hits

september 2013

Ikke alle har godt av vre Flink Pike

Jeg mener huske at flink pike en gang var et positivt ladet begrep. Nrmest som en hedersbetegnelse regne. Men det er ikke lenger slik.

 

I dag er det ikke udelt positivt omtale sin datter som en flink pike. Det har nemlig sneket seg inn et advarende element i denne karakteristikken. Om noe som p sikt kan g p helsen ls.

 

Hvorfor har det blitt slik? Er det noe galt i vre flink? nsker vi ikke alle vre s flinke som mulig? Jeg vet i hvert fall at jeg nsker det. Betyr det da at jeg er en flink pike - mann?

 

Ja, det kan faktisk godt vre tilfelle. I dag er ikke lenger merkelappen flink pike forbeholdt jenter/ kvinner. Gutter/ menn vil nemlig ogs vre flinke.

 

Flinke mennesker er gjerne flinke hele livet. Allerede som barn forstr man at det kan lnne seg vre flink. F til ting. Prestere godt. Man forstr ogs at for lykkes m man gjre en innsats. Ingenting kommer av seg selv.

 

Man kan nske vre flink ut fra eget behov. Eller man kan fle at omgivelsene forventer gode prestasjoner. Er man flink, fr man ofte belnning i form av ros og anerkjennelse.

 

Denne oppmerksomheten stimulerer igjen til videre innsats. Alle barn nsker bli sett, og det vre flink kan vre en mte bli sett p.

 

De fleste flink pike- menneskene klarer seg godt, og opplever ingen direkte negative konsekvenser av de krav de har til seg selv. De lrer tidlig takle egne og andres forventninger, og behver kanskje ikke streve s veldig for vre flinke nok.



Men det er ogs de som - gjennom ulike mekanismer - fler seg presset inn i rollen som flink pike. Og som ikke kommer ut av denne rollen fr de mter veggen.

 

En ung kvinne som var innlagt p psykiatrisk avdeling p grunn av en depresjon, fortalte meg at hun hele livet hadde strevet med skulle vre flink. For henne ble det prestere p hyt niv en evig kamp, og i denne kampen var det lett glemme hvem hun egentlig var. Hun lrte seg neglisjere sine egne behov. Sine egentlige nsker.

 

Hun mente dette var noe som startet da hun var et lite barn. Hun oppdaget da at den beste mten f oppmerksomhet fra sine foreldre  - bli sett - var gjre det hun flte ble forventet av henne. Siden fortsatte hun med dette. I alle sammenhenger.

 

Hun vennet seg fort til denne mten leve p, for mange av hennes venninner strebet etter de samme idealene. Om vre vellykket. Flink(est) p skolen. Slank og veltrent. Populr.

 

For de fleste gikk dette stort sett bra. Noen skjr i sjen dukket riktignok opp; en spiseforstyrrelse i en eller annen form, litt selvskading, muskelsmerter, hodepine. For ikke glemme den gjennomgripende prestasjonsangsten.

 

Fallhyden er nemlig stor for piker som nsker vre flinke p alle omrder i livet. Frykten for nederlaget kan fort bli en like viktig drivkraft som ambisjonene om henge med i toppen.

 

Etter videregende skole ble det studier, krevende jobb, mann og barn. Selvflgelig merket hun stresset, for tiden kunne bli knapp med avlevering i barnehage fr lange arbeidsdager. Den interne konkurransen og posisjoneringen p jobben gjorde det dessuten umulig for henne si nei til stadig flere arbeidsoppgaver. Det ble stadig vanskeligere f tid til trene, treffe venninner og gjre andre hyggelige ting.

 

Hun flte nok at livet begynte bli litt for strevsomt, men hun var blitt s vant til yte maksimalt at hun ignorerte varsellampene som blinket: Svnvanskene. Utlmodigheten overfor barnet. Irritasjonen overfor ektemannen. Kvalmen som meldte seg nr hun nrmet seg arbeidsplassen.

 

En dag inns hun at noe var galt. Energien fordampet, og hun var trett hele tiden. Grten kom lettere enn fr. Hun sovnet sent, vknet grytidlig om morgenen. Ingen matlyst. Konsentrasjonsevnen sviktet. Selvbebreidelsene kom stadig hyppigere. Hun begynte isolere seg.

 

Hun kjente panikken, og tenkte: Dette kan ikke skje. Jeg har alt jeg kan nske meg.  Jeg burde jo vre lykkelig.



Hun hadde fortsatt et hp om at ting ville rette p seg. At alt ville bli som fr. Bare hun tok tiden til hjelp. Men det ble bare verre, og hun forstod selv at hun mtte ske hjelp. Fr det var for sent.

 

S hun gjorde det.  Skte hjelp.


 

Hvorfor er det s vanskelig akseptere psykisk sykdom?

Psykiske lidelser kan ha et meget alvorlig forlp. Noen kan vre direkte invalidiserende. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at psykiske lidelser ikke har den samme aksepten som de somatiske lidelsene. Psykiske lidelser sliter p en mte med bli stuerene. Hva er vel en depresjon sammenliknet med et brukket ben? Eller en angstlidelse sammenliknet meden hjertesvikt?


Foto: Fred heggen


For lite kunnskap om psykiatri

For lite kunnskap om psykiatri skaper dessverre undige myter og spekulasjoner om det som i utgangspunktet er alminnelige sykdommer og symptomer. Dette kan igjen fre tilavvisning og benektelse, bdehos den som rammes av sykdommen, men ogs hos de nrmeste prrende.

Hvem frykter vel ikke f beskjed om at man har en alvorlig psykisk lidelse? For det er ikke til komme i fra at enkelte diagnoser oppleves som mer belastende en andre.

Paranoid schizofreni er nok en av disse belastende diagnosene.En annen er bipolar lidelse. Men ogs mennesker med alminnelig depresjon vegrer seg mot la andre f vite noe om sykdommen de sliter med.

Hvorforer det egentlig slik? Jeg tror mye av grunnen ligger i frykten for bli stigmatisert. Ingen vil vel bli kategorisert som annerledes. En som ikke passer inn i fellesskapet..

En ung mann sa en gang til meg at hvis han skulle akseptert diagnosen paranoid schizofreni, som han tidligere hadde ftt, ville det ha vrt det samme som at han skulle hamistet seg selv.
Han ville i egne yne ikke lenger ha vrt en vanlig person, men en schizofren pasient. Han flte diagnosen var synlig for alle mennesker han mtte, og han mente han aldri ville ftt muligheten til leve normalt. Han drmte om f seg en kjreste -men hvordan kunne han det hvis han var schizofren?

Derfor ville han ikkeakseptere diagnosen. Han nsket ikke innta den forordnede medisinen. Selv om han tidligere hadde erfart at denne medisinen forhindret psykotiske gjennombrudd.

Etter tre mneder ble han derfor syk igjen. P ny mistet han boligen, og nok en gang ble tilvrelsen hans kaotisk. Han tok opp igjen sitt rusmisbruk, begikk nye kriminelle handlinger, og politiet brakte ham til legevakten. Enda eninnleggelse p akuttpsykiatrisk avdeling var et faktum.

Hva ville skjedd hvis den unge mannen - helt hypotetisk - hadde vrt i en helt annen situasjon, og ftt en helt annen diagnose. En somatisk diagnose. Hvordan ville han ha reagert p beskjeden om at hanhadde ftt en insulinkrevende sukkersyke - diabetes mellitus type 1 ?

Det er en kjensgjerning at mange unge mennesker har store vansker med skulle akseptere beskjeden om at de har en kronisk sykdom. I dette tilfellet en sykdom som vil kreve regelmessig tilfrsel av insulin resten av livet. Men han hadde nok likevel valgt starte opp med insulin.

Alle ville dessuten oppmuntret ham til dette.Stttet ham i denne beslutningen. Hjulpet ham til ta styringen over sukkersyken. Slik at handicapet ble gjort s lite og ubetydelig som mulig.

Fortjener ikke et ungt menneske med paranoid schizofreni eller bipolar lidelse en liknende sttte? Selvflgelig er dette sykdommer som i sin alvorlighetsgrad ikke kan sammenliknes med insulinkrevende sukkersyke, men begge er de livslange, kroniske sykdommer. En annen fellesnevner er at regelmessig medisinering av disse lidelsene avverger nye sykdomsutbrudd, undige innleggelser p sykehus, og helsefarlige situasjoner.

Inntar man sine medisiner, blir det ogs for et menneske med schizofreni eller bipolar lidelse mulig planlegge livet fremover. I forhold til bolig, arbeid og fritid. Regelmessig medisinering betyr forutsigbarhet. Kontroll over lidelsen. Autonomi.

For lite penhet om psykiske lidelser

S lenge jeg kan huske harmangel ppenhet vrt klebet til psykiatriske diagnoser, behandlingsformer og prognoser. Dessverre. For en virkelig penhet ville ufarliggjort og alminneliggjort mange av de symptomer og begreper man forbinder med psykiske lidelser.

N avdde stortingsrepresentant og professor, Inge Lnning, slet med alvorlige depressive symptomer i perioder av sitt liv. Noe han var pen om. For denne penheten fikk han anerkjennelse.

Jeg syntes ogs det var flott av Lnning dele sine erfaringer fra psykiatrien med det norske folk. Alt for f har gort dette. Samtidig syntes jeg det var underlig at Lnnings penhet om sin psykiske lidelse skulle utlse en slik medieoppmerksomhet og ros. For depresjonen han fortalte om, er jo tross alt en ganske vanlig lidelse.

P verdensbasis er faktisk depresjon i ferd med bli den sykdommen som gjr flest mennesker arbeidsufre. Den rammer alts stadig flere mennesker, men er likevel ikke en sykdom det snakkes hyt om. Nr noen derfor gjr det, blir det i media fremstilt som en liten sensasjon. En kuriositet.

I motsetning til hva som er tilfelle med somatiske lidelser.

Forfatteren, Ingvar Ambjrnsen, stod for en tid tilbake frem i offentligheten og rpet at han hadde ftt KOLS. Jeg registrerte ikke at han for denne penheten hanket inn srlig mye ros eller anerkjennelse. S hvorfor s ulik respons?

Ja, hva er egentlig den kvalitative forskjellen p KOLS og depresjon? Begge sykdommene frer unektelig til redusert livskvalitet, ogbegge kanf et ddelig utfall.
Men bare den ene sykdommen hrer til psykiatriens domene. Den viktigste forskjellen ligger nok der.

Skammen over vre psykisk syk

Ja, mange skammer seg - i 2013 - over vre psykisk syke. Skammer seg over vre pasient p et psykiatrisk sykehus. Skammer seg over motta behandling som har effekt. Og fordi de skammer seg, velger de i strst mulig grad holde sykdommen for seg selv. De velger taushetens strategi.

Vi vet alle at taushet ikke skaper penhet. Heller ikke skaper taushet ny kunnskap hos alle de som ikke vet. Som burde f vite at behandlingene som i dagtilbys p psykiatriske institusjoner, faktisk kan gjre mennesker med alvorlige psykiske lidelser symptomfrie. Mange ganger ogs helt friske.

For terapi hjelper. Og det er det som gjr det s meningsfullt jobbe med psykiatri.