vi kanskje aldri til å få vite. Men Walls nærmeste vil om ikke annet ha en grav å gå til. Da DNA-matchen var et faktum, skrev Walls mor en vakker hilsen på sin Facebook-side, hvor hun satte ord på det sjokket og den sorgen som nå preget familie, venner og kolleger over hele verden.

Kim Wall

Dexter Morgan

Karakteren, Dexter, fra TV- serien med samme navn, pleide å partere de han drepte. Han pakket likdelene inn i plastikk, og senket dem deretter til havets bunn. Nå vil jeg tro at ubåtkapteinen Peter Madsen skiller seg fra Dexter på flere områder, selv om de begge sannsynligvis har autistiske trekk.

En vesentlig forskjell på de to er at Dexter i all hovedsak tok livet av psykopatiske seriemordere, og at han aldri ville ha drept - og partert - en begavet, hardt-arbeidende, kvinnelig journalist, bare fordi hun ikke ville ha sex med ham. Vel, nå vet jeg strengt tatt ikke om at Madsen drepte Wall fordi hun avslo å ha sex med ham, men på generelt grunnlag kan det virke som om avvisning fra kvinners side er en medvirkende faktor til at visse menn dreper.

Den spøkende ubåtkapteinen

Da Madsen ble reddet opp fra sin synkende ubåt, var han tilsynelatende helt uanfektet av drapet han hadde begått bare noen timer tidligere. Ja, ikke bare hadde han drept en ung kvinne, men han hadde også partert liket. Likevel kunne han slå av en spøk med fremmøtte journalister, og han hevdet overfor politiet at han ikke en gang visste etternavnet til kvinnen som på det tidspunktet var savnet.

Har han gjort dette flere ganger?

I min fantasi tyder dette på at Kim Wall ikke er den første kvinnen han har drept og partert. Nå kan det se ut som politiet i København deler denne fantasien, siden de sjekker ham opp mot savnede kvinner og uoppløste drapssaker. Ja, det kan faktisk virke som om politiet ikke vil utelukke at han er en vaskekte seriemorder. Dette vil nok uansett bli vanskelig å bevise. Havet er dessverre altfor stort, dypt og svart til at det vil la seg gjøre.

Så er O.J.Simpson nok en gang i medias søkelys. Denne gangen fordi han nettopp har fått beskjed om at han kan prøveløslates fra fengselet. Jeg sitter og ser på bildene av ham i de ulike nettavisene, og jeg kjenner at jeg er ambivalent til hans forestående løslatelse. En del av meg heier på ham, en annen del synes det hele er både trist og patetisk.

O.J.Simpson

Ansiktet og sjarmen hans

Jeg forsøker å forstå hvorfor en del av meg synes det er helt greit at han snart slipper ut av fengsel. Kan det ha noe med ansiktet hans å gjøre? Han har utvilsomt et pent og tiltalende ansikt. Trekkene er milde, og man kan ha lett for å se på ham som en god og snill person. Det er ingen tvil om at det er ansiktet til en afroamerikaner, men er det ikke enkelte kaukasiske trekk der, også?

Det kan selvfølgelig også være sjarmen hans som får meg til å holde med ham. Sjarm har nemlig en tendens til å virke bedøvende på moralske antenner. Alle vet jo at sjarmen hans er uimotståelig. Ja, han må jo ha erfart at den faktisk gjør ham uovervinnelig.

Kan det da være kombinasjonen som forfører meg; et tiltalende ansikt som fronter en underliggende, ekstraordinær sjarm? I så fall bærer han jo en perfekt maske, slår det meg plutselig.

The Mask of Sanity

Dette får meg til å tenke på boken, The Mask of Sanity (En maske av mental sunnhet, min overs.), av psykiateren, Hervey M. Cleckley, som første gang ble publisert i 1941. Boken er basert på Cleckleys kliniske intervjuer med mannlige pasienter på lukkede, psykiatriske institusjoner, og blir fortsatt regnet som et foregangsverk når det gjelder beskrivelsen av psykopati.

Cleckley mener at masken som psykopaten bærer, består av sjarm, tilpasningsdyktighet og list (intelligens), og at den har som funksjon å skulle skjule en fundamental mangel på indre, psykologiske strukturer.

Denne mangelen gjør det eksempelvis umulig for psykopaten å kunne erfare genuine følelser. Personen kan etter hvert bli dyktig til å forestille seg og tolke ulike følelsesuttrykk hos andre, men evner ikke selv å oppleve de samme følelsene. (Ekte sorg eller empati er eksempler på følelser som mangler hos en psykopat.)

Bærer O.J. Simpson en maske?

Kan det være at O.J. Simpson bærer en slik maske som Cleckley beskriver? Ja, jeg er redd O.J. faller inn under denne kategorien. Mannen som i mange år var Amerikas kjæledegge, i form av feiret idrettshelt, reklamefavoritt, TV-kommentator og skuespiller, har utvilsomt psykopatiske karaktertrekk.

Dette høres kanskje rart ut, siden han gjorde suksess på så mange av livets arenaer. Ja, det var vel slik at suksessen ikke så ut til å ha noen ende for denne afroamerikanske mannen, som helst omgav seg med hvite mennesker.

"Jeg er ikke svart, jeg er O.J.", pleide han å si når han ble bedt om å forklare sine sosiale preferanser. Det falt seg derfor helt naturlig at han etter hvert giftet seg med en hvit kvinne, Nicole Brown. De fikk to barn sammen, og var tilsynelatende et perfekt par. Nå skulle det imidlertid vise seg at ekteskapet ble svært turbulent ganske fort, med sjalusi, utroskap og vold som sentrale ingredienser.

Nicole Brown Simpson

Konemishandleren

Masken til O.J. fikk ryktene om at han var en brutal konemishandler, til å forsvinne som dugg for solen. Det var ikke til stor hjelp for Nicole å tilkalle politiet, da O.J. hadde en høy stjerne i L.A.P.D. Når politiet dukket opp, var dessuten masken hans på plass igjen. At Nicole åpenbart var blitt fysisk mishandlet, nok en gang, fikk altså ingen konsekvenser for O.J.Simpson. Det var kanskje ikke så rart da at Nicole begynte å frykte for sitt liv.

Det skulle vise seg at frykten ikke var ubegrunnet, for en kveld i 1994 dukket plutselig O.J. opp utenfor boligen hennes. Han kom uten maske, det hadde hun sikkert begynt å venne seg til. Hun stusset kanskje over at han hadde på seg mørke hansker.

Drapene

Sannsynligvis rakk hun ikke å bli redd, før O.J. gjøv løs på henne med den medbrakte kniven. Så hemningsløs var han i sin råskap, i sin trang til overkill, at han nærmest skar hodet av henne.

Dessverre fikk hennes venn, Ronald Goldman, som plutselig befant seg på feil sted til feil tid, også anledning til å møte en annen variant av O.J.Simpson enn den offentligheten var blitt vant til. Også Ronald Goldman ble knivdrept. Han rakk nesten å bli 26 år, før han brått og meningsløst ble frarøvet livet.

O.J. var drapsmannen

Nå var det aldri noen tvil om at det var O.J. som drepte Nicole og Ronald; den patetiske "flukten" hans på motorveien, med en horde av politibiler som fulgte etter, samt de ugjendrivelige bevisene som påtalemyndigheten kunne legge frem, låste O.J. til drapene med svære kjettinger.

Likevel frifant juryen ham, etter at forsvarerapparatet til O.J. - og særlig da den svarte stjerneadvokaten, Johnnie Cochran  - kynisk og manipulativt greide å dreie sakens fokus bort fra drapshandlingen. I stedet utviklet det seg til en rettssak om påstått rasisme hos politiet i Los Angeles.

Et nytt narrativ

Plutselig var ikke O.J. Simpsons rolle det å være tiltalt i en rystende drapssak. Nei, nå ble han fremstilt som et offer for rasistiske politifolk. Narrativet som ble presentert, handlet om at det var politiet som nå hadde sett sitt snitt til å ødelegge for en av de ytterst få svarte menneskene i USA som hadde hatt suksess. I den prosessen var de dessuten villige til å plante nødvendige bevis for å få ham dømt.

O.J.Simpson

For en jury som hadde en svart majoritetsandel, var de tekniske bevisene påtalemyndigheten kunne fremlegge, ikke lenger interessante. Det spilte plutselig ingen rolle at O.J. faktisk hadde knivdrept to unge mennesker, og det spilte heller ingen rolle at han hadde vært en skruppelløs konemishandler.

Nei, for nå skulle det gjøres opp for all den urettferdigheten den svarte delen av befolkningen følte den hadde vært utsatt for, i tidsrommet fra slavetidens opprinnelse frem til det moderne USA tok form. Det var tid for payback, og frikjennelsen av O.J. Simpson ble den beste form for hevn den svarte andelen av befolkningen kunne tenke seg.

Sivilt søksmål

Familiene til Nicole og Ronald gikk forøvrig til et sivilt søksmål mot O.J.. I denne rettssaken ble han funnet ansvarlig for drapene, og han ble dømt til å betale en erstatning på 33 millioner dollar. Ingen kunne tvinge ham til å betale denne enorme erstatningssummen, og han unnlot da også å gjøre det.

En hjerneorganisk defekt

Tilbake til boken, "Mask of Sanity." I følge Cleckley er ikke masken noe psykopaten velger å ta på seg, men noe som ubevisst dannes for å kunne skjule en uidentifisert, nevro-psykiatrisk defekt.

Nå viser det seg at Cleckley kan ha hatt rett i at psykopatien kan være relatert til en  skade i hjernen. Britiske forskere har nemlig avdekket at kriminelle psykopater har en annen hjernestruktur enn folk flest.

Ved hjelp av avansert billeddiagnostikk har man hos psykopatene påvist mindre grå substans i fremre deler av precortale cortex og i temporallapp-polene. Dette er områder i hjernen som er viktige for å forstå andre menneskers følelser, og de er aktivert i forbindelse med refleksjoner omkring moral.

Skader i disse områdene er koblet til mangel på empati, dårlig respons på frykt og stress, samt mangel på følelser som skyld og skam. Funnene støtter hypotesen om at psykopati er en organisk utviklingsforstyrrelse i hjernen. I så fall kan man da heller ikke forvente effekt av psykoterapi.

Sjarmen til O.J.

Hver gang O.J. vet han blir filmet, eller sett i det offentlige rom, aktiverer han sjarmen. Når dette skjer, blir det umulig å tenke seg at han kan være noe annet enn en varm, høflig og ærlig person. (Dette gjelder de fleste psykopater; når de poserer, vinner de omgivelsenes sympati.)

Da de laget TV-serien,"The People v. O.J. Simpson: American Crime Story", var det Cuba Gooding jr. som fikk rollen som O.J.Simpson. Jeg stusset litt over dette, for det finnes åpenbart flere svarte skuespillere som utseendemessig er mer lik O.J..

O.J.Simpson                                    Cuba Gooding jr.

I ettertid har jeg lurt på om det likevel lå en bestemt baktanke med dette. Skulle man i serien lykkes med å få frem den sammensatte personen, O.J.Simpson, kunne man ikke benytte en skuespiller som liknet for mye, og som var i besittelse av den samme sjarmen. Da kunne man risikert ikke å få tydeliggjort at personen, O.J., også har tunge narsissistiske og dyssosiale karaktertrekk. 

Tabben i Las Vegas

Men hvis O.J. ble frifunnet for drapene under rettssaken i 1995, hvordan kan det da ha seg at han skal prøveløslates fra fengsel i disse dager? Jo, det skyldes at en rett i Nevada i 2008 fant O.J. skyldig i bortføring, væpnet ran og flere andre forbrytelser, og deretter dømte ham til fengsel i 33 år.

Bakgrunnen for dette var at han og fem andre menn hadde stormet et hotellrom i Las Vegas, hvor de overfalt to menn, som ble beskyldt for å ha stjålet samlerobjekter relatert til idrettskarrieren til O.J..

O.J. ble funnet skyldig i tiltalepunktene av den hvite juryen, og den hvite dommeren mente at  disse forholdene kvalifiserte til fengsel i 33 år. (Antall fengselsår hadde nok ingen sammenheng med at O.J. noen år tidligere hadde blitt dømt til å betale drapsofrenes familier 33 millioner dollar i erstatning.)

Domsslutningen kom for øvrig på nøyaktig samme dato som O.J. tretten år tidligere var blitt frifunnet for dobbeltdrapet. (Sikkert tilfeldig, det også.)

Manglende innsikt

O.J. Simpson har nå sonet ni av de 33 årene. "Jeg er ikke en fyr som levde et kriminelt liv. Jeg er en alminnelig mann," sa Simpson under høringen, og viser vel gjennom en slik uttalelse at han mangler innsikt i så vel egne karaktertrekk som i eget voldspotensiale. Datteren hans bedyret i den samme høringen at hennes far var en dypt angrende synder.

Som om ikke det var nok, holdt ett av ransofrene, Bruce Fromong, en følelsesladd tale i retten. "Jeg føler at det er på tide at han får en ny sjanse, på tide at han får dra hjem til familien. Han er en god mann som gjorde en feil," sa Fromong, mens O.J. satt i bakgrunnen, og tørket en tåre eller to.

Ja, mer skulle det ikke til for å få benådningskommisjonen i Nevada, USA, til å svelge agnet med krok, søkke og snøre. Jeg tror ikke jeg er særlig kontroversiell når jeg hevder at dette var en lett match for O.J.Simpson.

Tilbake til Florida?

O.J. har uttalt at han kan tenke seg å bosette seg i Florida sammen med sin familie etter løslatelsen. Florida er en delstat O.J. kjenner godt. Etter rettssaken i 1995 var det dit han etter hvert flyttet. De påfølgende årene var preget av strippeklubber, kokain og sexparties med unge jenter. 

Parasittlivet han levde, var såpass tidkrevende at han fikk problemer med å være en tilfredsstillende far for barna sine. Dette var selvfølgelig synd, siden han var den eneste forelderen de hadde igjen. Han hadde jo egenhendig gjort dem morløse i 1994.

Livsstilen hans i Florida var med andre ord uansvarlig og egoistisk. Noen vil til og med karakterisere den som direkte antisosial. 

Skamløsheten toppet seg da han i 2006 kom med boken,"If I did it," hvor han beskrev hvordan han ville gått frem hvis det hadde vært han som drepte Nicole Brown og Ronald.Goldman. Som om drapene på disse unge, livsglade menneskene bare var en vits.

Psykopatens feiltrinn

Det lå derfor i kortene at han før eller siden måtte tråkke feil igjen. Psykopatens achilleshæl er grandiositeten. De føler seg uovervinnelige og usårbare (de gjør det derfor dårlig i ordinære krigshandlinger), og de tror de er så smarte at de aldri vil bli tatt. Men det blir de, heldigvis.

O.J. følte seg ganske sikkert hevet over normale normer og regler, og dessuten var han jo vant til å kunne sjarmere seg ut av enhver vanskelig situasjon. Da han fikk ideen om å ta seg til rette på hotellrommet i Las Vegas, så han nok på dette som en bagatell. Han innså ikke at rettsapparatet i USA bare ventet på en sjanse til en payback andre veien.

Ingen endring i vente

Nå ser det ut til at både barna hans og storsamfunnet skal gi ham enda en sjanse. Masken er på, og vi fortsetter å la oss sjarmere. Men ingen psykopat endrer sitt vesen, så det er en viss sjanse for at O.J. Simpson igjen vil sitte bak lås og slå om ikke så veldig lang tid. Vi får følge med. 

 

 

Når man snakker om psykopater som gruppe, tenker man nok ofte på menn. En stereotypisk tankegang, javel, men seriemordere, voldsutøvere, overgripere eller notoriske svindlere i maskuline utgaver har til alle tider blitt assosiert med psykopati, det være seg i den virkelige eller i den fiktive verden.

Men psykopati er definitivt en type personlighetsforstyrrelse som også kan ramme kvinner.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Flere mannlige psykopater?

Nå hevdes det riktignok med jevne mellomrom at det i befolkningen er flere mannlige enn kvinnelige psykopater, uten at det foreligger vitenskapelige studier som sikkert understøtter en slik hypotese.

 

På den annen side; jeg kan heller ikke se at det er gjort studier som viser at forekomsten av psykopati er jevnt fordelt mellom de to kjønnene. Det er bare det at jeg ikke kan finne noen logisk forklaring på at så ikke skal være tilfelle.

 

Større sårbarhet for psykopati hos menn?

Skulle det være slik at psykopati rammer menn hyppigere enn kvinner, måtte jo dette i så fall bety at menn har en større sårbarhet for denne typen personlighetsforstyrrelse. Og sårbarheten måtte være uavhengig av hva som kan være årsaken til psykopati.

 

En hypotese er at psykopati oppstår på grunn av en uheldig miks mellom arv og miljø. En annen hypotese er at tilstanden skyldes en form for hjerneskade.

 

Studier blant mannlige innsatte

Det at psykopati først og fremst har blitt sett på som en maskulin personlighetsforstyrrelse, kan forklares med at de første psykopati-studiene foregikk i mannlige fengsler. Det var derfor utelukkende mannlige innsatte som ble undersøkt, slik at den endelige malen for hva som skulle regnes som en fullverdig psykopat, baserte seg på typiske, antisosiale karaktertrekk funnet hos menn. 

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Forskjellige uttrykksformer

Kvinnelige psykopater kan godt ha de samme karaktertrekkene som sine mannlige ekvivalenter, men kanskje kommer de til uttrykk på en annen måte? I så fall kan denne forskjellen i uttrykksformen være en medvirkende årsak til at mange kvinnelige psykopater lettere går under radaren. Dessuten vil menn og kvinner ofte velge ulike fremgangsmåter for å nå sine antisosiale mål.

 

Store mørketall

Slik jeg ser det, kan den antatte overvekten av menn skyldes at mørketallene blant kvinner fortsatt er store når det gjelder psykopati. Det er vanskelig å avsløre mannlige psykopater på et tidlig tidspunkt. Mye tyder på at det er minst like vanskelig å avsløre kvinnelige psykopater.

 

 

Feildiagnostiseres kvinner?

Jeg har noen ganger stilt meg følgende spørsmål: Kan det være at kvinner sjeldnere enn menn klassifiseres som psykopater, for eksempel i forbindelse med at de undersøkes rettspsykiatrisk (judisiell observasjon)?

 

Siden psykopati ikke er en anerkjent medisinsk diagnose, vil personer med klare psykopatiske trekk ofte få diagnosen, dyssosial personlighetsforstyrrelse.  Antallet dømte som man mener tilfredsstiller kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse, vil altså indirekte - dog noe upresist - si noe om forekomsten av psykopati.

 

Personlighetsforstyrrelser i norske fengsler

Epidemiologen, Victoria Cramer, kom i 2014 med studien, 'Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler.' Dette var en studie hvor man i perioden 2011-2013 undersøkte et landsdekkende og representativt utvalg av innsatte i norske fengsler.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Prosentandelen kvinner og menn som ble funnet å ha en eller annen form for personlighetsforstyrrelse, var tilnærmet lik. Av disse var det 59% av mennene som tilfredsstilte kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Hos kvinnene var prosentandelen 51.

 

Ingen forskjell mellom kvinner og menn

Man fant altså ingen statistisk, signifikant forskjell mellom kvinner og menn hva angikk forekomsten av dyssosial personlighetsforstyrrelse i norske fengsler.

 

Den relativt ferske studien til Cramer forteller oss den reelle forekomsten av dyssosial personlighetsforstyrrelse i fengslene, men den sier ingenting om hva slags diagnose de kvinnelige innsatte ble gitt under den judisielle observasjonen (før de begynte soningen).

 

Heller borderline enn dyssosial personlighetsforstyrrelse?

Har det vært en tendens til at kvinner som har blitt rettspsykiatrisk vurdert, lettere har gått klar av nettopp denne diagnosen, og at de i stedet har blitt diagnostisert med andre typer personlighetsforstyrrelser?

 

Og kan dette ha ført til at kvinnelige innsatte har gått under diagnosen, borderline personlighetsforstyrrelse (emosjonelt ustabil), selv om deres atferd, tankesett og kriminelle livsstil helt klart har vært forenlig med en dyssosial personlighetsforstyrrelse?

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

I så fall har dette vært med på å gi et feilaktig bilde av den kjønnsmessige fordelingen av både dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati i norske fengsler. Ved at dyssosial personlighetsforstyrrelse (og psykopati) har blitt en diagnose forbeholdt menn, har man dessuten skapt en stereotypi det kan være vanskelig å bli kvitt.

 

Ufarliggjøring av kvinner

De kvinnelig innsatte har gjennom dette blitt ufarliggjort, noe som rent symbolsk har fått store konsekvenser. For, hvis fengslede kvinner ikke utgjør noen fare for sine omgivelser, må vel det samme gjelde kvinner som vandrer fritt rundt i samfunnet.

 

Siden de aller fleste kvinnelige psykopater befinner seg utenfor fengselsmurene, vil nettopp en slik stereotypisk tankegang gi denne gruppen et stort fortrinn når det gjelder arbeidsro, posisjonering og overraskelsesmoment.

 

Psykopatiske trekk vanligere enn fullblods psykopat

En medvirkende årsak til at det kan være vanskelig å avsløre så vel kvinnelige som mannlige psykopater, er det faktum at det er sjelden man møter en person som kan karakteriseres som en fullverdig psykopat. Hvis man ikke jobber innen fengsels-, sikkerhets,- eller rettspsykiatrien, da.

Psykopatisjekklisten

Som tidligere nevnt i dette innlegget, er ikke psykopati en psykiatrisk diagnose. Skal man i psykiatrien kunne klassifiseres som en psykopatisk person, må man skåre en viss poengsum på et utredningsverktøy som heter PCL (Psykopatisjekkliste). Summen man skårer, vil avgjøre om personen tilfredsstiller kriteriene for psykopati (moderat eller alvorlig).

De aller fleste mennesker vi i hverdagen kaller psykopater, er i virkeligheten mennesker som har psykopatiske karaktertrekk, i større eller mindre grad, men som sannsynligvis ikke ville kommet inn under kategorien alvorlig psykopati, i henhold til Psykopatisjekklisten. At de likevel er i stand til å ødelegge livene til menneskene rundt seg, er en helt annen sak.

Målet er en parasittisk livsstil

Uansett kjønn er psykopatens viktigste målsetting å tilegne seg en parasittisk livsstil. Dette innebærer at noen må utnyttes innen ett eller flere av livets områder. Økonomisk utnyttelse vil være bærebjelken i parasittens agenda, for det handler alltid om penger. Men det kan også være seksuell utnyttelse, hvor det ikke sjelden inngår en betydelig voldelig komponent.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Like traumatisk som økonomisk og seksuell utnyttelse, er den systematiske nedbrytningen av offerets selvtillit, identitetsfølelse og verdighet. Denne skjer fordi psykopaten søker kontroll og dominans. For å oppnå denne kontrollen brukes alle de midler som anses som nødvendig. Også fysisk vold, hvis dette anses som hensiktsmessig.

 

Samme mål, forskjellige metoder

Kvinnelige og mannlige psykopater har den samme målsettingen i så måte. Det som noen ganger kan skille dem, er metodene de tar i bruk for å nå sine mål. 

Eller mer presist: Hvorfor avsløres ikke psykopatene på et tidligere tidspunkt? Før grepet festes. Før offeret mister kontrollen. Før skaden kan bli uopprettelig. Hvor mange brukne rygger, skadeskutte sjeler og ødelagte privatøkonomier kunne vel ikke da ha vært unngått?

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

(Når jeg i dette blogginnlegget omtaler psykopaten som en mann og kvinnen som et offer, er det utelukkende gjort av praktiske årsaker. Det er på ingen måte ment som en frikjennelse av kvinnelig psykopati, for denne personlighetsforstyrrelsen er nok likt fordelt mellom kvinner og menn.)

 

Den store sjarmøren

«De møttes i et selskap. Aldri før hadde hun truffet en mer sjarmerende mann. Og for en selvsikkerhet han hadde. Han fortalte nærmest eventyrlige historier om sitt eget liv, og hun kjente hun lot seg rive med. Han fortalte entusiastisk om toppjobber, store fremtidsplaner, og diverse søksmål han hadde på gang.

Hun forstod at han var rik, og at dette var en rikdom som var et resultat av gjentatte suksesser i næringslivet. Interessen han viste henne, var intens og utilslørt. Aldri før hadde hun følt seg mer omsvermet og oppvartet. Det var nesten for godt til å være sant.»

 

Den viktigste grunnen til at psykopaten klarer å bevege seg så lenge under radaren vår, er mest sannsynlig psykopatens overflatiske sjarm. Med overflatisk sjarm menes en sjarm som bokstavelig  talt er på overflaten, uten en indre forankring. Den er tilgjort, glatt og instrumentell.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Den er et redskap som brukes for å manøvrere seg forbi offerets naturlige beskyttelsesmekanismer. Psykopaten poserer, han vil ha offerets oppmerksomhet. Sjarmen brukes aktivt for å forføre, blende og manipulere. 

 

Parasitten

 «Da han inviterte henne ut på middag, gjorde han det med stil. Røde roser og konfekt. Bord på en luksusrestaurant. Det var en ny verden for henne. Som enslig, hardtarbeidende sykepleier var hun ikke akkurat vant til slike omgivelser. Da kjemperegningen kom på bordet, viste det seg at han hadde lagt igjen kredittkortet hjemme.

Stakkars mann, han ble helt fra seg da han oppdaget tabben. Heldigvis hadde hun med seg kredittkortet sitt. Pengene ville han garantert overføre til kontoen hennes senere på kvelden, det var hun ikke det minste i tvil om. Uansett hadde hun hatt en fantastisk kveld med en fantastisk mann. Det var nesten for godt til å være sant.»

Ilustrasjonsfoto: Colourbox
 

De tidlige tegnene på at man står overfor en psykopat kan være de tilsynelatende utilsiktede forglemmelsene av kontanter eller kredittkort, som gjør ham ute av stand til å betale regningene som foreligger. (Selvfølgelig kan han også bare være en triviell gjerrigknark.) Løftene han kommer med om tilbakebetaling av pengene, viser seg å være tomme. I stedet gjentar forglemmelsene seg, og det blir etter hvert et mønster, hvor hun som tjener minst, betaler de fleste regningene. Uten å stille spørsmål. Uten å protestere.

 

Hvorfor det blir slik, kan man jo spekulere i. Sannsynligvis er det en konsekvens av psykopatens manipulerende evner, hvor offerets naturlige, selvbeskyttende grenser stadig overskrides. Uretten man utsettes for, fører derfor ikke til et behov for å gjenopprette en tapt ære. I stedet føles den som en naturlig del av samspillet. Som en stilltiende overenskomst.

 

Svindleren

«Hun hadde arvet fire hundre tusen kroner fra sine avdøde foreldre. Planen var å bruke arven til å nedbetale gjeld. I stedet ble hun overtalt av en godt voksen kvinne til å investere i en aksjeklubb som kvinnen drev sammen med sin mannlige samboer. Både familiemedlemmer og venner av samboerparet hadde investert betydelige beløp i aksjeklubben. Avkastningen hittil hadde vært formidabel. I følge samboerparet hadde verdiene på aksjene tidoblet seg i løpet av kort tid. Hun investerte derfor hele arven, men valgte også å gå inn med et tilsvarende beløp i lånte penger. Alt lå  til rette for at hun ville bli svært rik om kort tid. Det var nesten for godt til å være sant.» 

 

Ingen kan lyve og bedra som en psykopat. Ingen kan vel manipulere mer effektivt. Psykopaten kan være flink til å finne offerets svake punkter, og vite når han skal aksjonere. Når psykopaten bestemmer seg for et offer, handler det om flere bakenforliggende motiver. Det viktigste motivet er likevel penger. Det handler alltid om penger.

Psykopatens livsstil er parasittisk. Han lever som en parasitt, som en snylter, i samfunnet, og han er stolt av det. I hans øyne er det kun idioter som jobber fra åtte til fire, betaler skatt, og tar hånd om sine øvrige, økonomiske forpliktelser. Siden psykopaten mangler skyldfølelse, anger og empati har han ingen problemer med å svindle eller stjele. Om offeret sitter igjen med en bunnløs gjeld, eller om offerets liv er ruinert, betyr i den forbindelse ingenting for ham.

Er det nødvendig å innlede et forhold til en kvinne for å få tilgang til hennes penger, vil han gjøre det. Enda bedre er det selvfølgelig om han kan få fralurt henne pengene uten å måtte gå veien om samboerskap og trivielle hverdagskonflikter.

 

Stalkeren

«Aldri tidligere hadde hun møtt en mann som var så opptatt av henne. På en omsorgsfull måte, selvsagt. Han ønsket å vite hvor hun var, og hvem hun snakket med. Besvarte hun ikke telefonoppringningen hans, ønsket han en forklaring. Han ble stram i masken når hun snakket med andre menn. Hun tok dette opp med ham, og han innrømmet at han ble sjalu.

Men han var jo så glad i henne, og dessuten ble hun en smule smigret over det faktum at han ville ha henne for seg selv. Hun var utvilsomt hans drømmedame, og han ville ikke dele henne med noen andre. Tanken på at hun var den utvalgte, fylte henne med lykke. Det var nesten for godt til å være sant.»

 

Voldsmannen

Psykopaten betrakter ikke et utvalgt offer som et menneske, men som et objekt. Et objekt som kun er til for dekke hans behov for å dominere og utnytte. For å realisere disse behovene må objektet først kontrolleres. Ulike hersketeknikker kan brukes for å sikre en slik kontroll. Holder ikke dette, tyr psykopaten til vold.

Ingen utøver mer vold, og ingen utøver mer instrumentell eller sadistisk vold enn psykopaten. Med instrumentell vold menes velkalkulert vold, som når man bevisst velger å slå en person på steder som ikke gir synlige blåmerker. Eller når man tilpasser slagene slik at tenner spares, eller at nesebenet ikke knekker. Med sadistisk vold menes at voldsutøveren nyter å se offeret lide.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

« Han kunne bli ganske mørk i blikket når de diskuterte, særlig hvis hun ikke gav seg. Blikket hans gjorde henne litt urolig, men hun var aldri redd for ham. Egentlig. Heller ikke da han plutselig fiket til henne i ansiktet med flat hånd, ble hun redd. I stedet ble hun forfjamset og opprørt. Og sint.

Men sinnet varte ikke lenge. Han knakk sammen i gråt foran henne, og ba henne om tilgivelse. Hulkende fortalte han at han aldri hadde slått til noe annet menneske før - dette var første gangen - og han trodde det måtte ha en sammenheng med at han hadde vokst opp med en voldelig far.

Han fortsatte å gråte, og hun holdt rundt ham for å trøste ham. Den store sterke mannen viste henne at han på bunnen var et følelsesmenneske, og hun var derfor helt sikker på at han aldri mer ville slå henne. Det var nesten for godt til å være sant.»  

 

En psykopati i skjul

Psykopaten kan være vanskelig å oppdage, fordi han den første tiden kan være flink til å skjule sine personlighetstrekk. De små tegnene på at det kan være noe fundamentalt galt med personligheten hans, blir derfor ikke oppdaget. Eller de blir oversett. Det er sikkert ikke alvorlig ment. Han kommer nok til å endre seg.

Gradvis vil imidlertid psykopatiske kjernetrekk som grandiositet, følelseskulde, løgnaktighet og manipulasjon bli tydeligere. Grepet festes, og han tar den fulle kontrollen. Skjer dette, kan det være vanskelig å slippe unna ham, før han har gjort seg ferdig. Før han har fått det han var ute etter.

 

For godt til å  være sant

Ingen kan egentlig forberede seg på å skulle møte en psykopat, men en ting er det viktig ikke å glemme: Er noe nesten for godt til å være sant, ja, så er det ikke sant! For de aller fleste av oss skjer nemlig miraklene kun i drømmene.

Følger man denne leveregelen, vil risikoen for å bli invadert av en psykopat reduseres betraktelig.

Da jeg valgte å se Fifty Shades of Grey, var det fordi jeg håpet filmen kunne gi meg en plausibel forklaring på hvorfor denne historien har fascinert så mange kvinner. Dessverre gav ikke filmen meg en slik forklaring. Den gjorde meg i stedet utilpass, forvirret og litt trist.

Foto: Colourbox

Kortversjonen 

Handlingen er ikke veldig komplisert: Rik, kjekk mann med psykopatiske trekk forsøker å erobre yngre kvinne. Fremgangsmåte: Bruk av manipulasjon, utilbørlig press og innslag av sadisme. Spenningsmomentet: Vil han klare å feste grepet, eller vil hun komme seg unna ham?

 

Mr Greys behov 

I filmen møter vi den vellykkede forretningsmannen, Mr Grey, som bestemmer seg for å manipulere Anastasia, en kvinne på 19-20 år, inn i et sadomasochistisk forhold. Mr Grey ønsker ikke - og evner angivelig ikke - å etablere et normalt, romantisk forhold til noen kvinne.

 

Hans trang til å dominere har blitt overstyrende, og den krever følgelig at kvinnene han møter, underkaster seg ham ett hundre prosent. Først da kan Mr Grey la sine sadistiske tilbøyeligheter få fritt utløp.

 

Ung kvinne, men likevel et barn

Nå viser det seg at Anastasia ikke har noen seksuell erfaring fra tidligere. Hun er jomfru, og hun er tilnærmet ukysset. Denne kjensgjerningen gjør ikke Mr Grey mindre ivrig i sine forsøk på å gjøre Anastasia til sitt sex-leketøy.

 

Mr Grey legger aldri skjul på at han ønsker å dominere Anastasia. Det skal han ha. Han gjør det tidlig klart at han ikke er ute etter et ordinært kjærlighetsforhold, og han nøler ikke med å vise henne det såkalte lekerommet sitt, hvor de sadomasochistiske aktivitetene skal foregå.

 

Han er åpen om at han alltid sover alene, og at han ikke tåler at kvinner tar på ham.Han får henne til å skrive under på en erklæring om absolutt konfidensialitet, og han krever at de skal formalisere sitt forhold gjennom en skriftlig kontrakt.

 

Kontrakten

Med tanke på Anastasias manglende erfaring i forhold til seksualitet - ja, i forhold til intime relasjoner - opplevde jeg det mentalt krevende å følge scenen hvor hun og Mr Grey - på forretningsmessig, men likevel muntert vis - diskuterer hvilke typer aktiviteter som eventuelt skal strykes fra den endelige kontrakten.

 

I tillegg til fastbinding og bruk av pisk er rektal - og vaginal fisting eksempler på aktiviteter som Mr Grey ønsker skal kontraktfestes. Selv om Anastasia neppe er klar over hvilket skadepotensiale det ligger i enhver form for fisting, velger hun heldigvis å avvise dette ønsket fra Mr Grey. Men hun gjør det med et smil om munnen. - Rektal fisting? Nei, takk. Knis, knis.

 

Bilde fra Fifty Shades of Grey

Når psykopaten tar grep

Fra det øyeblikket Mr Grey bestemmer seg for å innlede et forhold til Anastasia, blir hun utsatt for et vedvarende, psykologisk press. For som Mr Grey selv sier det: "Jeg er flink med mennesker. Jeg får det alltid som jeg vil."

 

Tidlig viser han en aggressiv sjalusi mot hennes mannlige bekjente. Mye tyder på at han setter henne under overvåkning fra første stund; han vet hvor hun befinner seg, han vet når hun er hjemme.

 

Han manipulerer henne gjennom å gi dyre gaver og spennende opplevelser. Han begynner å ta avgjørelser for henne; bestemmer hvilke klær hun skal bruke, hva slags bil hun skal kjøre. Han peker ut legen hun skal benytte, og han vil avgjøre hvilken diett hun skal stå på, og hvor mye alkohol hun kan drikke.

 

Han forsøker å avgrense kontakten hun skal ha med sin familie. Når hun forteller ham at hun har planlagt å besøke sin mor i Georgia, USA, blir han både sint og krenket. Han argumenterer intenst for å overbevise henne om å droppe denne reisen, og for at det ikke skal være noen tvil om hvordan han ser på sitt forhold til Anastasia, sier han: "Du er min. Bare min."

Foto: Colourbox

 

Hun reiser til Georgia, og han følger etter. Stalker henne. Registrerer hennes aktiviteter. Presser seg som en kile inn mellom Anastasia og hennes mor. Manipulerer henne nok en gang med en spennende opplevelse. Før han uten forklaring bare reiser sin vei.

 

Nettopp denne relasjonelle uforutsigbarheten er noe som går igjen gjennom hele filmen. Den representerer nok ingen indre usikkerhet hos Mr Grey, men er heller et middel han benytter for å bryte ned hennes psykologiske forsvarsmekanismer. Gjøre henne svak, ubesluttsom, føyelig.  - Hvorfor blir han ikke hos meg? Har jeg gjort ham sint? Skuffet jeg ham?

 

Feilaktig om BDSM

Siden Grey ønsker å dominere Anastasia fullstendig, og som et ledd i dette vil ha fri tilgang til bruk av pisk, håndjern, tau, blindfolding, m.m., skapes inntrykket av at dette er i samme gate som BDSM (bondage, dominans-underkastelse, sado-masochisme).

 

Selv om jeg ikke er noen ekspert på dette området, har jeg i hvert fall fått med meg at det i normal BDSM handler om frivillige aktiviteter mellom likeverdige mennesker. At det fungerer som et rollespill, som begge parter ønsker.

 

I tillegg skal det foreligge et gjensidig samtykke; de involverte må aktivt samtykke til å delta i rollespillet. Begge parter må også ha forutsetning for å forstå hva de samtykker til. Dette gjelder alt fra deltakelse, definisjoner av roller, grensesetting og regler. Ingen skal kunne presses til å delta i BDSM.

Foto: Colourbox

I Fifty Shades of Grey brytes disse prinsippene konsekvent, selv om Mr Grey sikkert ser på sine seksuelle preferanser som et uttrykk for en normal form for BDSM.

 

Det handler om utnyttelse

For dette handler verken om ekte frivillighet eller likeverdighet. Anastasia har ingen ønsker om bli påført smerte; hun er forelsket, hun søker et romantisk forhold. Mr Grey presser henne imidlertid til å gå med på aktiviteter som hun ikke har noen forutsetning for å forstå rekkevidden av. Reglene er det han som har laget. Nytelsen er først og fremst hans.

 

Mr Grey har som målsetting å kunne bruke Anastasia som et objekt for å få utløp for sine sadistiske behov. Han krever at han skal kunne straffe henne fysisk. Gjør hun noe som mishager ham, som å himle med øynene, vil han ha sin rett til å påføre henne smerte og ydmykelse.

 

Om Anastasia har noen glede av å bli påført smerte, er faktisk helt underordnet for Mr Grey. Dette viser seg helt klart da Anastasia forteller ham at hun sterkt misliker å bli straffet fysisk, og Mr Grey bare stirrer uforstående på henne.

 

Mr Greys målsetting

I mine øyne er Mr Grey en nifs, men høyst virkelighetsnær karakter. Ser man bort fra milliardene og lærpisken, står man igjen med en person som har mange av psykopatens kjernetrekk. En person som er villig til å bruke alle nødvendige virkemidler for å nå sitt mål. I Mr Greys tilfelle er målet å få full kontroll over Anastasia, slik at han kan bruke henne når han selv ønsker det.

 

Til han går lei av henne, og dumper henne.

Foto: Colourbox

Nå vil sikkert noen innvende at det blir feil å trekke slike konklusjoner allerede etter den første filmen. Kanskje Mr Grey vil endre seg? Kanskje Anastasia klarer å lokke frem de myke sidene i ham? Stakkars, mann, hadde han ikke en vanskelig start på livet, da?

 

Virkelighetens Mr Grey

Ja, hvem vet. Kanskje vil Hollywood la Mr Grey endre seg, og bli en varm og empatisk person i de neste filmene. For film behøver ikke gjenspeile realitetene. En virkelighetens Mr.Grey ville nemlig aldri endret seg. Han ville heller blitt enda mer brutal, hensynsløs og manipulerende i sin streben etter å oppnå full kontroll over den unge kvinnen.

 

En Mr Grey i den virkelige verden ville ikke hatt noe ønske om å endre seg. Ja, for hvorfor skulle han nå det? I egne øyne ville han jo vært en suksess på alle livets områder, så hvorfor ikke på det relasjonelle? At mennesker kunne følt seg utnyttet og misbrukt, ville ikke bekymret Mr Grey det minste.

Eller som han selv ville sagt det: - Hallo, er det ikke jeg som lager reglene, da? 

Det henger en plakat ved inngangsdøren til Kiwi. Overskrift: Katt savnes. Under: Et fotografi av en katt. Nederst: Remser med eierens telefonnummer. Jeg reagerer ikke noe særlig på denne etterlysningen, da jeg tenker at katter har en tendens til å forsvinne i kortere eller lengre perioder.

Illustrasjonsfoto: Fred Heggen

 

Noen dager senere ser jeg en liknende plakat et par kvartaler unna. Dette viser seg imidlertid å være en etterlysning av en annen katt. Overskriften er litt annerledes: Har noen sett katten min?

To katter forsvunnet fra samme nærområde. Tilfeldigheter?

 

Kattens betydning

En katt tilhører noen. En katt vekker følelser i oss. Den betyr noe, fordi den gjerne blir en del av familien. De voksne føler ansvar for den, barna knytter seg emosjonelt til den. Er man enslig, kan en katt være en viktig følgesvenn. Et dyr i huset kan gjøre ensomheten levelig.

 

Katter er spesielle dyr; stolte og selvstendige, men samtidig så avhengig av sine eiere. Katter har behov for frihet, og kan enkelte ganger være ute i flere døgn. Men stort sett kommer de hjem etter noen timer. Ja, det forventes at de kommer tilbake. Noe annet er naturstridig.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

En katt som plutselig forsvinner, vil gjøre eieren bekymret. Man begynner å gå på leting. Man henger opp plakater, hvor katten etterlyses. Bekymringen går over til desperasjon. Først vil man nok tenke at forsvinningen har en naturlig forklaring, men når tiden går, og katten fortsatt ikke har kommet tilbake, vil man begynne å tenke det verste. Og det verste scenariet vil som regel være at katten har blitt påkjørt. Sorgreaksjonen setter inn. Etter hvert begynner man å avfinne seg med at man aldri mer vil se den igjen.

 

De som ikke liker katter

Man slår seg til ro med at det har skjedd en fatal ulykke. For hvem tenker vel at det kanskje er en person der ute som har lokket katten til seg, for så å drepe den?

 

Ikke alle liker katter. Noen liker hunder best, og irriterer seg over katter. Sånn er det bare. Vi mennesker har forskjellig smak og preferanse. Det finnes også mennesker som hater katter, og som gjerne skulle sett at denne arten ikke eksisterte. Det må også være lov, tenker jeg, bare man lar det bli med tanken.

 

Noe helt annet er det med de som liker å drepe katter. De som finner nytelse i å torturere og drepe dyr. De som velger seg katter som ofre, fordi katter ofte kan befinne seg langt unna sine eiere. Og dessuten forsvinner det jo katter av og til, noe de oppklistrede etterlysningsplakatene bekrefter. Tar man livet av en katt, er det derfor store sjanser for at man slipper unna med det.

 

På internettet finnes det flere lenker til sider som omhandler drap av katter.  Her kan man finne detaljerte oppskrifter på hvordan man kan ta livet av katter i nabolaget, uten at dette blir oppdaget.

 

Drap av dyr gir minimal straff

Drap av dyr straffes knapt i Norge. Dyr defineres som ting, som gjenstander. Av den grunn faller drap av dyr inn under straffeloven § 291 om skadeverk, samt dyrevernloven § 31. I år 2000 ble øvre strafferamme hevet til tre års fengsel. I praksis henlegges mange av anmeldelsene, eller gjerningsmannen får bot eller betinget fengsel. I EU er dyr i det minste definert som følende individer.

Hva skyldes denne likegyldigheten til drap av dyr? I den virkelige verden har selvfølgelig et menneskeliv og et dyreliv forskjellig verdi, og jeg tror de fleste er enige i at slik må det også være. Men et dyr er likevel noe helt forskjellig fra en død gjenstand. Om ikke annet fortjener dyret å bli behandlet på en respektfull og human måte.

 

Noen ganger må dyr dø, og det kan være mange grunner til det. Et lam slaktes for å bli til mat. Jegere feller dyr i naturen, dels for å holde bestanden nede, dels for å få tilgang til kjøttet. En gammel, syk hund avlives for at den skal skånes for smerter og lidelse.

 

Noe helt annet er det når dyr drepes med utgangspunkt i ren sadisme. Når det er drapet i seg selv som er drivkraften, og som gir nytelsen. Rent strafferettslig har imidlertid en sadistisk dyredrapsmann lite å frykte. Hva må til for at dette skal endre seg?

 

Sammenheng mellom drap av dyr og vold mot mennesker

Kanskje må våre lovgivere i Stortinget begynne å forholde seg til det faktum at det er klare sammenhenger mellom drap og/ eller mishandling av dyr, og vold mot mennesker. I verste fall kan en person som i ungdomstiden forlyster seg med å drepe dyr, senere komme til å drepe ett eller flere mennesker.

Studier har vist at voldelige og aggressive kriminelle oftere har drept dyr i barndommen, enn de kriminelle som ikke blir vurdert å være aggressive. Aggresjonen som tidligere gikk ut over dyr, blir i voksen alder rettet mot mennesker.

Kvinner som flykter til krisesentre, forteller ikke sjelden at det foregår dyremishandling hjemme. Barn som opplever vold og omsorgssvikt, har ofte liknende historier å fortelle; en eller begge foreldrene mishandler familiens hund eller katt. 

En politistudie i Australia konkluderte med at 100% av seksualdrapene ble begått av mennesker som hadde en historie med dyremishandling. Det har også kommet frem at flere av de ungdommene som har stått bak skolemassakrer i USA, tidligere hadde drept dyr for fornøyelsens skyld.

 

Selv om det kanskje ikke finnes seriemordere i Norge, dukker det med jevne mellomrom opp slike i en del andre land. I USA har det operert mange seriemordere. Mange av disse hadde i barne- og ungdomstiden stor glede av å drepe dyr. Den mest kjente er kanskje Jeffrey Dahmer. Hans hobby i oppveksten var å fange - og ta livet av - katter, hunder og frosker. Han pleide å kappe av dem hodene, som han siden stilte opp som trofeer foran seg. Senere skulle Dahmer bli kjent som den seriemorderen som i 1991 ble dømt for å ha drept, voldtatt, partert og spist 17 menn og gutter.

Jeffrey Dahmer (1960-1994)

Robert K. Ressler er mannen som utarbeidet profiler av seriemordere for FBI. Han har uttalt at mordere ofte starter med å torturere og drepe dyr i barndommen. Jeg siterer Ressler: "These are the kids who never learned it's wrong to poke out a puppy's eyes."

 

Kartlegging av psykopater

Det finnes i dag gode verktøy for å avdekke psykopatiske karaktertrekk. Det verktøyet som brukes mest i utredningen av psykopati, er Psykopatisjekklisten, PCL-R, som kartlegger eventuelle antisosiale karaktertrekk og holdninger hos personen som undersøkes. Før denne sjekklisten kom i bruk, var det gjerne tre kjennetegn som skulle være til stede i ungdomstiden, når man ville bekrefte dyssosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder: Brannstiftelse, nattlig sengevæting, og drap av dyr. Man ønsker fortsatt informasjon om dyreplageri eller brannstiftelse, men mitt inntrykk er at disse opplysningene lett kommer i skyggen av andre risikofaktorer.  

 

Kanskje bør en historie med drap av dyr være noe som vektlegges mer, når man skal ta stilling til om det foreligger en psykopatisk eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. I utredningsverktøyet, SCID - 2, etterspørres det riktignok om så vel drap av dyr som brannstiftelse før fylte 15 år, men hvor inngående tar man egenltig tak i denne tematikken når man gjennomfører et SCID-intervju?

 

Psykopaters voldsfantasier

Utøvelse av sadistisk vold er gjerne noe som kjennetegner psykopater. Blir man tatt for å ha utøvet slik vold mot et menneske, kan man forvente en streng straffereaksjon fra rettsapparatet. Velger man i stedet å la voldsfantasiene gå ut over dyr, og dette blir oppdaget og anmeldt, slipper man i praksis unna med nærmest ingen straff.

Drap av katter kan derfor være en måte en person nærmest risikofritt kan få utløp for sine drapsfantasier. Fantasier som kanskje egentlig handler om drap av mennesker. Dreper man et menneske, er det imidlertid stor risiko for at man blir tatt av politiet. Få kjeder seg mer i fengsel enn psykopater, så for å unngå en lang fengselsstraff, virkeliggjøres sjelden disse fantasiene.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Høye strafferammer virker preventivt

Det kan altså virke som det er strafferammene i seg selv som virker preventivt mot drap av mennesker. Kunne man tenke seg at dette også ville vært tilfelle i forhold til dyredrap? At frykten for en lang fengselsstraff ville gjort det mindre attraktivt å forlyste seg med slike morbide aktiviteter?

 

Kanskje det er et tiltak som er verdt å prøve ut. For det er faktisk uhyggelig når katter bare forsvinner.

Kidnapperen

Jeg sitter med nettavisene og ser på bilder av Ariel Castrofra fengslingsmøtet i Cleveland, USA.
Dette er altså mannen som i  åresvis har holdt tre kvinner lenket fast i kjelleren sin. Kvinner han kidnappet, voldtok og torturerte.
Fordi han hadde lyst til det. Fordi han nøt det.

Jeg ser på ham, og jeg kjenner jeg blir litt overrasket. Står ikke mannen der og skammer seg? Det ser i hvert fall ut som om han gjør det.
Hodet er bøyd. Blikket er nedslått. På samtlige bilder. Fortvilet forsøker han å skjule ansiktet sitt bak den den blå jakkekragen.
Han vil gjemme seg. Han vil ikke bli sett. Hele skikkelsen utstråler et intenst ubehag. For han vet det er mange øyne som gransker ham.
Som nå ser hvem han egentlig er.

Sjarmen hans kan ikke lenger hjelpe ham. «Han var kanskje den hyggeligste mannen jeg noen gang har møtt». Nå er han avslørt. Og han vet det.
Kan det virkelig være mulig at han føler skam?

Å skamme seg

Vi vet alle hva det vil si å føle skam. Det er likevel ikke lett å definere denne følelsen. Som etableres tidlig i livet. Hvor tidlig vet man ikke.
Kanskje man lærer å kjenne skam første gangen man føler seg avvist av en viktig omsorgsperson? Første gangen man føler seg utilstrekkelig. Ikke god nok.
Det er gjennom øynene skammen aktiveres. Skam handler nesten alltid om å bli sett. Av andre. I situasjoner man ikke kan kontrollere.
Hvor man aller helst ville ha sunket i jorden. Hvis det hadde vært mulig?

 

                                                                                                

«Jeg går alltid i store klær fordi alle (andre) synes jeg er feit»                                                              
Klær beskytter. Klær hindrer andre mennesker i å se det de fleste skammer seg mest over. Kroppen sin. Klærne blir et kompromiss.
Skamfølelsen er fortsatt der, men den holdes i sjakk. Den blir til å leve med. 

«Jeg tar aldri ordet i forsamlinger fordi jeg føler meg så ubetydelig"                                                    

For hva skjer nå man reiser seg opp, og begynner å snakke? Jo, man tar plass. Man blir sett, og man blir hørt. Av andre mennesker.
Som vil vurdere. Kanskje vil de le av meg?

«Jeg overnatter aldri borte, fordi jeg av og til kan tisse på meg i søvne»                                        

Dette er en hemmelighet som aldri må bli kjent. Ingen må få se den gule flekken på lakenet. Eller kjenne lukten. For urin lukter.  

Sansenes betydning

Syn, hørsel, lukt . Sansene våre er sentrale aktører i skammens univers. Ofte kan fantasien være tilstrekkelig til å vekke den latente skamfølelsen.
Fantasien om at andre - gjennom sitt sanseapparat - får tilgang til det man har blitt vant til å skjule. Nådesløst ser man sine «feil»
gjennom andres øyne, og man er sjelden i tvil om dommen som vil falle.

Jeg leste nettopp en kronikk av en kvinne som i flere år hadde vært i et forhold med en mann som slo henne. Hun skammet seg ikke over å ha blitt slått.
Nei, hun skammet seg fordi hun ikke hadde gått fra ham. Fordi hun hadde fortsatt i forholdet. Fordi hun ikke gjorde det som i ettertid fremstår
som det eneste logiske.

Ja, kanskje er hun inne på noe her. Kan det være at skammen i like stor grad er knyttet til den unngåelsesatferden som ofte følger?
Man vet hva som må til for at skamfølelsen ikke skal aktiveres.   Men kanskje skammer man seg samtidig over sin egen unnvikelse. Eller feighet.
«Hvorfor gjør jeg ingenting med det?»

Jeg har alltid tenkt at for å føle skam må man også være sensitiv for andres reaksjoner. At man må kunne kjenne igjen, og være i stand
til å forstå hvordan skammen føles for personen som opplever den. Men forutsetter ikke dette at man har empatiske evner?  

Eller er skam noe som først og fremst er knyttet til tidlige nederlag i livet, og som senere opererer helt uavhengig av det øvrige følelsesregisteret?
I så fall behøver man ikke å ha empatiske evner, eller evnen til å kunne føle anger.

Skam i Cleveland?

Tilbake til Ariel Castro, og spørsmålet: Evner han å føle skam? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke  med sikkerhet at mannen er psykopat.
Men jeg har en sterk mistanke om at så er tilfelle.

Når en person - i hemmelighet - er i stand til å gjennomføre en systematisk mishandling av tre kvinner gjennom ti år.
Samtidig som han er med ofrenes familier på leteaksjoner. Samtidig som han - tilsynelatende uberørt - lever sitt «offisielle» liv der oppe i dagslyset.
Uten at noen fatter mistanke. Vel, da begynner denne personen i mine øyne å bli mistenkelig lik en psykopat.

En som spiller på sin glatte, overflatiske sjarm. En som mangler empati. Som aldri føler anger. Dette er en person som er løgnaktig og uansvarlig.
En som fremviser en ekstrem form for narsissisme, og føler seg hevet over allmenne lover og regler. Han tar det han vil ha. Akkurat nå.
Og han benytter - hvis det er hensiktsmessig - en type vold som kan være instrumentell og sadistisk. Uten å la seg affisere av ofrenes lidelser.

Det kan være at Ariel Castro føler en form for skam der han står foran dommeren. En overflatisk skam.
Som ikke er relatert til de avskyelige handlingene han har utført. 

Nei, jeg tror han skammer seg over å ha blitt avslørt.

Hadde han fått muligheten, ville han flyttet til en annen by, og gjort det samme om igjen. Uten å blunke.
Og skammen han kjente under fengslingsmøtet i Cleveland, ville ikke en gang ha vært et ubehagelig minne.

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

For godt til å være sant - del 1

For godt til å være sant - del 2

For godt til å være sant - del 4