hits

mai 2017

Hva kan psykiatrien gjre med de "brysomme" ?

N kan ogs de" brysomme" psykisk syke dmmes til psykiatrisk behandling. Tidligere var det kun de "farlige" psykisk syke som kunne dmmes til tvungent psykisk helsevern. Lovendringen innebrer at enda flere domfelte vil oppta dyrekjpte sengeplasser i psykiatriske sykehus.

A gavel in court. With an Austrian flag in the background.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ikke lenger reduksjon av tvang?

Det har lenge vrt et uttalt hovedml for vre politikere f redusert bruken av tvang i psykiatrien. Denne mlsettingen gjelder imidlertid kun i den "sivile" delen av psykiatrien. I den strafferettslige psykiatrien er man opptatt av helt andre ting enn redusere bruken av tvang.

Tidligere har det kun vrt personer som har begtt alvorlig voldskriminalitet, herunder drap, som har blitt gjenstand for dom til behandling. Dom til behandling betyr at man dmmes til tvungent psykisk helsevern.

Dom til behandling er ingen straffereaksjon

Dom til behandling er ingen straffereaksjon, og defineres som en skalt srreaksjon. Man sendes derfor ikke i fengsel, men legges inn p et psykiatrisk sykehus for der f adekvat behandling.

Betingelsen for kunne dmmes til tvungent psykisk helsevern, er at man var psykotisk p gjerningstidspunktet. Denne psykosen skal ha sitt opphav i en underliggende psykoselidelse, vanligvis en schizofreni, og kan ikke vre en skalt rusutlst psykose.

Stor gjentakelsesfare

En annen betingelse for f dom til behandling, er at retten anser gjentakelsesfaren for vre stor. Eksempelvis er det ingenting som tilsier at en person som i psykotisk tilstand begr et drap, ikke kan gjre det samme en gang til dersom psykosen vedvarer. Retten bestemmer derfor at personen skal legges inn p et psykiatrisk sykehus for f antipsykotisk behandling.

Fra den 01.10.16 har det ogs blitt mulig for personer som str bak andre typer forbrytelser, f dom til behandling. Dette er personer som begr gjentatte lovbrudd av den typen som karakteriseres som samfunnsskadelig eller srlig plagsom art.

A Eibrecher at the door of a house.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Lovbrytere med alvorlig sinnslidelse

Til denne kategorien hrer personer som kanskje har begtt hundrevis av innbrudd, men som ikke har kunnet bli dmt til fengsel, fordi de har hatt en alvorlig sinnslidelse.

Forutsetningen for at denne gruppen mennesker, de "brysomme", n kan dmmes til tvungent psykisk helsevern, er alts at de vurderes som strafferettslig utilregnelige. De m derfor ha en psykoselidelse i bunnen, og de plagsomme lovbruddene m ha blitt begtt i psykotisk tilstand.

Max tre r

En drapsmann som dmmes til behandling i det psykiske helsevernet, m ha en ny rettssak senest etter tre r, hvor dommen enten oppheves eller forlenges. Han kan i prinsippet risikere vre underlagt dom til behandling resten av sitt liv. En brysom lovbryter, derimot, kan bare utlse en dom til behandling som maksimalt varer i ett r.

Den korteste behandlingstiden er satt til seks mneder, uavhengig av om den brysomme viser tegn til bedring eller ikke. Ogs de brysomme m vre innlagt p en lukket avdeling i minst tre uker, fr en eventuell overfring til distriktpsykiatrisk senter (DPS).

Bakgrunnen for lovendringen

Tanken bak denne lovendringen var at noe mtte gjres med den gruppen mennesker som begikk gjentatte lovbrudd, men som samtidig slapp straff, fordi de ble definert som strafferettslig utilregnelige. La meg ta et eksempel:

En person som har ftt diagnosen paranoid schizofreni, bryter seg gjentatte ganger inn i  butikker, og stjeler datautstyr. Hver gang han blir pgrepet av politiet, hevder han bare at han har en alvorlig sinnslidelse.

Og har man en alvorlig sinnslidelse, defineres man automatisk som strafferettslig utilregnelig. Som igjen frer til at man ikke vil kunne dmmes til fengsel.

Politiet lar derfor vaneforbryteren g. Og innbruddene fortsetter.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det er diagnosen som gir strafferettslig utilregnelighet

Det at den kriminelle regnes som strafferettslig utilregnelig, er i praksis helt uavhengig om personen er preget av psykotiske symptomer p gjerningstidspunktet eller ikke.

Selv om han kan ha vrt tilnrmet symptomfri mens han gjorde de mange innbruddene, vil det i en rettssak mange mneder senere vre svrt vanskelig bevise at s var tilfelle. Srlig hvis personen selv hevder han var svrt psykotisk p den tiden lovbruddene fant sted.

Det var aldri meningen at det skulle vre slik, men det viser seg alts at det er diagnosen i seg selv som gir den kriminelle personen straffefrihet.

Dom til behandling som siste utvei

Bortsett fra brysomme vaneforbrytere med psykoselidelse var det ingen som var fornyd med tingenes tilstand. For f gjort noe med det absurde faktum at en rekke mennesker kunne fortsette leve av sin kriminelle virksomhet, uten risikere straff, valgte man pne opp for muligheten til dmme dem til psykiatrisk behandling.

I teorien er nok dette kanskje en god tanke, men i den praktiske virkeligheten vil en slik ordning fre til en rekke problemer. Frst og fremst vil det skulle dmme enda flere mennesker til psykiatrisk behandling, resultere i ytterligere plassmangel p psykiatriske institusjoner.

En kontinuerlig nedbygging av psykiatriske sengeplasser

Man har nemlig unnlatt flge opp den nye loven med opprette flere sengeplasser i psykiatrien. I stedet fortsetter man p den samme kursen som man n har holdt i noen tir; man reduserer fortlpende antall senger.

Per i dag opptar allerede en rekke av de som er dmt til tvungent psykisk helsevern, som en flge av kombinasjonen grov voldskriminalitet og alvorlig sinnslidelse, mange sengeplasser i psykiatriske institusjoner. Dette gjelder bde allmennpsykiatrien og sikkerhetspsykiatrien.

Snart ikke sengeplasser igjen

De farlige syke okkuperer alts en rekke sykehussenger allerede. N skal de brysomme syke gjre det samme. S kan man jo lure p om det i fremtiden kommer til finnes ledige sengeplasser for psykisk syke mennesker som ikke har blitt dmt til behandling.

Narsissisme p godt og vondt

Kan man bli en genierklrt kunstner uten ha en narsissistisk personlighet? Er det i det hele tatt mulig skape vidunderlig kunst uten ha narsissistiske karaktertrekk?


Joan Crawford og Bette Davis i "Whatever happened to Baby Jane?", 1962
 

Narsissisme som noe negativt

Vi har blitt vant til tenke p narsissisme som utelukkende noe negativt. Det er da heller ikke vanskelig peke p de byrder narsissistiske personer legger p sine omgivelser.

Hensynslsheten, egoismen og flelseskulden de opererer med, kan vre vanskelig takle for menneskene som m forholde seg til dem. Narsissister mener de er bedre enn alle andre, og de forlanger kunne oppfre seg deretter.

Kan narsissisme noen ganger vre en fordel?

Det er likevel ikke til komme i fra at narsissistiske personer ogs kan bringe verden fremover. For politikere, kunstnere eller idrettsutvere som blir eksepsjonelt dyktige i det de gjr, har nok i mange tilfeller ftt god drahjelp av en rikholdig og velpleiet narsissisme.

Uten denne narsissismen ville de kanskje ikke vget g mot toppen, eller fullfre toppturen. De ville nok heller ikke hatt mot nok til forbig s mange underveis.

Primadonnaer

Blant skuespillere omtales enkelte som primadonnaer. Denne karakteristikken gis ikke bare fordi en person er dyktig og anerkjent i faget sitt, men ogs fordi personen forventer at denne dyktigheten utlser en form for srbehandling.

Denne typen primadonnaer kan man gjerne beundre, men man br gjre det p avstand. Blir man en del av primadonnaens indre krets, kan det selvflgelig vre smigrende. Hvem vil vel ikke vre venn med en glohet kjendis?

Mens andre m nye seg med bli starstrucked, er du en av kjendisens fortrolige. Du er en av de utvalgte. Joda, det er utvilsomt en god flelse, men bare til den dagen kommer, hvor du oppdager at du ikke har hatt noen annen funksjon enn vre en naiv hjelper. En som var til disposisjon. En som lot seg utnytte.

S, hvis du blir invitert inn i varmen av en ekstraordinr celebritet, takk hflig nei, og vr fornyd med kunne lese "Se og Hr."

Divaene i Hollywood

Skuespillerne, Bette Davis og Joan Crawford, var to giganter innen amerikansk film, og begge var i mange r divaer i Hollywood. Da alderen begynte sette sitt preg p dem begge, og karrierene var nedadgende, slo de seg sammen med regissren, Bob Aldrich, for forske snu trenden.

Resultatet ble "Whatever happened to Baby Jane?" -  en tidls grsser, hvor bde Davis og Crawford gjorde magiske rollefortolkninger.


Bette Davis som Baby Jane

De hadde vrt bitre rivaler fr dette, og forholdet mellom dem bedret seg ikke akkurat i lpet av filminnspillingen. Snarere tvert imot. Man kan trygt si at forholdet gikk fra iskaldt til direkte fiendtlig, og mye av grunnen var utvilsomt narsissismen i dem begge.

Det er laget en fortryllende serie om forholdet mellom Davis og Crawford, og hvor fokuset srlig er lagt p tiden under innspillingen av "Whatever happened to Baby Jane?". Serien heter "Feud", og finnes p HBO. Jessica Lange spiller Crawford, mens Susan Sarandon spiller Davis. (Det br vre undvendig opplyse om at de begge gjr fantastiske skuespillerprestasjoner.)


Fra Feud (HBO). Susan Sarandon som Bette Davis

Uhemmet narsissisme

Lurer man p hvordan narsissisme i fri utfoldelse tar seg ut i virkelighetens verden, br man se denne serien. Selv om bde Crawford og Davis utvilsomt har narsissistiske personlighetstrekk, er det srlig Joan Crawford som utmerker seg i s mte. (Det er i hvert fall slik hun fremstilles i serien.)

Dessverre for henne var det kun Davis som i 1963 ble Oscar-nominert for "Whatever happened to Baby Jane?" (Davis hadde allerede to Oscar-statuetter fra fr.) I flge TV-serien satte Crawford i gang en kampanje for at juryen ikke skulle stemme p storfavoritten, Bette Davis.

Det ble derfor ikke en tredje Oscar til Davis, som ogs mtte vre vitne til at Crawford, som ikke var nominert til noen Oscar det ret, "kuppet" mye av seremonien.


Bette Davis

Nytt filmprosjekt

Siden ingen av dem fikk serise rolletilbud i etterkant av denne filmen - som forvrig slo meget godt an, srlig blant de yngre - lot de seg overtale av Bob Aldrich til medvirke i et nytt filmprosjekt.

Davis fikk i den forbindelse presset gjennom at hun ogs skulle ha funksjonen som filmens produsent. Dette skulle vise seg vre en stor tabbe. Da Crawford mistenkte at Davis, i egenskap av produsent, ville kutte flere av hennes scener, la hun seg like godt inn p sykehus. Den offisielle diagnosen var en "uspesifisert" lungebetennelse.

Crawfords narsissistiske vrede

Og det er her Crawfords narsissisme virkelig slr ut i full blomst. Krenkelsen hun fler seg utsatt for av Davis og Aldrich, utlser en narsissistisk vrede hos henne. Og det som frst og fremst karakteriserer et narsissistisk raseri, er at det etterflges av et behov for hevn. Ingen er mer hevngjerrig enn narsissisten.

Crawfords hevn skulle vre torpedere hele filmprosjektet, noe hun nesten klarte gjennomfre ved sitt langvarige og fiktive sykeleie. Til hennes store skuffelse ble hun byttet ut med en annen skuespiller, og filmen ble til slutt laget uten hennes deltakelse.

Sett utenfra fikk vel verken Davis eller Crawford noen lykkelig alderdom; filmtilbudene uteble, alkoholkonsumet kte, og de ble etter hvert ganske s anonyme. Jeg har likevel en mistanke om at de hadde en ganske grei tilvrelse, til tross for ensomhet og karrieremessige nedgangstider.

Narsissismen som beskyttende faktor

En av fordelene ved ha en narsissistisk personlighet, er nemlig at selvbildet i liten grad lar seg pvirke av ytre omstendigheter. Det grandiose selvet srger stort sett for at alle livs- og yrkesmessige vansker og nedturer defineres som utslag av omgivelsenes misunnelse eller uforstand.

Selv om de kunstneriske prestasjonene havarerer, reduseres ikke narsissismen. Heller kan det motsatte vre tilfelle. Mens den tidligere kunne vre kledelig, dog i mindre porsjoner, blir den n overtydelig og heslig. Kanskje blir den til og med aggressiv i sin fremtoning.

Barnas skjebne

Det mtte ha nr kontakt med en slik person, kan vre en stor belastning. Bde Davis og Crawford hadde barn. Som de fleste andre narsissister s de nok p det f barn som en form for genersitet og gavmildhet fra deres side.

Narsissisten regner barn som staffasje, og er av den oppfatning at det er barnas ansvar gjre seg fortjent til foreldrenes kjrlighet.

Ikke overraskende ble det opprivende brudd mellom de to divaene og deres respektive barn.


Crawford og Davis i "Whatever happened to Baby Jane?"

Davis og Crawford ble aldri forsonte. Den narsissistiske dyaden srget for at fiendskapet vedvarte til siste slutt.