hits

oktober 2013

Den (v)onde sjalusien

"Det begynte med en fornemmelse av at noe var galt; hun ble mer fjern og alvorlig. Han tenkte det ville g over, men det skjedde ikke. Hun fikk en kulde over seg som han ikke tidligere hadde erfart hos henne. Hun avviste ham seksuelt, men det hadde hendt fr, ogs. N stivnet hun imidlertid til bare han berrte henne fysisk. Mistanken om at hun hadde en annen, oppstod naturligvis umiddelbart."

 

Sjalusi kommer av det greske ordet zelos, som betyr misunnelse. Det er likevel stor forskjell p sjalusi og misunnelse. En sjalusi inneholder mer emosjonell kraft, og kan romme mange flelser p en gang: Vantrohet. Sorg. Skuffelse. Sinne. Krenkelse. Hevnlyst.


Foto: Fred Heggen

"Han tok det opp med henne flere ganger - spurte henne rett ut om hun hadde et forhold p si. Hun nektet plent, men han trodde ikke p henne. Han begynte lure p hvem det kunne vre. En av deres felles mannlige venner? En arbeidskollega? En hun hadde truffet p byen? "

Sjalusien representerer et urinstinkt som kan komme til syne allerede i spedbarnsalder. Barnet som blir sjalu p far, fordi han stjeler mors oppmerksomhet. Barnet som i fars yne ubevisst registrerer at denne sjalusien kan g begge veier. Det er heller ikke uvanlig at ssken kan bli sjalu p hverandre. Ofte fordi den ene fler seg tilsidesatt i forhold til oppmerksomhet og gunst fra foreldrenes side. Senere i livet kan sjalusien dukke opp i flere sammenhenger, men strst plass tar den nok i erotiske forhold.

 

"Det som hadde begynt som en mistanke, ble snart en besettelse hos ham. Han var sint, redd og krenket p en gang. Noen forskte ta fra ham kona. Noen var i ferd med delegge livet hans. Han klarte nedkjempe panikken som holdt p overvelde ham, og gjorde seg klar til kjempe for det som var hans. Ingen skulle f ta henne fra ham. Hevntrangen meldte seg; noen skulle f svi for dette."

Sjalusi handler om beskytte sine egne behov, og er et flelsesuttrykk som kommer nr man forventer - eller frykter - tap av noe som er viktig: Oppmerksomhet. Vennskap. Kjrlighet. Anseelse og posisjon. Materielle goder. Sjalusien blir da et indre forsvarsverk som reises instinktivt for kunne mte trusselen man str overfor. Trusselen om miste en ektefelle eller en god venn. Eller en god posisjon i firmaet. Til en annen.

 

"Han begynte overvke henne. Fulgte etter henne til jobben. Kom p uventet besk p arbeidsplassen hennes. Srget for komme tidligere hjem enkelte ettermiddager. Sluttet g ut med gutta. Han holdt seg rett og slett i nrheten av henne.
Han var der nr hun snakket i telefonen. Holdt seg tett inntil henne de gangene de var invitert bort. Han fulgte med p alt hun gjorde og sa. Han noterte seg hvem hun smilte til, og hvem som smilte tilbake. Selvflgelig merket hun dette, men det gikk faktisk noe tid fr hun reagerte. "Kanskje hun liker at jeg viser henne oppmerksomhet", tenkte han. Det viste seg ikke stemme. Hun truet ham med skilsmisse."

 
Evolusjonspsykologien vil nok si at sjalusi har vrt en viktig emosjonell reaksjon i forhold til det sikre egen behovstilfredstillelse. Mannen trengte en kvinne for fre slekten videre, og sjalusien var et middel for holde hans kvinne unna rivalene. Slik kunne han kontrollere at det var hans sd som stod for befruktningen. For ta seg av og forsrge en barneflokk var det ndvendig vre to voksne, s ingen av dem kunne risikere miste den andre. I et moderne samfunn vil det vre fullt mulig ta seg av barn selv om man er enslig. Sjalusien er likevel med oss, som et seiglivet urinstinkt.

 

"Hvordan det var for ham frste gangen han leste tekstmeldingene p telefonen hennes? Han hadde allerede pnet posten hennes en stund, s det var egentlig ingen stor overgang. Han flte likevel at det snoke i telefonen hennes, innebar krysse en indre, moralsk grense. S han satt nok igjen med en litt drlig flelse. Denne var til gjengjeld veldig forbigende."

Den alminnelige sjalusien - som de fleste av oss har opplevd i parforhold - er neppe skadelig i seg selv. Det reagere med sjalusi er jo unektelig et tegn p at man bryr seg om - vil holde fast ved - et annet menneske. Problemer oppstr frst nr sjalusien tar overhnd. Nr den begynner leve sitt eget liv. Uten vre tilgjengelig for motforestillinger.

 

"Han klarte etter hvert komme seg inn p pc'en hennes, og fikk sjekket korrespondansen. Det at han ikke fant noe kompromitterende der, styrket bare mistankene hans om at hun hadde en annen. Han skaffet seg ogs en programvare som gjorde det mulig spore mobiltelefonen hennes, slik at han til enhver tid kunne ha oversikt over hvor hun befant seg."

Balansegangen mellom "sunn" sjalusi og overdreven sjalusi kan vre hrfin. Det skal lite til fr man vipper over p feil side. Noen er mer sjalu enn andre, og enkelte forhold ryker som en flge av dette. Det er vondt vre sjalu. Det fles heller ikke godt nr man blir utsatt for en sjalu partner. Som aldri kan bli kvitt mistanken om utroskap.

 

"Ettersom flelsen av vre utsatt for lgn og svik vokste seg stadig sterkere, mtte han bare erkjenne at dette nok hadde pgtt i mange r. At utroskapen hennes hadde startet tidlig i forholdet deres. At hun hele tiden hadde hatt andre menn p si."

Det finnes ogs mennesker som hevder de aldri blir sjalu. Hvis s er tilfelle, hva er det disse menneskene har - eller mangler - sammenliknet med det store flertallet som kjenner p sjalusien flere ganger i lpet av livet? Kan det vre s enkelt som at fravr av sjalusi handler om konstant tilstedevrelse av indre trygghet og god selvflelse? Eller er det slik at sjalusien hos disse har blitt erstattet av likegyldighet?  For er ikke nettopp likegyldigheten sjalusiens motstykke?


"Erkjennelsen av ha levd sammen med en hore i alle disse rene, var vanskelig takle, men samtidig hadde den en befriende effekt. Han visste n hva han hadde forholde seg til. Han visste at hun som var hans kone, knullet andre menn. Hele tiden. Ikke bare nr hun var p julebord, men overalt: P jobben. Helsestudioet. I bilen. Nr hun beskte moren sin.  Han tenkte p smittefaren hun hadde utsatt ham for, og fryktet han var blitt HIV-smittet. Hadde hun gitt ham ddsdommen?"

Personlig har jeg vanskelig for forst at det kan vre mulig aldri fle sjalusi. Det er likevel liten tvil om at sjalusi handler mye om egen selvflelse og identitet. Mennesker med drlig selvbilde og skjr identitetsflelse vil ofte ha lett for bli sjalu.
Lav selvflelse kan vre forbundet med utrygghet i relasjoner, fordi man hele tiden er redd for at tilknytningen - forholdet - til den andre vil g i stykker. Kan noen virkelig elske meg? Er jeg god nok? Er det jeg som blir foretrukket?


"Hvordan kunne han egentlig vite at han var far til sine barn? Ingen av dem liknet forresten noe srlig p ham. Som den naive dusten han hadde vrt, hadde han ikke reflektert noe over dette tidligere. Men n var det ikke lenger noen tvil. Barna var ikke hans. Hora hadde rett og slett lurt ham."

Ikke sjelden er personer som sliter med en overdreven sjalu, selv i stand til bedra sin kjreste eller ektefelle over en lav sko. Kaldt og kynisk bedriver de en notorisk utroskap, mens de samtidig har srget for ha full kontroll p hjemmebane. Kan hende handler ogs dette om en grunnleggende, indre utrygghet i forhold til varige relasjoner. Man sker bekreftelse p at man er en person som kan bli elsket, gjennom stadig nye erobringer.


"Hvordan hadde hun klart holde det skjult for ham i alle disse rene? Han forstod at hun aldri ville ha klart dette uten f hjelp fra andre. Venninnene, arbeidskollegene, moren, fastlegen. De hadde alle visst om det. De var alle delaktige i dette komplottet. Men n var det nok! Han bestemte seg for sette en stopper for nedverdigelsene. En gang for alle. Og han visste hva han mtte gjre."

Blir sjalusien altomfattende, kalles den Sjalusi paranoia. Den regnes da som en vrangforestillingslidelse - en paranoid psykose. Personen som utvikler denne lidelsen, mister kontrollen over sin sjalusi, og utvikler fastlste vrangforestillinger om partnerens angivelige utroskap. Etter hvert som intensiteten i disse vrangforestillingene - symptomtrykket - ker, ker ogs risikoen for at personen skal handle i samsvar med den forvrengte virkelighetsforstelsen. Voldsepisoder kan bli resultatet, i verste fall drap.

 

 

Forteller du sjefen din at du har en psykisk lidelse?

Vel, det er sannsynligvis ikke det frste du forteller. Aller helst nsker du nok holde denne hemmeligheten for deg selv. Men hva gjr du hvis den psykiske lidelsen frer til et sykefravr av noen ukers varighet?

Kanskje er det tilbakevendende depresjon du sliter med. Eller en angstlidelse. Kan hende har du en bipolar sykdom, som periodevis gjr deg arbeidsufr.

Men det er egentlig ikke s viktig hva slags lidelse du har. Poenget er at denne gangen gikk du virkelig ned for telling, og det ble ndvendig med en innleggelse p psykiatrisk avdeling.

Kun dine aller nrmeste vet om dette, og slik m det vre. Ingen andre m f vite. Bare slik blir det mulig leve videre med skammen, tenker du.


S dere klarer holde innleggelsen hemmelig for storfamilie, venner og naboer. Det er egentlig ganske lett. Mye lettere enn det skulle mte opp p arbeidsplassen igjen. Etter fire ukers fravr. Og der mte kollegene. Sprsmlene som vil komme:

Hvor har du vrt? Hva har skjedd? Det er vel ikke noe alvorlig?

Og nr du har smilt tappert, og fremfrt den forklaringen du p forhnd har pnsket ut, s vet du at du har det verste igjen. N skal du nemlig inn til sjefen, som sitter med sykemeldingen din foran seg. Sjefen som ser granskende p deg, og hper du p eget initiativ vil fortelle hvorfor du har vrt borte disse ukene.

Du vet du ikke har plikt til opplyse om grunnen til ditt sykefravr, men du kjenner samtidig at sjefen forventer av deg at du kommer med en forklaring. Hva gjr du, da? Hva sier du til din overordnede?


Nr en sykemelding skrives, er det kun NAV som vil f tilgang til diagnosen. Arbeidsgiverens eksemplar sier alts ingenting om hvorfor du har blitt sykemeldt. Men sykemelders navn, yrkestittel og arbeidsadresse er synlig ogs for arbeidsgiveren.

S har du vrt innlagt p sykehus, vil dette komme frem av sykemeldingen. Hvis du ikke har ftt fastlegen din til sykemelde deg, da. Men det hadde du ikke tenkt p. Og sjefen din ser n at sykemeldingen er skrevet av en lege p Lovisenberg Diakonale Sykehus.

S du m foreta et valg. Enten forteller du sannheten, eller du m lyve.

Der og da frister det kanskje servere en liten usannhet. Du sier du har vrt innlagt p sykehus p grunn av en somatisk sykdom. Er du virkelig oppfinnsom, sier du at du plutselig ble innkalt til en lenge planlagt operasjon. (Av den grunn fikk du ikke gitt beskjed om dette til arbeidsgiveren.)

Problemet er bare at den psykiske lidelsen du lever med, kan dukke opp igjen senere. Den kan fre til nye sykefravr. Og hva sier du til sjefen hvis den dagen skulle komme? Nei, du erkjenner at det lyve om fravrsgrunnen kun vil utsette problemet.

Du bestemmer deg derfor for vre rlig. Du tar sats og kaster deg ut i det:
Jo, du skjnner, jeg har en psykisk lidelse som av og til setter meg ut av spill. Stort sett klarer jeg hndtere sykdommen, men en sjelden gang gjr den meg arbeidsufr for en liten periode.

N har du sagt det! I lpet av noen f sekunder har du blottlagt hemmeligheten du har vernet om i s mange r. Det er ingen vei tilbake!

Du hadde sett for deg det verste: Sjefen ser p deg med et hnlig blikk, og du kjenner allerede flelsen av vre en utsttt. En som er svak. En som ikke leverer. En som er p vei ut. Som vil vre den frste som m g hvis noen visker ordet nedbemanning.

Det er bare et tidssprsml fr ogs kollegene dine fr vite at du er et psykiatrisk kasus. Et kasus som hrer hjemme p galehus. Du hrer allerede de iskalde baksnakkelsene, den skadefro latteren. Du fler den tause forakten, og ser for deg en ensom tilvrelse den tiden du fortsatt fr lov til fortsette i jobben din.

Men livet er fullt av overraskelser. Det viser seg at sjefen din er et fornuftig menneske. Tenk det! Du mtes ikke med hn og forakt, men med forstelse og empati. Kanskje du til og med blir takket for at du fortalte dette.

Og som ikke det er nok: Sjefen spr deg om det er noe arbeidsplassen kan gjre for deg:
Tilrettelegging av arbeidsoppgaver? Mulighet for fleksitid i tunge perioder? Eventuelt hjemmekontor en dag i uken? Samtale med bedriftslege?

Ingenting av det du forteller til sjefen, kommer dine kolleger for re. Fr du selv velger fortelle dem det. Noe du gjr ganske snart. Du har fortsatt sjefens positive reaksjon friskt i minne, men forventer likevel det verste fra dine kolleger.

Men ogs de viser forstelse, og behandler deg med respekt. Ikke et yeblikk fler du deg utsttt eller stigmatisert. En av kollegene betror deg til og med at han sliter med det samme selv. En annen forteller at han har en kone som nettopp har vrt innlagt p psykiatrisk sykehus. En tredje har en datter som gr til psykolog.

Og du forstr at du ikke er alene. At det faktisk er mange som har det som deg.

Slik gikk det da du fortalte jobben om din psykiske lidelse. Men kanskje var du heldig?
Sjefen din viste seg vre et klokt menneske. Ikke alle sjefer er det. Heller ikke er arbeidsmiljet like bra overalt.

Noen opplever dessverre - i 2013 - at penhet om egen psykisk sykdom fr negative, yrkesmessige konsekvenser. Veldig trist at dette er en risiko man lper ved vre rlig om sine problemer. Holdninger basert p fordommer og myter viser seg vre vanskelig endre. Ogs i arbeidslivet.

Nr psykotiske mennesker dreper

Mannen med ksen

Selv om mannen hadde en kjent schizofreni, hadde han for en tid tilbake falt ut av behandlingsapparatet. Det var egentlig ikke srlig vanskelig; han lot bare vre mte til fastsatt timeavtale.
Han mottok - og ignorerte - to pflgende innkallinger til ny time, og dermed var han ikke lenger pasient p den psykiatriske poliklinikken. Mannen sluttet innta antipsykotisk medisin, og han nektet ta i mot kommunale tjenester. Han ans seg som frisk, og nsket vre i fred.

Etter noen uker begynte de psykotiske symptomene bli stadig mer fremtredende. Han utviklet vrangforestillinger om at han var forfulgt av en utenlandsk mafiaorganisasjon, og ble stadig mer overbevist om at han ville bli likvidert.

Han fikk det for seg at mennesker han traff p gaten, arbeidet som spioner for den samme mafiaen. Han flte seg etter hvert s omringet av fiender at han ikke vget forlate leiligheten, og han barrikaderte drer og vinduer for beskytte seg mot det han oppfattet som en livstruende fare.

Siden mannen ikke betalte husleie, gikk det mot utkastelse. Han avviste imidlertid alle henvendelser, og slapp ingen inn i leiligheten. Politiet som ble tilkalt, ville pne ytterdren hans ved bore ut lsen.
Den frste politibetjenten var allerede klar til entre leiligheten. En av hennes kolleger hadde imidlertid kommet seg p baksiden, hvor det var en liten gltte i det tildekkede vinduet. Herfra kunne politibetjenten se inn i leiligheten, og han kunne umiddelbart advare sine kolleger om hva som ventet dem inne i halvmrket.

For der stod mannen med en ks hevet over hodet, klar til hugge ls p den frste som beveget seg inn over drstokken. Det som like godt kunne endt med en tragedie, ble heldigvis avverget. Den psykotiske mannen slapp bli potensiell drapsmann. Politikvinnen unngikk bli offer for en meningsls voldshandling.

Det kom siden frem at mannen ikke hadde hatt til hensikt skade eller drepe politifolk, Han hadde imidlertid vrt fullstendig overbevist om at det var drapsmenn fra mafiaen som forskte trenge seg inn til ham. Han flte han var i livsfare, og ville bare forsvare seg.

Mannen var psykotisk da politiet kom til leiligheten hans. Han var sterkt preget av det som kalles paranoide vrangforestillinger. Slike vrangforestillinger om vre i livsfare frer ofte til sterk angst, og kan resultere i at personen utagerer fysisk.

Dette er et sykdomsbilde man ofte mter p lukkede, psykiatriske avdelinger, hvor forholdene ligger til rette for kunne tilby den ndvendige behandlingen. Utfordringen blir ofte sikre tilstrekkelig oppflging etter utskrivelse fra sykehus. Srlig gjelder det hvis pasienten har vrt voldelig i psykotisk tilstand. For hva vil skje om pasienten igjen blir psykotisk?

Er det sammenheng mellom psykose og vold?

Hver gang noen forsker koble en alvorlig sinnslidelse til et overfall eller drap, oppstr det likevel diskusjoner i media. Enkelte protesterer veldig mot denne koblingen, og bruker flgende argumenter:
1: Det er ingen sikker sammenheng mellom psykosen og ugjerningen. Fordi en annen faktor har strre betydning: Et samtidig rusmisbruk.

Ja visst, et samtidig rusmisbruk ker statistisk sett risikoen for fremtidig vold, bde hos de med og de uten psykotisk lidelse. Men det finnes ogs schizofrene drapsmenn som ikke er rusmisbrukere. Mannen med ks var eksempelvis ingen rusmisbruker. Han var ikke pvirket av rusmidler p det tidspunktet han kunne begtt drap. Han var derimot pvirket av psykotiske symptomer.

2: Sammenliknet med antall drap begtt av upsykotiske mennesker, hrer det til sjeldenhetene at psykotiske mennesker tar liv.

Ja, det er riktig at de aller fleste drap gjres av mennesker som ikke er psykotiske. Det er likevel et faktum at schizofrene personer - som til enhver tid innbefatter ca 1% av befolkningen - begr et sted mellom 6 og 8 prosent av samtlige drap. Flesteparten av disse drapene ville imidlertid ikke funnet sted om den alvorlige sinnslidelsen hadde vrt adekvat behandlet.

3: En kobling mellom en psykotisk lidelse og fare for vold eller drap vil virke stigmatiserende p alle som har ftt en psykose-diagnose.

Vent n litt! Skulle det vre stigmatiserende ppeke det faktum at studier gjennom mange r har sltt fast at en psykoselidelse i seg selv er en robust risikofaktor for fremtidig vold? Nei, det er ikke stigmatiserende minne om dette. Derimot er det stigmatiserende late som om denne kunnskapen ikke eksisterer. Underforsttt: Stakkars mennesker. Vi m skne dem for dette. Noen kan fle seg satt i samme bs som drapsdmte.

Jeg skal ikke undersl det faktum at mange opplever diagnosen schizofreni som et stigma, noe jeg da ogs har tematisert i tidligere blogginnlegg. Men holdninger som underbygger pity them, str dessverre i veien for kunne gjre noe med dette problemet.

For hvis det blir viktigere unng stte noen enn erkjenne de faktiske forhold, bidrar man til opprettholde myter og fordommer om en alvorlig psykisk lidelse, som har et bredt spekter av symptomer og uttrykk.

Mennesker med schizofreni er nemlig ingen ensarted - homogen - gruppe. Som for alle andre grupper mennesker som tilfeldigvis deler den samme diagnosen, vil det ogs for schizofrene mennesker vre mange faktorer som spiller inn nr sykdomsforlp og prognose skal angis: Debut av sykdommen, grad av symptomtrykk, funksjonsniv, medisinering, sykdomsinnsikt, involvering av prrende, m.m..
Dette betyr at mens enkelte kan f et normalt liv til tross for sin schizofreni-diagnose, er det andre som fungerer svrt drlig med denne sykdommen.

Men ogs i forhold til risikoen for fremtidig vold, vil det vre individuelle variasjoner. Noen kan bli voldelige i psykotisk tilstand. Noen kan til og med beg drap. Slik det ogs er for mennesker uten schizofreni og psykose.

Den store forskjellen - som man ikke kommer utenom - er likevel at drap begtt av psykotiske mennesker, sannsynligvis ikke ville funnet sted om gjerningsmannen hadde vrt gjenstand for adekvat behandling og oppflging.

Hvordan redusere risikoen?

Slik jeg ser det, er det mulig gjre noe med dette. Men det vil i s fall involvere bruk av tvang. Tvungent psykisk helsevern. Tvangsmedisinering. Kontrolltiltak. Kriseplan. Man vil mtte sette i verk et omfattende apparat for sikre kontinuitet i den antipsykotiske behandlingen etter utskrivelse fra psykiatrisk sykehus.

Problemet er bare at det mange ganger kan vre vanskelig predikere fremtidig voldsrisiko hos psykotiske pasienter. Noe som dessverre innebrer at ogs mennesker som feilaktig har blitt vurdert som potensielt farlige, vil mtte bli underlagt de samme tvangstilstakene. Jeg viser forvrig til et tidligere blogginnlegg - Et varslet drap - hvor denne problemstillingen ble forskt belyst.

Vi vil nok aldri klare eliminere risikoen for at psykotiske mennekser ogs i fremtiden vil beg drap. Jeg er likevel ikke i tvil om at en tettere og bedre samhandling mellom psykiatriske sengeposter, poliklinikker, fastleger og kommunale tjenester, vil kunne redusere denne risikoen betydelig. S la oss starte der!