hits

Posttraumatisk stressyndrom

En bussjfr fra Helvete

Sitter du p en sykkel, og ser inn i fronten p en leddbuss som veier flere tonn, og som n kommer i hy hastighet mot deg, og du vet at det ikke er mulig svinge unna, ja, da innser du at det kun er en mulig utgang p dette scenarioet. Du ser dden i hvityet, for du vet at du i neste yeblikk vil klistres til bussens frontrute som om du skulle vrt et forgjengelig insekt.

Oslo 20170301.En biogass buss i Rdhusgata i Oslo.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

 

Helrssyklist i Oslo

Jeg er helrssyklist, og opplever selvflgelig en og annen nesten-ulykke i lpet av ret. Til tross for stadig flere sykkelstier i gatene er det nok fortsatt en risikosport bevege seg p sykkel i Oslo-trafikken. Som syklist (eller fotgjenger, for den saks skyld) har man nemlig lite stille opp med hvis man blir pkjrt av bil eller buss. Jeg forsker derfor sykle defensivt, og jeg tilstreber vre synlig i trafikkbildet. Mlet mitt er holde meg skadefri og i live. For klare det, er jeg i hyeste grad avhengig av mte normale sjfrer i biler eller busser.

 

Frste arbeidsdag i 2018

Frste arbeidsdag i 2018 sykler jeg til jobb p Vor Frue Hospital. Klokken er ca 07.45, og jeg befinner meg i Ullevlsveien, i retning sentrum. Idet jeg passerer Oslo Katedralskole, ser jeg 37-bussen st i ro utenfor stoppestedet Nordahl Brunsgate i retning St.Hanshaugen. Jeg kommer n inn p en strekning hvor det kun er ett kjrefelt. Det hyre kjrefeltet (mitt kjrefelt) er avstengt p grunn av veiarbeider. Jeg vil presisere at det kjrefeltet som fortsatt er pent, er det eneste kjrefeltet som er mulig benytte, enten man kommer fra St.Hanshaugen i retning sentrum, eller man skal i motsatt retning. Det er flgelig ingen som eier dette kjrefeltet.

Kun ett kjrefelt

Siden jeg anslr at bussen fortsatt er et godt stykke unna, styrer jeg sykkelen inn i det pne kjrefeltet, og jeg legger meg helt ut p kanten av dette. Planen er smette inn i det avsperrede kjrefeltet p et punkt hvor det er en naturlig pning, hvis bussen skulle nrme seg. 

Selv om det ikke er helt lyst ute, regner jeg meg som godt synlig for bussjfren, siden jeg har p meg en gul, lysreflekterende sykkeljakke, mens sykkelen har en blinkende lykt bde foran og bak.

Full gass

Jeg kan imidlertid ikke unng legge merke til at bussen akselererer veldig, og at den i lpet av kort tid kommer opp i svrt hy hastighet. Og fr jeg vet ordet av det, er den bare noen meter foran meg. I det samme kjrefeltet, men alts i motsatt retning. Jeg gjentar: Bussen mter meg i det eneste kjrefeltet som er mulig benytte, uansett i hvilken retning man skal.

Jeg stirrer vantro inn i bussens front, og jeg innser at det ikke er plass til oss begge i veibanen. Jeg kan heller ikke svinge inn til hyre for komme unna, da jeg enn ikke har rukket frem til frste mulige avkjrsel. Flgelig er jeg tvunget til fortsette rett frem, mot et beist av en buss som kommer rett mot meg.

Jeg forstr i samme yeblikk at jeg kommer til d.

Bussen svinger unna

I neste sekund oppfatter jeg at bussjfren svinger bussen rlite bort fra meg, slik at den likevel ikke kjrer over meg. Den stryker langs kroppen min, og passerer meg i minst 60  kilometer i timen. Jeg har i samme yeblikk ndd pningen, og kan svinge sykkelen inn i det hyre, sndekte kjrefeltet.

Det hele gr s fort at jeg ikke rekker bli redd. Redselen kommer frst en stund senere, nr det begynner g opp for meg at det hadde vrt like fr livet mitt hadde blitt avsluttet i fronten p en buss. Redselen kommer nr jeg sliter med forst hvorfor jeg fortsatt lever.

Ingen glede

Jeg mter opp til morgenmtet kl 08.00, men kjenner at jeg har vanskelig for konsentrere meg. Jeg fler dessuten ingen glede over at bussjfren "valgte spare" livet mitt. I stedet kjenner jeg p en tom tristhetsflelse, som kan minne om en innvendig nummenhetsflelse. Jeg bebreider meg selv for min egen uvrenhet og ansvarslshet, som nesten hadde kostet meg livet.

Ja, jeg fler virkelig at jeg har gjort noe utilgivelig dumt, og jeg tenker p barna mine som denne dagen plutselig holdt p miste faren sin.

Opplevelsen deles

Hele dagen fortsetter jeg gruble over hvorfor jeg hadde tatt sjansen p sykle inn i det venstre kjrefeltet, i stedet for vente til at den motgende bussen hadde passert meg.

Neste dag forteller jeg om denne opplevelsen til mine kolleger, men de ser annerledes p saken. Ja, de er faktisk av den oppfatning at det er bussjfren som m bebreides for situasjonen som oppstod.

De rder meg til sende inn en klage til Ruter, og jeg flger dette rdet. Idet jeg skriver denne klagen, skjer det imidlertid noe med meg; plutselig begynner jeg kjenne p et voldsomt sinne.

Hadde jeg gjort noe galt?

For hadde jeg egentlig gjort noe galt i situasjonen med bussen den morgenen? Det var kun ett kjrefelt som var tilgjengelig for meg, og bussen var sannelig et godt stykke unna da jeg bestemte meg for benytte meg av dette. Selv om jeg helt sikkert var synlig for bussjfren p lang avstand, valgte han likevel gi full gass da han kom mot meg. Hvorfor gjorde han det?

Ble han s provosert over se en syklist komme inn i "hans" kjrefelt, at han fikk lyst til kjre meg ned? Og var grunnen til at dette likevel ikke skjedde, at han plutselig ombestemte seg? Eller var meningen hele tiden bare skremme meg?

Psykisk pkjenning

Jeg vet ikke hva slags motiv han hadde, men jeg vet at jeg fikk en srdeles ubehagelig opplevelse. Det "forst" at man kommer til d, er en stor psykisk pkjenning, selv om det  viser seg at dden likevel ikke blir resultatet. I noen tilfeller kan en slik opplevelse faktisk vre en s stor belastning at man fr psykiske problemer i ettertid.

Man kan utvikle noe som kalles posttraumatisk stressyndrom (PTSD), som er en type angsttilstand som gir gjenopplevelse av traumet (flashbacks), kt skvettenhet, mareritt om nettene, dissosiative opplevelser eller konsentrasjonsvansker.

I mitt arbeide som psykiater mter jeg ikke sjelden mennesker som har utviklet posttraumatisk stressyndrom, med bakgrunn i hyst ulike, traumatiske livshendelser. Symptomer p PTSD kan godt komme til uttrykk noen uker etter at hendelsen skjedde, og en eventuell utvikling av et slikt symptombilde vil ogs avhenge av personens srbarhetsomrder. Det kan derfor vre vanskelig forutsi hvem som utvikler PTSD, og hvem som ikke gjr det.

Trist og sint

Uansett hvordan det kommer til g med meg, s fles det som om hendelsen med den mtende bussen har satt sine spor, siden jeg gr rundt og fler p en vedvarende tristhet. Og et voksende sinne. For jeg kjenner at jeg er svrt sint p denne bussjfren, som med overlegg gjorde meg ddsredd.

Selv om jeg vanligvis er en person som vanligvis aksepterer en unnskyldning, vil jeg ikke gjre det i dette tilfellet, hvis det skulle bli aktuelt. Og det sier vel mye om hvordan hendelsen fortsatt preger meg.

Klage og politianmeldelse

Jeg har sendt en klage p hendelsen til Ruter. Jeg har ogs valgt politianmelde bussjfren, selv om jeg verken vet hans navn eller hvordan han ser ut. Politiets arbeidsoppgaver er mange nok som det er, s jeg er dessverre redd for at denne anmeldelsen kan vil bli henlagt. Det fles likevel riktig anmelde i dette tilfellet.

Jeg fler jeg gjennom en anmeldelse str opp for meg selv. Jeg gjr noe aktivt for komme meg videre. Og jeg gir en beskjed til bussjfren fra Helvete om at jeg ikke finner meg i det han gjorde mot meg. 

 

 

 

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

For godt til vre sant - del 3


"Kari" valgte anmelde ekskjresten til politiet, og hun fikk tilbud om voldsalarm. Voldsalarmen gav henne en viss trygghet, men den klarte aldri fjerne redselen for at han plutselig skulle dukke opp foran henne.

Hun begynte ganske snart slite med nattesvnen. Hun hadde mareritt om overgrepene, og kunne vkne opp gjennomvt av svette. Hun kjente at hun var blitt skvetten, srlig i forhold til lyder i huset p kveldstid. Enkelte ganger gjenopplevde hun voldsbruken ved at hun i vken tilstand kunne se bilder av hendelsene foran seg, som sm filmsnutter.

Hun ble henvist til en psykolog, som mente hun hadde utviklet symptomer p en posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

PTSD er en lidelse som kan oppst etterhendelser som man har opplevd som traumatiske. Overfall, boligbrann, bilulykke og krigssituasjoner er eksempler p slike hendelser.

Symptomene p en PTSD er de samme som Kari rapporterte om; kt skvettenhet, nattlige mareritt, flasbacks i form av bilder som flimrer foran ynene.

For at diagnosen skal kunne stilles, m det vre en sannsynlig sammenheng mellom den traumatiske hendelsen og utviklingen av symptomene. Symptomene br aller helst ha dukket opp tidligere enn 4 uker etter hendelsen.

Kari oppndde en bedring av stresslidelsen gjennom samtaleterapi, i tillegg tilfysisk aktivitet og regelmessig livsfrsel. Hos noen vil oppstart med et antidepressivt medikament (SSRI) kunne ha god symptomdempende effekt, men kun hvis den medikamentelle behandlingen kombineres med samtaleterapi.

Les resten av flgetongen "For god til vre sant:"