hits

august 2013

Vil domstolene klare seg bedre uten rettspsykiatere?

Nestlederen i FrP, Per Sandberg, er tydeligvis lei av at lovbrytere med alvorlige psykiske lidelser gis en srreaksjon i rettssystemet; de dmmes til tvungent psykisk helsevern, og slipper dermed sone en tidsbetemt straff. For kunne endre p dette, vil han starte med kaste rettspsykiaterne ut av rettssalene. Nr dette er gjort, ligger s veien klar for en endring av straffeutmlingssystemet: Lovbrytere med en alvorlig sinnslidelse skal heretter mtte pregne en tidsbestemt straffereaksjon, p lik linje med psykisk friske lovbrytere. Soningen skal foreg i spesialtilpassede institusjoner - skalte kriminalasyler - hvor de samtidig fr behandling.

Jeg har ingen problemer med forst at mange fler frustrasjon over den rolle rettspsykiatere tilsynelatende spiller i straffesaker. For er det ikke denne yrkesgruppen som i prinsippet avgjr om forbryteren skal f sin fortjente fengselsstraff eller ikke? Er det ikke rettspsykiaterne som srger for at kriminelle slipper unna med dom til tvungent psykisk helsevern, og dermed kan spasere fritt p Carl Johan bare noen mneder senere?

Nei, det er faktisk ikke slik rettssystemet vrt fungerer. Det er viktig vre klar over flgende kjensgjerninger:

- Rettsoppnevnte sakkyndige skal frst og fremst hjelpe retten med vurdere om en person var psykotisk, bevisstls eller hygradig psykisk utviklingshemmet p tiden for de pklagede handlinger (p gjerningstidspunktet).

- Det er ingen selvflge at det skal vre rettspsykiatere/ psykologer til stede som sakkyndige under en rettssak. Oppnevnes det sakkyndige, er det fordi domstolen har bestemt det. Oppnevnelsen skjer - i de aller fleste saker - fordi retten nsker hjelp til avklare sprsmlet om tilregnelighet. De sakkyndige hentes m.a.o. inn som rdgivere for retten.

- Dette betyr at det til syvende og sist er domstolen som avgjrom en person skal vurderes som strafferettslig utilregnelig.Retten er suveren i dette sprsmlet. At de sakkyndiges vurderinger erfaringsmessig har blitt tillagt stor vekt, blir egentlig en annen diskusjon.

Vi har et rettsprinsipp i Norge (og i de fleste andre land) om at en sinnssyk person ikke regnes som strafferettslig tilregnelig. For kunne hndheve dette prinsippet vil det vre helt essensielt kunne skille de med en alvorlig sinnslidelse fra de som ikke har det.

Dette hres kanskje ikke s vanskelig ut, men mange ganger er det faktisk ikke s lett avgjre om en person har en alvorlig sinnslidelse eller ikke. Eller om vedkommende var psykotisk - i strafferettslig forstand - da den straffbare handlingen fant sted. Og det er her psykiaterne og psykologene kommer inn i bildet. Som sakkyndige. For ingen vil vel forvente at juristene - helt p egen hnd - skal kunne ta stilling til dette sprsmlet?

S jeg m innrmme at jeg har store problemer med se for meg en fremtidig straffeprosess uten sakkyndige involvert. Selv om man tenker seg en ordning hvor alle dmmes til soning i enten fengsel eller kriminalasyl, m jo noen avgjre hvem som skal til det ene eller andre stedet. Kun mennesker med psykiske lidelser skal jo p asyl, og hvem skal da sikre at de ikke kommer i fengsel?

Per i dag finnes det tre regionale sikkerhetspsykiatriske institusjoner i Norge, hvor psykisk syke mennesker med hy voldsrisiko kan tas hnd om. Det finnes ingen slike spesialinstitusjonersom Per Sandberg og FrP skisserer.Disse m alts bygges frst, og det vil i s fall vre snakk om betydelige investeringer i bygningsmasse, personale, sikkerhet og opplring.

Siden trenden i Norge de siste 20-30 rene unektelig har vrt en systematisk nedleggelse av langtidsplasser i det psykiske helvernet, ville en etablering av spesialinstitusjoner for psykisk syke lovbrytere ha betydd et stort og kjrkomment lft for den norske sikkerhetspsykiatrien.

Men jeg tror nok dessverre dette er noe som ligger langt frem i tid. Inntil videre br vi derfor srge for at de psykiatriske sykehusene har kapasitet til ta i mot de som er i behov av noe annet enn et ordinrt fengselsopphold. Vi br samtidigutvikle og forbedrerettspsykiatrien -teoretisk og praktisk - slik at de sakkyndiges rolle i straffesaker blir mer tydelig og forstelig.


Kidnappingene i Cleveland: Kan psykopaten fle skam?

Kidnapperen

Jeg sitter med nettavisene og ser p bilder av Ariel Castrofra fengslingsmtet i Cleveland, USA.
Dette er alts mannen som i resvis har holdt tre kvinner lenket fast i kjelleren sin. Kvinner han kidnappet, voldtok og torturerte.
Fordi han hadde lyst til det. Fordi han nt det.

Jeg ser p ham, og jeg kjenner jeg blir litt overrasket. Str ikke mannen der og skammer seg? Det ser i hvert fall ut som om han gjr det.
Hodet er byd. Blikket er nedsltt. P samtlige bilder. Fortvilet forsker han skjule ansiktet sitt bak den den bl jakkekragen.
Han vil gjemme seg. Han vil ikke bli sett. Hele skikkelsen utstrler et intenst ubehag. For han vet det er mange yne som gransker ham.
Som n ser hvem han egentlig er.

Sjarmen hans kan ikke lenger hjelpe ham. Han var kanskje den hyggeligste mannen jeg noen gang har mtt. N er han avslrt. Og han vet det.
Kan det virkelig vre mulig at han fler skam?

skamme seg

Vi vet alle hva det vil si fle skam. Det er likevel ikke lett definere denne flelsen. Som etableres tidlig i livet. Hvor tidlig vet man ikke.
Kanskje man lrer kjenne skam frste gangen man fler seg avvist av en viktig omsorgsperson? Frste gangen man fler seg utilstrekkelig. Ikke god nok.
Det er gjennom ynene skammen aktiveres. Skam handler nesten alltid om bli sett. Av andre. I situasjoner man ikke kan kontrollere.
Hvor man aller helst ville ha sunket i jorden. Hvis det hadde vrt mulig?



Jeg gr alltid i store klr fordi alle (andre) synes jeg er feit
Klr beskytter. Klr hindrer andre mennesker i se det de fleste skammer seg mest over. Kroppen sin. Klrne blir et kompromiss.
Skamflelsen er fortsatt der, men den holdes i sjakk. Den blir til leve med.

Jeg tar aldri ordet i forsamlinger fordi jeg fler meg s ubetydelig"

For hva skjer n man reiser seg opp, og begynner snakke? Jo, man tar plass. Man blir sett, og man blir hrt. Av andre mennesker.
Som vil vurdere. Kanskje vil de le av meg?

Jeg overnatter aldri borte, fordi jeg av og til kan tisse p meg i svne

Dette er en hemmelighet som aldri m bli kjent. Ingen m f se den gule flekken p lakenet. Eller kjenne lukten. For urin lukter.

Sansenes betydning

Syn, hrsel, lukt . Sansene vre er sentrale aktrer i skammens univers. Ofte kan fantasien vre tilstrekkelig til vekke den latente skamflelsen.
Fantasien om at andre - gjennom sitt sanseapparat - fr tilgang til det man har blitt vant til skjule. Ndeslst ser man sine feil
gjennom andres yne, og man er sjelden i tvil om dommen som vil falle.

Jeg leste nettopp en kronikk av en kvinne som i flere r hadde vrt i et forhold med en mann som slo henne. Hun skammet seg ikke over ha blitt sltt.
Nei, hun skammet seg fordi hun ikke hadde gtt fra ham. Fordi hun hadde fortsatt i forholdet. Fordi hun ikke gjorde det som i ettertid fremstr
som det eneste logiske.

Ja, kanskje er hun inne p noe her. Kan det vre at skammen i like stor grad er knyttet til den unngelsesatferden som ofte flger?
Man vet hva som m til for at skamflelsen ikke skal aktiveres. Men kanskje skammer man seg samtidig over sin egen unnvikelse. Eller feighet.
Hvorfor gjr jeg ingenting med det?


Jeg har alltid tenkt at for fle skam m man ogs vre sensitiv for andres reaksjoner. At man m kunne kjenne igjen, og vre i stand
til forst hvordan skammen fles for personen som opplever den. Men forutsetter ikke dette at man har empatiske evner?

Eller er skam noe som frst og fremst er knyttet til tidlige nederlag i livet, og som senere opererer helt uavhengig av det vrige flelsesregisteret?
I s fall behver man ikke ha empatiske evner, eller evnen til kunne fle anger.

Skam i Cleveland?

Tilbake til Ariel Castro, og sprsmlet: Evner han fle skam? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke med sikkerhet at mannen er psykopat.
Men jeg har en sterk mistanke om at s er tilfelle.

Nr en person - i hemmelighet - er i stand til gjennomfre en systematisk mishandling av tre kvinner gjennom ti r.
Samtidig som han er med ofrenes familier p leteaksjoner. Samtidig som han - tilsynelatende uberrt - lever sitt offisielle liv der oppe i dagslyset.
Uten at noen fatter mistanke. Vel, da begynner denne personen i mine yne bli mistenkelig lik en psykopat.

En som spiller p sin glatte, overflatiske sjarm. En som mangler empati. Som aldri fler anger. Dette er en person som er lgnaktig og uansvarlig.
En som fremviser en ekstrem form for narsissisme, og fler seg hevet over allmenne lover og regler. Han tar det han vil ha. Akkurat n.
Og han benytter - hvis det er hensiktsmessig - en type vold som kan vre instrumentell og sadistisk. Uten la seg affisere av ofrenes lidelser.


Det kan vre at Ariel Castro fler en form for skam der han str foran dommeren. En overflatisk skam.
Som ikke er relatert til de avskyelige handlingene han har utfrt.

Nei, jeg tror han skammer seg over ha blitt avslrt.

Hadde han ftt muligheten, ville han flyttet til en annen by, og gjort det samme om igjen. Uten blunke.
Og skammen han kjente under fengslingsmtet i Cleveland, ville ikke en gang ha vrt et ubehagelig minne.



.



Kan det synge i kor vre godt for den psykiske helsetilstanden?

Jeg begynte synge i kor ved en tilfeldighet. Foranledningen var flgende: I forbindelse med den tradisjonelle frjulsgudstjenesten i Lovisenberg kirke gjorde jeg noe jeg hadde sluttet med for mange r siden; jeg tok del i salmesangen, sang for full hals, uten blygsel.

Etter gudstjenesten, p vei til julelunsjen i Diakonissehuset, kjente jeg meg bemerkelsesverdigopplagt. Siden jeg ikke er spesielt religis av meg, var det aldri i mine tanker koble flelsen av velvre til en eventuell guddommelig pvirkning under gudstjenesten. Jeg tenkte heller at det kunne vre min aktive delaktighet i sangen som hadde gjort meg godt. Jeg spurte meg selv: Kan det synge sammen med andre - for eksempel i et kor - faktisk vre godt for min psykiske helse?


Jeg bestemte meg for finne det ut, og meldte meg like etter inn i det nystartede Lovisenbergkoret. Selvflgelig visste jeg ikke hva jeg gikk til; jeg hadde aldri fr sunget i et kor. Uansett, det kunne umulig skade delta i et kor som p den tiden nrmest var et rent kvinnekor, tenkte jeg. Mine forestende sangprestasjoner bekymret meg knapt - for korsang kunne da umulig vre spesielt vanskelig?


Det gikk ikke mange minuttene p min frste korvelse fr jeg inns atp det punktet hadde jeg tatt grundig feil. Korsang er noe annet enn allsang. Jeg strevet veldig, men fikk detikke til. Nederlagsflelsen meldte seg i lpet av kort tid. Selvtilliten bedret seg heller ikke nevneverdig da jeg forstod at de fleste av kormedlemmene hadde mye erfaring med korsang.Og de var flinkere enn meg. Alle sammen.

Jeg fikk tanker om slutte i koret. Umiddelbart. Jeg valgte likevel bli. Overtalte meg selv til gi korsangen en sjanse. Men jeg hadde n knapt noen forhpninger om at dette ville vre godt for min psykiske helse. Og finnes det egentlig studier som dokumenterer at s faktisk er tilfelle?


Lovisenbergkoret2013 Foto: Turid Lervik Wislff


Ja, det gjr faktisk det. Jeg kom nylig over en masteroppgave i musikkterapi av Hanna dny Remmen, fra 2012. Temaet for denne studien er kor og helse. Problemstillingen er: Kan det synge i kor ha betydning for opplevelse av helse? I s fall hvordan? Remmen gjennomfrte en sprreskjemaunderskelse i et kor med 450 medlemmer, hvorav 158 responderte.

Resultatene indikerer at kor kan fremme helse gjennom tilby et musikalsk og sosialt fellesskap. Videre at korsang krever en konsentrert tilstedevrelse som virker avstressende og avkoblende. Dette kan igjen fre til sterke opplevelser, hvor glede, mestring og mening trekkes frem som sentrale elementer.


Remmens studie hadde bde en kvantitativ og kvalitativ tilnrming. Det kom frem at de aller fleste flte seg oppstemte de gangene koret hadde konserter. Videre at de ble motiverte til synge nr koret mestret musikalske utfordringer. Mange angav at de ble glade av synge, og at det synge sammen med andre gav en dobbel glede. Ogs fellesskapet ble vektlagt, samt prosessen med arbeide mot et felles ml.


Kormedlemmene angav ogs effekt av syngingen p den fysiske helsetilstanden;blant annet flte de at de utviklet bedre pusteteknikker, riktigere kroppsholdning og mindre muskelspenninger.


P sprsml om deltakerne i studien opplevde at korsangen bedret deres psykiske helsetilstand, svarte mange at de flte den gjorde dem i bedre humr og lettere til sinns, og at den gav dem mer overskudd. I tillegg var korsangen avkoblende.


Remmen hadde i sin studie mange funn som var sammenfallende med tidligere forskning p dette feltet, og hun skriver: Det meste som finnes av forskning bygger ikke p hverandre, og varierer i stor grad i kvalitet, antall deltakere, fokus p helse, etc.. Det kan derfor synes bemerkelsesverdig at s ulike studier konkluderer med det samme: synge i kor kan bidra til fremme helse.


Lovisenbergkoret2012 Foto: Synne Alshus


Tiden gr, og jeg har n sunget i kor i over to r. Mye av det Remmen finner i sin masteroppgave, kjenner jeg meg igjen i: Det sosiale fellesskapet, det arbeide mot et felles ml (konserter), flelse av mestring nr jeg treffer de fleste tonene, gleden ved synge sammen med andre.

Nr det virkelig klaffer - nr koret omsider har gjort sangen til sin egen - sitter man igjen med enflelse av stolthet og glede. Og etter en vellykket konsert er vi alle euforiske.

Jeg har ftt bedre pusteteknikker, og merker jeg blir stadig mer avslappet i kroppen nr jeg synger. Selv om jeg har flt meg nedstemt og sliten fr en korvelse, reiser jeg alltid hjem i godt humr. Og lys vken.


Jeg hper og tror jeg har blitt en bedre sanger i lpet av de to rene jeg har vrt med i Lovisenbergkoret. Det skal samtidig ikke undersls at det ogs har kostet en del vre kordeltaker.

Som jeg nevnte innledningsvis, hadde jeg ingen sangerfaring da jeg startet i koret, og jeg slet virkelig med treffe tonene. For henge med resten av gjengen ble det derfor ndvendig for meg ve hjemme - mellom velsene. Glemte jeg ve, fikk jeg drlig samvittighet, og mtte opp til neste velse med litt hye skuldre. I en travel hverdag koster det dessuten litt skulle sette av en kveld i uken til en fast aktivitet.


Til tross for en del slit - og tunge stunder - vil jeg likevel konkludere med at korsangen har gjort meg godt. De positive opplevelsene ville jeg aldri ha vrt foruten.

Men jeg ville nok hatt enda strre utbytte av synge i kor om jeg fra naturens side hadde vrt bedre rustet for sang og musikk. Eller om jeg hadde hatt tidligere korerfaring sttte meg til. Selv om jeg selvflgelig synes det er tilfredsstillende merke at jeg tar ting litt lettere enn fr, ville utvilsomt et annet utgangspunkt gjort lringsprosessen min noe lettere.


Nr det er sagt, kjenner jeg allerede at jeg gleder meg til hstens frste sangvelse. Og at jeg sitrer litt av spenning nr jeg tenker p julekonserten som ligger foran oss om noen f mneder. Joda, det gjr meg godt synge i kor.

.