hits

juli 2017

Scandinavian Star - et nasjonalt traume som aldri leges?

Man kan pfres et traume p s mange mter. Man kan selv bli direkte rammet av noe forferdelig, som setter dype spor i den psykiske og/ eller fysiske helsen. Eller traumet kan komme indirekte, ved at man for eksempel mister en eller flere personer man har kjr. Dette kan skje i en ulykke, eller det kan vre andre rsaker. Det som alle traumer har felles, er at de vanskelig kan bearbeides, hvis hendelsesforlpet forblir ukjent.  


Foto: Tor Arne Dalsnes/ SCANPIX

Mordbrannen

Noen nasjonale traumer er strre enn andre. Mordbrannen p passasjerskipet, Scandinavian Star, er et slikt traume. Natten til 7. april 1990 dde det 159 mennesker som en flge av denne brannen.

Man vet fortsatt ikke hvem det var som anstiftet mordbrannen. Politiet mente i 1991 at en dansk lastebilsjfr var gjerningsmannen. Siden mannen selv dde i brannen, ble saken henlagt. I 2014 konkluderte imidlertid en prosjektgruppe i Oslo-politiet med at det ikke finnes bevis for at den tidligere utpekte dansken stod bak ddsbrannen.

Boken til Kjell Ola Dahl

Forfatteren, Kjell Ola Dahl, er vel en av de som kjenner historien om ddsbrannen p Scandinavian Star best, og han kom i januar 2017 ut med sin andre bok om denne tragedien. (Den frste kom i 2012.) Den nye boken heter "Scandinavian Star. Katastrofen og skandalene."

Dahl tar i den velskrevne og spennende boken for seg mange aspekter i denne saken; sannsynlig brannforlp, mulige gjerningsmenn, mangelfull politietterforskning, spekulasjoner om forsikringssvindel, politistyrte lekkasjer til pressen, teorier om sabotasje, og mulige motiver for forlenge brannen.

Det er utvilsomt en meget viktig bok, nettopp fordi den er informativ, opplysende og utforskende p en gang. Selv om Dahl er kritisk til bde Oslo-politiet og Riksadvokaten, leverer han en bok som verken er dogmatisk eller ensidig pstelig.


Kjell Ola Dahl

Boken som ble oversett

Forfatteren stiller flere retoriske sprsml som ptalemyndigheten ville ftt problemer med svare p. Hvis noen hadde stilt dem disse sprsmlene, da.

For det har ikke blitt gjort. I det hele tatt ble boken i 2016 mtt med en redvende taushet i pressen. Bortsett fra Klassekampen var det ingen medier som omtalte eller anmeldte boken til Dahl. Det var som om boken ikke eksisterte. Hvordan kunne det ha seg slik? Var man plutselig ferdig med Scandinavian Star i norsk presse?

Om etterforske seg selv

Nr Dahl i boken sin ppeker det underlige faktum at Oslo politikammer i 2014 fikk i oppgave vurdere og evaluere jobben som Oslo politikammer gjorde i 1990-91, burde vel denne opplysningen i seg selv vre tilstrekkelig til vekke den journalistiske nysgjerrigheten i ett og annet mediehus?

Nr forfatteren kritiserer Oslo-politiet for i 2014 benytte de to samme brannteknisk sakkyndige som ble benyttet i 1990, burde vel dette ha frt til kritiske oppflgingssprsml fra et samlet pressekorps?

Saken har vrt forskt gjenopptatt flere ganger. Riksadvokaten avviste til sammen fire gjenopptakelsesbegjringer, fr han i 2014 beordret ny etterforskning. Saken har i alle r ligget der som et verkende sr i den norske offentligheten, og politiet har mttet tle mye kritikk.

Kritikken mot politiet

Kritikken har srlig gtt ut p at etterforskerne tidlig lste seg fast i teorien om at en dansk lastebilsjfr stod bak ddsbrannen. Til teorien hrer ogs den pstand at det kun ble anstiftet en brann, og at ingen andre, p noen som helst mte, var involvert i hendelsesforlpet, verken ved nye brannstiftelser, sabotasje eller ved tilfrsel av brennbart materiale.

Politiet fikk ogs kritikk for at de tilsynelatende ikke brydde seg om hvem som faktisk eide skipet da brannen oppstod, eller hvem som ville f forsikringspengene.

Riksadvokaten hadde i 2014 en mulighet til imtekomme denne kritikken gjennom en ny etterforskning. Etterforskningen skulle gjelde tidligere politiarbeid og eventuelle nye momenter i saken.

Deja vu

Riksadvokaten grep dessverre ikke denne sjansen. I stedet for la et annet politidistrikt f i oppgave vurdere arbeidet til Oslo politikammer i 1990-91, s valgte alts Riksadvokaten la Oslo-politiet etterforske seg selv.

I stedet for hente inn nye sakkyndige for g gjennom den branntekniske rapporten som ble laget i 1990, benyttet Oslo politikammer de samme to sakkyndige som laget rapporten den gangen.

De samme sakkyndige ble valgt, selv om de, i flge forfatteren, ikke hadde skipsteknisk kompetanse, og av den grunn kunne lite om brannspredning om bord p skip. Rapporten de kom med i forbindelse med den nye etterforskningen, var da ogs en repetisjon av den rapporten de kom med i 1990.


De ubesvarte sprsmlene

Er ikke dette en hyst uvanlig fremgangsmte nr det gjelder gjenopptakelsessaker, s vet ikke jeg. Jeg kan meget godt forst at dette m fles bittert for alle dem som siden 1990 har sittet med en rekke ubesvarte sprsml, og som n hadde hpet p en uhildet gjennomgang av saken.

Jeg vil anta at ett av disse ubesvarte sprsmlene er relatert til det lange brannforlpet. Hvordan kunne skipet brenne i 38 timer, nr det brennbare materialet i korridorene brant opp i lpet av f minutter?

Den frste brannen startet kl 02.10. Allerede ved 8-9-tiden om morgenen ans man denne  brannen som slukket.

Ddsbrannen

Den frste brannen var nrmest eksplosiv, og spredte seg svrt raskt. En rekke branndrer skal ha vrt blokkert med stlkile i pen posisjon. I tillegg stod branndrene inn til bildekket pne midt p natten, noe som gjorde at brannen i korridorene virkelig skjt fart. I flge Dahl er det mye som tyder p at ventilering og trekk var manipulert.

Det var i denne frste brannen de aller fleste dde, som en flge av forgiftning. Det brennbare laminatet som dekket asbestplatene, frigjorde blsyregass, som sammen med kullos ble en ddelig gassblanding. De fleste dde mens de sov, eller de falt om i trange, rykfylte korridorer, p leting etter en redningsvei.

De pflgende brannene

Et annet sprsml som mange lurer p, er relatert til de pflgende brannene. 

Hvorfor begynte skipet p ny brenne, etter at det var evakuert, og mens det var under slep til Lysekil? Hvordan kunne det da oppst brann i diskoteket fem timer etter at den frste brannen var slukket? Og hvorfor ble den s intens og langvarig? Ble det tilfrt brennbart materiale utenfra? Kan det ha kommet diesel fra ndgeneratorrommet som l i etasjen over diskoteket? Ndgeneratorrommet var for vrig fullstendig utbrent.

Og da flger automatisk neste sprsml: Hvorfor begynte skipet brenne enda en gang, denne gangen mens det l til kai i Lysekil, mer enn ett dgn etter at den frste brannen var slukket?

Besetningsmedlemmer i skelyset

Det som gjr hele historien ekstra spesiell, er at det om bord i Scandinavian Star befant seg besetningsmedlemmer som fortsatt var ansatt i det selgende rederiet, Seaescape, og som skulle vre med Scandinavian Star i en overgangsfase. Dette gjaldt blant annet maskinsjef, maskinist og elektriker.

Ingen av disse ble ansett vre srlig interessante etterforske, selv om Dahl antyder at de kan ha vrt involvert i bde brannforlengende tiltak og sabotasje i forbindelse med brannslukningen. Alle tre ble flyet tilbake til Scandinavian Star etter at skipet var evakuert, angivelig for at de skulle bist brannmannskapene. Ikke lenge etter at de var kommet om bord, startet brann nummer to.

Hvis det virkelig var disse tre som forrsaket den andre og tredje brannen, ville motivet ha vrt at arbeidsgiveren deres, Seaescape, som fortsatt stod som eier av skipet, ville komme til hste forsikringspengene for skadene.

Alvorlige beskyldninger

Dette er selvflgelig veldig alvorlige beskyldninger komme med, men i flge boken unnlot politiet etterforske dette crewet fra Seaescape i 1990. Hvis politiet lot vre etterforske dem p grunn av menneskelige hensyn, bommet de i s fall stort. For skulle det vise seg at de tre fra Seaescape var helt uten skyld, ville en etterforskning faktisk ha frifunnet dem. De ville da sluppet ha et mistankens lys over seg i alle disse rene.

For det er utvilsomt besynderlig at det oppstod en ny brann i skipets diskotek noen timer etter at den frste brannen var slukket. Like besynderlig er det at denne brannen hadde en intensitet og en varighet som vanskelig kan forklares. Hva var det egentlig som gjorde at brannen vedvarte i mange timer?

Var det diesel som brant?

En gjenstridig hypotese er at flammene ble foret med diesel. Denne hypotesen svekkes ikke akkurat av at en kontrollmling av drivstoffet viste at det var forsvunnet 120 000 liter diesel fra skipet. Dette er alts diesel som ikke kan gjres rede for.

120 000 liter er ikke smtteri, og en slik mengde drivstoff kan ikke bare bli borte i lse luften. Det er derfor kanskje ikke s rart at noen spr om diesel ble benyttet som et middel for forlenge brannen, og for gjre skadeomfanget s stort som mulig.

Det byde hydraulikkrret

Nr man i tillegg avdekket et byd hydraulikkrr i styrbord korridor p dekk 4, som godt kunne vrt byd manuelt for gjre det mulig pumpe diesel ut i korridoren, blir hypotesen om aktiv tilrettelegging for en vedvarende brann, heller styrket. Dessuten var det etter den frste brannen blitt kastet brennbart materiale som senger og madrasser fra lugarene ut i korridorene. 

De brannteknisk sakkyndige fra SINTEF, og ptalemyndigheten, mente i 1990, og de mener fortsatt i dag, at det byde hydraulikkrret var et resultat av den store varmeutviklingen under brannen. De sakkyndige kan imidlertid ikke forklare hva slags materiale det var i korridorene som frte til en brann som var s intens og langvarig at de dde personene i lugarene ble kremert.

Hvem eide skipet?

Nr det gjaldt eierskapet av skipet, het det seg at den danske rederen Henrik Johansen hadde kjpt skipet av selskapet, Seaescape, for 21 millioner dollar. Da brannen brt ut, stod imidlertid fortsatt Seaescape registrert som eier av skipet. Det var derfor Seaescape som skulle heve forsikringspengene. Likevel gikk Henrik Johansen til politiet i Kbenhavn den 07.04.1990, og meldte seg som eier av skipet.

Burde ikke de uavklarte eierforholdene vrt av interesse under etterforskningen? Burde man om ikke annet ftt klarhet i dette litt raskt, slik at spekulasjonene om at brannen(e) ble anstiftet som ledd i en forsikringssvindel, kunne legges dde?

Hvem hadde et konomisk motiv?

Kjell Ola Dahl mener at selskapet, Seaescape, kunne hatt et konomisk motiv for starte og forlenge nye branner. Dette fordi selskapet, som p det tidspunktet hadde store konomiske problemer, fortsatt stod som eier av skipet. De hadde riktignok blitt enige med Henrik Johansen om at skipet skulle selges til ham for 21 millioner dollar, men den pgende brannen gjorde plutselig hele handelen usikker.

For kunne de n vre sikre p at Johansen ville garantere denne summen for et brannskadet skip? Det kunne de ikke, og av den grunn var det viktig f en s stor sum fra forsikringsselskapet som mulig, skriver Dahl. Brannskadene mtte derfor vre omfattende.

En eller flere gjerningspersoner?

Hvem var det som antente skipet? Det er selvflgelig vanskelig peke p mulig(e) gjerningsperson(er), s lenge man ikke blir enige om det var en eller tre branner. Hvis det kun var en brann, og denne srget for to flgebranner, kan det ha vrt en enkelt gjerningsperson som stod bak. Hvis det derimot var snakk om tre separate branner, kan det ha vrt flere brannstiftere involvert.

Uavhengig om det var en eller tre branner, er det vel ikke usannsynlig at det var den danske lastebilsjfren som stod bak den frste brannen. Opptakten til, og fremgangsmten under, brannen p Scandinavian Star kunne godt vrt forenlig med hans modus operandi.

Lastebilsjfrens modus operandi

Mannen hadde tidligere anstiftet flere branner, sannsynligvis i affekt. Han kunne drikke seg full, og forske sjekke opp tilfeldige damer. Ble han da avvist, kunne han reagere med et uansvarlig og destruktivt sinne, som fikk ham til tenne p sin bolig, fr han gikk og la seg til sove i den samme boligen. Ogs p Scandinavian Star hadde han vrt beruset, og blitt avvist av noen damer i baren.

N dde denne lastebilsjfren i den frste brannen, s hvis de to pflgende brannene var separate branner, mtte det vre andre som stod bak dem. 

Ingen kan dmmes uten bevis

Men ingen kan utpekes som lovbrytere uten at det foreligger bevis, og dette gjelder selvflgelig ogs for de personene som i boken blir nevnt som mulige brannstiftere. Det er politiets oppgave bekrefte eller avkrefte en mistanke ved lete etter bevis.

I flge politiet i 2014 fantes det ikke bevis for at den danske lastebilsjfren stod bak ddsbrannen i 1990. Selv om politiet i dag igjen mistenker dansken, burde vel den nye etterforskningen ha gtt bredere ut i sin leting etter sannsynlig(e) gjerningsperson(er).

N kan det imidlertid virke som om politiet tidlig gav opp prosjektet med finne rette gjerningsperson(er), selv om vi alts str overfor det strste massedrapet p nordmenn etter krigen.

Riksadvokaten valgte i hvert fall henlegge saken i 2016, slik han gjorde det i 1991. Uten at man hadde kommet med oppklarende svar p sprsmlene som mange har stilt i snart tretti r.

Man m helst vite for  komme seg videre

Gjenopptakelsen av saken ble derfor p mange mter en farse. Naturlig nok er det mange som enda en gang opplevde bli skuffet. Og det er trist. Fordi dette til syvende og sist handler om at folk skal komme seg videre med livene sine.


Minnesmerket over Scandinavian Star 7. april 2015. Foto: Kurt Evert Stenbakk
 

Men uten f opplysende og troverdige svar, og uten f vite hva som egentlig skjedde, vil det vre vanskelig for bde overlevende og etterlatte (familiemedlemmer, slekt, venner eller kolleger) skulle forsone seg med det tragiske utfallet som mordbrannen fikk.

Det er nemlig ikke uvesentlig om det var en eller flere brannstiftere i aksjon. Det er helle ikke uvesentlig om det var en enkelt brann som varte i tilsammen 38 timer, eller om det var nye ptenninger underveis.

Selv om de aller fleste drapene skjedde under den frste brannen, er det likevel viktig f klarhet i om det var personer som srget for opprettholde de neste brannene. De dde er dde, og de kommer aldri tilbake, uansett hva som skjedde den natten i 1990. Men de som overlevde, og de som str igjen i sorg, m f vite hendelsesforlpet, s langt det lar seg gjre, hvis de skal ha noen mulighet til bearbeide dette traumet.

Hensynet til de etterlatte er en viktig grunn til at man bruker mye tid og  ressurser p lette etter de svarte boksene ved en flystyrt. For selv om alle er dde, spiller det en rolle hvordan flystyrten skjedde. Var det en ulykke eller var det terror? De som str igjen, trenger et svar for komme videre.

Hensynet il de etterlatte er en viktig grunn til at politiet s grundig etterforsket massakren p Utya, selv om man der hadde en gjerningsmann, og selv om man i grove trekk visste hva som hadde skjedd.

Skjebnen til hvert enkelt individ skulle kartlegges s langt det lot seg gjre, slik at de som hadde mistet en av sine kjre, skulle kunne danne seg et bilde av hva som hadde skjedd. Det kan vre smertefullt f slike opplysninger, men like fullt er det hyst menneskelig ske s mye kunnskap som mulig om et hendelsesforlp. Forsoningsprosessen krever denne kunnskapen for ikke g i st.

Ydmykhet savnes

Nr det gjelder mordbrannen p Scandinavian Star, kan det kanskje vise seg helt umulig bli enig om et bestemt hendelsesforlp. Kanskje er det rett og slett ikke mulig fremskaffe nye bevis. Eller kanskje er det ikke mulig etterprve noen av de nye momentene som er brakt inn i saken. Ptalemyndigheten br likevel ikke  innta en skrsikkerhet i den ene eller andre retningen.

Er man i tvil om hendelsesforlpet, br man signalisere ydmykhet. I stedet for kategorisk  avvise at det fant sted noen form for sabotasje som startet nye branner og holdt disse gende, ville det vrt mulig si at dette er noe som kan ha skjedd, men som i dag ikke lar seg bevise.(Uansett burde det vrt en selvflge at man oppnevnte nye brannteknisk sakkyndige, siden de to fra SINTEF hadde vrt gjenstand for s mye kritikk.)

En slik formulering ville gitt de som str igjen, og de som aldri har sltt seg til ro med politiets konklusjoner, en viss oppreisning. Sannsynligvis fr vi aldri vite den fulle og hele sannheten om hva som skjedde om bord i Scandinavian Star. Det er likevel viktig understreke at de aller fleste er enige om at ddsfallene ble forrsaket av den frste brannen. Uenigheten handler frst og fremst om de pflgende brannene.

Denne uenigheten ser det ut til at vi vil mtte leve med. 

Nr psykopaten brer maske

S er O.J.Simpson nok en gang i medias skelys. Denne gangen fordi han nettopp har ftt beskjed om at han kan prvelslates fra fengselet. Jeg sitter og ser p bildene av ham i de ulike nettavisene, og jeg kjenner at jeg er ambivalent til hans forestende lslatelse. En del av meg heier p ham, en annen del synes det hele er bde trist og patetisk.


O.J.Simpson

Ansiktet og sjarmen hans

Jeg forsker forst hvorfor en del av meg synes det er helt greit at han snart slipper ut av fengsel. Kan det ha noe med ansiktet hans gjre? Han har utvilsomt et pent og tiltalende ansikt. Trekkene er milde, og man kan ha lett for se p ham som en god og snill person. Det er ingen tvil om at det er ansiktet til en afroamerikaner, men er det ikke enkelte kaukasiske trekk der, ogs?

Det kan selvflgelig ogs vre sjarmen hans som fr meg til holde med ham. Sjarm har nemlig en tendens til virke bedvende p moralske antenner. Alle vet jo at sjarmen hans er uimotstelig. Ja, han m jo ha erfart at den faktisk gjr ham uovervinnelig.

Kan det da vre kombinasjonen som forfrer meg; et tiltalende ansikt som fronter en underliggende, ekstraordinr sjarm? I s fall brer han jo en perfekt maske, slr det meg plutselig.

The Mask of Sanity

Dette fr meg til tenke p boken, The Mask of Sanity (En maske av mental sunnhet, min overs.), av psykiateren, Hervey M. Cleckley, som frste gang ble publisert i 1941. Boken er basert p Cleckleys kliniske intervjuer med mannlige pasienter p lukkede, psykiatriske institusjoner, og blir fortsatt regnet som et foregangsverk nr det gjelder beskrivelsen av psykopati.

Cleckley mener at masken som psykopaten brer, bestr av sjarm, tilpasningsdyktighet og list (intelligens), og at den har som funksjon skulle skjule en fundamental mangel p indre, psykologiske strukturer.

Denne mangelen gjr det eksempelvis umulig for psykopaten  kunne erfare genuine flelser. Personen kan etter hvert bli dyktig til forestille seg og tolke ulike flelsesuttrykk hos andre, men evner ikke selv oppleve de samme flelsene. (Ekte sorg eller empati er eksempler p flelser som mangler hos en psykopat.)

Brer O.J. Simpson en maske?

Kan det vre at O.J. Simpson brer en slik maske som Cleckley beskriver? Ja, jeg er redd O.J. faller inn under denne kategorien. Mannen som i mange r var Amerikas kjledegge, i form av feiret idrettshelt, reklamefavoritt, TV-kommentator og skuespiller, har utvilsomt psykopatiske karaktertrekk.

Dette hres kanskje rart ut, siden han gjorde suksess p s mange av livets arenaer. Ja, det var vel slik at suksessen ikke s ut til ha noen ende for denne afroamerikanske mannen, som helst omgav seg med hvite mennesker.

"Jeg er ikke svart, jeg er O.J.", pleide han si nr han ble bedt om forklare sine sosiale preferanser. Det falt seg derfor helt naturlig at han etter hvert giftet seg med en hvit kvinne, Nicole Brown. De fikk to barn sammen, og var tilsynelatende et perfekt par. N skulle det imidlertid vise seg at ekteskapet ble svrt turbulent ganske fort, med sjalusi, utroskap og vold som sentrale ingredienser.


Nicole Brown Simpson

Konemishandleren

Masken til O.J. fikk ryktene om at han var en brutal konemishandler, til forsvinne som dugg for solen. Det var ikke til stor hjelp for Nicole tilkalle politiet, da O.J. hadde en hy stjerne i L.A.P.D. Nr politiet dukket opp, var dessuten masken hans p plass igjen. At Nicole penbart var blitt fysisk mishandlet, nok en gang, fikk alts ingen konsekvenser for O.J.Simpson. Det var kanskje ikke s rart da at Nicole begynte frykte for sitt liv.

Det skulle vise seg at frykten ikke var ubegrunnet, for en kveld i 1994 dukket plutselig O.J. opp utenfor boligen hennes. Han kom uten maske, det hadde hun sikkert begynt venne seg til. Hun stusset kanskje over at han hadde p seg mrke hansker.

Drapene

Sannsynligvis rakk hun ikke bli redd, fr O.J. gjv ls p henne med den medbrakte kniven. S hemningsls var han i sin rskap, i sin trang til overkill, at han nrmest skar hodet av henne.

Dessverre fikk hennes venn, Ronald Goldman, som plutselig befant seg p feil sted til feil tid, ogs anledning til mte en annen variant av O.J.Simpson enn den offentligheten var blitt vant til. Ogs Ronald Goldman ble knivdrept. Han rakk nesten bli 26 r, fr han brtt og meningslst ble frarvet livet.

O.J. var drapsmannen

N var det aldri noen tvil om at det var O.J. som drepte Nicole og Ronald; den patetiske "flukten" hans p motorveien, med en horde av politibiler som fulgte etter, samt de ugjendrivelige bevisene som ptalemyndigheten kunne legge frem, lste O.J. til drapene med svre kjettinger.

Likevel frifant juryen ham, etter at forsvarerapparatet til O.J. - og srlig da den svarte stjerneadvokaten, Johnnie Cochran  - kynisk og manipulativt greide dreie sakens fokus bort fra drapshandlingen. I stedet utviklet det seg til en rettssak om psttt rasisme hos politiet i Los Angeles.

Et nytt narrativ

Plutselig var ikke O.J. Simpsons rolle det vre tiltalt i en rystende drapssak. Nei, n ble han fremstilt som et offer for rasistiske politifolk. Narrativet som ble presentert, handlet om at det var politiet som n hadde sett sitt snitt til delegge for en av de ytterst f svarte menneskene i USA som hadde hatt suksess. I den prosessen var de dessuten villige til plante ndvendige bevis for f ham dmt.


O.J.Simpson

For en jury som hadde en svart majoritetsandel, var de tekniske bevisene ptalemyndigheten kunne fremlegge, ikke lenger interessante. Det spilte plutselig ingen rolle at O.J. faktisk hadde knivdrept to unge mennesker, og det spilte heller ingen rolle at han hadde vrt en skruppells konemishandler.

Nei, for n skulle det gjres opp for all den urettferdigheten den svarte delen av befolkningen flte den hadde vrt utsatt for, i tidsrommet fra slavetidens opprinnelse frem til det moderne USA tok form. Det var tid for payback, og frikjennelsen av O.J. Simpson ble den beste form for hevn den svarte andelen av befolkningen kunne tenke seg.

Sivilt sksml

Familiene til Nicole og Ronald gikk forvrig til et sivilt sksml mot O.J.. I denne rettssaken ble han funnet ansvarlig for drapene, og han ble dmt til betale en erstatning p 33 millioner dollar. Ingen kunne tvinge ham til betale denne enorme erstatningssummen, og han unnlot da ogs gjre det.

En hjerneorganisk defekt

Tilbake til boken, "Mask of Sanity." I flge Cleckley er ikke masken noe psykopaten velger ta p seg, men noe som ubevisst dannes for kunne skjule en uidentifisert, nevro-psykiatrisk defekt.

N viser det seg at Cleckley kan ha hatt rett i at psykopatien kan vre relatert til en  skade i hjernen. Britiske forskere har nemlig avdekket at kriminelle psykopater har en annen hjernestruktur enn folk flest.

Ved hjelp av avansert billeddiagnostikk har man hos psykopatene pvist mindre gr substans i fremre deler av precortale cortex og i temporallapp-polene. Dette er omrder i hjernen som er viktige for forst andre menneskers flelser, og de er aktivert i forbindelse med refleksjoner omkring moral.

Skader i disse omrdene er koblet til mangel p empati, drlig respons p frykt og stress, samt mangel p flelser som skyld og skam. Funnene sttter hypotesen om at psykopati er en organisk utviklingsforstyrrelse i hjernen. I s fall kan man da heller ikke forvente effekt av psykoterapi.

Sjarmen til O.J.

Hver gang O.J. vet han blir filmet, eller sett i det offentlige rom, aktiverer han sjarmen. Nr dette skjer, blir det umulig tenke seg at han kan vre noe annet enn en varm, hflig og rlig person. (Dette gjelder de fleste psykopater; nr de poserer, vinner de omgivelsenes sympati.)

Da de laget TV-serien,"The People v. O.J. Simpson: American Crime Story", var det Cuba Gooding jr. som fikk rollen som O.J.Simpson. Jeg stusset litt over dette, for det finnes penbart flere svarte skuespillere som utseendemessig er mer lik O.J..


O.J.Simpson                                    Cuba Gooding jr.

I ettertid har jeg lurt p om det likevel l en bestemt baktanke med dette. Skulle man i serien lykkes med f frem den sammensatte personen, O.J.Simpson, kunne man ikke benytte en skuespiller som liknet for mye, og som var i besittelse av den samme sjarmen. Da kunne man risikert ikke f tydeliggjort at personen, O.J., ogs har tunge narsissistiske og dyssosiale karaktertrekk. 

Tabben i Las Vegas

Men hvis O.J. ble frifunnet for drapene under rettssaken i 1995, hvordan kan det da ha seg at han skal prvelslates fra fengsel i disse dager? Jo, det skyldes at en rett i Nevada i 2008 fant O.J. skyldig i bortfring, vpnet ran og flere andre forbrytelser, og deretter dmte ham til fengsel i 33 r.

Bakgrunnen for dette var at han og fem andre menn hadde stormet et hotellrom i Las Vegas, hvor de overfalt to menn, som ble beskyldt for ha stjlet samlerobjekter relatert til idrettskarrieren til O.J..

O.J. ble funnet skyldig i tiltalepunktene av den hvite juryen, og den hvite dommeren mente at  disse forholdene kvalifiserte til fengsel i 33 r. (Antall fengselsr hadde nok ingen sammenheng med at O.J. noen r tidligere hadde blitt dmt til betale drapsofrenes familier 33 millioner dollar i erstatning.)

Domsslutningen kom for vrig p nyaktig samme dato som O.J. tretten r tidligere var blitt frifunnet for dobbeltdrapet. (Sikkert tilfeldig, det ogs.)

Manglende innsikt

O.J. Simpson har n sonet ni av de 33 rene. "Jeg er ikke en fyr som levde et kriminelt liv. Jeg er en alminnelig mann," sa Simpson under hringen, og viser vel gjennom en slik uttalelse at han mangler innsikt i s vel egne karaktertrekk som i eget voldspotensiale. Datteren hans bedyret i den samme hringen at hennes far var en dypt angrende synder.

Som om ikke det var nok, holdt ett av ransofrene, Bruce Fromong, en flelsesladd tale i retten. "Jeg fler at det er p tide at han fr en ny sjanse, p tide at han fr dra hjem til familien. Han er en god mann som gjorde en feil," sa Fromong, mens O.J. satt i bakgrunnen, og trket en tre eller to.

Ja, mer skulle det ikke til for f bendningskommisjonen i Nevada, USA, til svelge agnet med krok, skke og snre. Jeg tror ikke jeg er srlig kontroversiell nr jeg hevder at dette var en lett match for O.J.Simpson.

Tilbake til Florida?

O.J. har uttalt at han kan tenke seg bosette seg i Florida sammen med sin familie etter lslatelsen. Florida er en delstat O.J. kjenner godt. Etter rettssaken i 1995 var det dit han etter hvert flyttet. De pflgende rene var preget av strippeklubber, kokain og sexparties med unge jenter. 

Parasittlivet han levde, var spass tidkrevende at han fikk problemer med vre en tilfredsstillende far for barna sine. Dette var selvflgelig synd, siden han var den eneste forelderen de hadde igjen. Han hadde jo egenhendig gjort dem morlse i 1994.

Livsstilen hans i Florida var med andre ord uansvarlig og egoistisk. Noen vil til og med karakterisere den som direkte antisosial. 

Skamlsheten toppet seg da han i 2006 kom med boken,"If I did it," hvor han beskrev hvordan han ville gtt frem hvis det hadde vrt han som drepte Nicole Brown og Ronald.Goldman. Som om drapene p disse unge, livsglade menneskene bare var en vits.

Psykopatens feiltrinn

Det l derfor i kortene at han fr eller siden mtte trkke feil igjen. Psykopatens achilleshl er grandiositeten. De fler seg uovervinnelige og usrbare (de gjr det derfor drlig i ordinre krigshandlinger), og de tror de er s smarte at de aldri vil bli tatt. Men det blir de, heldigvis.

O.J. flte seg ganske sikkert hevet over normale normer og regler, og dessuten var han jo vant til kunne sjarmere seg ut av enhver vanskelig situasjon. Da han fikk ideen om ta seg til rette p hotellrommet i Las Vegas, s han nok p dette som en bagatell. Han inns ikke at rettsapparatet i USA bare ventet p en sjanse til en payback andre veien.

Ingen endring i vente

N ser det ut til at bde barna hans og storsamfunnet skal gi ham enda en sjanse. Masken er p, og vi fortsetter la oss sjarmere. Men ingen psykopat endrer sitt vesen, s det er en viss sjanse for at O.J. Simpson igjen vil sitte bak ls og sl om ikke s veldig lang tid. Vi fr flge med. 

 

 

Narsissismen som dela Pink Floyd (2)

Mens jeg i det foregende innlegget redegjorde for noe av historien til Roger Waters og Pink Floyd, skal jeg i dette innlegget forske underbygge min pstand om at Roger Waters m bre hovedansvaret for det bruddet som skjedde mellom ham og resten av bandet p 1980-tallet. 

Roger Waters
free press image
Roger Waters

Den ndvendige narsissismen

Jeg tr pst at en god porsjon narsissisme er ndvendig for at en kunstner skal kunne skape ekstraordinr kunst. Denne narsissismen gir kunstneren selvtillit og kreativitet, slik at det blir mulig fri seg fra jantelovens fangarmer.

Den samme narsissismen som gir mot til sprenge kunstneriske grenser, kan imidlertid ogs ha en destruktiv bakside, som etter hvert kan komme til st i veien for kunsten.

Jeg vil gjerne understreke at nr jeg videre i dette blogginnlegget skriver om narsissisme, mener jeg det upresise begrepet som i hverdagssprket brukes om en person som har en tendens til ta seg til rette, eller heve seg over andre, og som har et selvbilde som er i overkant grandiost. Jeg har absolutt ingen intensjon om - eller forutsetning for - bedrive noen form for fjerndiagnostisering. 

Mitt forhold til Roger Waters

Mitt forhold til Roger Waters var gjennom en dramatisk endring for noen r tilbake. Jeg m innrmme at jeg hadde vrt trofast fan av Waters siden The Wall. Jeg elsket selvflgelig gitarspillet til David Gilmour, men jeg var overbevist om at det var Waters som representerte den kreative kraften i bandet.

Det gikk s langt som at jeg til og med sympatiserte med Waters da rettssaken om bandets fremtid fant sted p 1980-tallet. Jeg kunne ikke forst hvordan Pink Floyd kunne best uten ham, og tenkte at han mtte da f legge ned bandet hvis han mente det var det riktige gjre.

Jeg lyttet i timesvis til de tre soloalbumene han gav ut, og jeg koste meg med konsertopptakene, som etter hvert ble tilgjengelig p DVD. Waters var unektelig et idol for meg, og jeg syntes ogs det var sjarmerende at han inntok rollen som refseren av The Establishment, enten det var hjemme i Storbritannia eller ute i verden. Skarp tunge og kompromisslse tekster preget hans kunstneriske virke.

Jeg gledet meg derfor stort til se ham fremfre The Wall i Telenor Arena p Fornebu i 2011. Dette var andre gang jeg skulle f se Waters live. Frste gangen var i 1984. Waters hadde da kommet med Pros And Cons of Hitch Hiking, et album jeg umiddelbart trykket til mitt bryst.

Stockholmsturen i 1984

Jeg fikk i 1984 mast meg til lne bilen til faren min, og sammen med fire kompiser gikk ferden direkte til Johanneshov isstadion i Stockholm, hvor Waters skulle holde konsert. Siden minnene, av ulike rsaker, er noe fragmenterte, kan jeg nesten ikke karakterisere denne turen som uforglemmelig. Men det var sterkt oppleve Roger Waters og Eric Clapton sammen p scenen.

Siden vi var fem fattige studenter, ble det til at vi alle sov i min fars Mazda 929 den pflgende natten. P parkeringsplassen utenfor Johanneshov i Stockholm satt det alts fem voksne karer i en enslig, norskregistrert bil, og sov. Det m ha vrt et syn for gudene.  

Syvogtyve r senere (ja, tiden gr) skulle jeg alts p ny f oppleve mitt store idol. Konserten begynte bra; lyden var upklagelig, ltene satt som et skudd, og Waters s ut til vre i kjempeform. S var tiden kommet for Mother. Waters annonserte at denne lten ville han fremfre i duett.


 

Og du m bare ikke tro at det var hvem som helst han ville synge sammen med! Bak ham p den store veggen, i et filmopptak, dukket det opp en yngre utgave av Roger Waters. Han valgte alts synge duett med seg selv, intet mindre.

En narsissistisk overdose

Jeg kommer aldri til glemme det yeblikket. For der og da skjedde det noe med mitt forhold til Roger Waters; det tok slutt! Han penbarte en narsissisme jeg ikke var forberedt p. I lpet av sekunder var magien hans borte, og den skulle aldri komme tilbake.

Ikke bare fikk jeg nok av Roger Waters, jeg fikk i samme slengen ogs nok av The Wall, som Waters hadde reist rundt med i en rrekke. Jeg kjente jeg reagerte negativt p at han forskte fremstille The Wall som et symbol p den undertrykkelsen som skjer, og urettferdigheten som rder, i denne verden.

The Wall

The Wall er nemlig ikke noe kampskrift for de fattige eller undertrykte. Historien handler dels om Water sin oppvekst etter krigen, uten en far, og med en dominerende mor, og dels  handler den om skjebnen til Syd Barrett. Vi flger karakteren, Pink, fra han mter psykopatiske lrere p skolen, til han blir popstjerne. Med skilsmissen begynner nedturen. Han gr i skjul bak en vegg, og hallusinerer at han er en fascistisk diktator som forflger "uverdige" mennesker. Historien ender med at muren rives, og Pink blir et godt menneske igjen.

Dette er i grove trekk historien i The Wall. Jeg vet det er mange som elsker denne historien, og det m vre greit. Men jeg synes ikke Waters skal opphye den til noe den i utgangspunktet ikke var ment vre.   

Historier jeg hadde hrt

Etter Telenor Arena begynte jeg ogs se p historien hans og historien til Pink Floyd med et kritisk blikk. De gamle historiene, som jeg tidligere bare hadde avfeid, eller "glemt", begynte n poppe opp fra underbevisstheten.

Gradvis mtte jeg innse at det kanskje ikke hadde vrt helt tilfeldig at det ble nettopp Roger Waters som stod frem som bandets hovedperson i tiden etter utgivelsen av Wish You Were Here. Det var kanskje ikke tilfeldig at Waters ble stadig mer dominerende, eller at de vrige bandmedlemmene ble skjvet stadig lengre ut i periferien.

Krenkelsen

Nr var det Waters bestemte seg for bli sjef med stor S? Hvis det var en bestemt hendelse som utlste trangen til dominere, tenker jeg det kan ha vrt da Roy Harper ble bedt om ta hovedvokalen i Have a Cigar, p albumet, Wish You Were Here. Jeg har sett Waters i et intervju - kanskje tretti r senere - beklage seg over at det ikke ble ham som hadde vokalen i denne lten.



Eller mer enn han beklaget, s var han tydelig irritert. Det kan virke som om irritasjonen frst og fremst rettet seg mot det faktum at de vrige bandmedlemmene ikke hadde spurt ham om han ville synge denne sangen.

Roger Waters: Roy was in and out of the studio all the time. I can't remember who suggested he sing it. Maybe I did. Probably hoping everyone would go: "Oh, no, Rog, you do it!" But they didn't. They all went "Oh yeah, that's a good idea."

Siden han, etter s mange r, fortsatt ikke kunne tilgi dem for at de ikke spurte ham, kan dette tyde p at Waters opplevde forbigelsen som en krenkelse. Denne krenkelsen kan i sin tur ha utlst et narsissistisk raseri hos Waters, som siden fulgte ham som en skygge, og som satte sitt preg p den videre arbeids- og ansvarsfordelingen i Pink Floyd.

Det var neppe tilfeldig at han p det neste albumet (Animals) plutselig hadde hovedvokal p samtlige lter. Eller at det var han som hadde skrevet ltene.

Donald Trump

Dette hres kanskje rart ut, men man br aldri ta lett p en narsissistisk krenkelse. Tenk bare p USAs president, Donald Trump; nr var det han bestemte seg for bli president i USA? Jo, det skal ha vrt under en middag, hvor han ble latterliggjort - og krenket - av davrende president Obama. Jeg er helt sikker p at den narsissistiske vreden som ble vekket i Trump den kvelden, gav ham superkrefter, og var en medvirkende rsak til at han til slutt havnet i Det hvite hus.

Hersketeknikker

Krenkelsen Waters kan ha opplevd, kan ha trigget en latent trang i ham til vre sjefen i Pink Floyd. Kanskje tar jeg feil nr jeg tolker denne hendelsen som en krenkelse, men uansett er det et faktum at Waters gikk inn i sjefsrollen i bandet. Samtidig behandlet han sine kolleger i bandet stadig drligere. Han kommuniserte knapt med dem fr eller etter konsertene, og han bodde som regel p et separat hotell.

De aller fleste av oss har en eller flere ganger opplevd skulle fungere i nrkontakt med selvhytidelige, nedlatende og dominerende personer, enten dette har vrt p idrettsbanen eller i arbeidslivet. De som har vrt utsatt for slike personer, vet hvilken usikkerhet personene p kort tid klarer skape i miljet rundt seg.

I Pink Floyd fikk atferden til Waters den konsekvens at bde Nick Mason og Richard Wright mistet alt av selvtillit, og klarte en periode ikke fungere som studiomusikere. Dette viste seg srlig da de skulle spille inn A Momentary Laps of Reason (etter bruddet med Waters).

David Gilmour: Both Nick and Rich were catatonic in terms of their playing ability at the beginning. Neither of them played on this at all really. In my view they'd been destroyed by Roger.

(Dette er en klart subjektiv uttalelse fra Gilmour, og det kan godt vre at Waters ville hatt en annen oppfatning her.)

David Gilmour, som var mannen som hadde skrevet mesteparten av musikken p The Dark Side of the Moon, mtte finne seg i gjentatte ydmykelser fra Waters side.

Nick Mason: Roger was really keeping David down, and frustrating him, deliberately. (Roger holdt David nede, og gjorde ham frustrert, med overlegg.)

Skandalen i Montreal

Ogs overfor publikum ble Waters nedlatende og hissig. Det toppet seg under en konsert med Pink Floyd i Montreal i 1977. Waters hadde under turneen i Nord-Amerika irritert seg over styende publikum, og p turneens siste konsert reagerte han med g bort til en mannlig publikummer, og spytte ham i ansiktet. 

Hvem spytter en fan i ansiktet? Eller for stille sprsmlet litt annerledes: Hvem spytter p et annet menneske? Selv har jeg opplevd f en spyttklyse i ansiktet p arbeidsplassen, og bare tro meg, det er ikke noe man s lett kommer over. Personen som spyttet p meg, var psykotisk. Det hjelper noe. Waters var definitivt ikke psykotisk i Montreal.

David Gilmour reagerte p hendelsen med g av scenen. Ekstranummeret mtte fremfres uten ham. Waters skal angivelig ha blitt sjokkert over sin egen atferd, og det var visstnok da han fikk ideen til Bricks in the Wall. Han syntes plutselig det kunne vre en god ide bygge en mur mellom seg selv og publikum.  

Waters ville vre Pink Floyd

For Waters ble det nrmest over natten helt naturlig at det var han som skulle skrive og fremfre de aller fleste ltene som heretter ble utgitt under navnet til Pink Floyd. I egne yne var han n Pink Floyd i praksis, og han mente han kunne gjre som han ville med bandet. Ogs legge det ned.

Waters lot sin narsissisme bli en dominerende kraft i bandet. Samtidig er det ikke til komme i fra at dette skjedde p en tid hvor hans kreativitet og produktivitet var p hyden. Ja, den var kort og godt imponerende.

Det er ingen tvil om at Waters hadde mye p hjertet p den tiden, og han var den eneste i bandet som faktisk skrev kvalitetslter nok til fylle det ene albumet etter det andre. Nr det er sagt, er det mye som tyder p at Waters bevisst hindret de andre medlemmene i delta som likeverdige partnere i den kunstneriske prosessen.

Det var eksempelvis ingen tvil om at Waters betraktet The Wall som sin plate, hvor det kun skulle vre plass til hans egne lter. Han mtte visstnok presses hardt av produsent Bob Ezrin for at han skulle g med p innlemme Gilmours Run Like Hell og Comfortable Numb i det endelige verket.

N vet jo alle som har hrt albumet, at Comfortable Numb er en juvel, som i hyeste grad bidro til at The Wall endte opp som et musikalsk praktverk.


David Gilmour

konomiske motiver

Kunne Waters ha tatt med seg The Wall, og gitt ut albumet som soloartist? Nei, plateselskapet forventet et nytt Pink Floyd album, og dessuten hadde bandet, utrolig nok, havnet i et konomisk ufre. Samtlige bandmedlemmer var i behov av nye inntekter, og av den grunn var de helt avhengig av at albumet solgte bra. Det konomiske aspektet kan selvflgelig ha vrt en medvirkende rsak til at Waters fikk holde p som han gjorde. Ingen av de tre andre hadde rd til at dette prosjektet skulle strande.

Jeg fler meg for vrig sikker p at The Wall ville blitt et drligere album om det hadde vrt soloartisten Waters som gav det ut. N skjedde jo ikke det, og sprsmlet som da kan stilles, er om resultatet ville blitt enda bedre dersom han i strre grad hadde involvert de tre andre i prosjektet. Det fr vi dessverre aldri vite, men det m vre lov fantasere.

I min fantasi ville i hvert fall Animals og The Final Cut ha blitt bedre hvis Waters hadde vist et mer demokratisk sinnelag. Hadde han trukket resten av bandet med i s vel ltskrivning som produksjon, ville det ha gitt enda bedre resultater. Tror jeg. Sannsynligvis ville det da heller ikke skjedd en oppsplitting av Pink Floyd.   


Roger Waters

Richard Wright

Hvorfor var det s viktig for Waters f kastet Richard Wright ut av Pink Floyd? Han var tydelig misfornyd med innsatsen til Wright under produksjonen av The Wall, og Wright gikk til slutt med trekke seg. (Richard Wright er ikke en gang frt opp p listen over albumets musikere.) Ogs Nick Mason har innrmmet at Wright var lite delaktig i The Wall.

Kan det vre at Waters allerede p det tidspunktet var gtt lei av dra med seg de vrige bandmedlemmene p det han betraktet som sine prosjekter? Hadde han for alvor begynt planlegge solokarrieren sin?

Jeg tror ikke det var tilfeldig at han frst kvittet seg med Richard Wright, som var den personen i bandet som var mest i opposisjon til Waters. Mye tyder vel p at Wright ikke bidro s mye musikalsk p den tiden, men han hadde tross alt spilt sammen med Waters siden midten av 1960-tallet. Burde ikke det vrt grunn god nok til at Waters kunne vrt litt overbrende med ham? 

Med Richard Wright ute av bildet, regnet nok Waters med at en nedleggelse av Pink Floyd kom til bli en lett match. N gikk det ikke slik; Pink Floyd fortsatte, mot Waters sin vilje, og i flere r fylte gruppen opp enorme konsertarenaer, hvor de fremfrte klassiske Pink Floyd -lter, innrammet i spektakulre sceneshow.

Overgangen til en solokarriere

Jeg mistenker at Waters s p det neste albumet, The Final Cut som en naturlig overgang til sin planlagte solokarriere. P coveret gjres vel dette ganske klart. Der str det at The Final Cut er et verk av Roger Waters, som fremfres av Pink Floyd. Richard Wright var allerede kastet ut av bandet,  og trommeslageren, Nick Mason, ble p flere av ltene erstattet av Andy Newmark. David Gilmour ble faktisk beholdt - som studiomusiker!

Jeg synes The Final Cut og det pflgende soloalbumet til Waters (The Pros And Cons of Hitch Hiking) har mange likheter. Kvalitetsmessig er de begge ujevne, og stemmen til Waters faller mange steder gjennom. I mine rer sliter stemmen hans ofte med de lyseste tonene. Jeg har alltid vrt av den oppfatning at stemmen hans burde vrt forbeholdt enkeltsanger, slik som p The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, og at den ikke er god nok til brukes p hele album som hovedvokal.

Regien av Eric Clapton

Det voldsomme kontrollbehovet til Waters tok han med seg da han gikk solo. Da han skulle lage Pros and Cons of Hitch Hiking, fikk han med seg Eric Clapton p gitar. Clapton spilte p platen, og han deltok i den pflgende turneen i 1984, som ogs innbefattet Stockholm.


Roger Waters: The Pros and Cons of Hitch Hiking

Clapton har i ettertid fortalt at Waters tok regien p gitarpartiene hans. Dette hres unektelig rart ut, men nr Clapton sier det var slik, stemmer det nok. I s fall sprs det om ikke Waters da gikk glipp av muligheten til  la en levende gitarlegende f vre med sette sitt preg p ltene hans. Nr det er sagt, er det ingen tvil om at Clapton leverte et strlende gitarspill p denne platen.

Publikumsmessig ble ikke turneen noen suksess, og dette stresset penbart Waters. Clapton hoppet av turneen i 1984. Til Rolling Stone begrunnet han sin exit med at opplegget ble for rigid for ham.

Et lydbilde skapt i fellesskap

Waters hadde ingen kommersiell suksess fr han begynte turnere med henholdsvis The Wall og klassiske Pink Floyd - lter. Soloalbumene hans viste dessuten med all tydelighet at han, i sin iver etter g solo, hadde glemt at lydbildet til Pink Floyd var et prosjekt samtlige av bandets medlemmer hadde deltatt i over mange r.


Roger Waters som ung mann

Lydbildet var skapt av fire personer sammen, og tilhrte ikke en av dem spesielt. Dette var nok en av rsakene til at Waters plateutgivelser som soloartist ikke fanget den store interessen de frste rene. Den andre grunnen var at han sannsynligvis gikk inn i en kompositorisk trketid; han klarte ikke lenger komme opp med like geniale lter som han ofte hadde gjort i tiden med Pink Floyd.

Splittelsen i Pink Floyd

Slik jeg ser det, var denne splittelsen uunngelig. Roger Waters utnevnte seg selv til sjef i bandet, og det ble snart klart at hans mlsetting var en solokarriere. Hvis denne skulle ha noen mulighet til lykkes, mtte Pink Floyd frst opplses. Jeg vil ikke se bort fra at mten Waters oppfrte seg mot de tre andre bandmedlemmene, kan ha vrt et ledd i denne opplsningsprosessen.

Planen hans slo imidlertid feil, og han mtte pent finne seg i at Pink Floyd fortsatte best. Selv om Waters sin kreativitet var savnet i bandet, viste det seg at han ikke var uunnvrlig, likevel. For Gilmour, Wright og Mason m det uansett ha vrt en befrielse p flere plan vre kvitt Waters.

Roger Waters 2017

I 2017 har alts Roger Waters kommet med et sterkt album; Is This the Life We Really Want? Hele femogtyve r har det gtt siden forrige studioalbum (bortsett fra en opera). Jeg sitter derfor kveld etter kveld og lytter til de nye ltene til artisten jeg "brt med" i 2011.

Ltene gir meg en god flelse, kjenner jeg. S hvorfor i all verden skriver jeg dette todelte blogginnlegget? Er jeg sint p Waters? Jeg tror faktisk dette handler mer om skuffelse enn sinne for min del. Og denne skuffelsen var nok til stede lenge fr 2011, selv om det frst var det ret jeg tok denne flelsen inn over meg. Tidligere hadde jeg nok bare latt som om jeg var fornyd med tingenes tilstand.  

Skuffelsen var dels relatert til mten Waters styrte Pink Floyd p, og dels handlet den om den opprivende splittelsen i bandet. Jeg lot imidlertid ikke skuffelsen bli bevisst, fordi jeg ikke ville akseptere for meg selv at dette i all hovedsak var Waters sin skyld.

Men i en slik skuffelse ligger det ogs elementer av bevart kjrlighet, som med tiden vil kunne hentes frem igjen. Nr stunden er der.

Kanskje det er slike stunder jeg n har p kveldene, nr jeg hrer p albumet til Waters.

Ok, fyren er kanskje uforbederlig egenrdig og kompromissls, men ingen kan ta i fra ham at han fortsatt kan lage fantastisk musikk. Han har i mange r gledet verden med sine komposisjoner, og han har satt musikalske spor etter seg som sannsynligvis vil st der for alltid.

Og er ikke det en imponerende prestasjon, s vet ikke jeg.

Narsissismen som dela Pink Floyd (1)

Min hypotese er at den opprivende og endelige splittelsen i Pink Floyd som skjedde p 1980-tallet, var et resultat av egenrdigheten til Roger Waters. Slik jeg ser det, startet denne prosessen allerede under innspillingen av Wish You Were Here, det ikoniske albumet som kom i 1975.


Pink Floyd

Is This the Life We Really want?

Denne splittelsen skjedde for over tretti r siden, s hvorfor skriver jeg om dette n? Er det i det hele tatt noen som bryr seg? Kanskje ikke, men for meg ble denne historien aktualisert igjen, n som Roger Waters endelig har kommet med en ny plate. Albumet heter Is This the Life We Really Want?, og er absolutt noe av det beste Waters har gjort (etter The Wall). Ltene inneholder en rekke musikalske referanser, bde til tidligere soloplater og til klassiske utgivelser fra Pink Floyd.


Roger Waters

Det blir derfor til at gamle minner strmmer p. Med minnene kommer ogs en glemt vemodighet frem i lyset igjen, og jeg tar meg i fantasere om hvordan det kunne gtt med Pink Floyd dersom ting hadde utviklet seg litt annerledes.

Fr jeg tar for meg hypotesen om Waters destruktive kraft, kan det vre greit med en liten oppsummering av Pink Floyds historie:

Bitte litt om historien til Pink Floyd

Pink Floyd kom til verden p 1960-tallet, og bestod av Syd Barrett (gitar), Roger Waters (bassgitar), Nick Mason (trommer) og Richard Wright (keyboard, synthesizer). David Gilmour erstattet Syd Barett p gitar i 1970.

Selv om Pink Floyd gjennom plateutgivelser, filmmusikk og turneer var i ferd med n et stadig strre publikum, var det frst da de i 1973 utgav The Dark Side of the Moon, at det virkelig tok av. De fire bandmedlemmene la bokstavelig talt verden for sine ftter, og Pink Floyd var n for en eksklusiv supergruppe regne.


The Dark Side of the Moon, 1973

Forelskelse fra frste tone

Jeg m ha vrt 15 r gammel da jeg oppdaget Pink Floyd, og forelskelsen min var intens og langvarig. The Dark Side of the Moon, og det pflgende albumet, Wish You Were Here, ble spilt om og om igjen i mange r.

Selv om det ble laget mye bra musikk p 1970-tallet, var det p en mte opplest og vedtatt at nettopp disse to albumene til Pink Floyd var i en klasse for seg. Ingen over, ingen ved siden av. (Den dag i dag holder disse albumene stand, mener n jeg.)
Wish you were here, 1975

Gradvis endringer

Forventningene var derfor skyhye da Animals ble sluppet i 1977. Temamessig var dette et album som var inspirert av romanen, Animal Farm, av George Orwell. Jeg m nok innrmme at jeg i begynnelsen ble skuffet over dette albumet. Dette fordi det var s veldig forskjellig fra de to foregende, og dessuten var det helt og holdent dominert av Roger Waters.

Mens tidligere plater hadde involvert samtlige bandmedlemmer i alt fra komposisjon til fremfrelse, var n alle ltene, bortsett fra Dogs, skrevet av Roger Waters alene. Det var ogs han som hadde hovedvokal p alle sporene. David Gilmour mtte nye seg med vre gitarist under denne innspillingen.

N skal det sies at Animals er en plate som har mange kvaliteter, og jeg vet det er mange som mener dette er et av Pink Floyds beste album. Personlig er jeg av den oppfatning at det var David Gilmour som "reddet" Animals, men jeg respekterer at det kan vre delte oppfatninger om dette.


Animals, 1977

The Wall

I 1979 fulgte dobbeltalbumet, The Wall, som ble en eventyrlig suksess for bandet. Storartet musikk og en spektakulr sceneoppsetting gjorde The Wall til noe helt spesielt. Det ble til og med laget en kinofilm av verket, hvor Bob Geldof spilte karakteren, Pink. Personlig er jeg fan av musikken, men jeg har aldri falt for historien som fortelles.

The Wall var babyen til Roger Waters, ingen tvil om det. Med unntak av to lter skrev han egenhendig hele verket, og igjen fikk han dominere som vokalist. Temamessig handlet det for en stor del om Waters egen bakgrunnshistorie i etterkrigs-England. Hans far ble drept i 2.verdenskrig, og han vokste opp med en mor som angivelig var bde dominerende og overbeskyttende. Det er en mrk og dystopisk livsreise man som lytter/ tilskuer fr vre med p. Kanskje litt for mrk, spr du meg. 


The Wall, 1979

Finalen

Det skulle g tre r fr neste album ble sluppet; The Final Cut. N var man blitt vant til at Waters var sjefen i bandet, s det fltes ganske naturlig at det nok en gang var hans lter som preget albumet. (Denne gangen hadde han skrevet samtlige lter.) Albumet var forvrig dedisert til Waters sin avdde far. Savnet etter faren har vrt til stede hos Waters i hele hans liv, og derfor var det nok veldig viktig for ham lage dette albumet.

At det ogs her var hans vokal som fikk utfolde seg p nesten alle sangene, fltes imidlertid ikke like naturlig. I mine rer ble det noen ganger anmasende mtte forholde seg til Waters' forsk p tye stemmen sin til det ytterste. Jeg husker jeg syntes det var rart at ikke David Gilmours vokal kunne benyttes mer. Dessuten reagerte jeg p at Richard Wright plutselig var forsvunnet fra bandet.

Waters ville g solo

N skulle det vise seg at tittelen p albumet ikke var tilfeldig. Roger Waters hadde nemlig bestemt seg for forlate Pink Floyd, og g solo, etter denne plateutgivelsen. Siden han var av den oppfatning at han alene var rsaken til at Pink Floyd fortsatt bestod, regnet han derfor bandet som opplst idet han forlot det.

Han m derfor ha blitt svrt overrasket da det viste seg at verken Nick Mason eller David Gilmour fant seg i at Waters la ned bandet deres. De ville mer enn gjerne fortsette som Pink Floyd, og de var villig til kjempe for det. Nr da ogs Richard Wright meldte seg p dette prosjektet, ble plutselig Waters stende veldig alene i nsket om legge bandet ddt. Waters bestemte seg da for sakske dem, men hans selvvalgte exit fra bandet slo uheldig ut i den kommende rettssaken.

Aldri mer tilbake til det gamle

Jeg leste et intervju med David Gilmour, hvor han fortalte om denne tiden. Da Roger Waters hadde forsttt at han var i ferd med bli utmanvrert av de andre bandmedlemmene, foreslo han at de skulle sette en strek over konflikten, og i stedet fortsette drive Pink Floyd som fr. Han hadde da ftt klar beskjed om at ingen av de tre andre nsket fortsette med Roger Waters som selvutnevnt diktator.

Waters tapte alts rettssaken, og mtte slukret se sine gamle bandkompiser f rettens kjennelse p at de hadde alle rettigheter til bandnavnet, Pink Floyd. Waters gikk solo, og David Gilmour ble den toneangivende kraften i "nye" Pink Floyd.

Begge parter tapte

Personlig mener jeg at verken "nye" Pink Floyd eller Roger Waters klarte denne overgangen srlig godt. Pink Floyd gav ut til sammen to middels gode studioalbum pluss to live album, og p turneene spilte de stort sett gamle Pink Floyd - klassikere. I flere r fylte de riktignok opp svre stadionanlegg med fornyde tilskuere, men musikalsk sett brakte de ikke Pink Floyd noe videre.

Roger Waters gav ut tre soloalbum, som jeg den gangen likte godt, men som jeg i ettertid vil karakterisere som middels vare.


Roger Waters

Oh, by the way, which one's Roger?

N hadde ikke Waters kommet veldig langt ut i sin solokarriere fr han forstod at veldig f visste hvem han var. "Alle" hadde et forhold til Pink Floyd, men ikke mange hadde ftt med seg at den tidligere bassgitaristen i bandet n var ute p egen hnd. For gjre noe med dette, valgte han vende tilbake til The Wall, og han har siden turnert regelmessig med denne rockekonserten.

En etterlengtet reunion

Fiendskapet mellom Waters og de tre som fortsatte som Pink Floyd var temmelig intenst i noen r, men tidlig p 2000-tallet fant det sted en forsiktig tilnrming mellom dem. I 2005 opptrdte samtlige fire i en Pink Floyd reunion i forbindelse med Live 8. Jeg var nok ikke den eneste som nt den gjenforeningen. I dag er Richard Wright dd, og mye tyder vel p at Pink Floyd har pensjonert seg for godt.


Live 8, reunion 2005

I neste innlegg skal jeg forske underbygge min pstand om at det var narsissismen til Waters som frte til den opprivende splittelsen.

Risiko for nytt drap?

Vil det vre mulig vurdere en person som har begtt et drap, til ha lav risiko for fremtidige voldshandlinger?

Portrait of the killer with a knife. Focus on the knife
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vurdering av voldsrisiko

Vurdering av fremtidig voldsrisiko er en del av arbeidshverdagen til ansatte i psykiatrien. Det finnes i dag gode, strukturerte verkty for kunne uttale seg om antatt risiko for ny vold. En rekke studier har vist at disse verktyene har en god treffsikkerhet nr personers voldsrisiko skal bedmmes.

Man har identifisert en rekke risikofaktorer som p gruppeniv er med og hyner risikoen for fremtidig vold. Eksempler p vanlige risikofaktorer er tidligere voldsbruk, rusmisbruk, psykoselidelse og visse typer personlighetsforstyrrelser.

Det er ikke slik at risikoen hos en person automatisk er hy bare det foreligger mange risikofaktorer. Hver faktor m vurderes, og til slutt m man evaluere det totale risikobildet.

En eller flere risikofaktorer til stede

En person som har en psykoselidelse og et samtidig rusmisbruk, har alts minst to markante risikofaktorer for fremtidig vold. Hvis personen aldri tidligere har vrt voldelig, vil man i de fleste tilfeller likevel konkludere med en lav risiko.

I teorien kan voldsrisikoen vre hy selv om det kun foreligger en eneste risikofaktor. Tidligere voldsepisoder, herunder drap, er ett eksempel p en slik risikofaktor. Selv om det skulle vise seg at personen ikke har noen andre risikofaktorer (hvis det skulle vrt mulig), vil det faktum at personen tidligere har utvd vold, vre en viktig premissleverandr nr man skal vurdere fremtidig voldsrisiko.

 Laurent Hamels/AltoPress/Maxppp ; Hand with brass knuckles, close-up, b&w
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Jo flere voldshendelser....

Jo flere voldshendelser personen har sttt bak, jo hyere er risikoen for at personen igjen skal bli voldelig. Har man begtt ett drap, vil det i utgangspunktet foreligge en forhyet risiko for voldsbruk i fremtiden. Har man begtt to drap, vil risikoen ke ytterligere.

Skulle voldshendelsene finne sted nr personen er under 20 r gammel, er dette en faktor som i seg selv gir kt risiko for fremtidig vold.

Psykopati?

Skulle det vise seg at personen ogs har psykopatiske personlighetstrekk, vil voldsrisikoen brtt mtte vurderes som svrt hy. Som eksempler p psykopatiske personlighetstrekk kan nevnes antisosial atferd, manglende empati, manglende anger, manglende skyldflelse, manglende impulskontroll, lgnaktighet og manglende evne til ta ansvar for egne handlinger.

Skrer personen hyt p psykopati, vil hun eller han hre til en kategori mennesker som utver mer vold, grovere vold og mer sadistisk vold enn andre. Den psykopatiske personligheten vil komme til uttrykk i sen barnealder eller tidlig ungdomstid, og den vil vre uforanderlig livet ut.

Har personen fylt 16 r nr vurderingen gjres, er det fullt mulig utrede for, og eventuelt konkludere med, psykopatiske personlighetstrekk.

Personlige risikofaktorer: Motivatorer

I tillegg til vurdere risikofaktorer som p gruppeniv gir en kt voldsrisiko, br man i tillegg vurdere de skalte individuelle risikofaktorene. Dette er personlige faktorer som kan spille inn og avgjre om en voldshandling vil skje eller ikke.

Er det noe i personens personlighetsstruktur, eller tenkemte, som vil motivere ham til bruke vold? Et mulig motiv kan vre en trang til dominere. Et annet motiv kan vre behovet for gjenopprette sin tapte re. 

Personlige risikofaktorer: Nr hemningene fjernes 

For at motivet skal f gjennomslagskraft, m det foreligge karaktertrekk, flelsesuttrykk eller tenkemter som fjerner personens hemninger mot bruk av vold. Alle mennesker vet at voldsbruk i utgangspunktet er galt, og vi har derfor naturlige hemninger i oss som skal ke terskelen for at vi skal reagere voldelig.

Faktorer som kan vre med fjerne hemninger for bruk av vold, kan vre manglende skyldflelse. P samme mte kan manglende empati vre voldsfremmende.

Lav eller hy risiko?

Frst nr man har sammenfattet de individuelle og de gruppebaserte risikofaktorene, vil man kunne ta stilling til personens fremtidige voldsrisiko. Skal man konkludere med lav fremtidig risiko, fordrer dette at det er fravr av robuste risikofaktorer.

Det motsatte vil vre tilfelle dersom voldsrisikoen blir vurdert vre hy; det m vre sikker tilstedevrelse av de samme risikofaktorene.

Worst case, best case

Nr man bedmmer det totale risikobildet, m man se for seg ulike scenarier, herunder et worst case scenario og et best case scenario. Dette fordi risikoen kan endre seg fra situasjon til situasjon.

Den kan eksempelvis vre lav nr personen er adekvat medisinert for sin psykoselidelse, og nr personen holder seg rusfri. Voldsrisikoen vil imidlertid endre seg dersom personen slutter med sine medisiner, og gjenopptar sitt rusmisbruk.

businessman in black costume throw open one's shirt, inside face with furious grimace
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Nr drapsmannen var psykotisk

Begr man et drap i psykotisk tilstand, vil risikoen for at det samme skal skje i fremtiden, vre til stede. Risikoen vil vre til stede i hy grad om personen igjen blir psykotisk, i lav grad om personen holder seg upsykotisk. Risikoen er sledes en dynamisk faktor.

Nr drapsmannen ikke var psykotisk

Hvis man begr et drap, og ikke har en psykoselidelse, vil risikoen for at noe liknende skal kunne skje i fremtiden, ogs vre til stede. Hvorvidt risikoen er til stede i hy grad, avhenger av om det foreligger andre risikofaktorer som vil forsterke det totale risikobildet.

Hvis det eksempelvis foreligger psykopatiske personlighetstrekk, vil man mtte konkludere med at det foreligger en hy risiko for at personen igjen skal komme til drepe.

Anger?

Hvis en drapsmann som ikke har psykose, viser ekteflt anger og skyldflelse, samt empati med s vel offer som etterlatte, kan det vre at risikoen br vurderes vre betydelig lavere.

Uten at gjerningsmannen fremviser anger eller skyldflelse, eller uten at han viser evne til empati, kan man rett og slett ikke konkludere med at den fremtidige voldsrisikoen (herunder drap) er lav.

Fravr av ekte anger eller skyldflelse hos en drapsmann indikerer heller en hy risiko for at gjerningspersonen skal utve vold i fremtiden. Dette gjelder uavhengig om gjerningspersonen er ung eller gammel.