hits

Narsissisme

Narsissismen som dela Pink Floyd (2)

Mens jeg i det foregende innlegget redegjorde for noe av historien til Roger Waters og Pink Floyd, skal jeg i dette innlegget forske underbygge min pstand om at Roger Waters m bre hovedansvaret for det bruddet som skjedde mellom ham og resten av bandet p 1980-tallet. 

Roger Waters
free press image
Roger Waters

Den ndvendige narsissismen

Jeg tr pst at en god porsjon narsissisme er ndvendig for at en kunstner skal kunne skape ekstraordinr kunst. Denne narsissismen gir kunstneren selvtillit og kreativitet, slik at det blir mulig fri seg fra jantelovens fangarmer.

Den samme narsissismen som gir mot til sprenge kunstneriske grenser, kan imidlertid ogs ha en destruktiv bakside, som etter hvert kan komme til st i veien for kunsten.

Jeg vil gjerne understreke at nr jeg videre i dette blogginnlegget skriver om narsissisme, mener jeg det upresise begrepet som i hverdagssprket brukes om en person som har en tendens til ta seg til rette, eller heve seg over andre, og som har et selvbilde som er i overkant grandiost. Jeg har absolutt ingen intensjon om - eller forutsetning for - bedrive noen form for fjerndiagnostisering. 

Mitt forhold til Roger Waters

Mitt forhold til Roger Waters var gjennom en dramatisk endring for noen r tilbake. Jeg m innrmme at jeg hadde vrt trofast fan av Waters siden The Wall. Jeg elsket selvflgelig gitarspillet til David Gilmour, men jeg var overbevist om at det var Waters som representerte den kreative kraften i bandet.

Det gikk s langt som at jeg til og med sympatiserte med Waters da rettssaken om bandets fremtid fant sted p 1980-tallet. Jeg kunne ikke forst hvordan Pink Floyd kunne best uten ham, og tenkte at han mtte da f legge ned bandet hvis han mente det var det riktige gjre.

Jeg lyttet i timesvis til de tre soloalbumene han gav ut, og jeg koste meg med konsertopptakene, som etter hvert ble tilgjengelig p DVD. Waters var unektelig et idol for meg, og jeg syntes ogs det var sjarmerende at han inntok rollen som refseren av The Establishment, enten det var hjemme i Storbritannia eller ute i verden. Skarp tunge og kompromisslse tekster preget hans kunstneriske virke.

Jeg gledet meg derfor stort til se ham fremfre The Wall i Telenor Arena p Fornebu i 2011. Dette var andre gang jeg skulle f se Waters live. Frste gangen var i 1984. Waters hadde da kommet med Pros And Cons of Hitch Hiking, et album jeg umiddelbart trykket til mitt bryst.

Stockholmsturen i 1984

Jeg fikk i 1984 mast meg til lne bilen til faren min, og sammen med fire kompiser gikk ferden direkte til Johanneshov isstadion i Stockholm, hvor Waters skulle holde konsert. Siden minnene, av ulike rsaker, er noe fragmenterte, kan jeg nesten ikke karakterisere denne turen som uforglemmelig. Men det var sterkt oppleve Roger Waters og Eric Clapton sammen p scenen.

Siden vi var fem fattige studenter, ble det til at vi alle sov i min fars Mazda 929 den pflgende natten. P parkeringsplassen utenfor Johanneshov i Stockholm satt det alts fem voksne karer i en enslig, norskregistrert bil, og sov. Det m ha vrt et syn for gudene.  

Syvogtyve r senere (ja, tiden gr) skulle jeg alts p ny f oppleve mitt store idol. Konserten begynte bra; lyden var upklagelig, ltene satt som et skudd, og Waters s ut til vre i kjempeform. S var tiden kommet for Mother. Waters annonserte at denne lten ville han fremfre i duett.


 

Og du m bare ikke tro at det var hvem som helst han ville synge sammen med! Bak ham p den store veggen, i et filmopptak, dukket det opp en yngre utgave av Roger Waters. Han valgte alts synge duett med seg selv, intet mindre.

En narsissistisk overdose

Jeg kommer aldri til glemme det yeblikket. For der og da skjedde det noe med mitt forhold til Roger Waters; det tok slutt! Han penbarte en narsissisme jeg ikke var forberedt p. I lpet av sekunder var magien hans borte, og den skulle aldri komme tilbake.

Ikke bare fikk jeg nok av Roger Waters, jeg fikk i samme slengen ogs nok av The Wall, som Waters hadde reist rundt med i en rrekke. Jeg kjente jeg reagerte negativt p at han forskte fremstille The Wall som et symbol p den undertrykkelsen som skjer, og urettferdigheten som rder, i denne verden.

The Wall

The Wall er nemlig ikke noe kampskrift for de fattige eller undertrykte. Historien handler dels om Water sin oppvekst etter krigen, uten en far, og med en dominerende mor, og dels  handler den om skjebnen til Syd Barrett. Vi flger karakteren, Pink, fra han mter psykopatiske lrere p skolen, til han blir popstjerne. Med skilsmissen begynner nedturen. Han gr i skjul bak en vegg, og hallusinerer at han er en fascistisk diktator som forflger "uverdige" mennesker. Historien ender med at muren rives, og Pink blir et godt menneske igjen.

Dette er i grove trekk historien i The Wall. Jeg vet det er mange som elsker denne historien, og det m vre greit. Men jeg synes ikke Waters skal opphye den til noe den i utgangspunktet ikke var ment vre.   

Historier jeg hadde hrt

Etter Telenor Arena begynte jeg ogs se p historien hans og historien til Pink Floyd med et kritisk blikk. De gamle historiene, som jeg tidligere bare hadde avfeid, eller "glemt", begynte n poppe opp fra underbevisstheten.

Gradvis mtte jeg innse at det kanskje ikke hadde vrt helt tilfeldig at det ble nettopp Roger Waters som stod frem som bandets hovedperson i tiden etter utgivelsen av Wish You Were Here. Det var kanskje ikke tilfeldig at Waters ble stadig mer dominerende, eller at de vrige bandmedlemmene ble skjvet stadig lengre ut i periferien.

Krenkelsen

Nr var det Waters bestemte seg for bli sjef med stor S? Hvis det var en bestemt hendelse som utlste trangen til dominere, tenker jeg det kan ha vrt da Roy Harper ble bedt om ta hovedvokalen i Have a Cigar, p albumet, Wish You Were Here. Jeg har sett Waters i et intervju - kanskje tretti r senere - beklage seg over at det ikke ble ham som hadde vokalen i denne lten.



Eller mer enn han beklaget, s var han tydelig irritert. Det kan virke som om irritasjonen frst og fremst rettet seg mot det faktum at de vrige bandmedlemmene ikke hadde spurt ham om han ville synge denne sangen.

Roger Waters: Roy was in and out of the studio all the time. I can't remember who suggested he sing it. Maybe I did. Probably hoping everyone would go: "Oh, no, Rog, you do it!" But they didn't. They all went "Oh yeah, that's a good idea."

Siden han, etter s mange r, fortsatt ikke kunne tilgi dem for at de ikke spurte ham, kan dette tyde p at Waters opplevde forbigelsen som en krenkelse. Denne krenkelsen kan i sin tur ha utlst et narsissistisk raseri hos Waters, som siden fulgte ham som en skygge, og som satte sitt preg p den videre arbeids- og ansvarsfordelingen i Pink Floyd.

Det var neppe tilfeldig at han p det neste albumet (Animals) plutselig hadde hovedvokal p samtlige lter. Eller at det var han som hadde skrevet ltene.

Donald Trump

Dette hres kanskje rart ut, men man br aldri ta lett p en narsissistisk krenkelse. Tenk bare p USAs president, Donald Trump; nr var det han bestemte seg for bli president i USA? Jo, det skal ha vrt under en middag, hvor han ble latterliggjort - og krenket - av davrende president Obama. Jeg er helt sikker p at den narsissistiske vreden som ble vekket i Trump den kvelden, gav ham superkrefter, og var en medvirkende rsak til at han til slutt havnet i Det hvite hus.

Hersketeknikker

Krenkelsen Waters kan ha opplevd, kan ha trigget en latent trang i ham til vre sjefen i Pink Floyd. Kanskje tar jeg feil nr jeg tolker denne hendelsen som en krenkelse, men uansett er det et faktum at Waters gikk inn i sjefsrollen i bandet. Samtidig behandlet han sine kolleger i bandet stadig drligere. Han kommuniserte knapt med dem fr eller etter konsertene, og han bodde som regel p et separat hotell.

De aller fleste av oss har en eller flere ganger opplevd skulle fungere i nrkontakt med selvhytidelige, nedlatende og dominerende personer, enten dette har vrt p idrettsbanen eller i arbeidslivet. De som har vrt utsatt for slike personer, vet hvilken usikkerhet personene p kort tid klarer skape i miljet rundt seg.

I Pink Floyd fikk atferden til Waters den konsekvens at bde Nick Mason og Richard Wright mistet alt av selvtillit, og klarte en periode ikke fungere som studiomusikere. Dette viste seg srlig da de skulle spille inn A Momentary Laps of Reason (etter bruddet med Waters).

David Gilmour: Both Nick and Rich were catatonic in terms of their playing ability at the beginning. Neither of them played on this at all really. In my view they'd been destroyed by Roger.

(Dette er en klart subjektiv uttalelse fra Gilmour, og det kan godt vre at Waters ville hatt en annen oppfatning her.)

David Gilmour, som var mannen som hadde skrevet mesteparten av musikken p The Dark Side of the Moon, mtte finne seg i gjentatte ydmykelser fra Waters side.

Nick Mason: Roger was really keeping David down, and frustrating him, deliberately. (Roger holdt David nede, og gjorde ham frustrert, med overlegg.)

Skandalen i Montreal

Ogs overfor publikum ble Waters nedlatende og hissig. Det toppet seg under en konsert med Pink Floyd i Montreal i 1977. Waters hadde under turneen i Nord-Amerika irritert seg over styende publikum, og p turneens siste konsert reagerte han med g bort til en mannlig publikummer, og spytte ham i ansiktet. 

Hvem spytter en fan i ansiktet? Eller for stille sprsmlet litt annerledes: Hvem spytter p et annet menneske? Selv har jeg opplevd f en spyttklyse i ansiktet p arbeidsplassen, og bare tro meg, det er ikke noe man s lett kommer over. Personen som spyttet p meg, var psykotisk. Det hjelper noe. Waters var definitivt ikke psykotisk i Montreal.

David Gilmour reagerte p hendelsen med g av scenen. Ekstranummeret mtte fremfres uten ham. Waters skal angivelig ha blitt sjokkert over sin egen atferd, og det var visstnok da han fikk ideen til Bricks in the Wall. Han syntes plutselig det kunne vre en god ide bygge en mur mellom seg selv og publikum.  

Waters ville vre Pink Floyd

For Waters ble det nrmest over natten helt naturlig at det var han som skulle skrive og fremfre de aller fleste ltene som heretter ble utgitt under navnet til Pink Floyd. I egne yne var han n Pink Floyd i praksis, og han mente han kunne gjre som han ville med bandet. Ogs legge det ned.

Waters lot sin narsissisme bli en dominerende kraft i bandet. Samtidig er det ikke til komme i fra at dette skjedde p en tid hvor hans kreativitet og produktivitet var p hyden. Ja, den var kort og godt imponerende.

Det er ingen tvil om at Waters hadde mye p hjertet p den tiden, og han var den eneste i bandet som faktisk skrev kvalitetslter nok til fylle det ene albumet etter det andre. Nr det er sagt, er det mye som tyder p at Waters bevisst hindret de andre medlemmene i delta som likeverdige partnere i den kunstneriske prosessen.

Det var eksempelvis ingen tvil om at Waters betraktet The Wall som sin plate, hvor det kun skulle vre plass til hans egne lter. Han mtte visstnok presses hardt av produsent Bob Ezrin for at han skulle g med p innlemme Gilmours Run Like Hell og Comfortable Numb i det endelige verket.

N vet jo alle som har hrt albumet, at Comfortable Numb er en juvel, som i hyeste grad bidro til at The Wall endte opp som et musikalsk praktverk.


David Gilmour

konomiske motiver

Kunne Waters ha tatt med seg The Wall, og gitt ut albumet som soloartist? Nei, plateselskapet forventet et nytt Pink Floyd album, og dessuten hadde bandet, utrolig nok, havnet i et konomisk ufre. Samtlige bandmedlemmer var i behov av nye inntekter, og av den grunn var de helt avhengig av at albumet solgte bra. Det konomiske aspektet kan selvflgelig ha vrt en medvirkende rsak til at Waters fikk holde p som han gjorde. Ingen av de tre andre hadde rd til at dette prosjektet skulle strande.

Jeg fler meg for vrig sikker p at The Wall ville blitt et drligere album om det hadde vrt soloartisten Waters som gav det ut. N skjedde jo ikke det, og sprsmlet som da kan stilles, er om resultatet ville blitt enda bedre dersom han i strre grad hadde involvert de tre andre i prosjektet. Det fr vi dessverre aldri vite, men det m vre lov fantasere.

I min fantasi ville i hvert fall Animals og The Final Cut ha blitt bedre hvis Waters hadde vist et mer demokratisk sinnelag. Hadde han trukket resten av bandet med i s vel ltskrivning som produksjon, ville det ha gitt enda bedre resultater. Tror jeg. Sannsynligvis ville det da heller ikke skjedd en oppsplitting av Pink Floyd.   


Roger Waters

Richard Wright

Hvorfor var det s viktig for Waters f kastet Richard Wright ut av Pink Floyd? Han var tydelig misfornyd med innsatsen til Wright under produksjonen av The Wall, og Wright gikk til slutt med trekke seg. (Richard Wright er ikke en gang frt opp p listen over albumets musikere.) Ogs Nick Mason har innrmmet at Wright var lite delaktig i The Wall.

Kan det vre at Waters allerede p det tidspunktet var gtt lei av dra med seg de vrige bandmedlemmene p det han betraktet som sine prosjekter? Hadde han for alvor begynt planlegge solokarrieren sin?

Jeg tror ikke det var tilfeldig at han frst kvittet seg med Richard Wright, som var den personen i bandet som var mest i opposisjon til Waters. Mye tyder vel p at Wright ikke bidro s mye musikalsk p den tiden, men han hadde tross alt spilt sammen med Waters siden midten av 1960-tallet. Burde ikke det vrt grunn god nok til at Waters kunne vrt litt overbrende med ham? 

Med Richard Wright ute av bildet, regnet nok Waters med at en nedleggelse av Pink Floyd kom til bli en lett match. N gikk det ikke slik; Pink Floyd fortsatte, mot Waters sin vilje, og i flere r fylte gruppen opp enorme konsertarenaer, hvor de fremfrte klassiske Pink Floyd -lter, innrammet i spektakulre sceneshow.

Overgangen til en solokarriere

Jeg mistenker at Waters s p det neste albumet, The Final Cut som en naturlig overgang til sin planlagte solokarriere. P coveret gjres vel dette ganske klart. Der str det at The Final Cut er et verk av Roger Waters, som fremfres av Pink Floyd. Richard Wright var allerede kastet ut av bandet,  og trommeslageren, Nick Mason, ble p flere av ltene erstattet av Andy Newmark. David Gilmour ble faktisk beholdt - som studiomusiker!

Jeg synes The Final Cut og det pflgende soloalbumet til Waters (The Pros And Cons of Hitch Hiking) har mange likheter. Kvalitetsmessig er de begge ujevne, og stemmen til Waters faller mange steder gjennom. I mine rer sliter stemmen hans ofte med de lyseste tonene. Jeg har alltid vrt av den oppfatning at stemmen hans burde vrt forbeholdt enkeltsanger, slik som p The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, og at den ikke er god nok til brukes p hele album som hovedvokal.

Regien av Eric Clapton

Det voldsomme kontrollbehovet til Waters tok han med seg da han gikk solo. Da han skulle lage Pros and Cons of Hitch Hiking, fikk han med seg Eric Clapton p gitar. Clapton spilte p platen, og han deltok i den pflgende turneen i 1984, som ogs innbefattet Stockholm.


Roger Waters: The Pros and Cons of Hitch Hiking

Clapton har i ettertid fortalt at Waters tok regien p gitarpartiene hans. Dette hres unektelig rart ut, men nr Clapton sier det var slik, stemmer det nok. I s fall sprs det om ikke Waters da gikk glipp av muligheten til  la en levende gitarlegende f vre med sette sitt preg p ltene hans. Nr det er sagt, er det ingen tvil om at Clapton leverte et strlende gitarspill p denne platen.

Publikumsmessig ble ikke turneen noen suksess, og dette stresset penbart Waters. Clapton hoppet av turneen i 1984. Til Rolling Stone begrunnet han sin exit med at opplegget ble for rigid for ham.

Et lydbilde skapt i fellesskap

Waters hadde ingen kommersiell suksess fr han begynte turnere med henholdsvis The Wall og klassiske Pink Floyd - lter. Soloalbumene hans viste dessuten med all tydelighet at han, i sin iver etter g solo, hadde glemt at lydbildet til Pink Floyd var et prosjekt samtlige av bandets medlemmer hadde deltatt i over mange r.


Roger Waters som ung mann

Lydbildet var skapt av fire personer sammen, og tilhrte ikke en av dem spesielt. Dette var nok en av rsakene til at Waters plateutgivelser som soloartist ikke fanget den store interessen de frste rene. Den andre grunnen var at han sannsynligvis gikk inn i en kompositorisk trketid; han klarte ikke lenger komme opp med like geniale lter som han ofte hadde gjort i tiden med Pink Floyd.

Splittelsen i Pink Floyd

Slik jeg ser det, var denne splittelsen uunngelig. Roger Waters utnevnte seg selv til sjef i bandet, og det ble snart klart at hans mlsetting var en solokarriere. Hvis denne skulle ha noen mulighet til lykkes, mtte Pink Floyd frst opplses. Jeg vil ikke se bort fra at mten Waters oppfrte seg mot de tre andre bandmedlemmene, kan ha vrt et ledd i denne opplsningsprosessen.

Planen hans slo imidlertid feil, og han mtte pent finne seg i at Pink Floyd fortsatte best. Selv om Waters sin kreativitet var savnet i bandet, viste det seg at han ikke var uunnvrlig, likevel. For Gilmour, Wright og Mason m det uansett ha vrt en befrielse p flere plan vre kvitt Waters.

Roger Waters 2017

I 2017 har alts Roger Waters kommet med et sterkt album; Is This the Life We Really Want? Hele femogtyve r har det gtt siden forrige studioalbum (bortsett fra en opera). Jeg sitter derfor kveld etter kveld og lytter til de nye ltene til artisten jeg "brt med" i 2011.

Ltene gir meg en god flelse, kjenner jeg. S hvorfor i all verden skriver jeg dette todelte blogginnlegget? Er jeg sint p Waters? Jeg tror faktisk dette handler mer om skuffelse enn sinne for min del. Og denne skuffelsen var nok til stede lenge fr 2011, selv om det frst var det ret jeg tok denne flelsen inn over meg. Tidligere hadde jeg nok bare latt som om jeg var fornyd med tingenes tilstand.  

Skuffelsen var dels relatert til mten Waters styrte Pink Floyd p, og dels handlet den om den opprivende splittelsen i bandet. Jeg lot imidlertid ikke skuffelsen bli bevisst, fordi jeg ikke ville akseptere for meg selv at dette i all hovedsak var Waters sin skyld.

Men i en slik skuffelse ligger det ogs elementer av bevart kjrlighet, som med tiden vil kunne hentes frem igjen. Nr stunden er der.

Kanskje det er slike stunder jeg n har p kveldene, nr jeg hrer p albumet til Waters.

Ok, fyren er kanskje uforbederlig egenrdig og kompromissls, men ingen kan ta i fra ham at han fortsatt kan lage fantastisk musikk. Han har i mange r gledet verden med sine komposisjoner, og han har satt musikalske spor etter seg som sannsynligvis vil st der for alltid.

Og er ikke det en imponerende prestasjon, s vet ikke jeg.

Narsissismen som dela Pink Floyd (1)

Min hypotese er at den opprivende og endelige splittelsen i Pink Floyd som skjedde p 1980-tallet, var et resultat av egenrdigheten til Roger Waters. Slik jeg ser det, startet denne prosessen allerede under innspillingen av Wish You Were Here, det ikoniske albumet som kom i 1975.


Pink Floyd

Is This the Life We Really want?

Denne splittelsen skjedde for over tretti r siden, s hvorfor skriver jeg om dette n? Er det i det hele tatt noen som bryr seg? Kanskje ikke, men for meg ble denne historien aktualisert igjen, n som Roger Waters endelig har kommet med en ny plate. Albumet heter Is This the Life We Really Want?, og er absolutt noe av det beste Waters har gjort (etter The Wall). Ltene inneholder en rekke musikalske referanser, bde til tidligere soloplater og til klassiske utgivelser fra Pink Floyd.


Roger Waters

Det blir derfor til at gamle minner strmmer p. Med minnene kommer ogs en glemt vemodighet frem i lyset igjen, og jeg tar meg i fantasere om hvordan det kunne gtt med Pink Floyd dersom ting hadde utviklet seg litt annerledes.

Fr jeg tar for meg hypotesen om Waters destruktive kraft, kan det vre greit med en liten oppsummering av Pink Floyds historie:

Bitte litt om historien til Pink Floyd

Pink Floyd kom til verden p 1960-tallet, og bestod av Syd Barrett (gitar), Roger Waters (bassgitar), Nick Mason (trommer) og Richard Wright (keyboard, synthesizer). David Gilmour erstattet Syd Barett p gitar i 1970.

Selv om Pink Floyd gjennom plateutgivelser, filmmusikk og turneer var i ferd med n et stadig strre publikum, var det frst da de i 1973 utgav The Dark Side of the Moon, at det virkelig tok av. De fire bandmedlemmene la bokstavelig talt verden for sine ftter, og Pink Floyd var n for en eksklusiv supergruppe regne.


The Dark Side of the Moon, 1973

Forelskelse fra frste tone

Jeg m ha vrt 15 r gammel da jeg oppdaget Pink Floyd, og forelskelsen min var intens og langvarig. The Dark Side of the Moon, og det pflgende albumet, Wish You Were Here, ble spilt om og om igjen i mange r.

Selv om det ble laget mye bra musikk p 1970-tallet, var det p en mte opplest og vedtatt at nettopp disse to albumene til Pink Floyd var i en klasse for seg. Ingen over, ingen ved siden av. (Den dag i dag holder disse albumene stand, mener n jeg.)
Wish you were here, 1975

Gradvis endringer

Forventningene var derfor skyhye da Animals ble sluppet i 1977. Temamessig var dette et album som var inspirert av romanen, Animal Farm, av George Orwell. Jeg m nok innrmme at jeg i begynnelsen ble skuffet over dette albumet. Dette fordi det var s veldig forskjellig fra de to foregende, og dessuten var det helt og holdent dominert av Roger Waters.

Mens tidligere plater hadde involvert samtlige bandmedlemmer i alt fra komposisjon til fremfrelse, var n alle ltene, bortsett fra Dogs, skrevet av Roger Waters alene. Det var ogs han som hadde hovedvokal p alle sporene. David Gilmour mtte nye seg med vre gitarist under denne innspillingen.

N skal det sies at Animals er en plate som har mange kvaliteter, og jeg vet det er mange som mener dette er et av Pink Floyds beste album. Personlig er jeg av den oppfatning at det var David Gilmour som "reddet" Animals, men jeg respekterer at det kan vre delte oppfatninger om dette.


Animals, 1977

The Wall

I 1979 fulgte dobbeltalbumet, The Wall, som ble en eventyrlig suksess for bandet. Storartet musikk og en spektakulr sceneoppsetting gjorde The Wall til noe helt spesielt. Det ble til og med laget en kinofilm av verket, hvor Bob Geldof spilte karakteren, Pink. Personlig er jeg fan av musikken, men jeg har aldri falt for historien som fortelles.

The Wall var babyen til Roger Waters, ingen tvil om det. Med unntak av to lter skrev han egenhendig hele verket, og igjen fikk han dominere som vokalist. Temamessig handlet det for en stor del om Waters egen bakgrunnshistorie i etterkrigs-England. Hans far ble drept i 2.verdenskrig, og han vokste opp med en mor som angivelig var bde dominerende og overbeskyttende. Det er en mrk og dystopisk livsreise man som lytter/ tilskuer fr vre med p. Kanskje litt for mrk, spr du meg. 


The Wall, 1979

Finalen

Det skulle g tre r fr neste album ble sluppet; The Final Cut. N var man blitt vant til at Waters var sjefen i bandet, s det fltes ganske naturlig at det nok en gang var hans lter som preget albumet. (Denne gangen hadde han skrevet samtlige lter.) Albumet var forvrig dedisert til Waters sin avdde far. Savnet etter faren har vrt til stede hos Waters i hele hans liv, og derfor var det nok veldig viktig for ham lage dette albumet.

At det ogs her var hans vokal som fikk utfolde seg p nesten alle sangene, fltes imidlertid ikke like naturlig. I mine rer ble det noen ganger anmasende mtte forholde seg til Waters' forsk p tye stemmen sin til det ytterste. Jeg husker jeg syntes det var rart at ikke David Gilmours vokal kunne benyttes mer. Dessuten reagerte jeg p at Richard Wright plutselig var forsvunnet fra bandet.

Waters ville g solo

N skulle det vise seg at tittelen p albumet ikke var tilfeldig. Roger Waters hadde nemlig bestemt seg for forlate Pink Floyd, og g solo, etter denne plateutgivelsen. Siden han var av den oppfatning at han alene var rsaken til at Pink Floyd fortsatt bestod, regnet han derfor bandet som opplst idet han forlot det.

Han m derfor ha blitt svrt overrasket da det viste seg at verken Nick Mason eller David Gilmour fant seg i at Waters la ned bandet deres. De ville mer enn gjerne fortsette som Pink Floyd, og de var villig til kjempe for det. Nr da ogs Richard Wright meldte seg p dette prosjektet, ble plutselig Waters stende veldig alene i nsket om legge bandet ddt. Waters bestemte seg da for sakske dem, men hans selvvalgte exit fra bandet slo uheldig ut i den kommende rettssaken.

Aldri mer tilbake til det gamle

Jeg leste et intervju med David Gilmour, hvor han fortalte om denne tiden. Da Roger Waters hadde forsttt at han var i ferd med bli utmanvrert av de andre bandmedlemmene, foreslo han at de skulle sette en strek over konflikten, og i stedet fortsette drive Pink Floyd som fr. Han hadde da ftt klar beskjed om at ingen av de tre andre nsket fortsette med Roger Waters som selvutnevnt diktator.

Waters tapte alts rettssaken, og mtte slukret se sine gamle bandkompiser f rettens kjennelse p at de hadde alle rettigheter til bandnavnet, Pink Floyd. Waters gikk solo, og David Gilmour ble den toneangivende kraften i "nye" Pink Floyd.

Begge parter tapte

Personlig mener jeg at verken "nye" Pink Floyd eller Roger Waters klarte denne overgangen srlig godt. Pink Floyd gav ut til sammen to middels gode studioalbum pluss to live album, og p turneene spilte de stort sett gamle Pink Floyd - klassikere. I flere r fylte de riktignok opp svre stadionanlegg med fornyde tilskuere, men musikalsk sett brakte de ikke Pink Floyd noe videre.

Roger Waters gav ut tre soloalbum, som jeg den gangen likte godt, men som jeg i ettertid vil karakterisere som middels vare.


Roger Waters

Oh, by the way, which one's Roger?

N hadde ikke Waters kommet veldig langt ut i sin solokarriere fr han forstod at veldig f visste hvem han var. "Alle" hadde et forhold til Pink Floyd, men ikke mange hadde ftt med seg at den tidligere bassgitaristen i bandet n var ute p egen hnd. For gjre noe med dette, valgte han vende tilbake til The Wall, og han har siden turnert regelmessig med denne rockekonserten.

En etterlengtet reunion

Fiendskapet mellom Waters og de tre som fortsatte som Pink Floyd var temmelig intenst i noen r, men tidlig p 2000-tallet fant det sted en forsiktig tilnrming mellom dem. I 2005 opptrdte samtlige fire i en Pink Floyd reunion i forbindelse med Live 8. Jeg var nok ikke den eneste som nt den gjenforeningen. I dag er Richard Wright dd, og mye tyder vel p at Pink Floyd har pensjonert seg for godt.


Live 8, reunion 2005

I neste innlegg skal jeg forske underbygge min pstand om at det var narsissismen til Waters som frte til den opprivende splittelsen.

Narsissisme p godt og vondt

Kan man bli en genierklrt kunstner uten ha en narsissistisk personlighet? Er det i det hele tatt mulig skape vidunderlig kunst uten ha narsissistiske karaktertrekk?


Joan Crawford og Bette Davis i "Whatever happened to Baby Jane?", 1962
 

Narsissisme som noe negativt

Vi har blitt vant til tenke p narsissisme som utelukkende noe negativt. Det er da heller ikke vanskelig peke p de byrder narsissistiske personer legger p sine omgivelser.

Hensynslsheten, egoismen og flelseskulden de opererer med, kan vre vanskelig takle for menneskene som m forholde seg til dem. Narsissister mener de er bedre enn alle andre, og de forlanger kunne oppfre seg deretter.

Kan narsissisme noen ganger vre en fordel?

Det er likevel ikke til komme i fra at narsissistiske personer ogs kan bringe verden fremover. For politikere, kunstnere eller idrettsutvere som blir eksepsjonelt dyktige i det de gjr, har nok i mange tilfeller ftt god drahjelp av en rikholdig og velpleiet narsissisme.

Uten denne narsissismen ville de kanskje ikke vget g mot toppen, eller fullfre toppturen. De ville nok heller ikke hatt mot nok til forbig s mange underveis.

Primadonnaer

Blant skuespillere omtales enkelte som primadonnaer. Denne karakteristikken gis ikke bare fordi en person er dyktig og anerkjent i faget sitt, men ogs fordi personen forventer at denne dyktigheten utlser en form for srbehandling.

Denne typen primadonnaer kan man gjerne beundre, men man br gjre det p avstand. Blir man en del av primadonnaens indre krets, kan det selvflgelig vre smigrende. Hvem vil vel ikke vre venn med en glohet kjendis?

Mens andre m nye seg med bli starstrucked, er du en av kjendisens fortrolige. Du er en av de utvalgte. Joda, det er utvilsomt en god flelse, men bare til den dagen kommer, hvor du oppdager at du ikke har hatt noen annen funksjon enn vre en naiv hjelper. En som var til disposisjon. En som lot seg utnytte.

S, hvis du blir invitert inn i varmen av en ekstraordinr celebritet, takk hflig nei, og vr fornyd med kunne lese "Se og Hr."

Divaene i Hollywood

Skuespillerne, Bette Davis og Joan Crawford, var to giganter innen amerikansk film, og begge var i mange r divaer i Hollywood. Da alderen begynte sette sitt preg p dem begge, og karrierene var nedadgende, slo de seg sammen med regissren, Bob Aldrich, for forske snu trenden.

Resultatet ble "Whatever happened to Baby Jane?" -  en tidls grsser, hvor bde Davis og Crawford gjorde magiske rollefortolkninger.


Bette Davis som Baby Jane

De hadde vrt bitre rivaler fr dette, og forholdet mellom dem bedret seg ikke akkurat i lpet av filminnspillingen. Snarere tvert imot. Man kan trygt si at forholdet gikk fra iskaldt til direkte fiendtlig, og mye av grunnen var utvilsomt narsissismen i dem begge.

Det er laget en fortryllende serie om forholdet mellom Davis og Crawford, og hvor fokuset srlig er lagt p tiden under innspillingen av "Whatever happened to Baby Jane?". Serien heter "Feud", og finnes p HBO. Jessica Lange spiller Crawford, mens Susan Sarandon spiller Davis. (Det br vre undvendig opplyse om at de begge gjr fantastiske skuespillerprestasjoner.)


Fra Feud (HBO). Susan Sarandon som Bette Davis

Uhemmet narsissisme

Lurer man p hvordan narsissisme i fri utfoldelse tar seg ut i virkelighetens verden, br man se denne serien. Selv om bde Crawford og Davis utvilsomt har narsissistiske personlighetstrekk, er det srlig Joan Crawford som utmerker seg i s mte. (Det er i hvert fall slik hun fremstilles i serien.)

Dessverre for henne var det kun Davis som i 1963 ble Oscar-nominert for "Whatever happened to Baby Jane?" (Davis hadde allerede to Oscar-statuetter fra fr.) I flge TV-serien satte Crawford i gang en kampanje for at juryen ikke skulle stemme p storfavoritten, Bette Davis.

Det ble derfor ikke en tredje Oscar til Davis, som ogs mtte vre vitne til at Crawford, som ikke var nominert til noen Oscar det ret, "kuppet" mye av seremonien.


Bette Davis

Nytt filmprosjekt

Siden ingen av dem fikk serise rolletilbud i etterkant av denne filmen - som forvrig slo meget godt an, srlig blant de yngre - lot de seg overtale av Bob Aldrich til medvirke i et nytt filmprosjekt.

Davis fikk i den forbindelse presset gjennom at hun ogs skulle ha funksjonen som filmens produsent. Dette skulle vise seg vre en stor tabbe. Da Crawford mistenkte at Davis, i egenskap av produsent, ville kutte flere av hennes scener, la hun seg like godt inn p sykehus. Den offisielle diagnosen var en "uspesifisert" lungebetennelse.

Crawfords narsissistiske vrede

Og det er her Crawfords narsissisme virkelig slr ut i full blomst. Krenkelsen hun fler seg utsatt for av Davis og Aldrich, utlser en narsissistisk vrede hos henne. Og det som frst og fremst karakteriserer et narsissistisk raseri, er at det etterflges av et behov for hevn. Ingen er mer hevngjerrig enn narsissisten.

Crawfords hevn skulle vre torpedere hele filmprosjektet, noe hun nesten klarte gjennomfre ved sitt langvarige og fiktive sykeleie. Til hennes store skuffelse ble hun byttet ut med en annen skuespiller, og filmen ble til slutt laget uten hennes deltakelse.

Sett utenfra fikk vel verken Davis eller Crawford noen lykkelig alderdom; filmtilbudene uteble, alkoholkonsumet kte, og de ble etter hvert ganske s anonyme. Jeg har likevel en mistanke om at de hadde en ganske grei tilvrelse, til tross for ensomhet og karrieremessige nedgangstider.

Narsissismen som beskyttende faktor

En av fordelene ved ha en narsissistisk personlighet, er nemlig at selvbildet i liten grad lar seg pvirke av ytre omstendigheter. Det grandiose selvet srger stort sett for at alle livs- og yrkesmessige vansker og nedturer defineres som utslag av omgivelsenes misunnelse eller uforstand.

Selv om de kunstneriske prestasjonene havarerer, reduseres ikke narsissismen. Heller kan det motsatte vre tilfelle. Mens den tidligere kunne vre kledelig, dog i mindre porsjoner, blir den n overtydelig og heslig. Kanskje blir den til og med aggressiv i sin fremtoning.

Barnas skjebne

Det mtte ha nr kontakt med en slik person, kan vre en stor belastning. Bde Davis og Crawford hadde barn. Som de fleste andre narsissister s de nok p det f barn som en form for genersitet og gavmildhet fra deres side.

Narsissisten regner barn som staffasje, og er av den oppfatning at det er barnas ansvar gjre seg fortjent til foreldrenes kjrlighet.

Ikke overraskende ble det opprivende brudd mellom de to divaene og deres respektive barn.


Crawford og Davis i "Whatever happened to Baby Jane?"

Davis og Crawford ble aldri forsonte. Den narsissistiske dyaden srget for at fiendskapet vedvarte til siste slutt. 

Menn som hater kvinner

Hvordan skal man forklare at en mann dreper sin kvinnelige partner fordi hun vil forlate ham? Hva er det som fr denne mannen til overstyre alt som finnes i ham av innebygde hemninger mot bruk av vold, og avslutte kvinnens liv?

one couple man killing woman with knife in silhouette studio isolated on white background
Foto: Colourbox
 

Partnerdrap i Norge

En underskelse gjort av journalister i VG ganske nylig viste at det siden r 2000 har blitt begtt 150 partnerdrap i Norge. 90 prosent av ofrene i disse partnerdrapene var kvinner. De fleste av drapene ble begtt i forbindelse med samlivsbrudd.

resdrap bare for dem som ikke er norske?

Partnerdrap begtt av menn som ikke er etnisk norske, har man lett for kalle resdrap. Et resdrap er med andre ord et fenomen som kjennetegner fremmede kulturer. Har vi vrt vant til tenke. Etnisk norske menn begr rett og slett ikke resdrap, m vite. Nei, nr en nordmann har drept sin kvinnelige partner, har vi i stedet pleid kalle det en familietragedie. N kan det imidlertid se ut som om betegnelsen partnerdrap har begynt erstatte dette begrepet.

Kan man virkelig snakke om en familietragedie hvis far dreper mor? Ja, selvflgelig er det en familietragedie, men frst og fremst er det en tragedie for mor. Hun frarves faktisk livet. Dernest er det en tragedie for eventuelle barn, som plutselig har mistet sin mor. Kanskje lever det ogs mennesker som n har mistet sin datter. Eller sster. Hun som ble drept, var hun ikke ogs bestevenninne eller kollega?

 

Uansett hvordan man vrir og vender p det, s er far bare en simpel drapsmann. Av respekt for offeret/ ofrene br han da ogs kalles det - en drapsmann - nr pressen omtaler saken.


Foto: Colourbox
 

Samlivsbrudd

Hvorfor skjer disse partnerdrapene? Underskelsen som VG refererte fra, viste at risikoen for bli drept av sin mannlige partner var hyest like fr, under, eller like etter at samlivsbruddet var et faktum.

Kvinnen bestemmer seg for g fra mannen, og mannen velger drepe henne.

(For ordens skyld; verden er ikke svart-hvit, og virkelighetsbildet er nok mer nyansert. Eksempelvis kan ogs kvinner vre voldelige, og ogs kvinner kan drepe sine partnere. Men dette innlegget handler alts om menn som dreper.)

Nr kvinnen blir et trofe

Det er en kjensgjerning at mange menn betrakter sin kvinnelige partner som sin personlige eiendel. Kvinnen gr nrmest inn i rollen som et trofe. Det kan vre vanskelig gi avkall p et trofe. Og det kan vre utlelig tenke seg at dette n kan tilfalle en annen mann.

Nr en mann mister kontrollen over sin kvinne, er det mange faktorer som kan spille inn. En kvinne som gr sine egne veier, rokker naturlig nok ved patriarkalske normer og tradisjoner som kan vre internalisert hos mannen. Hele hans tankegang kan derfor bli utfordret.

Samtidig str hans re p spill. Ved at hun velger g i fra ham, synliggjr hun brutalt at han ikke lenger kontrollerer henne. Han kan fle at hun vanrer ham ved ignorere hans maskulinitet. Bruddet kan sledes gi ham en enorm skamflelse.

Internasjonale studier viser at partnerdrap kan skje nr mannen fler han mister kontrollen over kvinnen.

Ofte er det vold forut for drapet

Drapet kommer som oftest ikke som lyn fra klar himmel. Ikke sjelden har det forut for drapet vrt langvarig voldsbruk, og kvinnen kan flere ganger ha vrt i kontakt med politiet og barnevernet. Motivet for volden har ofte vrt opprettholde kontroll og eierskap over den kvinnelige partneren. I etterpklokskapens lys kan man ikke sjelden sprre hvorfor ingen intervenerte fr tragedien var et faktum.

For ikke s lenge siden ble en 37 r gammel thailandsk kvinne og hennes 12 r gamle snn drept i sitt hjem. Drapsmannen var kvinnens etnisk norske ektemann. Foranledningen var at kvinnen ville bryte ut av ekteskapet. Kvinnen hadde kort tid fr hun ble drept, vrt i kontakt med svel Krisenteret som politiet. Ingenting ble gjort.

 

For noen mneder siden ble en 41 r gammel kvinne skutt av sin ektemann dagen etter at hun varslet at hun ville g i fra ham. Fra kloss hold skjt han henne i brystet med en jaktrifle. Et uhell, kalte han det. Et uhell. Verken mer eller mindre.

Minoritetskvinner

Kvinner og barn som sker tilflukt p krisesentre har ofte vrt utsatt for mange typer vold, herunder grove trusler. Et flertall av de kvinner som kommer til krisesentrene, har minoritetsbakgrunn, og de har et snevert sosialt nettverk.

Ofte er de usikre p sine rettigheter, og hva som kvalifiseres som vold i Norge. Det er av den grunn viktig at politiet stille de riktige sprsmlene nr kvinnene oppsker dem.

Om krysse en hellig grense

Alle mennesker vet at det er galt bruke vold. Alle vet at det er enda verre drepe noen. Det er grunnen til at de aller fleste mennesker aldri begr drap. Et drap betyr avslutte et annet menneskes liv. Det er en handling som innebrer noe endelig. Noe som ikke kan omgjres. Selv i krig kan mennesker kvie seg for drepe.

Nr en mann derfor tar avgjrelsen om drepe sin kvinnelige partner, fordi hun utfordrer hans selvbilde, og fratar ham kontrollen over henne, gjr han noe han meget godt vet er galt. Forbudt. Ondskapsfullt. Likevel gjr han det, tilsynelatende uten blunke. For s kalle det et uhell. Eller si: Det svartnet for meg.

Den narsissistiske vreden

Hvordan er det mulig passere denne internaliserte, utvetydige grensen mellom riktig og galt, og drepe et annet menneske, bare fordi hun vil g fra ham? Det er utvilsomt en voldsom narsissistisk vrede som rrer p seg, men er dette forklaring god nok? Han opplever en dramatisk krenkelse, javel, men han har helt sikkert opplevd bli krenket flere ganger tidligere i livet, uten at han valgte drepe. S hvorfor akkurat n?

Kan det under den enorme krenkbarheten ligge et latent hat mot kvinner? Kan han ha i seg et underliggende hat mot kvinner generelt, som n kommer til overflaten, og som n rettes mot kvinnen som vil forlate ham. Som vil frata ham hans re. Som vil gjre ham til latter.

Frykten for bli ledd av

Kanskje er det sant det som ofte sies, at noe av det verste en mann kan utsettes for, er bli gjort til latter. Det kan selvflgelig bare vre en myte, men det sies alts at det en mann frykter mest ved sin kvinnelige partner, er at hun skal le av ham.

For kvinnen skal det vre litt annerledes. Det  hun visstnok frykter mest ved sin mannlige partner, er at han skal drepe henne. 

 

Den narsissistiske srbarheten

Mennesket er et sosialt vesen. Det ligger derfor i vr natur ske tilknytning til andre mennesker. Relasjonene vi etablerer, blir viktige ankerpunkter i vr tilvrelse. Noen relasjoner er gode, mens andre pvirker en i negativ retning. Mange sliter med nettopp relasjonsbygging, og synes det er vanskelig oppn stabile og likeverdige forhold til andre mennesker, enten det n er snakk om kjrester eller venner.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Relasjonell avhengighet

Noen ganger utvikles det en psykologisk avhengighet mellom to personer. Dette skjer ofte p det ubevisste planet, og er alts noe som i hovedsak styres fra vr indre verden. Avhengighet behver ikke vre noe negativt; to bestevenninner som henger sammen som erteris, kan vre en positiv avhengighet. Nr avhengigheten derimot er ensidig, kan forholdet lett bli skjevdelt og uoversiktlig.    vre psykologisk avhengig av en annen person, innebrer tap av egen autonomi. Grensene viskes ut. Man knytter sin egen eksistens til en annen persons velvilje.

 

En ensidig avhengighet pner ogs opp for at man kan bli utnyttet. Manipulert. I verste fall styrt mot avgrunnen. For er man frst kommet dit at man fler seg avhengig av et annet menneske, vil det samtidig eksistere en underliggende angst for bli separert fra dette mennesket. Denne separasjonsangsten kan vre s sterk og truende at man er villig til krysse forbudte grenser for bevare forholdet. 

 

Kohuts selvpsykologi

Hvordan kan man forklare at en slik relasjonell avhengighet oppstr? Det finnes nok flere teorier om de bakenforliggende mekanismene, men jeg velger i dette innlegget ta utgangspunkt i den skalte selvpsykologien. Selvpsykologi er en relativt ung retning innen psykoanalysen, og det teoretiske fundamentet ble lagt av psykiateren og psykoanalytikeren, Heinz Kohut, p 1970-tallet.



Selvpsykologien tar, naturlig nok, utgangspunkt i selvet. Med selvet menes vr opplevelse av oss selv som hele og unike mennesker. Selvet er et subjektivt fenomen; det kan fles. Fra fdselen av er selvet hele tiden under pvirkning fra omgivelsene. Man kan tenke p selvet som kjernen i den enkeltes personlighet; den som m vre hel og intakt for at en person skal kunne fle seg fri og uavhengig i forhold til andre mennesker.

Et avgrenset og sammenhengende selv er en forutsetning for at en person skal kunne ha en flelse av egen identitet. Ha en god selvflelse. F den ndvendige selvtilliten som skal gjre en i stand til bygge relasjoner til andre mennesker, sette grenser, vise handlekraft. 

 

Om selvet derimot er svakt og fragmentert, vil man kunne vre plaget av nettopp lav selvflelse, drlig selvtillit, og svak kontaktevne. Den indre verdenen kan da fortone seg som en kaotisk arena, hvor flelsene springer i alle retninger. Et skadet selv gir ikke sjelden en kronisk tomhetsflelse, en udefinerbar flelse av mangle noe vesentlig.

 

Den sunne narsissismen

Kohut var av den oppfatning at vi alle har en narsissisme i oss ved fdselen, og at denne narsissismen kommer til uttrykk i lpet av frste lever. Denne narsissismen uttrykker seg gjennom selvets tre grunnpilarer - poler - som alle vil vre av avgjrende betydning for barnets videre selvutvikling:

 

Det grandiose selvet. Barnet fler seg i utgangspunktet uovervinnelig og allmektig, plassert i sentrum av mors oppmerksomhet som en guddommelig gave. Noe helt unikt. Og barnet nsker en bekreftelse p sitt grandiose selvbilde. Bekreftelsen fr det i mors yne; speilbildet barnet ser i morens yne, er nettopp et hyt elsket barn. Barnet fr ogs en bekreftelse p at mor vil vre stand til tilfredsstille barnets behov for omsorg, trst, trygghet, forstelse.


Illustrasjonsfoto
 

Det idealiserende selvet. Barnet har behov for idealisere noen. Se opp til en annen person, fle seg vernet og tatt vare p. Barnet nsker beundre noen, lene seg til noen, gi seg hen til noen. I barnets idealiserende yne kan denne personen fremst som ufeilbarlig, bde gjennom sin fysiske styrke og gjennom sine kunnskaper.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det tvillingskende selvet. Barnet sker en som er lik seg selv, som har de samme egenskaper, de samme behov, de samme ferdigheter. Barnet nsker f bekreftet sin identitet gjennom en funksjonell tvilling.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Om disse behovene dekkes, sier Kohut, vil selvet utvikle seg normalt. Modningen vil skje naturlig, og narsissismen som er til stede i barndommen, vil gradvis bli erstattet av selvinnsikt og et realistisk syn p seg selv og omverdenen. Man lrer seg tolke andres reaksjoner, og man blir i stand til sette seg inn i andres tanker og flelser. Man evner takle skuffelser og frustrasjoner, og man blir i stand til knytte gode og likeverdige relasjoner.

 

 

Selvets mte med den virkelige verden

Men siden de frreste foreldre er ett hundre prosent perfekte, er det mye som kan g galt i en barndom. Det er mye som kan avvike fra det ideelle. I virkelighetens verden er det nemlig mange fallgruver, noe de aller fleste av oss har ftt erfare. Ingen har ftt alt. Og noen har ftt mindre enn andre.

 

 

Det er selvflgelig ikke vanskelig forst at mishandling og seksuelle overgrep vil kunne pfre selvet alvorlige skader, og gi psykologiske senreaksjoner i voksenlivet. Men ogs i en skalt normal barndom kan det ha vrt et ugunstig oppvekstklima, og det kan ha inntruffet episoder eller hendelser som har gitt skade p det gryende selvet, og som kan ha frt til en skjevutvikling av personligheten.

 

 

Blir man spurt om sin barndom og oppvekst, vil nok mange svare - som p refleks - at barndommen var god. Borer man litt i dette temaet, er det likevel ikke sjelden at det fremkommer opplysninger om situasjoner eller hendelser man som barn ikke opplevde som gode. Eller det kan vre karaktertrekk hos foreldrene som ikke var s veldig sympatiske. 

 

 

Kanskje var mor periodevis deprimert. Eller ruset. Hva slags speilbilde kunne da barnet risikere se i mors yne? Kanskje var far mye fravrende, bde fysisk og emosjonelt. Eller han var autoritr og dmmende. Kan hende var han dd. Han ville likevel kunne bli idealisert, men det ville ikke vre en optimal idealisering. Kanskje vokste man opp i en familie som ofte flyttet fra sted til sted. Eller levde veldig isolert. Kanskje fikk man ikke lov til ha besk av venner. Ville det ikke da vre vanskelig finne en tvilling til selvet, en man kunne identifisere seg med, st p like fot med?

 

Jeg kunne nevnt tallrike andre eksempler p faktorer som kan virke negativt inn p selvutviklingen, men jeg tror ikke det vil vre ndvendig for f frem poenget mitt: De aller fleste av oss har ikke hatt en perfekt barndom. Sannsynligheten er stor for at en eller flere av selvets grunnpilarer ikke ble hndtert optimalt av de nre omsorgspersoner. Dette betyr at det er svrt menneskelig ha en eller flere svake sider ved sin personlighet i voksen alder.

 

 

Ubevisste motiver

Det er viktig understreke at vre personlighetsuttrykk hele tiden pvirkes av ubevisste motiver og impulser. Det er ikke slik at man ndvendigvis er seg bevisst at man har et skadet selv. Man vil selvflgelig kunne kjenne p sin egen flelse av utilstrekkelighet, sin drlige selvtillit, og sin manglende selvstendighet, men de underliggende kreftene som styrer en i den ene eller annen retning, er for en stor del ubevisste prosesser.

 

 

Noen vil kompensere de svake relasjonelle ferdighetene med gjre seg avhengig av den eller de man mter. Andre vil gi opp forskene p relasjonsbygging, unng nre forhold, og kanskje bli oppfattet som einstinger. Men de fleste forsker nok igjen og igjen etablere varige relasjoner, som regel uten lykkes. Feilene man en gang gjorde, har en lei tendens til bli repetert.

 

Den narsissistiske srbarheten

Kohut mente at hvis barnets behov for narsissistisk betinget speiling og idealisering ikke blir oppfylt, vil det hos barnet utvikles en narsissistisk srbarhet. Hvor alvorlig denne srbarheten vil bli, kan variere fra menneske til menneske.  Hvis det n er slik at ingen mennesker opplever en fullkommen selvutvikling, vil det samtidig bety at vi alle brer p en narsissistisk srbarhet, i strre eller mindre grad.

 

 

 Er den narsissistiske srbarheten stor, vil man, uten vre klar over det, vre p leting etter mennesker som kan bekrefte det grandiose selvbildet. P samme tid vil man forske f dekket behovet for kunne idealisere noen.


Illustrasjonsfoto
 

Med et slikt utgangspunkt vil det selvflgelig vre vanskelig etablere sunne og likeverdige relasjoner til andre mennesker. Skuffelsene vil st i k. Som nr man ikke fr den bekreftelsen man forventer: - Hun er jo ikke i stand til se hvilket fantastisk, enestende og briljant menneske jeg er. Eller nr den idealiserte personen ikke holder ml:Jeg trodde virkelig han var den perfekte leder, men snakk om ta feil. Det narsissistiske raseriet som flger skuffelsene, vil gang p gang ruinere relasjonene.

 

Er srbarheten liten, er det ikke en gang sikkert at den merkes i dagliglivet. Men den finnes i den ubevisste verden, som sm yer av ufordyd narsissisme. Selv om narsissismen holder seg i ro, er det ikke dermed sagt at den aldri vil gjre seg gjeldende. Det er nemlig fullt mulig vekke et sovende behov for speiling og idealisering. Til syvende og sist kommer det nok bare an p tid, sted, situasjon - og personen man mter.

 

 

Utnyttelse og manipulasjon

Hva om man mter mennesker som vet utnytte vr narsissistiske srbarhet? Noen som umiddelbart forstr hva det er vi leter etter, og savner, uten at vi er klar over det. Noen som tilsynelatende fyller vre behov for speiling og idealisering, og dermed aktivt gr inn og skaper en psykologisk avhengighet hos oss. En relasjonell avhengighet som det kan vre vanskelig bryte ut av. Som man kanskje til og med vil kjempe hardt for beholde.
 

Om en slik situasjon oppstr, er det kanskje mulig forst at forbudte grenser kan krysses.     

 

Den narsissistiske sjefen

"Faglig sett var hun middelmdig. Men hun viste tidlig at hun likte ha makt, og hun hadde arbeidet seg mlbevisst oppover i systemet. S en dag tronet hun i sjefsstolen, og ingen skulle etter dette behve lure p hvor maktens sentrum befant seg."


Illustrasjonsfoto: Fred Heggen

Det behver ikke vre noe negativt med det skulle nske seg makt. Makt gir gjennomfringsevne, og er en forutsetning for drive prosesser fremover. En riktig forvaltning av makt kan vre et konstruktivt bidrag til fellesskapet.
Men det finnes dessverre mennesker som aldri burde ha kommet i en maktposisjon. Mennesker som misbruker makten de har ftt til rdighet. Det kan vre mange grunner til at dette skjer. Overdreven narsissisme er ofte en av grunnene.

 

" Ved straks knytte noen f medarbeidere til seg, og ved gi disse en spesiell posisjon i organisasjonen, hadde hun allerede splittet de ansatte i to grupper: De favoriserte og de tolererte. Nr hun i tillegg lot det skinne gjennom at det ogs fantes en tredje gruppe, de utsttte, som bestod av mennesker hun regelrett hadde skjvet ut i kulden, oppstod det en fryktkultur p arbeidsplassen."


Narsissist er et ord som blir stadig mer vanlig i hverdagssprket vrt. Man karakteriserer en person som narsissist nr det er noe man vil fremheve ved denne personen. Noe negativt. Man nsker f frem at personen har personlighetstrekk som kan vre srdeles krevende for omgivelsene; egoisme, herskesyke, flelseskulde, krenkbarhet.

 

"Ingen nsket ha henne som fiende, for da havnet man raskt i gruppe med de utsttte individene. Problemet var at ingen egentlig kunne vite hvilken gruppe man tilhrte, for hun srget for sende ut tvetydige signaler om dette. Dessuten kunne sammensetningen av gruppene endre seg fra dag til dag, slik at ingen kunne fle seg trygge."

 

Det dele inn mennesker i tre grupper, samtidig som man lar menneskene leve i uvisshet om hvilken gruppe man befinner seg i, er en meget effektiv hersketeknikk. Den har i flere tir blitt praktisert av det kommunistiske regimet i Nord-Korea. Resultatet har blitt en befolkning preget av ekstrem lydighet, underdanighet og frykt.

 

" Det var ikke tilstrekkelig at du forholdt deg til henne p en hflig og avmlt mte. Nei, hun ville bli beundret. Hun ville se p deg at du beundret henne. Hun ville hre det. Fle det. Hele tiden. Og hun forventet full lydighet."

 

Narsissisme behver ikke vre noe negativt i seg selv. Snarere tvert imot. Uten en porsjon narsissisme i seg ville f mennesker ha vget stikke seg frem, eller innta ledende posisjoner. Man kan p en mte si at en sunn narsissisme er individets vpen i kampen mot janteloven.
Om man derimot har en personlighetsstruktur hvor de narsissistiske personlighetstrekkene er dominerende, vil tankeinnhold og atferd preges p en negativ mte.

 

Hvis de narsissistiske personlighetstrekkene er s fremtredende at man fr subjektive plager i sosiale sammenhenger, snakker man om en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

 

"Hun skrt av sine lederegenskaper og tidligere meritter, uten at noen egentlig kunne se at hun hadde noe skryte av. Men det var det selvflgelig ingen som fortalte henne. Hun fremstilte seg som enestende, og lot alle forst at det var noe eksklusivt ved det bli gjenstand for hennes oppmerksomhet. Hun skte derfor aktivt bekjentskaper i det som mtte kunne kalles samfunnets elite. I egne yne var det nemlig der hun hrte til."

 

Narsissisten ser p seg selv som en meget betydningsfull person, og forventer at omgivelsene deler den samme oppfatningen. I egne yne er narsissisten suksessrik og vellykket, noe som ofte kan vre vanskelig forst for andre. Til tross for at resultatene uteblir, fortsetter selvskrytet som fr. Narsissisten fler seg suveren og unik, og ser det derfor som unaturlig skulle vre sammen med andre enn personer med hy status og viktige posisjoner.


" Hun baksnakket medarbeidere systematisk, og hun spredte rykter som det var umulig forsvare seg mot. - Du vet vel at han er alkoholiker. - Det er egentlig synd p henne, for hun er gift med en konemishandler. - De var veldig misfornyd med ham p den forrige arbeidsplassen hans, ogs.
Slike pstander om navngitte ansatte kom hun med i en fortrolig tone, og du skjnte fort at en annen gang ville det vre deg som ble baksnakket p samme mte. Du lrte deg etter hvert ikke legge vekt p det hun sa, men det var likevel ubehagelig. Du merket at du ble enda mer redd for f henne som fiende."

 

Narsissisten mangler empatiske evner, og kan derfor ikke identifisere seg med andres flelser eller behov. Nettopp derfor utstrler narsissisten en flelseskulde og menneskeforakt som kan vre pfallende. Og nifs. Narsissisten er ikke i stand til fle andres smerte, og har derfor ingen problemer med pfre andre mennesker lidelse eller nederlag. 

 

" En annen hersketeknikk hun benyttet seg av, var den vekslende bruken av ros og devaluering. Nr hun roste, var det underforsttt at hun visste best. Hun kunne bedmme jobben du hadde gjort, fordi hun selv mente hun befant seg p et hyere faglig niv. Dessuten fltes det godt f ros; det er jo hyst menneskelig nske seg positive tilbakemeldinger. Men personen som roses, kan lett komme i en takknemlighetsgjeld. S nr hun roste deg, kom du p en mte i skyld til henne; du skyldte henne din underdanighet."
 

Selv om narsissisten kan ha et selvbilde som er grandiost, er misunnelse mot andre en viktig drivkraft for opprettholde dette selvbildet. Andres suksess tles ikke, for den blir fort en trussel mot egen posisjon. Kampen for holde mulige rivaler unna pgr kontinuerlig, gjerne ved hjelp av skitne triks. Arroganse og nedlatende holdninger er det som frst og fremst preger narsissistens vesen.


" bli devaluert var mer smertefullt, for da ble du tvunget til krype for henne. Hvis du ikke valgte protestere, da. Eller si opp stillingen din. Men hvor skulle du g? Fangarmene hennes ndde langt, og hun ville aldri slippe taket i deg. Hvis hun flte det var ndvendig. For eksempel, hvis du skte en stilling hun mente du ikke skulle f."

 

Narsissistens umettelige behov for bli beundret gir boltreplass for mennesker som er flinke til smigre og innynde seg. At dette igjen skaper et usunt arbeidsmilj, er ikke vanskelig skjnne. Baksnakkelser og intriger flger narsissistens inntog p en arbeidsplass. Pussig nok er det etter hvert narsissisten selv som blir mest baksnakket. Men dette skjer selvflgelig i det stille. Det er dessverre sjelden det er noen som er modige nok til konfrontere narsissisten direkte. Av den grunn fr alt fortsette som fr.


" Det ble vanlig tilnrme seg henne med en blanding av smisk og underkastelse, for du visste jo hvor galt det kunne g hvis hun fikk deg i vrangstrupen. Du vget derfor aldri motsi eller kritisere henne ansikt til ansikt, men valgte i stedet dele din frustrasjon og ditt sinne med kollegene."

 

Narsissisten fler seg ofte hevet over allmenne regler og lover, og tillater seg ting som andre ikke kan. Narsissisten forlanger srbehandling, og takler drlig avslag p nsker eller foresprsler. Narsissisten har heller ingen problemer med ta ren for andres prestasjoner eller resultater.


"Med tiden begynte man frykte henne ogs p andre arbeidsplasser. Hun hadde med rene ftt et stort nettverk, og de negative karakteristikkene hun kom med i forhold til egne medarbeidere og underordnede, spredte seg fort i miljet. Det var den samme dynamikken som gjorde seg gjeldende: Ingen ville ha henne som fiende."


S hva er egentlig forskjellen p en narsissist og en psykopat? Det kan nok vre glidende overganger, og overdreven narsissisme er ett av flere viktige kjernetrekk hos psykopaten. Bde narsissisten og psykopaten mangler empati, men psykopaten har som regel personlighetstrekk som er enda mer ondartede. Psykopaten har dessuten et atferdsmnster som er klart antisosialt, og som ofte innbefatter bruk av vold.


" S hva gjr du frste gangen hun kommenterer arbeidet ditt? Du vet du kan faget bedre enn henne, men n str hun faktisk og belrer deg. Du er godt kjent med gruppeinndelingen p arbeidsplassen, og du vet selvflgelig at det finnes en gruppe for de som kommer p kant med henne. Det virker samtidig s usannsynlig at du kan havne der. For de som er skjvet ut i det ytterste mrke, m jo ha tabbet seg ut p en eller annen mte. Tenker du. Eller kan det vre andre rsaker? Du blir plutselig usikker - og litt redd - og fr du vet ordet av det, bukker og nikker du, og takker henne for de gode, faglige rdene hun har gitt deg."


Illustrasjonsfoto: Fred Heggen

Narsissisten tar seg gjerne friheter som etisk og kulturelt defineres som upassende. Seksuelle invitter - eller kanskje ogs trakassering - i forhold til yngre medarbeidere kan vre en slik frihet. Det er nok flest kvinner som utsettes for narsissistens oppblste selvbilde og ukritiske fremstt p sjekkefronten. Men ogs menn kan oppleve dette.


- Er du en ung mann, vil hun vie deg ekstra oppmerksomhet. Hun vil legge an en familir tone, kanskje foresl at dere spiser lunsj sammen. Under lunsjen blir hun litt privat, og du skjnner med ett at hun legger an p deg. Du reagerer med forblffelse, og kjenner deg trengt opp i et hjrne. Dessuten vet dere begge at du allerede er i et fast forhold. Du starter derfor prosessen med manvrere deg sknsomt og umerkelig ut av nettet hun spinner, uten at hun skal fle seg avvist. Det viser seg bli vanskeligere enn du hadde forutsett, for hun er penbart vant til f det som hun vil. Det blir derfor ndvendig for deg markere med et rlite "rykk" for komme deg ls, og du ber til hyere makter om at hun ikke merket hva som skjedde."

 

Ingen tler avvisning drligere enn narsissisten, for ingen blir lettere krenket. Og en narsissistisk krenkelse er ingen spk f i fanget. Krenker man en narsissist, gr man p et yeblikk fra vre en nr og fortrolig venn til bli en svoren fiende. Og dette kan skje uten at man forstr hva som egentlig har skjedd. P hvilken mte krenket jeg henne? Av den grunn har sjelden narsissisten nre, stabile vennskap over tid. Utlser man frst narsissistens raseri, er man ute i kulden for alltid.


"Selv om stemningen nok blir en tanke anspent etter din lille markering, hper og tror du at hun ikke forstod at du avviste henne. S du regner fortsatt med at du befinner deg i gruppen med de tolererte, og at det kun er et tidssprsml fr du fr din rettmessige plass blant de favoriserte. S feil gr det alts an ta."

 

Frykten narsissisten skaper p en arbeidsplass, gjr at det sjelden er sttte finne hos  kollegene. Alle er i samme bt, men ingen vger ta opp kampen. Nettopp denne kollektive frykten gir narsissisten mulighet til fortsette med sitt manipulative og destruktive spill.

 

"Det viser seg at nr vikariatet ditt utgr, fr du verken den faste stillingen du skte p, eller noen forlengelse av vikariatet. Din tid p denne arbeidsplassen er unektelig over, og du forstr ikke hva som kan ha skjedd. Nr du etter hvert fr erfare at mange drer - andre steder - ogs er stengt, gr det opp for deg at du har gjort en gedigen tabbe: Du har ftt henne som fiende.

Du har blitt gjenstand for narsissistens vrede."