hits

juni 2013

Sadisme p lur?

Den antatte terroristen er utmattet. Han henger i tauene som tvinger ham til st oppreist. Hele tiden skarpt lys og hy musikk. For holde ham vken. Over tid. Men mannen vil ikke snakke. Vil ikke gi fra seg informasjon. Om planlagte terroraksjoner.

S de slakker p tauene. Legger seg over ham. Presser ryggen hans ned i gulvet. De strammer et hndkle over ansiktet hans. S heller de p vann. Waterboarding. Simulert drukning.

Jeg har her forskt gjengi en scene fra den amerikanske filmen, Zero Dark Thirty (K.Bigelow, 2012), som omhandler den langvarige jakten p Osama Bin Laden. http://www.mrctv.org/videos/bush-cia-director-zero-dark-thirty-portrayal-interrogations-not-factually-true

Avhrssituasjonen foregr i 2003, sannsynligvis i et hemmelig fengsel i Pakistan. Vokterne er amerikanske CIA-agenter. Fangen er muligens araber. Mistenkt for planlegge terror.

Jeg sitter alts i kinomrket, og ser amerikanske agenter utve sadistiske avhrsmetoder. P et sted utenfor USA. For i USA er jo tortur forbudt.

Jeg husker fortsatt bildene fra Abu Ghraib. Fengselet i Irak. Amerikanske fangevoktere lot seg avbilde, mens de ydmyket irakiske krigsfanger. Bildene gjorde et sterkt inntrykk p meg, og fylte meg med avsky.

Jeg har ogs hrt amerikanske politikere forsvare bruken av nettopp waterboarding. Begrunnelse: Torturmetoden fremskaffer ndvendig informasjon for kunne avverge terrorangrep. Really?

Jeg blir derfor ikke veldig overrasket over denne filmscenen. Det som derimot overrasker meg, er min egen reaksjon p det som foregr foran meg. Eller mer korrekt: Min manglende reaksjon.

For tilsynelatende aksepterer jeg avstraffelsene og torturen. Jeg kjenner i hvert fall ingen indre protest, verken intellektuelt eller emosjonelt.

Jeg sitter og bivner en grafisk fremstilling av simulert drukning, og fler ingen sympati med offeret. Ingen medlidenhet. Heller ikke nr de kler ham naken, setter p ham halsbnd og trekker ham over gulvet som en hund.

Omtrent som bildene viste fra Abu Ghraib. - S hvorfor kommer ikke avskyflelsen denne gangen?

Mens jeg leter etter forklaringer, kommer jeg til tenke p The Stanford Prison Experiment. Et forskningsprosjekt som fant sted ved Stanford universitetet i USA i 1971, hvor man nsket studere den psykologiske effekten av det skulle opptre i klart definerte grupper.

En gruppe skulle vre fangevoktere, mens den andre gruppen ble tildelt rollen som fanger.

Frivillige studenter, hvor ingen hadde psykiske lidelser eller kriminelt rulleblad, ble plukket ut til deltakelse i rollespillet. Som opprinnelig skulle vare i 14 dager. Men allerede etter seks dager mtte eksperimentet avbrytes.

Gruppen som spilte fangevoktere, hadde da utviklet sadistiske tendenser, mens fangene slet med symptomer p stress og depresjon.

Det kan umulig ha vrt veldig overraskende at eksperimentet endte som det gjorde. Historien vr er jo gjennomsyret av menneskelig ondskap. Ofte p gruppeniv. I spesielle settinger.

Og nsket man studere relasjonen mellom fanger og fangevoktere, kunne man jo bare tatt for seg nazistenes konsentrasjonsleire noen r tidligere. En viktig forskjell er selvflgelig at eksperimentet i Stanford kun var et rollespill.

Men tilbake til Zero Dark Thirty og min stilltiende aksept av de brutale avhrsmetodene.
Kan det ha vrt at jeg under filmen identifiserte meg s sterkt med gruppen amerikanske fangevoktere/ agenter at jeg nrmest ble en slags deltaker i avhrene?

For vi delte faktisk en kunnskap: Fikk man ikke fangen til snakke sant, ville en ny terroraksjon finne sted.

Dessuten: Fangen hadde et reelt valg. Han kunne gi fra seg den viktige informasjonen, og torturen ville bli stanset umiddelbart. Men fangen valgte holde tett.

Det ble derfor ikke mulig forhindre drapene p 26 vestlige sivilister i et hotell i Riyadh, Saudi-Arabia, i 2003.

Eller kan forklaringen vre mer personlig: Kanskje jeg der og da identifiserte meg med gruppen potensielle ofre for terroraksjoner i fremtiden?

For det er nok et faktum at jeg - i lys av vre hvit, vestlig og ikke-muslim - befinner meg i mlgruppen for islamistiske terrorgrupper.

Kan det alts ha vrt min hele tiden tilstedevrende frykt for selv skulle bli rammet av en terrorhandling, som fikk meg til akseptere torturen?

Det kan selvflgelig ogs ha vrt andre faktorer som gjorde seg gjeldende hos meg den kinokvelden. Jeg ser heller ikke bort fra at den viktigste faktoren kan ha vrt filmen i seg selv: Usedvanlig vellaget. Dyktige skuespillere. Intenst spennende. Og kanskje noe suggererende?

Uansett gav denne filmen meg en ganske ubehagelig erkjennelse. Om at jeg faktisk er villig til akseptere avhrsmetoder som m betegnes som sadistiske. Hvis situasjonen krever det.

Erkjennelsen gjorde meg urolig. Og den plager meg fortsatt.

Den ndvendige tvangen i psykiatrien

Utopien

Det synes vre opplest og vedtatt: Det brukes for mye tvang i psykiatrien. Bruk av tvang er i utgangspunktet et onde. Tvangsbruken m ned. Skal en psykiatrisk institusjon holde ml i dag, m den defor kunne vise til en nedgang i antall tvangsvedtak. Siktemlet er tydeligvis en psykiatri som i det store og hele baserer seg p frivillighet.

Denne holdningen br man ha. Om man vil vre helsepolitisk korrekt. Som nesten alltid forutsetter et betydelig innslag av nskedrmmer. Virkeligheten er dessverre noe mer komplisert.

Ja visst, det brukes tvang i psykiatrien. I de aller fleste tilfeller for komme i posisjon for kunne gi behandling. Mot den psykiske lidelsen. Nr alt annet ikke nytter. Nr man m gripe inn og forhindre mennesker i g til grunne. Eller fra skade seg selv eller andre.

Det du ikke vet

Tenk deg flgende fremtidsscenario: Du er voksen, men fortsatt en ganske ung mann. Du har vrt heldig i livet; du er lykkelig gift, og har to m barn. Du har en interessant og krevende jobb, og du er i full gang med bygge en karriere. Selv om du har en helt grei konomi, har du et nkternt pengeforbruk. Du er godt likt,og kjent som en litt stillferdig, beskjeden fyr. S langt har livet ditt gtt p skinner.

Det er bare det at du har en bipolar lidelse. Men du vet det ikke. Du har heller ingen anelse om at du snart skal f oppleve din frste maniske episode. Som igjen frer til innleggelse p psykiatrisk avdeling. Og utlser en rekke tvangstiltak.

Den maniske episoden

Kanskje starter det slik: Du har i lengre tid hatt et stort arbeidspress p jobben. Hjemmesituasjonen med to sm barn er ogs krevende. Du plages med f sove om nettene. Kanskje blir det noe alkohol for roe ned nr barna har lagt seg. Stadig mindre overskudd p dagtid. Det gr noen uker.

S snur det. Du fylles plutselig med en voldsom energi. Du sover fortsatt lite om nettene, men n er det som om kroppen og hodet ditt ikke trenger svn. Du er pfallende lystig til sinns. Men samtidig irritabel og oppfarende. Tankene raser rundt i hodet ditt. Du fr hele tiden nye ideer, og planlegger vidlftige prosjekter. Du begynner irritere deg over medarbeidere p jobben. Du krangler med din nrmeste kollega. Du fr en kt seksuell appetitt, og flrter ukritisk med kvinnene p arbeidsplassen.

Pengeforbruket ditt ker. Du bytter ut garderoben din, kommer hjem med en 55 tommers flatskjerm ( bedre kvalitet enn den som str i stuen fra fr). Du selger den ett r gamle Passaten for i stedet kunne kjpe en splitter ny BMW SUV. Uten rdfre deg med din kone. Som protesterer. Som begynner snakke om at dere ikke har rd til dette. Du forsker forklare henne privatkonomiens realiteter. Men hun evner ikke forst. Nei, hun VIL ikke forst. Du innser at du er gift med en psykopat, og flytter hjemmefra. Inn p et akseptabelt hotell. I en suite. Som seg hr og br for en person som deg. Du har nemlig forsttt at du er noe helt spesielt. Noe stort.

Menneskene rundt deg fortviler - din kone, dine ssken, dine venner. De forsker gjentatte ganger overtale deg til g til fastlegen. Du responderer med skjelle dem ut, og jage dem p dr. For ingen skal f stanse deg n. Osv., osv..

-Holder det n?

Tvangsvedtakene

Ja, det holder i hvert fall for familien din. Som kontakter bydelsoverlegen. Som igjen fatter vedtak om tvungen legeunderskelse. TVANG. Fordi du motsetter deg konsultasjon hos lege.

Du hentes av politiet, og bringes p legevakten. Du mter der en lege som i dine yne er komplett inkompetent. Ja, faktisk s inkompentent at hun legger deg inn p akuttpsykiatrisk avdeling. Med begjring om tvangsinnleggelse. Tvang. Bde verbalt og fysisk motsetter du deg dette, og du bringes derfor til sykehuset av politiet.

Det gr snart opp for deg at ogs overlegen p avdelingen er en idiot; han fatter nemlig vedtak om tvungent psykisk helsevern p dgninstitusjon. Tvang. Fordi han mener du har maniske symptomer som br utredes og behandles p en psykiatrisk behandling.

Du pklager vedtaket til sykehusets kontrollkommisjon, som alltid ledes av en jurist. Du mter kommisjonen sammen med din advokat, og du forventer endelig mte fornuftige mennesker. Som vil gjennomskue galskapen du har blitt utsatt for. Som vil oppheve tvangsvedtaket. Men nei, da. Klagen din avvises. Du m fortsatt vre pasient p en lukket, psykiatrisk avdeling.

Du har imidlertid ikke til hensikt gi noe ved drene. Du er i full drift hele dgnet; snakker kontinuerlig, skjeller ut miljpersonale, dekorerer veggene med avisutklipp, synger mesteparten av natten. Det blir umulig ha deg p pent avsnitt fordi du forstyrrer og utmatter dine medpasienter. Du flyttes derfor til skjermet avsnitt. Etter at det frst er fattet vedtak om skjerming. Tvang.

Du er aktiv p Facebook, hvor du poster innlegg til dine venner dag og natt. Hvor du bretter ut ditt privatliv, dine innerste tanker og fantasier. Uten sensur. Eller du benytter telefonen. Du ringer arbeidsplassen din, og forteller sjefen din at han er en jvla idiot. Flere ganger i lpet av dagen ringer du TV 2, og ber om hjelp. Eller du kontakter politiet for anmelde sykehuset. Det fattes ganske snart vedtak om innskrenket kontakt med omverdenen. Tvang. For deg betyr dette at mobiltelefonen din inndras. Dessuten fr du ikke lenger fri tilgang til internett. Og muligheten for ta i mot besk begrenses

Du betrakter deg selv som psykisk frisk, og nekter flgelig ta i mot de medisinene som tilbys deg. Manien forverrer seg stadig, og det fattes derfor vedtak om tvangsmedisinering. Tvang. Du pklager ogs dette vedtaket, denne gangen til Fylkeslegen, men heller ikke denne klagen frer frem.

En uke har gtt....

Du har vrt innlagt p psykiatrisk avdeling i en uke, og allerede er det fattet en rekke tvangsvedtak. Som fr direkte konsekvenser for din personlige frihet. Som fratar deg elementre rettigheter. - S hva tenker du, da?

Tenker duat disse tvangsvedtakene representerer en behandlingsfilosofi som baserer seg p undig bruk av tvang? Eller ser du p dem som en forutsetning for at du s raskt som mulig - gjennom behandling - skal komme ut av den maniske tilstanden?

Alternative lsninger?

Bestemmer du deg for at bruk av tvang er et uakseptabel inngrep i livet ditt - til tross for dine maniske symptomer - tar jeg ditt standpunkt til etterretning. Selvflgelig. Men jeg kan likevel ikke endre p mine arbeidsmetoder, som ogs innbefatter vedtak om tvang, fr du kan foresl alternative lsninger.

Skulle du derimot komme med konkrete forslag om behandlingsmter, som like effektivt kan hindre deg i legge livet ditt i ruiner, kan jeg vre villig til revurdere dagens praksis. Villig til tenke og handle annerledes.

Men gi meg alternativer!

Et varslet drap?

Brennpunkt-redaksjonen i NRK stilte ganske nylig dette sprsmlet gjennom en vellaget, men kanskje noe tendensis, presentasjon av tre drapssaker. Felles for disse drapene var at de ble begtt av mennesker med alvorlig sinnslidelse. Til tross for at gjerningspersonenes nrmeste forskte varsle hjelpeapparatet om at drap kunne skje, var det ingen som grep tilstrekkelig inn og forhindret tragediene. Kritikken mot programmet har srlig vrt rettet mot koblingen mellom alvorlig psykisk lidelse og drap. Det er ingen sikker sammenheng mellom sinnslidelse og voldsatferd, hevder kritikerne. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det.

Det er dog viktig understreke at de aller fleste mennesker med alvorlige, psykiske lidelser ikke er voldelige eller farlige for andre. Et stort flertall av de drapene som skjer i Norge, begs av mennesker utenpvisbar sinnslidelse. Det er likevel en kjensgjerning at alvorlig psykisk lidelse regnes som en av mange risikofaktorer for fremtidig vold. Av de ca tretti drapene som skjer i Norge hvert r, regner man med at minst seks prosent av dem begs av mennesker med diagnosen paranoid schizofreni.

Vurdering av voldsrisiko kan vre vanskelig. En ting er den aktuelle risikoen mens pasienten er innlagt p sykehus. Skjermet fra sine vante omgivelser. Med svrt begrenset tilgang til rusmidler. Noe helt annet er det skulle forutse den fremtidige voldsrisikoen. Etter utskrivelse.

Hvis du mener pasienten kan ha en forhyet risiko for fremtidig vold, m du samtidig sprre deg selv: Kan denne forhyede voldsrisikoen resultere i et drap?

Dette sa Stephen Hart - den canadiske psykologiprofessoren som er en av verdens fremste innen tematikken vold og farlighet- p et seminar i Bergen i 2012. Jeg husker jeg ble litt overrasket over denne formaningen. Var ikke dette ta litt hardt i? En ting er skulle vurdere risiko for fremtidige voldshandlinger. Men drap?...... Det skjer jo s sjelden drap i Norge.

Formaningen fra den canadiske professoren har likevel aldri sluppet taket i meg.

Jeg tror han kan ha litt rett. Vi m faktisk vge stille dette ubehagelige sprsmlet. Kan denne pasienten, under visse forutsetninger, komme til drepe en annen person?

Men jeg kjenner samtidig at jeg er uenig med ham. Fordi sprsmlet i de aller fleste tilfeller vil vre umulig besvare. Fordi en forhyet voldsrisiko kan bety s mangt.

Dessuten: Hvis man frst stiller seg dette sprsmlet, m man ogs vre villig til ta konsekvensene om svaret blir ja. Med konsekvenser mener jeg at man da m utarbeide en behandlings- og hndteringsplan av gjeldende pasient. En plan som vil innebre mye tvang og omfattende reguleringer av pasientens videre liv etter utskrivelse fra sykehuset.

Dette gjres i dag i forhold til pasienter man vet vil kunne bli voldelige og farligeom de faller ut av aktiv behandling. Fordi de tidligere har utvd grov voldnr dette har skjedd. Eller hvisden aktuelle innleggelsenskjedde som en flge av en alvorlig voldshandling. Av en person med en alvorlig sinnslidelse og et pgende rusmisbruk. En som i drlige perioder blir aggressiv og impulsstyrt.

Men hva med personen som legges inn p akuttpsykiatrisk avdeling for frste gang?Hvor foranledningen til innleggelsenvar en plutselig endring i tanker, flelser og atferd. Hvor det ikke er kjent voldshistorikk eller rusmisbruk. Pasienten som i lpet av sitt frste opphold p en psykiatrisk avdeling fr diagnosen paranoid schizofreni.

Kanskje skjer det fysiske utageringer p avdelingen: Slamring med drer, trusler om vold, enkelte slag og spark mot miljpersonale. Kanskje blir det ved en anledning ogs ndvendig legge pasienten i belter for unng at de ansatte skal bli pfrt skader.

Men dette skjer den tiden pasienten fortsatt er preget av sine psykotiske symptomer.

Nr den antipsykotiske effekten inntreffer, fremstr pasienten som upfallende i atferd og kommunikasjon: Hflig og vennlig. Tilsynelatende reflektert. Tilsynelatende innstilt p samarbeide omkring den videre oppflgingen etter utskrivelse fra sykehuset.

Jeg skriver tilsynelatende, for jeg vet at pasienten er sterkt uenig i diagnosen som er satt. Jeg vet ogs at pasienten ikke ser behovet for st fast p antipsykotiske medisiner. Eller foppflging p en psykiatrisk poliklinikk.

Studier viser at et flertall av de som skrives ut fra psykiatriske avdelinger, slutter med antipsykotiske medisiner i lpet av kort tid. Sannsynligvis vil ovennevnte pasient ogs gjre dette. Og igjen bli psykotisk. Om noen uker eller mneder.

Kanskje blir pasienten voldelig under psykosen. Slik man erfarte under innleggelsen p psykiatrisk avdeling. Ved utskrivelse vet jeg alts at det foreligger en risiko for at pasienten kan utve vold om de psykotiske symptomene igjen fr blomstre opp. Det foreligger m.a.o. en forhyet voldsrisiko om visse forutsetninger er til stede.

Skal jeg flge rdet tilprofessor Stephen Hart, br jeg ogs i dette tilfellet ta stilling til sprsmlet om pasienten kan komme til beg et drap i fremtiden. Gjr jeg det? Ja, det gjr jeg. Men kanskje ikke s ofte som jeg burde.

Fordi det fles feil gjre det. Fordi det fles uanstendig reise en slik problemstilling. Fordi jeg ikke tror detvil skje noe drap. Dessuten gr det jo bra. Nesten hele tiden.