hits

november 2016

Hvorfor det fortsatt beltelegges folk i psykiatrien

VG har gjennom flere reportasjer det siste ret tatt for seg bruken av skalt beltefiksering p psykiatriske sykehus i Norge. Avisen mener kunne pvise at det foregr ulovlig bruk av belter p flere psykiatriske institusjoner. Videre hevder avisen at enkelte kontrollkommisjoner aksepterer at en slik malpraksis skjer.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Nr benyttes beltefiksering

Beltefiksering er et tvangstiltak man har mulighet til benytte p en lukket, psykiatrisk sengepost, hvis man anser det som siste utvei for forhindre at en utagerende, psykotisk pasient skader seg selv eller andre. Fr man gr til det skritt beltelegge pasienten, skal man imidlertid frst ha forskt en rekke andre tiltak for roe situasjonen, uten lykkes.

Det er viktig huske at hvis en pasient er preget av psykotisk angst eller desperasjon, fordi vedkommende er overbevist om at han er i livsfare, kan det vre meget sterke krefter i sving. En psykotisk pasient som frykter for sitt liv, kan vre i stand til gjre stor skade p mennesker eller inventar.

Prosjektet p Lovisenberg sykehus

En prosjektgruppe p Psykiatrisk klinikk, Lovisenberg Diakonale Sykehus, nsket teste ut flgende hypotese: En kombinasjon av tidlig voldsforebyggende intervensjon, og fysisk fastholding ved utageringer, vil kunne erstatte beltefiksering i mange tilfeller.

Prosjektet ble sparket i gang i november 2013. I lpet av det neste ret klarte man redusere bruken av beltefiksering med hele 85%, gjennom ulike tiltak fra miljpersonalets side. Jeg gjentar: Man oppndde en reduksjon av beltelegginger p 85%!!!

Fysisk fastholding

Denne studien viser med all tydelighet at det faktisk lar seg gjre redusere bruken av beltefiksering. P mottaksposten til Lovisenberg sykehus ble bruk av belter i det store og hele erstattet av fysisk fastholding; ett personal satt seg p hver side av pasienten, og holdt ham fast i hver sin arm. Nr pasienten rapporterte om at han hadde ftt kontroll p sin trang til fysisk utagere, ble han sluppet ls. I gjennomsnitt varte fastholdingen bare i noen minutter.

Hvorfor lot prosjektet seg gjennomfre

Hvorfor lot dette seg gjennomfre p Lovisenberg sykehus? Vel, det er nok flere grunner til det. En viktig grunn er at det var (er) et meget kompentent fagmilj p mottaksposten. Personale hadde mye erfaring og kunnskaper, ikke minst nr det gjaldt hndtere pasienter med hy voldsrisiko.

Mange hadde jobbet sammen i  lang tid, de kjente hverandre godt, og de kunne lene seg p en visshet om en god samhandling. Dessuten var (er) lokalitetene egnet til dette; et relativt romslig og oversiktelig fellesmilj, og ikke for trange soverom.

Viktige forutsetninger

Et kompetent fagmilj og egnede lokaler er en forutsetning for at man skal kunne erstatte beltefiksering med noe som er mindre inngripende i en persons autonomi. Mangler en eller begge av disse faktorene blir det dessverre svrt vanskelig g bort fra beltefikseringen mange steder.

Det er et trist faktum at fagmiljene verken er gode nok eller stabile nok p mange psykiatriske sykehus. Det er for f sykepleiere/ vernepleiere p jobb, og man m kanskje ty til ekstravakter for f vaktkabalen til g opp.

Mannen som legges i belter

La oss si at en mannlig pasient legges i belter p dagvakten klokken 12.00. Bakgrunnen er en voldsom fysisk utagering, hvor et personal blir skallet i ansiktet, og blir pfrt nesebrudd og en kraftig hjernerystelse. Alarmen gr, og det blir et voldsomt basketak fr man fr kontroll over situasjonen. Pasienten viser imidlertid ingen tegn til roe seg ned, og det blir bestemt at han skal beltefikseres.

Klokken 17.00, dvs fem timer senere, tyder alt p at han har roet seg ned, men ingen kan selvflgelig vite dette med sikkerhet. De mest erfarne pleierne har vrt p dagvakt, og de har gtt hjem klokken 16.00. Flesteparten av de som har kommet p kveldsvakt, er ufaglrte ekstravakter.

Kanskje fler den ansvarlige sykepleieren at bemanningen og kompetansen ikke er bra nok til skulle takle en eventuell ny utagering fra pasientens side. Det velges derfor - i samrd med vakthavende lege - forlenge beltefikseringen til morgenen etter.

Hvem har det egentlige ansvaret

Er dette en veldig urimelig handling fra personalets side? Br ikke sykehusledelse og politikere i s fall ta sin del av skylden for at dette skjer? Handler dette ikke i bunn og grunn om at det skal vre et kompetent fagteam p kvelds - og nattevakten, ogs? I s fall m sykehuset og avdelingen gis de ndvendige ressurser til srge for at dette kan la seg gjennomfre.

Regional sikkerhetsavdeling

Ett sykehus som har kompetansen i rikt monn, er Regional sikkerhetsavdeling (RSA). Dette er det sykehuset i Sr-st-Norge som tar i mot de farligste pasientene innenfor psykiatrien. Selv om fagmiljet er sterkt, brukes det mye beltefiksering p RSA. Dette gjres fordi lokalitetene ikke egner seg for hndtere mennesker med hy voldsrisiko p en skikkelig mte.


Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark. Foto: Fred Heggen
 

Ja, bygningsmassen til RSA er dessverre ikke annet enn en utrangert og dysfunksjonell dinosaur ute p Dikemark, og noe mer enn dette har ikke de bevilgende myndigheter noen gang vrt villig til tilby de farligste, psykiatriske pasientene. Siden lokalene er spass drlige, vil de ansatte vre veldig utsatt for voldshandlinger fra pasientenes side. Av den grunn har man derfor mttet holde enkelte pasienter beltefiksert over lang tid.

Kontrollkommisjonen har reagert

Det er ikke riktig at sykehusets Kontrollkommisjon ikke har reagert p dette. Kommisjonen har ppekt at slik beltefiksering ikke er i trd med lovverket, men den har ogs funnet det vanskelig skulle beordre stopp i beltefikseringen av visse pasienter. Dette fordi man flere ganger har erfart at disse pasientene da vil benytte frste og beste anledning til forske skade personale s alvorlig de bare kan.

Media m se p helhetsbildet

Man m gjerne kritisere bruken av beltefiksering p psykiatriske sykehus, og g til frontalangrep p psykiatrien. Media har utvilsomt en viktig rolle som samfunnets vaktbikkje. Og vi har dessuten en helseminister som ikke er vond be om komme p banen nr psykiatrien legges p hoggestabben.

Men hvis media velger lsrive en enkelt prosedyre fra helheten, og  ikke forsker se denne prosedyren i sammenheng med de totale ressurser som tilfres psykiatrien, blir resultatet ikke noe annet enn sensasjonsoppslag.

Hvorfor stiller ikke en avis som VG sprsml ved den systematiske nedbyggingen av lukkede, psykiatriske sengeplasser som n har foregtt i mange tir? Er ikke avisen nysgjerrig p hvem det er som skal ta seg de psykotiske, de maniske eller de farlige pasientene nr det snart ikke finnes lukkede sengeplasser igjen?

Hvorfor rettes ikke noe av fokuset mot den stadig mer hplse oppgaven det er, skulle gi psykiatriske pasienter en god og human behandling, nr man ikke har rd til bygge opp en solid fagkompetanse, eller nr man ikke har rd til erstatte en  antikvarisk bygningsmasse med moderne, hensiktsmessige lokaler?

Dette handler om penger

Jeg tenker at de fleste politikere og byrkrater vet hvor skoen egentlig trykker i dette sprsmlet. De vet meget godt at dette handler om penger, og at en god psykiatri vil koste mer enn man er villig til bruke av konomiske midler. Derfor skjer det ogs svrt lite mange steder nr det gjelder kompetansehevning eller utskiftning av bygningsmasse. Og derfor ser man en altfor liten reduksjon i bruken av beltefiksering i Norge.

Nr kollegene blir fienden

"Hun hadde ftt drmmejobben. Og enn var hun ikke fylt tretti. Hun hadde vrt s stolt da hun fortalte det til T., og han hadde respondert med lfte henne i vret. Ektemannen hennes smilte fra re til re, og det varmet henne se ham s glad p hennes vegne."

Two women in conversation at the office Arbitsplatz
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Gleden ved f en jobb

Det er vel f ting som gir strre glede hos en person enn f jobben man har skt p, sannsynligvis i konkurranse med mange andre jobbskere. Det at man fr jobben, betyr jo at man har blitt foretrukket. Det betyr at man har de ferdigheter eller egenskaper som arbeidsgiveren mener en person som skal besitte nettopp denne stillingen, br ha. 

Frste dagen

"Frste dagen i den nye jobben gav henne en god flelse. Hun hilste p sine nye kolleger, og alle gav henne en varm velkomst. Hun flte seg virkelig velkommen p sin nye arbeidsplass. Nrmest fra dag en kjente hun en tilhrighet hun aldri tidligere hadde opplevd. Her vil jeg vre, tenkte hun."

De vonde kommentarene

"Men det tok ikke s veldig lang tid fr ting begynte skurre. Og hun forstod ikke hvorfor. Hun spurte seg selv om hun hadde gjort noe feil, men hun kunne bare ikke forst at hun skulle ha sagt noe, eller oppfrt seg p en mte, som kunne ha provosert noen. Det som sret henne mest, var enkelte kommentarer fra et par av arbeidskollegene. For kommentarene var rett og slett ondskapsfulle, og handlet om henne som person."

"Hun forskte riste av seg de vonde opplevelsene, og tvang seg selv til tenke at dette var bagateller som var uten betydning. Men s kom det flere kommentarer, srlig fra R. og A., og det begynte tegne seg et mnster. Devalueringen og latterliggjringen ble satt i system, og det ble stadig vanskeligere late som ingenting. Men hun klarte beholde masken, og tok ikke igjen."

Unnvikende personlighet

Nr man velger overse negative kommentarer eller karakteristikker fra kolleger, eller fra andre mennesker, betyr det som oftest at man har en unnvikende personlighetsstil. Man har tidlig i livet lrt seg at det tryggeste er overse krenkelser.

Det var under oppveksten kanskje aldri  lov til ta igjen. Det var kanskje forbudt markere egne grenser mot omgivelsene. Man forstod snart at de nre omsorgspersonene forventet at man skulle undertrykke trangen til st opp for egne rettigheter og egen integritet. Man ble ekspert p filtrere bort grenseoverskridende eller krenkende ytringer eller handlinger, og i stedet late som om man var usrbar.

Mistrivselen begynner sette sine spor

"Gradvis gikk det opp for henne at hun ikke lenger gledet seg til g p jobb. Hun kunne kjenne p en intens kvalme nr hun nrmest seg arbeidsplassen, og for frste gang i livet fikk hun problemer med nakken. Smertene fra nakken frte etter hvert til konstant nedstemthet.

Noen ganger flte hun seg rett og slett mobbet. En ting var kommentarene fra R. og A. som sttt og stadig rammet henne under beltestedet. Noe annet var de ondskapsfulle hendelsene som bare skjedde, og som ingen tok ansvar for. Hun hadde aldri blitt Face-raped tidligere, men n skjedde det to ganger p kort tid. Den ene gangen var det skrevet p FB- veggen hennes: Er klam i hakket, glad det snart er helg. Det var vondt se de skadefro smilene p kollegene som befant seg i det samme kontorlandskapet. Enda vondere var det skulle forklare svigermor, ssken og nre venner at dette var bare noe gode arbeidskolleger hadde funnet p. Som en uskyldig spk.

En gang fant hun en pose med halvrtne reker i den ene kontorskuffen sin. En annen gang var det noen som hadde gjennomdynket kontorstolen hennes med vann.

Men mer enn de konkrete hendelsene var det de subtile krenkelsene hun syntes det var vanskelig skulle forholde seg til. Det at man stadig glemte invitere henne med p sosiale settinger som hennes kolleger tok del i. Det var ikke lett komme p jobb mandag morgen, og forst at kollegene hadde vrt p hyttetur i helgen. En hyttetur hun aldri hadde blitt varslet om. Hun flte seg maktesls, og det begynte bre seg en nummenhet i kroppen hennes."


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Mobbing p arbeidsplassen

Mobbing p arbeidsplassen er nok mye mer vanlig enn hva man har trodd. Mens mobbing p skolen har ftt et verdifullt fokus de siste rene, har ikke mobbing i yrkeslivet blitt gjenstand for en tilsvarende oppmerksomhet. Mobbingen kan skje subtilt, eller den kan vre helt penlys.

Er man i en skolesituasjon, forventes det nrmest at man skal rope ut sin fortvilelse over vre et mobbeoffer. I arbeidslivet er det dessverre annerledes; her forventes det, utrolig nok, at man skal tle vre i denne rollen. I tillegg er det mye skam forbundet med vre den som blir mobbet. 

Sjefen m p banen

"Hun forskte snakke  med R. og A., men de s tvers gjennom henne, som om hun skulle ha vrt luft. De forskte ikke en gang skjule at de betraktet henne som om hun var deres fiende, og at de ville ha henne bort fra arbeidsplassen.

Da hun forstod at hun ikke kom noen vei med de to kollegene, bestemte hun seg for at hun mtte g til sjefen. Hun ville imidlertid ha ektemannens aksept fr hun gikk til dette skrittet. Hun tok det opp med T. flere ganger, men hun flte at hun ikke ble tatt p alvor. Det virket i stedet som om han tok R. og A. i forsvar, ved at han forskte bagatellisere og uskyldiggjre handlingene deres. Hun hadde ikke forventet dette fra ektemannens side, og hun flte det p mange mter som et svik."

Plikten til sttte

Har man vrt utsatt for urett, er det vondt ikke f sttte og forstelse fra ektefelle, venner eller familie. Det er nettopp i slike situasjoner det er viktig f en bekreftelse p at de som str en nrmest, stiller opp for en. Selvflgelig kan en situasjon fortolkes p flere mter, men dette er ikke viktig s lenge en venn, kollega eller et familiemedlem opplever situasjonen som vond og urettferdig. Der og da br man vise sin sttte og lojalitet ved backe opp vedkommende, og skape litt hp. Senere, nr ting kanskje har roet seg noe, kan man heller drfte de ulike fortolkningene, og se om det var ting som kunne vrt gjort annerledes fra noen av partene.

Den avvisende sjefen

"Til tross for manglende sttte fra T., gikk hun til sjefen for forklare seg om den vanskelige situasjonen p arbeidsplassen. I begynnelsen av samtalen var sjefen tilsynelatende lydhr og empatisk, men gradvis endret han seg. Han ble mer avvisende og brysk, og lot henne sitte igjen med flelsen av vre en slags oppvigler.

Han gjorde tegn til ville avslutte samtalen, og igjen kjente hun p den kroppslige nummenheten. Hun forstod at hun ikke kom noen vei hos sjefen, og idet hun forlot kontoret hans, visste hun at hun hadde tapt. Hun fikk ingen sttte. Sjefen hadde tatt parti for R. og A.."

En vanskelig balansegang

Er man sjef, kan det mange ganger vre vanskelig skulle mekle mellom sine underordnede. Man plikter likevel se p en arbeidskonflikt med pne yne, og vise forstelse for den av partene som fler seg utsatt for urett eller krenkelser. Ved vise en slik forstelse kan spenningen reduseres, det interpersonlige trykket vil kunne senkes, og det kan vre mulig utarbeide lsninger som begge parter kan leve videre med.

Velger man i stedet behandle den fornrmede part nedverdigende, og arrogant avvise vedkommendes opplevelse av situasjonen, kan dette fre til en eskalering av konfliktnivet.

Sykmeldingen

"Det ble umulig for henne g p jobben. Hun hadde heldigvis en klok og forstelsesfull fastlege, som tok henne p alvor. Han rdet henne til sykmelde seg, og hun fulgte hans rd. Ukentlig hadde hun samtaler med fastlegen, og gradvis mtte hun innse at hun nok aldri ville vende tilbake til sin gamle arbeidsplass. De samme menneskene jobbet fortsatt der, og ingenting tydet p at  sykmeldingen av henne hadde gjort de av kollegene som mobbet henne, mindre fiendtlige.

Hun mtte derfor tenke p sin psykiske og fysiske helsetilstand, og finne seg jobb et annet sted. P en mte var jo en slik reaksjon det samme som si at mobberne hadde vunnet, men hva annet kunne hun gjre, hvis hun ville unng g til grunne? Heldigvis dukket det opp et akseptabelt jobbtilbud fra en konkurrerende bedrift, og hun valgte g for dette. Det skulle vise seg at det var et riktig valg hun tok."

Skammen som flger

Mange som opplever mobbing p arbeidsplassen, velger slutte i jobben. Eller de fler seg presset til avslutte arbeidsforholdet. Det kan vre vanskelig fortelle sin fastlege at grunnen til at man ikke kan g tilbake p jobben, er en mobbing satt i system. Skammen som flger med denne kjensgjerningen, er vanskelig takle. Lettere er det derfor skylde p en vond rygg, eller en uforklarlig tretthet og kraftlshet, nr man ber om en sykmelding.

Det er veldig trist at det i 2016 foregr en utstrakt mobbing p norske arbeidsplasser. Enda tristere er det at mennesker skal fle skam over bli utsatt for dette.

 

Vi sker alle mot det trygge

Alle sker vi mot det trygge. Vi vil ha det vi kjenner, det vi har blitt vant til. Dette gjelder ikke minst i relasjonelle sammenhenger. Et barn vil ske trygghet hos sine nre omsorgspersoner. En voksen vil velge en partner som representerer bevisste eller ubevisste erfaringer.

Mother and daughter having
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Drmmen om det gode liv

De aller fleste mennesker har en drm om lykkes i livet. Dette gjelder bde privat og yrkesmessig. Attraktiv partner. Meningsfull jobb. Stabilt familieliv. God konomi.

Veien til det gode liv kan imidlertid vre brolagt med en rekke utfordringer, og kanskje blir veien bde lang og kronglete. Du er likevel fast bestemt p lykkes. Du forventer av deg selv at du skal n ditt ml. Og kanskje merker du at ogs omgivelsene forventer dette av deg.

Forventninger

Forventninger kan vre stimulerende, prestasjonsfremmende og energiskapende. De kan f deg til ta nye skritt fremover, og til gjre ytterligere forbedringer. De representerer p en mte en anerkjennelse av at du fortsatt har et vekstpotensiale.

Samtidig kan det vre en hrfin balanse mellom forventninger som er positivt ladet, og et forventningspress som fles som en belastning.

Forventningspress

Det er ingen tvil om at det kan vre strevsomt hele tiden skulle leve med et indre og ytre forventningspress. For noen blir et slikt forventningspress umulig takle, og resultatet blir at han avbryter utdannelse eller yrkeskarriere. Nye valg gjres, og kanskje er disse valgene mer i samsvar med hans karaktertype, evner eller fremtidsdrmmer.

Tryggest p bunnen

Eller han velger melde seg helt ut av alt. Han lar seg falle ut av skolegang eller yrkesliv, og sker mot "bunnen," for der kunne unnslippe forventningspresset. Ved slutte fungere p flere av livets viktige arenaer, og kanskje samtidig legge an en lite konstruktiv livsstil, vil  det med tiden ikke vre noen som forventer noe av ham. Omgivelsene resignerer, og lar ham f vre i fred.

Hans egne forventninger til seg selv druknes i et hav av selvforakt og selvhat, etterfulgt av lindrende selvmedlidenhet. Det blir plutselig helt umulig tenke p ta seg sammen.

sad and lonely teenager with hidden face sitting in the night park
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Etter hvert blir han s vant til vre der han er, at selv den minste antydning til bevegelse opp og frem, vil oppleves som en ubehagelig distraksjon, som m torpederes umiddelbart. Fordi et skritt i riktig retning kan medfre risiko for en nyetablering av forventninger. Og er det noe han vil unng, s er det en ny omgang med forventningspress. Det er tryggest vre p "bunnen."

 

Nr bedring i terapi fles utrygt

P samme mte kan det bli bedre gjennom terapi fles utrygt. Bedring av hennes psykiske helsetilstand vil nemlig fre til et bedret funksjonsniv. Fungerer hun bedre, forventes det at hun tar tak i livet sitt.

Plutselig begynner noen stille krav til henne. Hun m ha bolig, og hun m kanskje i arbeidstrening. Hun kan ikke lenger ske tilflukt i rollen som psykiatrisk pasient. Hun har fortsatt sine problemer stri med, men hun regnes ogs som en vanlig samfunnsborger. Samfunnet forventer at hun gir sitt bidrag.

Alt dette er utrygt. Og som de fleste andre forsker hun unng det utrygge.

Careful psychiatrist giving box with paper tissues to her patient
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Negativ terapeutisk reaksjon

I en terapeutisk setting vil man som behandler stusse over at det tilsynelatende ikke skjer noen bedring av pasientens psykiske helsetilstand. Ethvert forsk p gi pasienten hp frer tvert i mot til en negativ respons, en protest. Ppeker man overfor pasienten at hun har gjort fremskritt, utlser det en motstand mot den videre terapeutiske prosessen. Pasienten vil aktivt motarbeide enhver form for bedring.

Sigmund Freud kalte dette fenomenet for en negativ terapeutisk reaksjon, og han mente det hang sammen med en ubevisst skyldflelse fra pasientens side.

Ikke sjelden vil en pasient som fremviser en negativ terapeutisk reaksjon, utvikle et fiendtlig konkurranseforhold til behandleren. Tolker behandleren det reduserte symptomtrykket hos pasienten som et tegn p bedring, vil pasienten protestere heftig mot en slik tolkning. Grunnen til en slik reaksjon kan vre frykten for henholdsvis suksess og fiasko, mente Freud. Og hva betyr det?

Suksess og fiasko

Jo, det betyr at hvis behandlingen virker, og hun blir bedre, forventer alle at hun n for alvor skal ta fatt p livet sitt. Nr dette skjer, kan hun oppn suksess, eller hun kan bli en fiasko. Begge deler fles utrygt for henne.

Blir livet hennes strlende og suksessfullt, str hun i fare for bli gjenstand for den samme misunnelsen som hun selv fler overfor mennesker med suksess (som behandleren). Ender hun opp som en taper, som en fiasko, frykter hun at andre kan fle trang til knuse henne, p samme mte som hun selv nsker knuse andre som opplever mislykkes.

N kan det sikkert vre ulike meninger om denne forklaringen, men at det i mange tilfeller hvor terapien kjrer seg fast, er innslag av bde misunnelse, innestengt aggresjon, og frykt for skulle mislykkes, br det vre liten tvil om.

Uansett, pasienten ser en fordel i opprettholde status quo i terapiprosessen. P den mten eliminerer hun forventningspresset. P den mten forblir hun i en posisjon hvor hun fler seg trygg.

Vi har alle vre roller

N er det ikke bare han som melder seg ut av det ordinre samfunnslivet, eller hun som frykter bli bra i terapien, som har funnet sine roller. Nei, vi har alle vre roller, og ofte fles det trygt forbli i disse. Som oftest fungerer dette fint, men det er alts tilfeller hvor endring av rollen br skje. Men at en slik prosess kan ta tid, og vre srdeles ressurskrevende, br man ta inn over seg. Og forholde seg til.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Menn som hater kvinner

Hvordan skal man forklare at en mann dreper sin kvinnelige partner fordi hun vil forlate ham? Hva er det som fr denne mannen til overstyre alt som finnes i ham av innebygde hemninger mot bruk av vold, og avslutte kvinnens liv?

one couple man killing woman with knife in silhouette studio isolated on white background
Foto: Colourbox
 

Partnerdrap i Norge

En underskelse gjort av journalister i VG ganske nylig viste at det siden r 2000 har blitt begtt 150 partnerdrap i Norge. 90 prosent av ofrene i disse partnerdrapene var kvinner. De fleste av drapene ble begtt i forbindelse med samlivsbrudd.

resdrap bare for dem som ikke er norske?

Partnerdrap begtt av menn som ikke er etnisk norske, har man lett for kalle resdrap. Et resdrap er med andre ord et fenomen som kjennetegner fremmede kulturer. Har vi vrt vant til tenke. Etnisk norske menn begr rett og slett ikke resdrap, m vite. Nei, nr en nordmann har drept sin kvinnelige partner, har vi i stedet pleid kalle det en familietragedie. N kan det imidlertid se ut som om betegnelsen partnerdrap har begynt erstatte dette begrepet.

Kan man virkelig snakke om en familietragedie hvis far dreper mor? Ja, selvflgelig er det en familietragedie, men frst og fremst er det en tragedie for mor. Hun frarves faktisk livet. Dernest er det en tragedie for eventuelle barn, som plutselig har mistet sin mor. Kanskje lever det ogs mennesker som n har mistet sin datter. Eller sster. Hun som ble drept, var hun ikke ogs bestevenninne eller kollega?

 

Uansett hvordan man vrir og vender p det, s er far bare en simpel drapsmann. Av respekt for offeret/ ofrene br han da ogs kalles det - en drapsmann - nr pressen omtaler saken.


Foto: Colourbox
 

Samlivsbrudd

Hvorfor skjer disse partnerdrapene? Underskelsen som VG refererte fra, viste at risikoen for bli drept av sin mannlige partner var hyest like fr, under, eller like etter at samlivsbruddet var et faktum.

Kvinnen bestemmer seg for g fra mannen, og mannen velger drepe henne.

(For ordens skyld; verden er ikke svart-hvit, og virkelighetsbildet er nok mer nyansert. Eksempelvis kan ogs kvinner vre voldelige, og ogs kvinner kan drepe sine partnere. Men dette innlegget handler alts om menn som dreper.)

Nr kvinnen blir et trofe

Det er en kjensgjerning at mange menn betrakter sin kvinnelige partner som sin personlige eiendel. Kvinnen gr nrmest inn i rollen som et trofe. Det kan vre vanskelig gi avkall p et trofe. Og det kan vre utlelig tenke seg at dette n kan tilfalle en annen mann.

Nr en mann mister kontrollen over sin kvinne, er det mange faktorer som kan spille inn. En kvinne som gr sine egne veier, rokker naturlig nok ved patriarkalske normer og tradisjoner som kan vre internalisert hos mannen. Hele hans tankegang kan derfor bli utfordret.

Samtidig str hans re p spill. Ved at hun velger g i fra ham, synliggjr hun brutalt at han ikke lenger kontrollerer henne. Han kan fle at hun vanrer ham ved ignorere hans maskulinitet. Bruddet kan sledes gi ham en enorm skamflelse.

Internasjonale studier viser at partnerdrap kan skje nr mannen fler han mister kontrollen over kvinnen.

Ofte er det vold forut for drapet

Drapet kommer som oftest ikke som lyn fra klar himmel. Ikke sjelden har det forut for drapet vrt langvarig voldsbruk, og kvinnen kan flere ganger ha vrt i kontakt med politiet og barnevernet. Motivet for volden har ofte vrt opprettholde kontroll og eierskap over den kvinnelige partneren. I etterpklokskapens lys kan man ikke sjelden sprre hvorfor ingen intervenerte fr tragedien var et faktum.

For ikke s lenge siden ble en 37 r gammel thailandsk kvinne og hennes 12 r gamle snn drept i sitt hjem. Drapsmannen var kvinnens etnisk norske ektemann. Foranledningen var at kvinnen ville bryte ut av ekteskapet. Kvinnen hadde kort tid fr hun ble drept, vrt i kontakt med svel Krisenteret som politiet. Ingenting ble gjort.

 

For noen mneder siden ble en 41 r gammel kvinne skutt av sin ektemann dagen etter at hun varslet at hun ville g i fra ham. Fra kloss hold skjt han henne i brystet med en jaktrifle. Et uhell, kalte han det. Et uhell. Verken mer eller mindre.

Minoritetskvinner

Kvinner og barn som sker tilflukt p krisesentre har ofte vrt utsatt for mange typer vold, herunder grove trusler. Et flertall av de kvinner som kommer til krisesentrene, har minoritetsbakgrunn, og de har et snevert sosialt nettverk.

Ofte er de usikre p sine rettigheter, og hva som kvalifiseres som vold i Norge. Det er av den grunn viktig at politiet stille de riktige sprsmlene nr kvinnene oppsker dem.

Om krysse en hellig grense

Alle mennesker vet at det er galt bruke vold. Alle vet at det er enda verre drepe noen. Det er grunnen til at de aller fleste mennesker aldri begr drap. Et drap betyr avslutte et annet menneskes liv. Det er en handling som innebrer noe endelig. Noe som ikke kan omgjres. Selv i krig kan mennesker kvie seg for drepe.

Nr en mann derfor tar avgjrelsen om drepe sin kvinnelige partner, fordi hun utfordrer hans selvbilde, og fratar ham kontrollen over henne, gjr han noe han meget godt vet er galt. Forbudt. Ondskapsfullt. Likevel gjr han det, tilsynelatende uten blunke. For s kalle det et uhell. Eller si: Det svartnet for meg.

Den narsissistiske vreden

Hvordan er det mulig passere denne internaliserte, utvetydige grensen mellom riktig og galt, og drepe et annet menneske, bare fordi hun vil g fra ham? Det er utvilsomt en voldsom narsissistisk vrede som rrer p seg, men er dette forklaring god nok? Han opplever en dramatisk krenkelse, javel, men han har helt sikkert opplevd bli krenket flere ganger tidligere i livet, uten at han valgte drepe. S hvorfor akkurat n?

Kan det under den enorme krenkbarheten ligge et latent hat mot kvinner? Kan han ha i seg et underliggende hat mot kvinner generelt, som n kommer til overflaten, og som n rettes mot kvinnen som vil forlate ham. Som vil frata ham hans re. Som vil gjre ham til latter.

Frykten for bli ledd av

Kanskje er det sant det som ofte sies, at noe av det verste en mann kan utsettes for, er bli gjort til latter. Det kan selvflgelig bare vre en myte, men det sies alts at det en mann frykter mest ved sin kvinnelige partner, er at hun skal le av ham.

For kvinnen skal det vre litt annerledes. Det  hun visstnok frykter mest ved sin mannlige partner, er at han skal drepe henne.