hits

Personlighetstyper

Frykten for bli forlatt

De aller fleste mennesker synes vel det er vondt bli forlatt av noen man er glad i. Det kan vre brudd mellom ssken, eller det kan vre vennskap som ryker. Det som kan vre tffest takle, er nr et kjrlighetsforhold tar slutt. Nr partneren velger g. Nr man str der helt alene.

conflict between the man and the woman
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frykten for et brudd

Men som regel kommer man over det. Livet gr videre. I hvert fall er det slik for  mange av oss. Kanskje er det derfor lett glemme at for enkelte oppleves bruddet med kjresten som en katastrofe det er vanskelig legge bak seg. Mer enn det skulle vre alene, er det bruddet i seg selv som er vanskelig  akseptere. Dette kan bety at frykten for et brudd med partneren har ligget der som en klaustrofobisk ramme som har holdt forholdet gende.

Ja, er det bare jeg som har lurt p hvordan det kan ha seg at parforhold som opplagt fungerer drlig, bare fortsetter i det uendelige? Det m da vre til begge parters beste (for ikke snakke om eventuelle barn) om forholdet tar slutt, har jeg resonnert. For alt m vel vre bedre enn opprettholde en dysfunksjonell relasjon, hvor i hvert fall en av partene penbart er lidende?

Flere forklaringer

N finnes det sikkert mange forklaringer p hvorfor mange parforhold bestr, selv om de kan vre svrt problemfylte. Kanskje holder man sammen p grunn av konomiske rsaker. Eller kanskje tenker man at barna vil lide dersom det skjer et brudd. En felles vennekrets kan ogs vre en medvirkende rsak til at man blir vrende i forholdet.

Det er likevel ikke til komme i fra at en del parforhold bestr fordi en eller begge parter har hva man betegner som en avhengig personlighet.

Avhengig personlighet

En avhengig personlighet betyr at personligheten er preget av avhengige karaktertrekk, som frst og fremst viser seg i relasjonelle sammenhenger. En person med en avhengig personlighetsstruktur vil ha lett for komme i et emosjonelt avhengighetsforhold til andre mennesker. Dette vil srlig gjre seg gjeldende nr man gr inn i et kjrlighetsforhold.

N er det selvflgelig helt normalt knytte seg emosjonelt til den personen man velger innlede et forhold til. Hvis ikke dette hadde skjedd, ville det jo ikke kunne blitt noe forhold. Dynamikken i et kjrlighetsforhold er dessuten slik at det p naturlig vis utvikler seg en gjensidig avhengighet mellom partene.

Det er nskelig med en retrettmulighet

De flelsesmessige bindingene som etableres, vil imidlertid kunne lses opp igjen dersom forholdet utvikler seg i feil retning. I et sunt forhold vil begge parter nske ha en retrettmulighet hvis ting skulle skjre seg. Jeg tenker p dette mer som en innebygd overlevelsesfunksjon. Blir jeg vrende i dette forholdet, kommer jeg til g til grunne.

Har man derimot en avhengig personlighet, vil bare tanken p at forholdet skal ta slutt, fre til et ekstremt emosjonelt ubehag. Og dette handler ikke om kjrlighetssorg. Nei, heller er det frykten for bli forlatt, som slr inn. Frykten for bli avvist, flelsen av vre unsket.

A Young Woman Ignoring Her Boyfriend After A Fight
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Om tviholde p partneren

Om man merker at den andre er p vei bort, ut av forholdet, vil man derfor forske knytte seg enda tettere til partneren. Katastrofen m unngs for enhver pris. Kanskje tar man i bruk konomiske virkemidler, og p den mten gjr det lite attraktivt for den andre gjre det slutt. En ny graviditet kan ogs vre en mte sikre at forholdet bestr. Eller kanskje blir man rett og slett sengeliggende og hjelpesls grunnet en uforklarlig sykdom. For hvem kan vel forlate et sykt, trengende menneske? Trusler om selvmord kan ogs vise seg effektivt for f partneren til bli i forholdet.

Tft vre alene

Blir man likevel forlatt, vil det vre vanskelig skulle takle den nye hverdagen. Det kan bli tft skulle klare alt alene. For noen kan en sykmelding bli ndvendig. Kanskje blir det et overforbruk av alkohol. Andre begynner febrilsk lete etter en ny partner, og surfer daglig p datingsidene p internettet. Uansett hvordan man reagerer, s oppleves det som psykisk smertefullt ikke vre i et forhold.

Hvordan vil man kunne forklare at noen utvikler en avhengig personlighet? Personligheten man ender opp med i voksen alder, er et produkt av arv og milj. Genene fr man ikke gjort noe med. Miljet, derimot, kan ha stor pvirkningskraft.

Personligheten formes gjennom pvirkning

Fra vi er fdt, blir vi pvirket av omgivelsene, ikke minst gjelder dette de nre omsorgspersonene. Denne pvirkningen, som fortsetter til vi nr voksen alder, vil prege vr personlighet p godt og vondt.

Har man gjennom oppveksten flt seg avvist av en eller begge foreldrene, vil dette sette sjelelige spor som man bringer med seg inn i voksenlivet. Et barn som fler seg avvist, vil ta i bruk mange metoder for forske lokke frem kjrligheten hos de nre omsorgspersoner. Lykkes ikke barnet med dette, vil denne erkjennelsen sette sitt preg p barnets personlighetsutvikling.

Little child boy wall corner punishment standing
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ubevisste minner

Den voksne personligheten vil bre med seg denne erfaringen. Merker man en avvisning hos partneren, vil gamle minner begynne rre p seg i den ubevisste delen av hjernen. Man reagerer instinktivt som man gjorde som barn, og gjr hva man kan for at avvisningen skal reverseres.

Jeg mener alts at de tidligere erfaringene med fle seg unsket og utilstrekkelig, frst og fremst er lagret i den ubevisste delen av minneboksen. Det er aldri noen god opplevelse ikke fle seg god nok, og ekstra vondt er det selvflgelig hvis denne flelsen oppstr overfor viktige omsorgspersoner.

Ogs aggresjon

Men den indre smerten som flger, gir ikke bare opphav til avhengige trekk i personligheten. Den frer ogs til mye aggresjon, som ogs finner sin plass i det ubevisste.

Avhengighet og aggresjon hres kanskje ut som to flelsesuttrykk som ikke passer sammen. Ved nrmere ettertanke er det imidlertid ikke vanskelig forst at bak de stadig mer desperate forskene p hindre partneren i g ut av forholdet, ligger det en innkapslet aggresjon, som n begynner rre p seg.

Terapi nytter

Skal man gjre noe med sin avhengige personlighetsstil, br man g i terapi. Dette fordrer imidlertid at man virkelig nsker endre p sin personlighet, og at man sledes gjr en oppriktig innsats, bde i terapirommet og utenfor. Hvis s er tilfelle, vil resultatene snart vise seg. Prognosen er god.

Den unnvikende mannen som mtte lre seg si fra

S hadde det skjedd det igjen. Han hadde nok en gang ftt en av sine utblsninger, og ingen forstod hvorfor. Aller minst kollegaen som fikk en verbal skyllebtte hun gjerne skulle vrt foruten. Hva var det hun hadde sagt som fikk ham til bli s rasende?

 

 
 

  

Selv visste han jo hvorfor raseriutbruddet kom; det som hadde irritert og provosert ham ved henne, hadde bygget seg opp over tid. Helt til det en dag ikke var plass til mer. Og da kom reaksjonen. Som en eksplosjon.

 

 

Hva var det egentlig som hadde provosert ham? For det mtte jo bare kalles en bagatell, den uvanen kollegaen hadde, med avbryte ham midt i et resonnement. I stedet tok hun selv ordet, og han satt igjen med flelsen av ikke bli tatt p alvor. Selvflgelig l det ikke noe ondsinnet i dette fra kollegaens side, men han hadde fra frste stund opplevd disse stadige avbrytelsene som en form for nedvurdering av seg som person.

 

 

Han hadde imidlertid sagt til seg selv at han overreagerte, og at han heller mtte forske overse disse avbrytelsene. Han hadde trodd at irritasjonen han kjente, gradvis ville forsvinne. Men det gjorde den alts ikke. Tvert imot, den vokste jevnt og trutt. Til den en dag ikke lot seg hndtere rasjonelt.

 

 

Han ble kalt inn til sjefen, som i klare ordelag fortalte ham at slike verbale utblsninger ikke var nskelig p denne arbeidsplassen. Sjefen spurte ham om han hadde et sinneproblem. I s fall fikk han se til ske hjelp for dette. Om han nsket fortsette i jobben sin, da.

 

 

Han fikk time hos en psykolog som ganske snart kunne fortelle ham at han hadde problemer med regulere flelsene sine. Med det mente hun at han hadde vanskelig for uttrykke negative flelser relatert til andre mennesker. Hvis han eksempelvis kjente han ble irritert p et annet menneske, klarte han ikke formidle dette. I stedet la han lokk over sin irritabilitet, og forskte heller late som ingenting. Han hadde med andre ord en unnvikende personlighetsstil.

 

 

Han kunne g med p at han i visse situasjoner holdt inne med det han egentlig flte, men han likte drlig bli karakterisert som en unnvikende person. Han kjente faktisk at han ble litt provosert, men han sa han selvflgelig ikke noe om dette til psykologen.

 

 

Gjennom den pflgende terapien kom det frem at han helt fra ungdomstiden hadde reagert med unnvikelse s snart han vret muligheten for konfrontasjon eller konflikt. De plutselige raseriutbruddene ble sledes den eneste kanalen han kunne bruke for slippe ut lagret og innestengt frustrasjon. Han mtte erkjenne at denne reaksjonsformen hos ham var noe som gikk igjen i livet hans, enten det var snakk om jobb, familie eller fritid.

 

 

Men hvorfor var det blitt slik? Psykologen spurte ham om barndom og oppvekstvilkr. Han husket sin far som meget streng og autoritr, og han hadde tidlig lrt seg ikke opponere mot ham. Fars ord var lov.

Selv om han husket sin far som en god omsorgsperson, hadde han samtidig vrt redd for farens sinne. Han vget derfor ikke si fra til far de gangene han flte far var urimelig i sine forventninger, eller de gangene far gjorde ting som provoserte ham. Han lrte tidlig bite sitt eget sinne i seg. Ofte var et blikk fra far tilstrekkelig til lukke munnen hans.

 

 

Denne erfaringen kunne ha vrt medvirkende til at han senere i livet - nrmest p instinkt - vek unna alt som kunne ha ledet til en konflikt. Hver gang han flte behov for st opp mot noe han opplevde som urettferdig eller uakseptabelt eller invaderende, minnet disse flelsene automatisk om noe som kunne bli farlig. For nr man er en liten gutt, kan en konflikt med en forelder fremst som noe veldig farlig.  

 

 

Han lrte seg derfor neglisjere sitt behov for st opp mot den urett som rammet ham som person. Han ble unnvikende i forhold til alt som kunne minne om en forestende konfrontasjon. Han ble kort og godt en konfliktsky person.

 

 

Det fltes godt f en mulig forklaring p hvorfor han var blitt den personen han var i dag, og hvorfor han reagerte som han gjorde i visse situasjoner. Det forst et problem var imidlertid ikke det samme som ha lst problemet. Skulle han skape endring, mtte han jobbe for denne endringen. I praksis. Ute i felten.

 

 

Han bestemte seg for begynne umiddelbart. Han tvang seg derfor til banke p dren til kollegaen som hadde blitt gjenstand for hans siste raseriutbrudd. Da han gikk inn p kontoret hennes, var det s vidt bena hans kunne bre ham. Da han ville ta ordet, var han s trr i munnen at det ble vanskelig snakke. Han var rett og slett livredd. For det han n skulle gjre, hadde han aldri tidligere gjort.

 

 

Han begynte med beklage sin voldsomme reaksjon, fr han med ustdig stemme forskte forklare henne at denne reaksjonen kom et som et resultat av oppdemmet frustrasjon over tid. Deretter fortalte han sin kollega hva det var med hennes vremte som hadde gjort ham s frustrert.

 

 

Til hans store overraskelse ble kollegaen verken sint eller fornrmet. Nei, ikke bare aksepterte hun hans beklagelse, men hun takket ham ogs for at han kom direkte til henne og tok opp det han opplevde som problematisk ved hennes vremte. Hun visste nemlig at hun hadde en uvane med avbryte andre, srlig nr hun selv ble veldig ivrig. Hun hadde forskt endre p dette, men hun forstod n at hun ikke hadde endret seg nok.

 

 

Han var unektelig stolt over sin prestasjon, men visste likevel med seg selv at prestasjonen hadde vrt s mye strre om han hadde tatt opp dette med kollegaen i god tid fr han hadde ftt sin utblsning. Veldig tidlig skulle han - p en rolig og saklig mte - ha gjort henne kjent med at hun hadde en tendens til avbryte ham, og at disse avbrytelsene hadde en devaluerende effekt p ham.

 

 

Det kom imidlertid flere anledninger, med andre mennesker, i andre situasjoner. Han presset seg til si fra hvis det var ting han reagerte negativt p. Han tvang seg selv til sette grenser for hva han kunne akseptere. De frste gangene skalv han p hendene i etterkant av sine markeringer. Ved en anledning mtte han p toalettet for kaste opp. Men han gav ikke opp. Han klarte fortsette fordi han erfarte - hele tiden - at det nyttet si fra. Hvis han sa fra p en ordentlig mte. 

 

 Han erfarte etter en stund at livet hans ble bedre p mange omrder. Relasjonene til andre ble riktigere. Han flte seg tryggere, mer verdsatt. Grensene han satte, gjorde ham tydeligere som person. Han kjente han ble i stand til uttrykke sine flelser mer nyansert enn tidligere. Han likte fortsatt ikke konflikter, men han var ikke lenger konfliktsky.  

Nr hplsheten tar overhnd

"Tankene om dden hadde fulgt henne lenge. Hun mente huske at de hadde dukket opp allerede tidlig i tenrene. N var hun en voksen kvinne, og det var som om selvmordstankene var en del av henne. Noe permanent. Noe hun aldri skulle bli kvitt. Hun flte mange ganger at det var skjebnesbestemt at hun en dag skulle komme til ta sitt eget liv."



"Hun hadde mange ganger hun undret seg over denne mrke siden av seg selv. - Hvorfor tenker jeg s mye p dden?nsker jeg virkelig d? Hun fant ikke noe tilfredsstillende svar p disse sprsmlene. Kanskje fordi hun sjelden flte seg deprimert. Nedstemt, ja, men ikke ordentlig deprimert. Det var heller en smertefull flelse av mangle noe; det manglet noe i henne selv. Hun visste bare ikke hva."

Tanker om selvmord kan vre srlig fremtredende ved en alvorlig depresjon. Men tilstedevrelsen av slike tanker behver ikke bety at det foreligger en depresjon. Ogs tilstander som har sin rsak i skalte forstyrrelser i personlighetsstrukturen, vil kunne vre preget av selvmordstanker.

"Bare i korte perioder kunne denne flelsen av tomhet forsvinne, og hun kunne i slike perioder kjenne en slags livsglede. Som oftest skjedde det i forbindelse med positive hendelser i livet hennes; forelskelser, ferieturer med venninner, bryllupsforberedelser, graviditet. Tomheten ble da erstattet av en positiv energi, og hun kunne fle seg levende."

Personligheten et menneske fremstr med i sen ungdom eller voksen alder, har ikke bare blitt slik av seg selv. Helt fra fdselen av har den blitt bearbeidet og utviklet, under konstant pvirkning fra omgivelsene. Med omgivelser tenker man srlig p foreldre og andre nre omsorgspersoner. Men ogs ssken og venner, samt generelle oppvekstvilkr som bestemmes av samfunnet man vokser opp i, vil kunne ha en pvirkningskraft.

"Men den gode flelsen varte aldri lenge. Den positive energien fordampet, og flelsen av mangle noe ble igjen merkbar. Alle spor av glede og optimisme var snart visket ut. I stedet kom hplsheten, og la seg som en tvangstrye over tanker og flelser. Ubnnhrlig ble hun nok en gang ledet tilbake til en tilstand dominert av tungsinn og pessimisme."

Den personlighet et menneske ender opp med, gjenspeiler i stor grad selvets tilstand. Jeg liker tenke p selvet som en indre kjerne. Denne kjernen er en forutsetning for at jeg skal fle meg som meg selv. Gi meg selvflelse. En identitet.
Selvet er i stadig utvikling fra man blir fdt, hele tiden under pvirkning fra nre omsorgspersoner. Mlet er at selvet skal bli avgrenset og sammenhengende, og gjennom dette legge forholdene til rette for oppn trygghet og selvstendighet som menneske.

"Hun forstod ikke hvorfor dette skjedde, for alt l jo til rette for at hun burde kunne glede seg over livet. Fundamentet var jo der; familie, barn, arbeid og venninner. Selv om hun forskte glede seg over dette, skulle det veldig lite til fr flelsen av hplshet kom tilbake."

Foreldrene spiller naturlig nok en viktig rolle i barnets selvutvikling. Nr spedbarnet speiler seg i mors yne, nsker det at speilbildet skal vise et unikt individ som blir elsket. Som blir verdsatt. Om dette speilbildet vedvarer, vger barnet stole p at foreldrenes kjrlighet er noe varig. Flelsen av vre elsket oppleves ikke bare somnoe flyktig, noe forbigende. Denne erfaringen vil kunne gi grunnlaget for et solid fundament i den videre utviklingsprosessen. Og for et trygt og konstant selvbilde senere i livet.


"Det kunne vre nok med en kommentar hun oppfattet som negativ. Eller mten den andre personen reagerte p. Ansiktsuttrykket. Tonefallet. - Hvorfor sa hun det? Hva mente hun, egentlig? Ektemannen hennes pstod at hun tolket alt i negativ retning. At hun hele tiden tenkte det verste om andre mennesker. Ja vel, kan hende var det tilfelle, men det var n en gang slik hun oppfattet verden. Hun hadde alltid hatt vanskelig for stole p andre mennesker, og det skulle lite til for sre henne. Det var som om hun manglet filteret som skulle beskytte henne mot dette."




Men det utvikle en stabil og god selvflelse, handler ogs om muligheten for lsrivelse. For selv om barnets behov for fle seg elsket ikke avtar, vil det samtidig forske lsrive seg fra sine omsorgspersoner. Gjennom lsrivelsesprosessen tar barnet de frste skrittene i retning av det skulle bli et selvstendig individ.

" Ofte kunne den negative reaksjonen komme uten at andre mennesker hadde vrt involvert. Det kunne vre tilstrekkelig at hun fikk en negativ tanke om seg selv. En av disse tankene som alltid dukket opp de gangene hun kjente det var godt leve. Som i lpet av sekunder klarte delegge selvbildet hennes fullstendig."

For at en slik selvstendighet skal vre mulig oppn, m det flelsesmessige samspillet med barnets nre omsorgspersoner virke bde tryggende og stimulerende. Barnet lrer gjennom denne prosessen skille seg selv fra sine foreldre. Det erfarer at egne behov og nsker ikke m vre sammenfallende med foreldrenes. Gjennom bekreftelse. Speiling. Korrigering.
Etter hvert lrer ogs barnet seg fortolke andres reaksjoner. Det fr evnen til sette seg inn i andres tanker og flelser. Det kjenner p skuffelser og gleder. Avvisning og samhrighet. Frustrasjon. Barnet lrer seg dele goder som oppmerksomhet og tid.


"Hvor kom de fra, disse tankene? Hun visste ikke, kunne ikke forklare dem for seg selv. Men de forlot henne aldri lenge om gangen, og de srget for minne henne p alle de sidene ved sin egen person hun foraktet. Skammet seg over. Hatet. Ja, selvhatet kunne bli s overveldende at det nesten ble umulig for henne romme og bearbeide det. Det var i slike yeblikk hun kunne ty til fysisk selvskading. Hvis hun ikke drakk seg full,da. Men som regel ble alt bare verre i fylla."

P samme tid m foreldrene kunne akseptere at en lsrivelse fra barnets side er noe naturlig. En lsrivelsesprosess er ingen avvisning av foreldrene. Det er tvert i mot en naturlig prosess - og en forutsetning - for selvstendighet og indre trygghet senere i livet.

"Hun flte mange ganger at hun ikke hang sammen som person, og at hun i stedet bestod av ulike deler som var fremmede for hverandre. Nesten som et mangehodet troll, hvor hvert hode levde sitt eget liv, og skapte problemer p hver sin kant. Det var kanskje dette som gav henne den gjennomgripende hplshetsflelsen. For hvordan skulle det vre mulig for henne ta kontrollen over noe som tilsynelatende var s ukontrollerbart?"

Det er mye som kan g galt i lpet av barndom og oppvekst. Mye som kan avvike fra det ideelle. Det kan vre foreldre som av ulike grunner ikke legger forholdene til rette for - eller kanskje ogs aktivt hindrer - at barnets selvutvikling og lsrivelsesprosess fr skje naturlig. Resultatet kan da bli at selvet mister sin kraft. Den indre kjernen som skulle vrt hel og intakt, ender i stedet opp somfragmentert kaos. Nr de ulike fragmentene knapt nok henger sammen, blir det vanskelig fle seg som et helt menneske. Det blir ogs vanskelig etablere et stabilt flelsesliv og trygge relasjoner. Man kan fle glede, men flelsen varer ikke. Man kan fle seg verdifull, men bare i korte glimt.


"Hun hadde selv tenkt at hun mtte vre deprimert. Hun hadde tvunget seg selv til ske hjelp, og hun hadde ftt timeavtaler p en psykiatrisk poliklinikk. Hun fikk der diagnosen depresjon, og man forskte ulike typer behandling; et avgrenset antall samtaler, antidepressive medikamenter, og til slutt et opphold p en dgnenhet. Til og medbehandling med elektrosjokk hadde hun forskt.
Men ingenting av dette hjalp henne. Effekten var i beste fall kortvarig. Hun flte hun hadde forskt alt, og resignasjonen kom sigende. Selvmordstankene ble mer intense. - Det er ingen vei tilbake. Ingen kan hjelpe meg. Det er ikke hp."

Det kan mange ganger vre vanskelig skille en klinisk depresjon fra et depressivt flelsesuttrykk. En klinisk depresjon har viktige kjernesymptomer som vedvarende tristhetsflelse og indre spenning eller uro. Andre viktige symptomer kan vre nedsatt matlyst, svnproblemer og konsentrasjonsproblemer. En deprimert person kjenner ogs tiltakslshet, fler skyld, og bebreider seg selv. Personen fr en redusert evne til glede seg over omverdenen, og tanker om selvmord kan vre til stede.


"To ganger forskte hun ta sitt liv, uten lykkes. De mislykkede selvmordsforskene stimulerte selvforakten ytterligere. - Jeg klarer ikke en gang ta mitt eget liv. Hun slet ogs med konstant drlig samvittighet overfor familie og venner. Srlig hadde hun drlig samvittighet overfor barna, som hun flte hun hadde sviktet. Hun visste hun aldri ville klare formidle til dem hvorfor hun hadde gjort dette. -Hvem ville forst henne?"

Men depressive symptomer kan alts vre til stede ogs ved andre psykiske lidelser, og det hender derfor at mennesker feilaktig fr diagnosen depresjon. En person som feilaktig gis en depresjonsdiagnose, kan derfor oppleve uhensiktsmessige og virkningslse behandlingstiltak. Dette vil igjen kunne forsterke en allerede sterk og gjennomgripende hplshetsflelse hos denne personen.


"Hun visste med seg selv at hun egentlig hadde gitt opp, men hun lot seg likevel overtale til et siste behandlingsforsk. Denne gangenmed psykoterapi. Hun begynte hos en privatpraktiserende psykiater, som vektla at han var der for ha samtaler med henne - hver uke - og at terapien skulle fortsette til hun var blitt bedre. Mye bedre. Dette kunne ta fra to til fire r, fikk hun vite. Mye ville imidlertid avhenge av motivasjonen og innsatsviljen hun viste underveis i prosessen. Psykiateren virket ikke vre s opptatt av verken diagnose eller medisinering, og hun kjente at denne holdningen gjorde henne nysgjerrig. Hun inns at dette var en type behandling hun faktisk ikke hadde forskt tidligere, og hun bestemte seg for gi den en sjanse."

Psykodynamisk psykoterapi har vist god effekt hos mennesker som har hatt en skjevutvikling av personligheten. Mennesker som opplever en overveldende hplshetsflelse, som igjen aktiverer tilbakevendende tanker om selvmord. Mennesker som p grunn av et utydelig og svakt selv, brer p en kronisk tomhetsflelse. Mennesker som sliter med lav selvflelse, fordi den indre kjernen er fragmentert. Hos disse vil psykoterapien over tid kunne skape varige broer mellom de ulike fragmentene. Gjennom dette vil selvet tilfres stabilitet og styrke,som er en forutsetning for at en person skal kunne evne regulere sine flelser. Og vre i stand til bygge relasjoner. F muligheten til bli et helt menneske.


Tanker om fornektelse og Vg-saken

Jeg slutter aldri forundre meg over hvilken kraft det er i fornektelse. Denne primitive, psykologiske forsvarsmekanismen som kan inntreffe nr man fler livshendelser blir altfor truende.

Foto: Torhild Heggen


Fornektelse er en egenskap vi alle har i oss, og som kan vise seg, kortvarig eller langvarig, nr virkeligheten plutselig endrer seg. Nr den blir overveldende, skremmende, heslig. Nr den blir umulig ta inn over seg. Umulig bearbeide. Nr det mentale forsvarsapparatet str i fare for bryte sammen.

Det er trist vre vitne til en fornektelse. Trist og uforstelig, men samtidig s gjenkjennelig og forstelig: Urologen som bortforklarer sine symptomer p en begynnende prostatacancer, og som derfor ikke lar seg underske. Den psykisk syke som ikke vil akseptere sin diagnose, og lar vre innta medisiner. Pasienten med hjerneslag som nekter erkjenne lammelsene i den ene kroppssiden.


Men fornektelse kan ogs skje i andre sammenhenger. Som en reaksjon p en mer indirekte trussel. Hvor handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse frst og fremst rammer andre mennesker: Familiefaren som ikke vil innse at alkoholmisbruket hans delegger ekteskapet og pfrer barna varige psykiske skader. Kvinnen som fornekter at ektemannen misbruker datteren seksuelt, og som fortsetter sttte ektemannen, selv etter at datteren har varslet om overgrepene.

Vg-saken

I forbindelse med den nylig avsluttede rettssaken mot ordfreren i Vg skrev forfatteren, Ingvar Ambjrnsen,enkronikk p nettsidene til NRK, hvor han tok for seg lgnen og lgneren. Ambjrnsen mente en av partene i rettssakenly. Hele tiden. Enten ly ordfreren, eller s ly jenta. Om ordfrerens tekstmeldinger. "Er du like forelsket i meg? ? Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt."


Jeg er helt enig med Ambjrnsen i at enkelte mennesker lyver s overbevisende at det kan virke som de tror p sine egne lgner. Vi husker alle at Anders Behring Breivik hardnakket fastholdt at det fantes et hemmelig brorskap han kalte Knights templar. Til tross for at alt tydet p at denne organisasjonen kun eksisterte i Breiviks fantasi.

Psykiateren Randi Rosenquist gav i den forbindelse en kommentar til pressen som ld omtrent slik: Han lyver vel s han tror det selv.

Joda, det finnes lystlgnere, patologiske lgnere, og alle har vi sm eller store livslgner.

Jeg tror likevel at hos enkelte gr lgnen raskt over til bli en form for fornektelse.

Hvis en 50 r gammel mann innleder et seksuelt forhold til en 14 r gammel jente, vet han utmerket godt at dette er galt. En 14 r gammel jente er et barn, og seksuell omgang mellom voksne og barn er en straffbar handling. I tillegg til at det bryter med alt av etiske, moralske og kulturelle normer og regler.

En overgriper skal holdes ansvarlig for sine handlinger. For overgriperen foretok et kynisk valg; han valgte seg et barn. I begynnelsen lyver han for seg selv. Dette var utilgivelig av meg, det skal aldri skje igjen.

Nr overgrepene likevel fortsetter, kommer fornektelsen inn som en god stttespiller. Dette er ikke seksuelle handlinger, men min mte vise omsorg ogkjrlighet p".

Blir overgrepeneoffentlig kjent, og det tas ut tiltale, kan fornektelsen bli total. Dette har aldri skjedd, har aldri sett henne naken, jeg husker ikke, har aldri vrt seksuelt tiltrukket av henne, hun m ha misforsttt.

Forskjellen p en lgn og en fornektelse er muligens ikke stor. Men den er viktig. Mens lgnen ? under stort nok press - fr eller siden slr sprekker, vil fornektelsen vre like intakt. Selv nr bevisbyrden eller indisiekjeden gr entydig mot den tiltaltes forklaring. "Ingen ting har hendt".

At en overgripers ektefelle oftesttter ham i tykt og tynt, er egentlig ikke s overraskende.

Folie deuxer et fransk uttrykk for ?galskap delt av to?. Uttrykket innebrer at en psykotisk person vil kunne pvirke mennesker han eller hun lever tett sammen med. En i utgangspunktet frisk person kan med tiden komme til ta inn over seg - og dele - den sykes vrangforestillinger. Dette fenomenet er heldigvis uvanlig.

Det som derimot ikkeer uvanlig, erat man i et forholdblir pvirket av den dominerende partens personlighet, atferd og tankesett. Man lrer seg se og fortolke virkeligheten slik den andre gjr det. Dette innebrer ikke sjelden at man ogs m dele de samme fornektelsene.