hits

Posttraumatisk stressyndrom

En bussjåfør fra Helvete

Sitter du på en sykkel, og ser inn i fronten på en leddbuss som veier flere tonn, og som nå kommer i høy hastighet mot deg, og du vet at det ikke er mulig å svinge unna, ja, da innser du at det kun er en mulig utgang på dette scenarioet. Du ser døden i hvitøyet, for du vet at du i neste øyeblikk vil klistres til bussens frontrute som om du skulle vært et forgjengelig insekt.

Oslo 20170301.En biogass buss i Rådhusgata i Oslo.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

 

Helårssyklist i Oslo

Jeg er helårssyklist, og opplever selvfølgelig en og annen nesten-ulykke i løpet av året. Til tross for stadig flere sykkelstier i gatene er det nok fortsatt en risikosport å bevege seg på sykkel i Oslo-trafikken. Som syklist (eller fotgjenger, for den saks skyld) har man nemlig lite å stille opp med hvis man blir påkjørt av bil eller buss. Jeg forsøker derfor å sykle defensivt, og jeg tilstreber å være synlig i trafikkbildet. Målet mitt er å holde meg skadefri og i live. For å klare det, er jeg i høyeste grad avhengig av å møte normale sjåfører i biler eller busser.

 

Første arbeidsdag i 2018

Første arbeidsdag i 2018 sykler jeg til jobb på Vor Frue Hospital. Klokken er ca 07.45, og jeg befinner meg i Ullevålsveien, i retning sentrum. Idet jeg passerer Oslo Katedralskole, ser jeg 37-bussen stå i ro utenfor stoppestedet Nordahl Brunsgate i retning St.Hanshaugen. Jeg kommer nå inn på en strekning hvor det kun er ett kjørefelt. Det høyre kjørefeltet (mitt kjørefelt) er avstengt på grunn av veiarbeider. Jeg vil presisere at det kjørefeltet som fortsatt er åpent, er det eneste kjørefeltet som er mulig å benytte, enten man kommer fra St.Hanshaugen i retning sentrum, eller man skal i motsatt retning. Det er følgelig ingen som eier dette kjørefeltet.

Kun ett kjørefelt

Siden jeg anslår at bussen fortsatt er et godt stykke unna, styrer jeg sykkelen inn i det åpne kjørefeltet, og jeg legger meg helt ut på kanten av dette. Planen er å smette inn i det avsperrede kjørefeltet på et punkt hvor det er en naturlig åpning, hvis bussen skulle nærme seg. 

Selv om det ikke er helt lyst ute, regner jeg meg som godt synlig for bussjåføren, siden jeg har på meg en gul, lysreflekterende sykkeljakke, mens sykkelen har en blinkende lykt både foran og bak.

Full gass

Jeg kan imidlertid ikke unngå å legge merke til at bussen akselererer veldig, og at den i løpet av kort tid kommer opp i svært høy hastighet. Og før jeg vet ordet av det, er den bare noen meter foran meg. I det samme kjørefeltet, men altså i motsatt retning. Jeg gjentar: Bussen møter meg i det eneste kjørefeltet som er mulig å benytte, uansett i hvilken retning man skal.

Jeg stirrer vantro inn i bussens front, og jeg innser at det ikke er plass til oss begge i veibanen. Jeg kan heller ikke svinge inn til høyre for å komme unna, da jeg ennå ikke har rukket frem til første mulige avkjørsel. Følgelig er jeg tvunget til å fortsette rett frem, mot et beist av en buss som kommer rett mot meg.

Jeg forstår i samme øyeblikk at jeg kommer til å dø.

Bussen svinger unna

I neste sekund oppfatter jeg at bussjåføren svinger bussen ørlite bort fra meg, slik at den likevel ikke kjører over meg. Den stryker langs kroppen min, og passerer meg i minst 60  kilometer i timen. Jeg har i samme øyeblikk nådd åpningen, og kan svinge sykkelen inn i det høyre, snødekte kjørefeltet.

Det hele går så fort at jeg ikke rekker å bli redd. Redselen kommer først en stund senere, når det begynner å gå opp for meg at det hadde vært like før livet mitt hadde blitt avsluttet i fronten på en buss. Redselen kommer når jeg sliter med å forstå hvorfor jeg fortsatt lever.

Ingen glede

Jeg møter opp til morgenmøtet kl 08.00, men kjenner at jeg har vanskelig for å konsentrere meg. Jeg føler dessuten ingen glede over at bussjåføren "valgte å spare" livet mitt. I stedet kjenner jeg på en tom tristhetsfølelse, som kan minne om en innvendig nummenhetsfølelse. Jeg bebreider meg selv for min egen uvørenhet og ansvarsløshet, som nesten hadde kostet meg livet.

Ja, jeg føler virkelig at jeg har gjort noe utilgivelig dumt, og jeg tenker på barna mine som denne dagen plutselig holdt på å miste faren sin.

Opplevelsen deles

Hele dagen fortsetter jeg å gruble over hvorfor jeg hadde tatt sjansen på å sykle inn i det venstre kjørefeltet, i stedet for å vente til at den motgående bussen hadde passert meg.

Neste dag forteller jeg om denne opplevelsen til mine kolleger, men de ser annerledes på saken. Ja, de er faktisk av den oppfatning at det er bussjåføren som må bebreides for situasjonen som oppstod.

De råder meg til å sende inn en klage til Ruter, og jeg følger dette rådet. Idet jeg skriver denne klagen, skjer det imidlertid noe med meg; plutselig begynner jeg å kjenne på et voldsomt sinne.

Hadde jeg gjort noe galt?

For hadde jeg egentlig gjort noe galt i situasjonen med bussen den morgenen? Det var kun ett kjørefelt som var tilgjengelig for meg, og bussen var sannelig et godt stykke unna da jeg bestemte meg for å benytte meg av dette. Selv om jeg helt sikkert var synlig for bussjåføren på lang avstand, valgte han likevel å gi full gass da han kom mot meg. Hvorfor gjorde han det?

Ble han så provosert over å se en syklist komme inn i "hans" kjørefelt, at han fikk lyst til å kjøre meg ned? Og var grunnen til at dette likevel ikke skjedde, at han plutselig ombestemte seg? Eller var meningen hele tiden bare å skremme meg?

Psykisk påkjenning

Jeg vet ikke hva slags motiv han hadde, men jeg vet at jeg fikk en særdeles ubehagelig opplevelse. Det å "forstå" at man kommer til å dø, er en stor psykisk påkjenning, selv om det  viser seg at døden likevel ikke blir resultatet. I noen tilfeller kan en slik opplevelse faktisk være en så stor belastning at man får psykiske problemer i ettertid.

Man kan utvikle noe som kalles posttraumatisk stressyndrom (PTSD), som er en type angsttilstand som gir gjenopplevelse av traumet (flashbacks), økt skvettenhet, mareritt om nettene, dissosiative opplevelser eller konsentrasjonsvansker.

I mitt arbeide som psykiater møter jeg ikke sjelden mennesker som har utviklet posttraumatisk stressyndrom, med bakgrunn i høyst ulike, traumatiske livshendelser. Symptomer på PTSD kan godt komme til uttrykk noen uker etter at hendelsen skjedde, og en eventuell utvikling av et slikt symptombilde vil også avhenge av personens sårbarhetsområder. Det kan derfor være vanskelig å forutsi hvem som utvikler PTSD, og hvem som ikke gjør det.

Trist og sint

Uansett hvordan det kommer til å gå med meg, så føles det som om hendelsen med den møtende bussen har satt sine spor, siden jeg går rundt og føler på en vedvarende tristhet. Og et voksende sinne. For jeg kjenner at jeg er svært sint på denne bussjåføren, som med overlegg gjorde meg dødsredd.

Selv om jeg vanligvis er en person som vanligvis aksepterer en unnskyldning, vil jeg ikke gjøre det i dette tilfellet, hvis det skulle bli aktuelt. Og det sier vel mye om hvordan hendelsen fortsatt preger meg.

Klage og politianmeldelse

Jeg har sendt en klage på hendelsen til Ruter. Jeg har også valgt å politianmelde bussjåføren, selv om jeg verken vet hans navn eller hvordan han ser ut. Politiets arbeidsoppgaver er mange nok som det er, så jeg er dessverre redd for at denne anmeldelsen kan vil bli henlagt. Det føles likevel riktig å anmelde i dette tilfellet.

Jeg føler jeg gjennom en anmeldelse står opp for meg selv. Jeg gjør noe aktivt for å komme meg videre. Og jeg gir en beskjed til bussjåføren fra Helvete om at jeg ikke finner meg i det han gjorde mot meg. 

 

 

 

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

For godt til å være sant - del 3


"Kari" valgte å anmelde ekskjæresten til politiet, og hun fikk tilbud om voldsalarm. Voldsalarmen gav henne en viss trygghet, men den klarte aldri å fjerne redselen for at han plutselig skulle dukke opp foran henne.

Hun begynte ganske snart å slite med nattesøvnen. Hun hadde mareritt om overgrepene, og kunne våkne opp gjennomvåt av svette. Hun kjente at hun var blitt skvetten, særlig i forhold til lyder i huset på kveldstid. Enkelte ganger gjenopplevde hun voldsbruken ved at hun i våken tilstand kunne se bilder av hendelsene foran seg, som små filmsnutter.

Hun ble henvist til en psykolog, som mente hun hadde utviklet symptomer på en posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

PTSD er en lidelse som kan oppstå etter hendelser som man har opplevd som traumatiske. Overfall, boligbrann, bilulykke og krigssituasjoner er eksempler på slike hendelser.

Symptomene på en PTSD er de samme som «Kari» rapporterte om; økt skvettenhet, nattlige mareritt, flasbacks i form av bilder som flimrer foran øynene.

For at diagnosen skal kunne stilles, må det være en sannsynlig sammenheng mellom den traumatiske hendelsen og utviklingen av symptomene. Symptomene bør aller helst ha dukket opp tidligere enn 4 uker etter hendelsen.

«Kari» oppnådde en bedring av stresslidelsen gjennom samtaleterapi, i tillegg til fysisk aktivitet og regelmessig livsførsel. Hos noen vil oppstart med et antidepressivt medikament (SSRI) kunne ha god symptomdempende effekt, men kun hvis den medikamentelle behandlingen kombineres med samtaleterapi.

Les resten av følgetongen "For god til å være sant:"