hits

mai 2014

Flink mann. Hele tiden.

Uttrykket, Flink pike, er velkjent, men sprsmlet er vel om det har gtt ut p dato. Det er vel i dag minst like mange gutter/ menn som kan gjre seg fortjent til denne karakteristikken. Kanskje det derfor er like greit kalle en spade for en spade. Flink gutt. Flink mann.


 

Illustrasjonsfoto

Det som srpreger mange flinke mennesker, er behovet for vre flink hele tiden. Flink p alle omrder i livet. Det holder ikke vre flink p jobben; man skal i tillegg vre flink p fritiden. Enten man sitter i et kommunestyre, trener til Birken sammen med kolleger, er med i en vinklubb, spiller i korps, eller synger i et kor.

 

Mitt lille friminutt 

Jeg begynte synge i et kor for knappe tre r siden. Selv om jeg ikke hadde noen erfaring med kor fra fr, hrtes det ganske ufarlig ut begynne i et nystartet kor som het Lovisenbergkoret. Jeg s for meg at dette skulle vre mitt lille friminutt. Koret skulle gi meg et kjrkomment pusterom i en ellers s hesblesende tilvrelse.  

 

Jeg hadde i utgangspunktet ingen andre ambisjoner enn bli en del av koret, og gjre s godt jeg kunne. Det viste seg at det var mye vanskeligere synge i kor enn jeg hadde forestilt meg, men jeg ble da gradvis flinkere.

 
 

Jeg flte likevel at jeg mtte ve for meg selv, mellom de ukentlige korvelsene, dersom jeg skulle klare henge med resten av koret. Jeg gikk derfor til anskaffelse av et el-piano. I begynnelsen var denne ekstra innsatsen bare lystbetont. Etter hvert fikk imidlertid den selvplagte vingen mer karakter av plikt. Noe jeg mtte gjre for kunne synge stemmen min s feilfritt som mulig gjennom en hel sang.

 

Den frste tiden gledet jeg meg til korvelsene. Kombinasjonen av hyggelige mennesker, innlring av pusteteknikker og tidvis vakker korsang gav meg et mentalt overskudd. Jeg var derfor som regel glad, og fylt med energi nr jeg reiste hjem etter velsene.

 

Det var spennende skulle ha konserter, og den felles mestringsflelsen som kom i etterkant av en vellykket opptreden, var en vitamininnspryting i forhold til videre kordeltakelse. Jeg skrev til og med et euforisk innlegg p bloggen min, hvor jeg kort og godt slo fast at det synge i et kor, var godt for medlemmenes psykiske helsetilstand.

Lovisenbergkorets julekonsert 2013


Foto: Synne Alshus
 

Endringen

Sist hst skjedde det imidlertid en endring i mitt forhold til deltakelse i koret. Jeg flte korvelsen p tirsdagskvelden ble en ekstra belastning i livet mitt. Den tok uforholdsmessig mye tid, tenkte jeg. Jeg hadde mange andre gjreml som ogs mtte finne sted p kveldstid, og min deltakelse i koret kom stadig mer i veien for disse. 

 

Jeg begynte f drlig samvittighet hvis jeg ikke hadde ftt vd nok fr en velse, og jeg kunne mte opp i vingslokalet med betydelig prestasjonsangst. Jeg syntes sangene ble stadig vanskeligere, og jeg kjente jeg reagerte med skuffelse og selvbebreidelser hvis jeg ikke fikk dem til.

 

Julekonserten nrmet seg, og det ble ndvendig med lengre og hyppigere velser. Jeg flte meg stadig mer presset tidsmessig, og jeg slet virkelig for lre meg stemmen min. N skal det likevel sies at jeg fikk til det meste, og kunne sikkert tillatt meg mime i de partiene jeg ikke behersket fullt ut. Men for meg var det bare ikke mulig skulle akseptere en slik lsning; jeg mtte kunne synge hver tone hvis jeg skulle vre med i koret.


Illustrasjonsfoto
 

Den merkelige drmmen

Jeg begynte grue meg til konserten, og hadde til og med et nattlig mareritt et par uker fr vi skulle opptre. Det var for vrig en merkelig drm, som jeg pussig nok husker den dag i dag. Den handlet om at jeg var med i en krig. Jeg flte meg p den tiden som en hpls korsanger i vken tilstand, og ikke overraskende var jeg i drmmetilstand en like hpls soldat. Jeg var rett og slett en militrstrategisk katastrofe; av alle ting valgte jeg gjemme meg i fiendens hovedkvarter!



Alt hp var i realiteten ute, og jeg mtte bare erkjenne at det bare var et tidssprsml fr fienden fant meg. Men hvem dukket ikke da opp i drmmen, og tilbd seg hjelpe meg? Jo, et kor! Jeg ble reddet av et kor! Tenk, det!

 

Jeg har bare klart komme frem til to tolkninger av denne drmmen. Den frste tolkningen er at koret i drmmen representerte noe positivt, noe som ville ta vare p meg. I den andre tolkningen vil det vre motsatt; uansett hva jeg gjorde, eller hvor jeg gjemte meg, ville koret alltid finne meg. - Var jeg dmt til synge i kor resten av livet?

 

Selv om jeg valgte den ene eller andre tolkningen, var det likevel ingen tvil om at psyken min p den tiden ikke var fornyd med tingenes tilstand. Deltakelsen i koret, som var ment skulle vre lek og rekreasjon, var n blitt en betydelig belastning i livet mitt. Korsangen fremmet ikke lenger min psykiske helsetilstand.

 

Permisjonen

Jeg bestemte meg for slutte i koret, men frst etter at julekonserten var unnagjort. Jeg valgte  trekke meg ut via en permisjon. Planen var at jeg bare skulle la vre mte opp igjen nr permisjonstiden var over. Ingen ville savne meg likevel. Jeg regnet med vre glemt i lpet av f uker.

Lovisenbergkoret 2013

 
Foto: Synne Alshus
 

I begynnelsen av permisjonstiden flte jeg en stor lettelse. Det var befriende ikke skulle p korvelse p tirsdagskveldene, og jeg behvde ikke lenger ha drlig samvittighet for ikke ha vd nok p egen hnd. Jeg funderte p hvor jeg skulle gjre av el-pianoet, og jeg ans meg som ferdig med Lovisenbergkoret for godt.  

 

Etter noen uker ble jeg oppfordret av min datter til ta opp igjen korsangen. Hun mente jeg hadde vrt en gladere far den tiden jeg sang i koret.  Jeg m innrmme at jeg ble litt overrasket over hre dette, men jeg var likevel fast bestemt p at min karriere som korsanger var historie.

 

En dag fikk jeg  - helt uventet - en telefon fra et av kormedlemmene, som oppfordret meg til komme tilbake. Jeg var savnet, fikk jeg hre. Selv om jeg hadde vanskelig for tro akkurat det, fikk denne telefonsamtalen meg til reflektere over mitt forhold til videre kordeltakelse. Hadde beslutningen om slutte i koret, vrt noe forhastet?

 

Et siste forsk 

Jeg bestemte meg for gjre et siste forsk, og mtte opp til neste korvelse. Det viste seg vre en klok beslutning. Jeg fikk en varm velkomst, og flte meg virkelig nsket tilbake.

 

Etter tilbakekomsten er det mye som har blitt annerledes. Jeg synes jeg lrer sangene fortere. Jeg hygger meg mer sammen med de andre i bassrekken. Jeg har ikke det minste drlig samvittighet hvis jeg ikke har ftt tid til ve p egen hnd. Jeg blir ikke lenger lei meg hvis jeg ikke treffer alle toner like godt. Jeg gledet meg til konserten vi nylig hadde. Kort oppsummert: Jeg fler n at livet som korsanger er slik jeg hadde hpet det ville bli.

Lovisenbergkoret 2013



Foto: Synne Alshus

 

En mulig forklaring

S hva var det egentlig som skjedde med meg? Jeg begynte opprinnelig i koret fordi jeg tenkte dette var en aktivitet som ville gjre meg godt. Men selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde andre ambisjoner enn skulle vre med, meldte det seg snart et behov for vre flink. Eller en frykt for ikke vre flink nok.

 

I kraft av mitt yrke gir jeg ofte rd til mennesker som lider under egne forventninger om hele tiden skulle vre flinke. N fikk jeg alts kjenne p denne flelsen selv. Eller mer korrekt: Denne gangen var flelsen bevisst. Erfaringen var nyttig, men samtidig litt foruroligende; selv det gjre noe s sosialt og hyggelig som synge i et kor, hadde trigget prestasjonsangsten min.  

 

I stedet for senke skuldrene, nyte fellesskapet, og glede meg over det vi fikk til sammen, hadde jeg hatt fullt fokus p mine egne mangler. Jeg gikk med hye skuldre, og fikk etter hvert en musikalsk mindreverdighetsflelse i forhold til resten av medlemmene.

 

Forventningene jeg hadde skapt for meg selv, lot seg til slutt ikke forene med en videre kordeltakelse. Det som skulle vrt en berikelse i livet mitt, var blitt til en psykisk belastning.

 

Nr flinke piker, gutter, kvinner eller menn kommer til dette punktet, velger de enten st p videre til det en dag stanser av seg selv. Eller de slutter. Flykter. Gjemmer seg. Avviser.

 

Jeg valgte slutte.

 

Jeg har lenge lurt p hvorfor jeg n har ftt et mye mer avslappende forhold til deltakelsen min i koret. Kan det ha vrt pausen i seg selv som fremkalte den nye innstillingen min? Kanskje var livet mitt sist hst s tettpakket av gjreml at det rett og slett ikke var tid og anledning til korsang?

 

Eller kan det vre noe annet som ligger bak?

 

Frykten for ikke vre nsket 

Kan det vre s enkelt at jeg n vger tro at jeg er nsket i koret? At jeg, til tross for visse musikalske mangler, likevel har noe bidra med? Jeg flte meg p ingen mte unsket fr jeg ba om permisjon, snarere tvert imot. Men det var vel heller det at jeg ikke vget tro p de signalene jeg faktisk fikk.

 

Det ble derfor s viktig for meg vre flink. P det ubevisste planet mtte jeg ve mye mellom velsene for lre sangene, slik at jeg ikke dela for koret. Jeg flte jeg mtte fortjene vre med.


 

Lfter man denne problemstillingen opp p et generelt plan, er det kanskje den ubevisste frykten for ikke vre nsket, som skaper flinke mennesker. For er det ikke slik, da, at i situasjoner hvor man vger tro at man er nsket, s forsvinner hele forventningspresset fra eget hode. Prestasjonsangsten fordufter, og man fler en trygghet i fellesskapet.

 

Det blir plutselig mulig sl seg til ro med at man er flink nok.

 

 

 

Nr vold gr fra tanke til handling

Alle mennesker vet at det er galt utve vold. Noe av det frste man lrer som barn, er at voldelig atferd ikke er akseptert. Om man ikke fr hre det hjemme, kan man vre sikker p at man ellers i samfunnslivet blir opplrt til avst fra vold. Voldsatferd er rett og slett ikke forenlig med etiske og moralske grunnregler i et sivilisert samfunn.


Illustrasjonsfoto

Selv i situasjoner hvor det kan vre ndvendig bruke vold for forsvare sitt eget liv, er denne lrdommen med oss. Jeg visste selvflgelig det var galt utve vold, men jeg hadde ikke noe annet valg.

Nr man str tiltalt for en voldshandling, kan man sikkert komme med argumenter som forklarer handlingen. Men man kan ikke unnskylde seg med si: Jeg visste ikke at det jeg gjorde var galt.

Man kan heller ikke skylde p at man var pvirket av rusmidler, for ogs i en slik tilstand vet man at voldsutvelse er en gal ting gjre. 

 

De aller fleste av oss er ikke voldelige. Likevel skjer det voldhendelser hele tiden. Siden alle mennesker innerst inne vet at det er galt utve vold, betyr dette at noen velger se bort fra sine etiske og moralske grunnregler. Hvem er disse menneskene som velger uttrykke seg gjennom voldsatferd? Er det mulig identifisere dem, slik at man kan forhindre fremtidig vold?

Vurdering av voldsrisiko

Vurdering av voldsrisiko er en ganske ung disiplin innen psykiatrien. Nr man vurderer risiko for at et menneske kan utve vold i fremtiden, benytter man seg av ulike verkty for kartlegge forekomsten av kjente risikofaktorer. Risikofaktorer er egenskaper, srtrekk, holdninger, erfaringer eller sykdommer man har funnet gr igjen hos voldelige mennesker. Risikofaktorene har blitt identifisert gjennom studier av grupper med mennesker. Faktorene gir alts kt risiko for vold p gruppeniv.

 

Da man eksempelvis fant at rusmisbruk var et slikt srtrekk, ble rusmisbruk definert som en risikofaktor for vold. P samme mte ble tidligere bruk av vold funnet vre en risikofaktor for fremtidig vold.

 

Men selv om rusmisbruk er definert som en risikofaktor p gruppeniv, er det ikke gitt at denne kunnskapen automatisk kan overfres til et enkeltindivid. Mange rusmisbrukere er nemlig ikke voldelige. Heller ikke ligger det noen automatikk i at en person som tidligere har vrt voldelig, ogs kommer til utve vold i fremtiden.

 

HCR-20, versjon 3

Hypotesen har likevel vrt at jo flere risikofaktorer for vold en person besitter, jo strre er risikoen for at personen igjen kommer til bli voldelig. Dette har vrt tankegangen bak de ulike verktyene man har benyttet for vurdere voldsrisiko. Ett av disse verktyene er HCR-20 (Historical-Clinical-Risk-20).

Foto: Fred Heggen

HCR-20 ble utarbeidet i Canada p 1990-tallet, og tok for seg 20 antatte risikofaktorer for vold. I den nye versjonen av HCR-20 (versjon 3) opererer man fortsatt med 20 risikofaktorer, men man har gjort visse endringer i innhold og formuleringer. Den viktigste endringen er likevel at man n ikke bare skal kartlegge en eventuell forekomst av risikofaktorer, men man skal ogs ta stilling til om det er spesielle srtrekk ved personens historie, personlighet eller livssituasjon som gjr det sannsynlig at personen under gitte betingelser igjen vil kunne utve vold.

Eller sagt p en annen mte: Sett at denne personen har flere risikofaktorer som p gruppeniv har vist en kt forekomst for vold. Hva er det som m til for at nettopp denne personen skal utve vold i fremtiden?

 

Motiver for vold

Hva er det som kan motivere personen til bli voldelig? Ulike mennesker kan ha ulike motivasjonskilder. Fler man seg i fare, vil kanskje bruk av vold ses p som en hensiktsmessig handling for forsvare seg. En psykotisk person som har vrangforestillinger om at alle rundt ham egentlig er CIA-agenter som har planlagt drepe ham, kan vre et slikt eksempel.

 

Er man i en situasjon hvor man fler seg ydmyket eller trakassert, kan motivet for vold vre gjenopprette sin tapte re. Mannen som etter tyve r p en arbeidsplass plutselig fr sparken, med familire og konomiske vanskeligheter som resultat, kan ha et slikt motiv.

 

Det ta tilbake - eller opprettholde - kontroll over andre mennesker, kan ogs vre et motiv for bruk av vold. Slik som for ektemannen som fler sin autoritet og lederrolle truet, og som bestemmer seg for benytte voldelige virkemidler mot sin kone.


Illustrasjonsfoto

Innebygde hemninger mot vold

Men en ting er ha et motiv for en voldelig handling, noe helt annet er det gjennomfre handlingen. Vi har alle hemninger i oss, som vil virke mot en voldsutvelse. Frykten for de konsekvenser handlingen vil f for oss, gjr at motivene fr eller siden feies til side.

 

For velger man flge sitt motiv, kan resultatet bli katastrofalt for en selv som menneske. Kanskje kommer man i fengsel. Kanskje blir man utsttt fra vennekretsen, og mister sine barn. Eller man mister jobben. Og vil man ikke risikere at man resten av livet vil mtte slite med skyldflelse og drlig samvittighet?

 

S skal man bringe volden fra tanke til handling, vil disse hemningene frst mtte reduseres eller elimineres. Og dette kan godt skje i mange sammenhenger. Hvis man eksempelvis har kommet til et punkt i livet, hvor man fler man allerede har tapt alt, og at eventuelle negative konsekvenser for en selv ikke lenger betyr noe som helst?

 

Eller man kan fle seg helt alene - fremmedgjort - i samfunnet, slik at andres reaksjoner p volden man planlegger gjennomfre, er helt irrelevant.

 

Eller man er kanskje en person som mangler empatiske evner, og som aldri plages med drlig samvittighet.

 

For noen vil tilstedevrelsen av slike hemningsreduserende faktorer vre tilstrekkelig til at en voldshandling blir en realitet. For andre vil det fortsatt vre noe som holder en igjen, noe i en selv som stiller sprsmlet: Er det virkelig verdt det?

Illustrasjonsfoto

Destabilisatorer

Skal volden kunne gjennomfres, vil det derfor kunne vre ndvendig med et tillegg av det vi kaller destabiliserende faktorer. En destabilisator er noe som virker forstyrrende p kognitive prosesser, og som gjr det vanskelig for en person evaluere sine egne beslutninger underveis. Dette vil igjen gjre det vanskelig se alternative lsninger eller responser.

 

Bruk av rusmidler er et god eksempel p en slik destabilisator. Et hyt alkoholinntak vil kunne svekke personens dmmekraft og hans oppfattelse av virkeligheten p en slik mte at naturlige sperrer mot voldsbruk forsvinner.

Aktive psykotiske symptomer er et annet eksempel; i en psykotisk tilstand kan  virkelighetsoppfatningen vre fordreid, sanseinntrykkene forvrengte, og tankegangen kaotisk.

 

Fra tanke til handling

For at voldsbruk skal g fra tanke til handling er det alts ikke nok med et motiv. Det vil ogs vre ndvendig redusere de naturlige hemningene mot vold, og det vil i mange tilfeller ogs fordre innslag av destabiliserende elementer.

 

La meg bruke den overnevnte ektemannen som et eksempel: Hans motiv for bruke vold mot sin kone er gjenopprette kontrollen over henne, skremme henne til videre underdanighet. Hemningene mot gjennomfre volden er allerede redusert, da han mangler empatiske evner, og aldri plages av drlig samvittighet. Hans konstant lave selvflelse bidrar ogs til svekke hemningene mot vold.

 

Likevel fr han seg ikke til sl sin kone; innerst inne vet han nemlig utmerket godt at bruk av vold er galt. I tillegg risikerer han at volden fr negative konsekvenser for ham selv; han kan bli politianmeldt, barna vil ta avstand fra ham, og kan hende forlanger hans kone skilsmisse.

Illustrasjonsfoto

Dette er grunnen til at ektemannen bare slr sin kone i de periodene han drikker alkohol. Alkoholen blir destabilisatoren som pvirker dmmekraften og beslutningsprosessen p en slik mte at bruk av vold, der og da, fremstr som den beste og mest hensiktsmessige lsningen.

 

Forebygge vold

Skal man ha en mulighet til gjre noe med en persons voldsatferd, hjelper det selvflgelig identifisere de aktuelle risikofaktorene for fremtidig vold. Enda bedre er det om man ogs kan forske forst hvorfor denne personen er voldelig; hva som motiverer personen, hvilke hemningsreduserende faktorer som spiller inn, og hvilke destabilisatorer som gjr seg gjeldende.

 

Frst da vil man kunne sette i verk riktig behandling, og velge en hensiktsmessig hndteringsstrategi.