hits

august 2014

Nr elektrosjokk-behandling forhindrer selvmord

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, er elektrosjokkbehandling - eller ECT (Electro-convulsive-treatment) - en behandlingsform som kan brukes ved alvorlige depresjon. Fordelen ved denne terapiformen er at den som oftest gir antidepressiv effekt allerede etter kort tid. Dette vil srlig vre viktig hvis pasienten holder p d av nringsvegring. Eller hvis pasienten er fast bestemt p skulle ta sitt eget liv.


Illustrasjonsfoto

Den maskerte depresjonen

Noen ganger legges det inn mennesker p psykiatrisk avdeling som er alvorlig selvmordstruet. Ofte foreligger det da en alvorlig depresjon, men denne kan i visse tilfeller vre vanskelig avdekke. De depressive symptomene kan vre maskert av andre uttrykksformer, og det kan derfor ta tid fr man som behandler innser omfanget av den underliggende depresjonen.

La meg illustrere dette ved et eksempel:

Kvinnen som forskte ta sitt eget liv

Den unge kvinnen hadde gjort et alvorlig selvmordsforsk like fr innleggelsen p psykiatrisk avdeling. Hun hadde skrevet et avskjedsbrev til familien, og hun inntok en mengde ulike medikamenter som hun visste ville vre ddelig for henne. Bare tilfeldigheter gjorde at hun ble funnet i tide. Hun ble brakt til medisinsk avdeling, hvor hun ble gitt livreddende behandling. Dagen etter fikk hun tilsyn av en psykiater, og hun gav da klart uttrykk for skuffelse og selvbebreidelser over at hun fortsatt var i live.

Kvinnen nsket ikke under noen omstendighet en innleggelse p psykiatrisk avdeling, selv om hun ble tilrdet dette p det sterkeste. Psykiateren som underskte kvinnen, fikk imidlertid en mistanke om at hun hadde befalende stemmer i hodet, som pla henne beg selvmord. Slike indre stemmer kan vre uttrykk for en psykose, noe som er en forutsetning for at en person kan tvangsinnlegges p en psykiatrisk avdeling.


Illustrasjonsfoto

Kvinnen var selvflgelig svrt misfornyd med skulle bli tvangsinnlagt p psykiatrisk avdeling, og ba gjentatte ganger om bli utskrevet. Hun bedyret at det nylige selvmordsforsket bare hadde vrt en tankels, desperat impulshandling, som aldri ville skje igjen. Kvinnen fremstod som troverdig da hun sa dette, og verken roen hun utstrlte, eller det blide ansiktsuttrykket hennes, rimet helt med at hun kunne ha en alvorlig depresjon. Behandleren nektet likevel skrive henne ut, og tenkte med seg selv at det var tryggest ha henne innlagt til observasjon i et par dager fremover.

Ved en tilfeldighet ble hun samme ettermiddag oppdaget idet hun var i ferd med henge seg p rommet sitt. Hengningsforsket ble sledes avverget i siste liten, og kvinnen ble gitt fastvakt gjennom natten. Dagen etter bagatelliserte hun ogs dette selvmordsforsket, og hun ba nok en gang om bli skrevet ut. Da hun ogs denne gangen fikk avslag p sitt nske, endret hun karakter. Hun ble mer urolig, og fikk et mer innbitt drag i ansiktet. Selv om hun ble fulgt tett opp utover dagen, klarte hun likevel iverksette ytterligere to nye selvmordsforsk. Selvmordsrisikoen ble da vurdert vre s hy at man bestemte seg for gi henne kontinuerlig observasjon.

Kontinuerlig observasjon

P Lovisenberg Diakonale Sykehus betyr kontinuerlig observasjon at man hele tiden flges av minst ett miljpersonal. Ofte fr man rom p skjermet avsnitt, hvor behandlingsrammene er mer oversiktlige. Alt av potensielle risikogjenstander fjernes fra rommet, eller lses inn i et skap. Med potensielle risikogjenstander menes alle de ting som p en eller annen mte kan brukes til selvskading; parfymeflasker, skrin, tannbrste, mobiltelefon, andre gjenstander av glass, plast eller metall. Dessuten fjernes belter, skolisser, buksestrikker og ledninger.


Foto: Fred Heggen

Man fr som pasient aldri vre alene. Det betyr blant annet at dren ikke kan lukkes nr man er p toalettet, og man blir observert nr man dusjer. Om natten sitter miljpersonal ved sengen, og holder ye med respirasjon og bevegelser. For at man ikke skal f anledning til skade seg under dynen, blir man plagt ha begge hender synlige, dvs. over dynen. Mottar man besk, vil miljpersonal enten vre fysisk til stede hele tiden, eller foreta hyppige kontroller.

Behandlingen

Slik ble de ytre rammene for kvinnen i tiden som fulgte. I samtalene bekreftet hun depressive symptomer, og det kom frem at hun virkelig var plaget av stemmer i hodet. Disse befalte henne ta sitt eget liv, og de truet henne med at hennes nrmeste ville f unngjelde dersom hun vget trosse stemmene. Kvinnen gikk med p innta bde antidepressiv og antipsykotisk medisin, og hun stilte opp til daglige samtaler med sin behandler, hvor ulike temaer ble berrt.

Miljterapien pgikk kontinuerlig, og i tillegg ble det forskt musikkterapi og psykosomatisk fysioterapi.Tilsynelatende hadde den omfattende behandlingen effekt p henne, og hun angav selv at hun flte depresjonen gradvis begynte slippe taket. Stemmene i hodet ble imidlertid ikke borte, og man vget ikke slippe opp den kontinuerlige observasjonen.

Forverrelse til tross for behandling

Men bedringen man hadde sett de frste tre ukene, viste seg imidlertid vre et forbigende fenomen. Brtt ble hun enda mer innesluttet, og det ble vanskeligere for miljpersonale f en reell kontakt med henne. Hun bekreftet at hplsheten n var total, og at det virket meningslst for henne skulle tro at det fantes en fremtid. Medisinene hun inntok, hadde ingen effekt p verken depressive eller psykotiske symptomer. Stemmene i hodet plaget henne dgnet rundt, og det kom frem at hun hadde lagt konkrete selvmordsplaner som skulle iverksettes ved frste og beste anledning.


Illustrasjonsfoto

Det br vre ganske innlysende at det flge en selvmordstruet pasient over tid, medfrer en stor belastning p bde behandlere og miljpersonale. Nr alle forsk p behandling slr feil, og man vet at fr eller siden vil pasienten finne smutthullet som skal til for at selvmordet skal kunne gjennomfres, sniker det seg automatisk inn en kollektiv avmaktsflelse. Kanskje blir det ogs vanskeligere legge fra seg jobben nr man kommer hjem, for sprsmlet ligger hele tiden der og lurer: Lever pasienten nr jeg kommer p jobb i morgen?

Elektrosjokk-behandling

Mot slutten av den fjerde uken fikk hun tilbud om elektrosjokkbehandling. Hun aksepterte tilbudet, med den begrunnelse at hun hpet hun ville d i forbindelse med det elektriske sttet. Hun fikk til sammen seks behandlinger, fordelt p tre uker.


Foto: Fred Heggen

Etter den andre behandlingen forsvant stemmene fra hodet hennes, og den kontinuerlige observasjonen ble opphevet. Det meste av det som var blitt definert som risikogjenstander, fikk hun n lov til ha p rommet sitt.Etter halvannen uke, dvs. etter den tredje ECT-behandlingen, ble det tvungne vernet opphevet. I stedet laget vi en avtale hvor hun var frivillig innlagt, men hvor avdelingen kunne holde henne tilbake dersom man igjen fikk mistanke om suicidal atferd. Neste dag reiste hun alene hjem til familien p permisjon. Vel en uke senere ble hun skrevet ut fra sykehuset.

Hun var selv innstilt p at den videre oppflgingen skulle skje p psykiatrisk poliklinikk. For kvinnen visste selvflgelig at elektrosjokkbehandlingen ikke hadde fjernet de mulige rsakene til den alvorlige depresjonen, som hadde rammet henne s hardt. Men hun var n i stand til ta tak i sine problemomrder gjennom ulike former for terapi. Den akutte selvmordsfaren var avverget, og hun var blitt tilgjengelig for behandling.

Ingen unik historie

Jeg kunne fortalt mange andre, liknende historier om mennesker som ved innleggelse befinner seg s langt nede i det absolutte mrket, at hplsheten for lengst har blitt altomsluttende. I en dyp depresjon kan dden fortone seg som en befrielse, og for noen vil selvmordet da vre et middel og en lsning. Tidsaspektet vil i slike tilfeller vre viktig nr man velger behandlingsmetode, og man vil ske etter en type behandling som hever stemningsleiet raskt. Det er viktig ikke glemme at ECT-behandling da kan vre det beste alternativet.

Nr elektrosjokk redder liv: Mannen som sluttet ta til seg nring

Elektrosjokk-behandling, eller ECT (Electro-Convulsive-Treatment) som behandlingen kalles p fagsprket, er en behandlingsform som kan brukes ved alvorlig depresjon. Ingen annen terapiform har vist seg ha en like god antidepressiv effekt. Som oftest har man forskt andre typer behandling fr pasienten fr tilbud om ECT. Elektrosjokk er i utgangspunktet en behandling som gis p frivillig grunnlag.


Foto: Fred Heggen

ECT er en effektiv behandling

Personlig er jeg svrt takknemlig for at denne behandlingsformen er tilgjengelig. Den brukes ikke ofte, men nr den brukes, kan man vre rimelig sikker p den raskt vil dempe de depressive symptomene.

Noen ganger er nemlig tidsaspektet helt essensielt. Som nr depresjonen er s alvorlig at det er en overhengende fare for at pasienten ganske snart vil d av komplikasjoner til sykdommen. Eller hvis pasienten er kritisk selvmordstruet.

Nr alle andre godkjente terapiformer er forskt, og de depressive symptomene likevel ker i intensitet, fler man seg som behandler tilnrmet maktesls. For hva gjr man nr pasienten, som en flge av sin alvorlige depresjon, har sluttet ta til seg nring, og det kun er et tidssprsml fr dden inntreffer?

il
Illustrasjonsfoto

Jeg har selvflgelig registrert at det finnes kategoriske motstandere av ECT, og at disse krever et totalt forbud mot denne behandlingsformen. Tatt i betraktning at ECT kun gis til en liten gruppe mennesker - de med alvorlig depresjon - blir jeg forundret over engasjementet som motstanderne viser. Kan grunnen vre at vi ikke deler den samme virkeligheten, har jeg ofte tenkt. For i min virkelighet - hvor jeg blant annet mtermennesker fylt av tungsinn og hplshet- kan ECT noen gangervre det som skiller liv fra dd.

Alvorlig depresjon med psykotiske symptomer

Det er viktig vre klar over at en alvorlig depresjon kan vre ledsaget av psykotiske symptomer, og at slike symptomer vil komplisere sykdomsbildet. Med psykotiske symptomer mener jeg i hovedsak skalte paranoide vrangforestillinger. Dette kan vre forestillinger om vre i livsfare. Kanskje er pasienten overbevist om at personale forsker forgifte ham gjennom mat og drikke. Eller det kan vre enda mer bisarre fantasier. Uansett kan slike vrangforestillinger fre til en voldsom angst hos pasienten, og iverksette en total nringsvegring.


Stanser all nringstilfrsel over en lengre periode, kommer pasienten fr eller siden til d. I slike tilfeller vil man gi tllbud om ECT-behandling. Om pasienten avviser behandlingsforslaget, og det er opplagt at pasienten, som en flge av sin psykose, lider av en realitetsbrist, m man som behandler vurdere om det er grunnlag for bruke ndrettsbestemmelsen. ECT vil i s fall mtte gis uten pasientens samtykke.

ECT gitt som ndrett

Jeg vil gjerne understreke at ndrettsbestemmelsen kun kan brukes dersom pasienten, som en flge av sin alvorlige depresjon, er s mentalt svekket at samtykkekompetansen er fravrende. Det m samtidig foreligge en alvorlig og nrliggende fare for at vedkommende kommer til d av nringsvegring eller andre komplikasjoner relatert til depresjonen.

Man har ingen muligheter for gi ECT-behandling uten pasientens samtykke hvis ikke disse forutsetningene er til stede. Eksempelvis kan en samtykkekompetent pasient som kategorisk nekter forske ECT-behandling, ikke gis denne behandlingsformen mot hans eller hennes vilje, uansett hvor stor risiko det er for at vedkommende skal d av nringsvegring, eller at et selvmord vil finne sted.

La meg illustrere ved et eksempel:

Den deprimerte mannen som sluttet ta til seg nring

Mannen var svidt passert 70 r. Han var n pensjonist, men hadde allerede vrt ute av arbeidslivet i mange r , grunnet diffuse helseplager. Selv om hans kone ogs hadde en skrantende helse, var det hun som tok seg av alt i Heimen. Hun stod for alle innkjp, det var hun som gjorde husarbeidet, laget mat, og det var hun som srget for at mannen dusjet og skiftet klr. Det var konen som srget for at kontakten med snnene ble opprettholdt, og som stod for det lille sosiale livet de hadde. Det var kanskje derfor ikke s rart at den dagen hun plutselig dde, var det en hjelpesls enkemann som stod igjen.


Illustrasjonsfoto

Snnene forskte etter beste evne hjelpe ham i gang med hverdagens praktiske gjreml. De skaffet faren sin en hjemmehjelp, og de fikk bydelen til levere middagsmat p dren hans hver dag. Men mannen klappet helt sammen; han sluttet spise og drikke, han tok ikke vare p sin personlige hygiene, og ganske snart ble han permanent sengeliggende.

Etter et par uker ble han innlagt p medisinsk avdeling for vsketilfrsel intravenst, og den fysiske helsetilstanden bedret seg noe. Da utskrivelsen nrmet seg, vurderte man flere alternativer. Man mente at han neppe ville klare seg hjemme, selv med tjenester fra bydelen, og det endte med at han ble innlagt p et sykehjem.


Illustrasjonsfoto

P sykehjemmet sluttet han umiddelbart innta mat og drikke av noe slag, og han fremstod som kende forvirret. Av den grunn ble han tvangsinnlagt p akuttpsykiatrisk avdeling. Der ble hans sykdomsbilde vurdert vre forenlig med en alvorlig depresjon med psykotiske symptomer, og han fremviste en betydelig realitetsbrist.

Initialt nektet han innta mat og drikke, og han ville heller ikke innta forordnet antidepressiv medikasjon. Siden han var psykotisk, fant man grunnlag for fatte vedtak om tvangsmedisinering. Han fikk ganske snart en injeksjon med et antipsykotisk legemiddel, og klarnet noe opp de neste dagene. Med assistanse fra miljpersonale ble det ogs mulig f i ham litt mat og drikke. Han ble flere ganger gitt tilbud om ECT, men han var helt avvisende til en slik type behandling.

Etter ytterligere en uke hadde han kommet spass til krefter at han kunne skrives ut. Han hadde fortsatt plassen p sykehjemmet, og planen var at personale der skulle srge for den videre behandlingen i form av antipsykotisk og antidepressiv medikasjon.

Men tilbake p sykehjemmet skjedde det en dramatisk forverrelse av hans psykiske helsetilstand. Mannen nektet innta sine medikamenter, nektet innta vtt eller trt, og han nektet forlate sengen, selv ikke for g p toalettet. Igjen ble hele hans tilvrelse styrt av depressive og psykotiske symptomer. Hele dgnet l han i sengen, og skrek om hjelp til d.

Nok en gang ble han tvangsinnlagt p akuttpsykiatrisk avdeling. Denne gangen var de psykotiske symptomene enda mer fremtredende. Motstanden mot mat og drikke var urokkelig. Siden han var dehydrert, nsket man gi ham intravens vske, men han rev hele tiden ut kanylene s fort de var p plass. I samrd med avdelingsoverlegen ble det derfor bestemt at vilkrene for ECT-behandling p ndrett var til stede. Etter ha informert og avklart problemstillingen med avdelingsoverlegen p anestesiavdelingen, ble ECT-behandlingen iverksatt.


Foto: Fred Heggen

Den frste uken fikk han elektrosjokkbehandling mandag og torsdag. Allerede etter den andre behandlingsdagen var han i stand til spise og drikke p egen hnd. Etter den tredje behandlingen viste han ikke lenger tegn p psykose, og han gav et skriftlig samtykke til de neste behandlingene.

Etter den sjette behandlingen, dvs etter tre uker, ble han skrevet ut fra sykehuset. Denne gangen returnerte han ikke til sykehjemmet, men til sin egen leilighet. Man hadde srget for at hjemmetjenestene fra bydelen denne gangen var mer omfattende, og mannen var selv innstilt p skulle klare seg i leiligheten.

Siden det alltid er en fare for at en depresjon kommer tilbake, og siden mannens depresjon hadde vrt s dyp og gjennomgripende, fikk han tilbud om skalt vedlikeholdsbehandling med ECT. Han takket ja til dette, og mtte frivillig opp p avdelingen en gang i mneden for slik behandling.

Ikke bare s han bedre og yngre ut for hver gang han kom, men han kunne ogs fortelle at han n hadde ftt god kontakt med sine snner. Han deltok i familiemiddager, og han fant ogs glede i turer p cafe med sine barnebarn Han savnet sin kone, men han var likevel innstilt p leve videre alene. Hverdagen var ikke uten utfordringer, men han flte han n hadde ftt en meningsfull tilvrelse.


Illustrasjonsfoto

Denne historien er dessverre ikke unik. Alvorlig depresjon hos eldre mennesker kan ha ulike uttrykksformer, og kan derfor lett mistolkes som demens eller somatisk sykdom. Ikke sjelden blir den gamle liggende til sengs, og slutter gradvis innta vtt eller trt. Ofte er dette eldre mennesker som frem til depresjonen rammet dem, fungerte helt normalt i hverdagen. ECT har for denne gruppen mennesker vist seg ha en livreddende funksjon.