hits

april 2016

En helseminister p ville veier

Helseminister Bent Hie mener det brukes for mye tvang i norsk helsevesen. Han lanserer n forslag til lovendringer, som han tenker vil endre p dette. Enkelte av forslagene er dessverre ukloke og upresise, og har ingen forankring i fagmiljene innen psykisk helsevern.

 

Foto: Bjrn Studedal

I morgen var jeg alltid en lve

Hie har lest boken til Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en lve, og han refererer flittig fra denne i kronikken i Aftenprosten den 12.04.16. Frste og siste del av kronikken er forvrig viet til en episode som den samme Lauveng hevder hun ble utsatt for i forbindelse med en innleggelse p et psykiatrisk sykehus, og det skal ikke vre noen tvil om hva som er Hies budskap:

I stedet for tvangsbruk m legene lre seg respektere pasientene.

Et oppgjr med psykiaterne

For det er selvflgelig legene - psykiaterne - Hie vil stramme opp. Psykiaterne tar, i flge helseministeren, for lett p det med tvangsbruk. "Bruk av tvang overfor syke mennesker skal ikke vre noe lett valg", skriver Hie, fr han slr fast: "Derfor skal tvang alltid vre siste utvei."

 

Jeg m nesten klype meg i armen nr jeg leser dette. Tror virkelig Hie at tvangsbruk er noe psykiatere tyr til med letthet?  Forestiller han seg at bruk av tvang er noe leger foretrekker fremfor frivillige behandlingstiltak? Ja, tydeligvis er det slik Hie tenker, og han pstr da ogs at "mye tyder p at tvang noen ganger blir tatt i bruk fr alt annet er prvd."

Hvordan vet Hie det? Kan han dokumentere denne pstanden?

 

Kontrollkommisjonens oppgaver

Hie skriver: "Dagens regler sikrer ikke godt nok at pasienter blir hrt fr, under og etter bruken av tvang."

Har Hie belegg for hevde dette? Har ikke helseministeren ftt med seg at det til enhver psykiatrisk institusjon er tilknyttet en Kontrollkommisjon?

 

Dette er en kommisjon som er uavhengig av institusjonen, og som alltid ledes av en jurist. Alle tvangsvedtak som fattes, m begrunnes av den faglig ansvarlige spesialist. Det er Kontrollkommisjonen som gr gjennom begrunnelsene, og som vurderer lovligheten og hensiktsmessigheten av de ulike tvangstiltakene.

 

Alle tvangsvedtak som fattes av psykiatere eller psykologspesialister kan av pasienten pklages til Kontrollkommisjonen. Klagen vil bli behandlet i et rettsmte, hvor pasienten mter Kontrollkommisjonen sammen med sin advokat. I tillegg er sykehuset representert ved en spesialist.

 

Mistillit mot kontrollkommisjonene

Mener Hie at de uavhengige kontrollkommisjonene ikke fungerer som de skal? Er det helseministerens syn at de ikke gjr jobben sin, som jo skal vre sikre og ivareta pasientrettighetene?  Uansett hva han skulle mene med sine formuleringer, er det oppsiktsvekkende at en helseminister  direkte eller indirekte - uttrykker en s stor mistillit mot et eksisterende og velfungerende kontrollorgan.

 

Avskaffelse av det tvungne psykiske helsevernet

"Vi kommer til foresl at pasienter som er samtykkekompetente, fr rett til avslutte tvangsbehandling og rett til nekte ta imot tilbud om behandling."

Forstr Hie hva han her gr inn for? At det skal vre mulig for alvorlig sinnslidende pasienter selv avgjre om behandlingen skal fortsette. At pasientene skal kunne motsette seg at behandling i det hele tatt iverksettes. Hvis denne lovendringen gjennomfres, avskaffes i realiteten det tvungne psykiske helsevernet. 

 

Nr man i dag fatter et tvangsvedtak om behandling, er dette, logisk nok, som en flge av at pasienten motsetter seg den behandlingen som tilbys. Pasienten nsker alts ingen behandling. For i det hele tatt komme i gang med en behandling som pasienten avviser, blir det ndvendig fatte vedtak om tvungen behandling. Jeg har til dags dato ikke opplevd at et slikt vedtak fra min side har overbevist noen pasient om at psykiatrisk behandling er veien g.

 

I praksis vil helseministerens forslag innebre at det heretter vil bli opp til pasienten selv bestemme om behandling skal skje eller ikke, uavhengig av vedkommendes psykiske helsetilstand. De mest psykotiske, maniske eller selvmordstruede menneskene er de som i dag er gjenstand for de fleste tvangsvedtakene. Fordi de er behandlingstrengende, men motsetter seg behandlingstilbudene.

 

Fr Hie det som han vil, vil disse pasientgruppene i fremtiden verken kunne holdes  tilbake p avdelingen, eller behandles, mot sin vilje. Har Hie tenkt over hva slags konsekvenser dette vil f for alvorlig psykisk syke mennesker og deres prrende? Eller for samfunnet?

 

En helseminister uten tro p antipsykotiske legemidler?

Vi vet at mange pasienter i psykisk helsevern opplever tvangsmedisinering som et overgrep. Derfor vil vi forlenge underskelsestiden fra tre til fem dgn fr man kan g inn for tvangsmedisinering. Skriver Hie.

 

Ja, hva betyr dette i praksis? Det betyr at en pasient som fremviser symptomer p en alvorlig sinnslidelse (psykose eller mani), og som nekter ta imot forordnet medikasjon, skal gis anledning til g umedisinert inne p avdelingen i fem dgn, fr behandleren kan fatte vedtak om tvangsmedisinering. I dag kan et slikt vedtak fattes etter 72 timer, dvs tre dgn.

 

Nr man som behandler fatter vedtak om tvangsmedisinering, er det fordi man mener pasientens psykiske helsetilstand er s drlig at det er ndvendig komme i gang med en medikamentell behandling, selv om pasienten alts motsetter seg dette.

 

Nr Hie n foreslr at man m vente i ytterligere to dgn fr et vedtak kan fattes, m jo det nesten bety at Hie egentlig ikke har noen tro p antipsykotiske legemidler. For hadde han hatt det, ville han jo innsett at det ikke er noen fordel, verken for pasienten eller sykehuspersonale, utsette behandlingsstarten med to dgn.

 

Disse to dgnene kan nemlig bli svrt lange og krevende hvis pasienten hele tiden gr til fysisk angrep p personale. Eller hvis pasienten p psykotisk grunnlag bedriver alvorlig selvskading. Eller hvis den maniske pasienten hele tiden blamerer seg, og tyer grensene.

 

Og er det slik at Hie ikke har noen tro p antipsykotiske legemidler, s er dette i s fall svrt alvorlig for norsk psykiatri. For hvordan skal et fagmilj forholde seg til en helseminister som ikke anerkjenner medikamentell behandling mot psykoser?

 

Intervjuet i Aftenposten

 Leder i Norsk psykiatrisk forening, Anne Kristine Bergem, fr i Aftenposten den 12.04.16 anledning til kommentere Hies pstand om for mye tvang i psykiatrien. Bergem sier: Det er ingen psykiatere som liker utve tvang, men av og til finnes det ikke gode alternativer. Vi er absolutt innstilt p lovendringer. Vi skulle bare s gjerne vre med i diskusjonene.

 

 

Helseminister Hie fastholder i intervjuet at det er for mye og feil bruk av tvang. Hie sier han forstr at en del av tiltakene vil mte motstand fra ulike fagmiljer. " - Men historien har vist oss at hvis vi hadde overlatt dette til fagmiljene alene, ville det gtt galt av sted." Slr den norske helseministeren bombastisk fast. Han som valgte lytte til brukerorganisasjonene og interessegruppene, men som (bevisst?) unnlot rdfre seg med fagfolkene innen psykisk helsevern.

 

Arroganse er aldri kledelig. Selv ikke for en helseminister.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Derfor flger jeg "Skam".

Det heter seg at mlgruppen til NRK-serien, "Skam", er ungdom i alderen pluss-minus 15 r. N har det vist seg at dette er en serie som aldersmessig treffer mye bredere. Selvflgelig blir den frst og fremst omfavnet av unge mennesker mellom 13 og 25, men ogs godt voksne mennesker - som meg selv - lar seg begeistre og rive med av denne ungdomshistorien.

Ungdomsserien Skam -sesong 2
Fra "Skam". Foto: Skam/ NRK

Begynnelsen

I "Skam" flger vi fem jenter som nylig har begynt i 1. klasse p Hartvig Nissen videregende skole. Ganske tilfeldig begynner de henge sammen, mye p grunn av et russebussprosjekt.

 

Typemessig er jentene svrt ulike, og i begynnelsen er det derfor det felles mlet om egen russebuss som er limet i gjengen. Etter hvert vokser det imidlertid frem vennskapsbnd mellom jentene, og de finner tilhrighet i gruppen de har dannet.

 

Fokus p gutter

Gruppens hovedfokus er gutter, gutter og gutter. I hver eneste episode. Forelskelse, sjalusi, svik og skuffelse. I frste sesong er det Eva som er hovedpersonen, mens Noora overtar denne rollen i sesong 2. To veldig forskjellige typer, med ulik tilnrming til forelskelse og kjrlighetsliv.

 

Mens Eva er dypt involvert i et erotisk forhold, er Noora tilsynelatende avvisende til fysisk kontakt med gutter. Ved en anledning spr hun oppgitt: M vi snakke om gutter hele tiden?

 

En favorittserie p nett-TV

Jeg forstr godt at unge mennesker elsker "Skam", og at serien sledes har blitt en suksess p NRK nett-tv. Regissr og manusforfatter, Julie Andem, har klart skape en helstpt historie om norske tenringer, som bde er spennende og troverdig.

 

De unge skuespillerne er s dyktige at man av og til glemmer at dette er en dramaserie. I stedet fr man flelsen av se p en reality-serie, hvor skuespillerne ikke spiller roller, men bare er seg selv.


Fra "Skam". Foto: NRK

En serie ogs for de voksne

Men hvordan kan det ha seg at ogs voksne mennesker fler de har utbytte av se denne serien? For min egen del var det nesten litt tilfeldig at jeg kom bort i den. Jeg hadde selvflgelig ftt med meg at frste sesong hadde ftt meget gode kritikker, og samtidig var det noe med den anti- markedsfringen av serien som gjorde meg nysgjerrig. Fr jeg visste ordet av det, hadde jeg sett de tre frste episodene av sesong 2.

 

Jeg ble rdet av datteren min, som gr i tredjeklasse p videregende, til se sesong 1, fr jeg fortsatte med sesong 2. Dette for lettere forst karakterenes utvikling. Rdet viste seg vre  nyttig; jeg tok tak i begynnelsen, og har siden vrt en dedikert fan av serien.

 

Hvordan forklare at jeg falt for serien

Hvorfor ble jeg s grepet av Skam? For det ble jeg, virkelig. En forklaring kan vre at den gav en godt voksen mann som meg selv et blikk inn i hverdagen til en mye yngre generasjon. Det pnet seg en mulighet til forsere de vanntette skottene som kanskje mer enn noen gang tidligere holder generasjonene strengt atskilt.

 

Jeg m rlig innrmme at det i begynnelsen fltes litt rart skulle bevege seg inn i universet til angivelige frsteklassinger p en videregende skole. Dette var jo ikke akkurat min verden, jeg tilhrer unektelig en helt annen generasjon. Plutselig befant jeg meg tett p en rekke unge mennesker, som helt usminket lot meg observere dem i s mange ulike situasjoner.

 

Flelsen av vre en kikker

Det var nesten s jeg fikk flelsen av vre en kikker. En nysgjerrigper, en spion, som lusket rundt i skyggene, og grafset i unge menneskers tanker og gjreml. Jeg var usikker p hvordan datteren min ville reagere da jeg skulle fortelle henne om min begeistring for Skam. Kanskje ville hun fle det ubekvemt at faren hennes n hadde begynt snoke i hennes virkelighet?

 

Heldigvis flte hun det ikke slik. Tvert imot syntes hun det var positivt at jeg interesserte meg for denne serien. Hun mente det ville gi meg en mulighet til se hvordan unge mennesker lever i dag. Hva de er opptatt av. Hvordan de omgs. Tankene deres.

 

En ukjent verden

Frst da gikk det opp for meg hvor lite jeg egentlig vet om den unge generasjonen, som mine barn tilhrer. Jeg vet selvflgelig hva de gjr nr de er sammen med meg, men svrt lite om hva som ellers foregr. Hva snakker de med sine venner om? Hvilket sprk og hvilken sjargong bruker de?  P hvilken mte sosialiserer de? Hvordan fester de?

 

Jeg mtte bare erkjenne at jeg var en uinnvidd, en utenforstende, fordi jeg aldri hadde vget stille dem disse sprsmlene. Det hadde liksom ikke passet seg slik. Og hadde jeg spurt dem, hvem vet hvilke svar jeg hadde ftt. Jeg flte det handlet om deres private sone, og valgte i stedet holde meg p min banehalvdel. 

 

S oppdaget jeg Skam, og en ny virkelighet penbarte seg.

 

Interessante karakterer

En annen forklaring p min interesse kan vre at karakterene jeg mtte i serien, virkelig begynte interessere meg. Jeg nsket vite mer om persongalleriet jeg begynte bli kjent med, og jeg brukte stadig mer tid p forske forst disse karakterene. Nr man ikke har andre opplysninger tilgjengelig enn de som fremkommer p skjermen, blir det lett til at man baserer tolkningene sine p fantasier og antakelser. Feilprosenten kan da fort bli stor.

 

Noen mysterier er utvilsomt mer pirrende enn andre. Karakteren, Noora, for eksempel. Hvor kommer selvtilliten og klokskapen hennes fra? Hvordan kan det ha seg at hun s ung bor i kollektiv, og hvor er foreldrene hennes? Hvorfor bruker hun hele tiden den rde leppestiften, og hvilket forhold har hun egentlig til mat?

 

Minner om min egen tid p videregende

En tredje forklaring kan vre at serien vekker til live minner om den selvopplevde tiden p videregende. Verden er utvilsomt annerledes i dag enn den var for 30-40 r siden, selv om opplevelsen av vre tenring kanskje ikke har endret seg s mye som man skulle tro.

 

Selv begynte jeg p videregende skole i Askim i 1976, og jeg har vel alltid tenkt p gymnastiden som en fin tid. Frst da jeg begynte se "Skam", husket jeg at det frste ret p videregende hadde vrt et vanskelig r for meg. Drlig selvtillit, ensomhet, selvforakt og  fremmedflelse preget meg p den tiden.

 

Mellom frste og andre klasse skjedde det heldigvis positive endringer i livet mitt, og jeg har mange gode minner fra de to siste rene. Det som skjedde, var at jeg - p samme mte som jentene i "Skam" - fikk tilhrighet til en gruppe. Jeg var ikke lenger alene.

 

Mens jentene i "Skam" snakker om gutter hele tiden, var jeg i en liten guttegjeng som snakket om jenter. Hele tiden. Det ble stort sett med snakket, s jeg kan nok ikke skryte av ha hooket opp med s veldig mange jenter i lpet av tiden p videregende.

 

Skam er allmenngyldig

Men hovedgrunnen til min store interesse for serien er selvflgelig at skam ikke er et fenomen som er forbeholdt ungdommen. Skamflelsen starter like etter fdselen, og den flger oss livet ut. Det er derfor mulig for alle aldersgrupper kjenne seg igjen i problemstillingene som de fem tenringsjentene mter.

Shame
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

 

Frykten for ikke hre til noe sted, blir aldri helt borte. Ensomhetsflelsen kan vre vond kjenne p, ogs nr man blir gammel. Sjalusien har en tendens til vedvare. Hplse forelskelser slutter aldri oppst. Og misnyen med egen kropp blir ikke akkurat mindre med rene.

 

Noen er mer plaget av skamflelse enn andre. Skam oppstr nr man blir avslrt. Eller frykter bli avslrt. Nr ting man forsker skjule, kommer frem i dagslyset. Det kan vre egne skavanker eller komplekser, eller det kan vre forhold i den nre familien.

Close view of a sad male statue over a white background.
Foto: Colourbox
 

Overvekt og skam

La meg gi et eksempel: Fler man seg overvektig, og av den grunn velger skjule kroppen i store klesplagg, brer man p en latent - en sovende - skamflelse. Blir man tvunget inn i en situasjon hvor man m vre avkledd foran andre mennesker, slr skammen ut i full blomst.

 

En rusmisbrukende forelder

Et annet eksempel: Nr en av foreldrene har et rusproblem, vil man som barn reagere med oppgitthet, skuffelse og sinne. Skamflelsen kommer i tillegg, fordi barnet hele tiden vil vre redd for at noen utenfor familien skal f vite om rusproblemet.

 

Noe av skammen kan selvflgelig vre nedarvet biologi, men mesteparten overfres nok gjennom ord og handling. Fra far til snn. Fra mor til datter. Og vi slutter aldri skamme oss. Kanskje blir skamflelsen mindre intens med rene, men den er der, like fordmt.

 

Det er i puberteten skammen merkes mest

Selv om evnen til skamme seg er til stede hele livet, er det nok likevel puberteten og tenrene som virkelig setter skamflelsen p dagsordenen.

 

Derfor er det s genialt belyse denne tematikken gjennom opplevelsene til noen tenringsjenter p en videregende skole.

 

Derfor flger jeg Skam.