hits

april 2014

Alvorlig depresjon - nr fargene forsvinner

Depresjon versus nedstemthet

 

ha en depresjon er ikke det samme som vre lei seg. Det er heller ikke det samme som vre deppa. Eller nedstemt. Er man lei seg, vet man jo innerst inne at det man opplever, er en forbigende tilstand. Nr man er lei seg, kan man dessuten vre mottakelig for trst og oppmuntring. Etter hvert tler man kanskje ogs en oppfordring om ta seg sammen; det er lov vre trist og nedtrykt en periode, men livet m g videre.

 



En depresjon kan ogs vre noe som gr over av seg selv, etter en viss tid. Man snakker da om en lett depresjon. Mer alvorlige depresjoner krever ofte aktiv behandling. Alvorlig depresjon kan noen ganger vre direkte livstruende, enten fordi man str i fare for ta sitt eget liv, eller fordi man slutter ta til seg mat og drikke.

 

Nr fargene forsvinner

 

Noe av det frste som skjer nr depresjonen rammer, er at fargene faser ut og forsvinner. Fargene i naturen. Fargene hjemme. Barnas farger. Umerkelig blir de mattere, fr det etter hvert legger seg et grskjr over tilvrelsen. Blir depresjonen alvorlig, kan man befinne seg i et konstant mrke.

 

 

Hvor utmattende, skremmende og nedbrytende dette m vre, er det nok umulig forst, hvis man da ikke selv har vrt gjennom det samme. Men det gr an forske forestille seg en verden uten farger.

 

 

Jeg husker jeg tenkte p dette i en periode med konstant grvr og skyer. Ukene gikk, og solen viste seg ikke. Alt var grtt, fra jeg stod opp om morgenen, til jeg kom hjem p ettermiddagen. Jeg husker jeg tenkte: Skal det vre slik? Hvordan skal jeg holde ut? Alt fltes tyngre; det st opp om morgenen ble vanskeligere, arbeidslysten ble redusert, humret ble drligere. Jeg kjente jeg mistet den indre energien.

 

 

Det var likevel mulig for meg fungere ganske s normalt. Jeg hadde nemlig ingen depresjon. Jeg visste derfor at en dag ville solen igjen skinne p himmelen. Jeg behvde ikke tvile p at en dag ville tilvrelsen nok en gang bli badet i lys. At en dag ville fargene vende tilbake.

 

 

Opplever man det samme mrket som en flge av en depresjon, vet man ikke med sikkerhet at  lyset vil komme tilbake. I begynnelsen hper man selvflgelig, men man har ingen garanti for at dette vil skje. Nr hpet s svinner, kommer redselen for at man for alltid er dmt til mtte leve i dette mrket. Det blir umulig se for seg en endring av tilstanden.

 



 

Andre symptomer p depresjon

 

I tillegg til at fargene forsvinner, bringer en klinisk depresjon med seg en rekke andre symptomer. En gjennomgripende tristhetsflelse er ett slikt symptom; den kjennes innvendig, og den vises utad gjennom ansiktsmimikk og kroppsholdning. Ofte er tristhetsflelsen ledsaget av en indre uro, som ved forverrelse av depresjonen kan f preg av panikk.

 

 

Svnproblemer kan vre det frste symptomet p en depresjon i anmarsj; man kan ha vanskelig for sovne om kvelden, men man vkner likevel grytidlig om morgenen. Er man deprimert, blir matlysten drligere. Mens man tidligere hadde et normalt aktivitetsniv, blir man preget av tiltakslshet. Selv det skulle g i dusjen, blir et ork.

 

 

Konsentrasjonsevnen reduseres, og det kan vre vanskelig huske det man leser, eller flge med p et TV-program. Med depresjon flger glemsomhet, og sykdommen kan derfor lett forveksles med en begynnende demens.

 

 

Fr depresjonen utvikle seg, blir man fylt med en mindreverdighetsflelse. Selvbebreidelsene og selvforakten som flger, kan etter hvert bli vanskelig korrigere. Man fler seg unyttig, og man begynner se p seg selv som en byrde, bde i forhold til familie og i forhold til samfunnet for vrig. De flyktige tankene man hadde om dden, kan da bli erstattet av tilbakevendende tanker - og kanskje planer - om aktivt skulle ta sitt eget liv.

 



 

Sorg versus depresjon

 

En sorgreaksjon kan vre dyptgripende og alvorlig, og er ofte forbundet med symptomer som kan vre identiske med de som oppstr ved en alvorlig depresjon. Men selv om symptomene er sammenfallende, defineres ikke sorg som en klinisk depresjon per i dag.

 

 

vre i en sorg er en smertefull tilstand, men er samtidig en naturlig, psykologisk prosess, som vanligvis leger seg selv. Alvorlig depresjon er derimot en psykisk lidelse som m behandles i helsevesenet.

 

 

Sorg kommer som en flge av en konkret, ytre hendelse. Som oftest forbinder man sorg med ddsfall, men det kan ogs vre andre rsaker til sorg. Mennesker som m flykte fra hjemlandet, kan fle sorg. Det samme kan mennesker som mister sin frihet.

Uansett er det noe utenfor en selv som forrsaker sorgen.

 

 

Er man midt i en sorgprosess, vil det der og da vre vanskelig forst at man noen gang skal komme ut av den. Selv om den hos noen dessverre blir permanent, vil de fleste oppleve at den gr over, etter kortere eller lengre tid. 

  

 

Sigmund Freud

 

Sigmund Freud skrev i sin artikkel, Mourning and Melancholia (1915), at det eneste depressive symptomet som ikke dukker opp i en sorgprosess, er tapet av selvrespekten. Ved en alvorlig depresjon vil selvrespekten alltid mtte vike for selvforakt og mindreverdighetsflelse.

 


Sigmund Freud (1856-1939)
 

I flge Freud oppstr sorg som en flge av at man mister et ytre kjrlighetsobjekt. (Med objekt menes vanligvis en person.)  Han mener imidlertid at ogs depresjonen kan forklares som en reaksjon p et tap. Forskjellen er imidlertid at hos den deprimerte skjer tapet av kjrlighetsobjektet p et indre, ubevisst plan. Den deprimerte vil alts ikke selv kunne forst hva som utlste - og opprettholdt -sykdommen.

 

 

Selv om man i mange tilfeller, kan ha en formening om hva som var den utlsende faktor - for eksempel en oppsigelse - er det likevel umulig for den deprimerte avgjre hvilke psykologiske mekanismer som frte til sykdommen. Var det oppsigelsen i seg selv? Eller var det elementer i oppsigelsesprosessen man p det ubevisste plan opplevde som tap av kjrlighetsobjekt?

 

 

 

rsaker

 

Det er ingen tvil om at ytre faktorer kan initiere en depresjon. Ikke sjelden vil en som er deprimert, peke p langvarig stress og stort arbeidspress over tid som hovedrsak til den depressive lidelsen. Men kanskje spiller andre forhold inn; genetisk srbarhet, familire vansker, konomiske problemer. Ofte er det nok en kompleks rsakssammenheng som ligger bak.

 

 

Uansett rsak s kommer depresjonen som regel som lyn fra klar himmel. Og den treffer med en sjokkerende kraft. Fra vre en frisk, oppgende og aktiv person, glir man gradvis over i en tilstand preget av psykisk og fysisk funksjonssvikt.

 

 

Ikke sjelden er depresjonen ledsaget av angst. En kvinne fortalte meg at angsten hun flte, var nesten verre takle enn det nedsatte stemningsleiet. Det var en angst for at livet skulle fortsette  vre slik, for at hun ikke skulle bli slik hun en gang var, og at hun ville miste kjresten, familien, jobben.

 

 

Stadig flere mennesker rammes av depresjoner. Ikke bare i Norge, men ogs p verdensbasis. I flge Verdens helseorganisasjon (WHO) er depressive lidelser p vei til bli den viktigste rsaken til at mennesker faller ut av arbeidslivet.

 

 

Depresjon og stigma

 

Men selv om depresjon er en utbredt, psykisk lidelse som kan ramme oss alle, kan det virke som det er et stykke igjen til depresjon blir akseptert som en helt vanlig sykdom. Mange som har vrt gjennom en depresjon, kvier seg for snakke pent om sykdommen. Stigmaet som dessverre fortsatt kleber til denne diagnosen, er ogs i 2014 i stand til frembringe skamflelse.

 

 

En person som valgte vre pen om sin depresjon, var Inge Lnning. Dag og tid hadde et intervju med den n avdde stortingsmannen og teologiprofessoren i januar 2013. Lnning ble i intervjuet spurt om sine erfaringer med det ha en alvorlig psykisk lidelse.

 


Inge Lnning (1938-2013)
 

Lnning beskrev nettopp tapet av fargene som noe som karakteriserte sykdomsperiodene. Han s hele sin tilvrelse i  sort, og fremtiden fortonte seg for ham som et sort hull.

 

Livsgnisten hans ble slukt av en hplshetsflelse, som igjen spredte seg som gift i alt som vanligvis betd noe for ham. Han mistet sine flelser og sin gudstro. Han opplevde en kraftlshet som virket lammende, og han fikk ikke utrettet noe, verken fysisk eller mentalt. 

 

 

I mtet med hplsheten flte han seg maktesls. Det verste han da kunne hre var at han mtte ta seg sammen, og gjre noe selv for komme seg ut av hplsheten. For det lot seg simpelthen ikke gjre; skulle han komme seg ut av den depressive sinnstilstanden han befant seg i, mtte han ske profesjonell hjelp. 

 

 

Behandling

 

I behandlingen av en alvorlig depresjon kan det vre ndvendig med en innleggelse p psykiatrisk avdeling. Behandlingen som der tilbys, vil vre samtaleterapi, miljterapi og medikamenter. Det f en deprimert person til igjen vge tro at det er en fremtid, at det faktisk er et hp om at personen skal f livet sitt tilbake, kan vre en langvarig og omstendelig prosess. De fleste lykkes imidlertid med dette gjennom behandlingen som er skissert ovenfor. Skulle denne behandlingen ikke vre tilstrekkelig til heve depresjonen, vil personen f tilbud om ECT- behandling (elektrosjokk). ECT- behandling er utvilsomt den mest effektive behandlingsformen ved alvorlig depresjon.

 



 

Noe vre stolt av

 

Det er trist at mennesker som har blitt rammet av depresjon, fler skam for dette. Det er trist, og det br vre undvendig. For makter man  kjempe seg ut av en depresjon, komme seg p bena igjen, og fortsette livet, har man gjort litt av en bragd.

 

 Denne bragden br man tillate seg vre stolt av.

Nr stamming stjeler sprket

Stamming er ikke et symptom p en psykisk lidelse, men kan det mtte leve med stamming fre til psykiske problemer?


Illustrasjonsfoto
 

 The McGuire Programme

Grunnen til at jeg reiser denne problemstillingen, er at jeg nylig s et fjernsynsprogram om unge mennesker som deltok p et spesielt program for stammere. Det var et fire dagers kurs som het McGuire Programme, og som ble ledet av mennesker som selv stammet. Programmet var intensivt, og inneholdt pusteteknikker, eksponering og bevisstgjring. Deltakerne fikk tett oppflging av kurslederne. De fikk mye ros. Mye sttte. Mye oppmuntring. Som de da ogs trengte for kunne gjennomfre det ambisise programmet.

 

Mlet var at deltakerne ved kursets avslutning skulle vre i stand til - foran en forsamling - fremfre en tekst verbalt, uten stamme. Dette var mennesker som hadde stammet hardt i hele sitt liv, og som derfor aldri tidligere hadde erfart flytende tale. Og programmet holdt hva det hadde lovet; deltakerne klarte ved kursets avslutning snakke med tilnrmet normal flyt.

 

Gleden de gav uttrykk for, sa vel mye om hvilken personlig seier de opplevde i det yeblikket de klarte fremfre en tekst uten stamme. For frste gang var de alts i stand til benytte det muntlige sprket p en normal mte. De hadde nemlig tatt kontroll over stammingen.

 

Definisjon av stamming

Stamming defineres som en taleforstyrrelse hvor lyder, stavelser eller ord blokkeres eller repeteres, ofte ledsaget av hikstende lyder, grimaser og rullende yne. Hos noen - de som karakteriseres som harde stammere - kan disse taleforstyrrelsene inntreffe ofte, og det kan vre nrmest umulig fullfre en hel setning. Andre stammer lite, og opplever det kun som et minimalt problem. Mange skjuler stammingen sin ved skifte ut ord i siste sekund, eller avbryte seg selv midt i en setning, for s pbegynne resonnementet fra en annen vinkel.

Man regner med at mellom 0,7  - 1 % av den voksne befolkningen stammer. Enda flere stammer som barn, og stammingen oppstr oftest nr man er mellom to og fem r gammel.


Ilustrasjonsfoto
 

Hvorfor stamming?

S hvorfor - eller hvordan - oppstr egentlig stammende tale? Man har i dag gtt helt bort fra at stamming skyldes mentale problemer. Kan stamming heller vre uttrykk for et nevrologisk problem? I 2014 vet man faktisk ikke sikkert hva som forrsaker stammingen. En hypotese er at en eller flere hjernebaner er dysfunksjonelle, og dermed forrsaker en blokkering av nerveimpulser.

 

Man mener finne en viss arvelighet nr det gjelder stamming. Er det sledes en ren biologisk rsakssammenheng? Eller kan det foreligge en srbarhet hos oss alle for utvikle en forstyrrelse i taleflyten? I s fall vil ogs oppvekstmiljet kunne ha en betydning for hvem det er som begynner stamme. Eller hvem det er som slutter helt av seg selv.

 

Konsekvenser

Det er gjort underskelser som viser at en stor andel av de som stammer, har opplevd taleforstyrrelsen som en belastning i livet. Stammingen har vrt et hinder for normal livsutfoldelse, bde i sammenheng med utdannelse og pflgende yrkeskarriere. Ikke overraskende rapporteres det om mindreverdighetsflelse, ensomhet og nedsatt livskvalitet.

 

Men jeg har alts ikke funnet studier som har stilt sprsmlet om det er hyere forekomst av subjektive plager hos de som stammer enn hos de som har en normal taleflyt. Litt underlig, kanskje, at det ikke finnes slike studier, siden det bare i Norge er et sted mellom 40 og 50 tusen mennesker som stammer.

 

Om la seg berre av stamming

Nr jeg velger berre fenomenet stamming i en blogg som temamessig har vrt avgrenset til psykiske lidelser og psykologiske prosesser, er det fordi stammende tale gjr noe med oss. Det er ikke vanskelig forst at personen som stammer, lider som en flge av sine talevansker.

Men stammingen berrer ogs personen som stammeren henvender seg til. Stammingen skaper en emosjonell respons hos lytteren; empati, avmakt, tristhet. Det er kanskje derfor man som tilhrer ogs kan fle en ekte glede i situasjoner hvor personen som vanligvis stammer, plutselig er i stand til fremfre sitt budskap med flytende tale.

 

Filmen, "Kongens tale," er illustrerende i s mte. Nr King Georg VI, mot slutten av filmen, skal holde en direktesendt tale til folket, er spenningen stor. Vil han klare gjennomfre sin tale med flyt, uten stamming? Det var nok mange som ble flelsesmessig berrt da man forstod at han ville lykkes med dette. Det var ikke bare kongen som flte seg lettet. Lettelsen var nok minst like stor hos kinopublikumet.


Bilde fra "Kongens tale"
 

Om bli frarvet talen

Mennesket er i utgangspunktet et sosialt vesen. De aller fleste av oss har behov for skape relasjoner til andre mennesker, enten det er snakk om vennskap, kjreste eller kolleger. Mye av tiden foregr derfor i det sosiale rommet, hvor samhrighet og felles opplevelser binder oss sammen. Vi kommuniserer med blikk, ansiktsmimikk og kroppssprk. Men frst og fremst kommuniserer vi med det muntlige sprket.

 

Det stamme alvorlig betyr for mange at de er frarvet talen. De har ingen mulighet til kommunisere verbalt p en normal mte.  De kan ikke bruke sprket muntlig til formidle sine tanker, meninger og nsker. Hvor viktig er det vel ikke kunne sette ord p sine flelser gjennom talen? Slik jeg ser det, har en hard stammer et handicap som kan sammenliknes med det vre svaksynt eller hrselshemmet.


Illustrasjonsfoto
 

Hvordan stammingen pvirker selvet

Nr en person m leve med et slikt handicap fra tidlige barner, ville det vre merkelig om det ikke skulle pvirke utviklingen av selvet. Man kan jo tenke seg hva det gjr med selvflelsen, nr man p skolen alltid m grue seg til hytlesning, eller aldri vge svare nr lreren stiller sprsml. Nr man aldri kan ta ordet i diskusjoner. Argumentene kan vre der, men de kan ikke fremfres. Trangen til delta i debatten, slik at man kan f uttrykke sin mening, og vise hva man str for, m hele tiden undertrykkes.

 

En stor del av identiteten vr er knyttet til yrket vrt. Hva gjr det med identiteten til en person som m velge et yrke fordi dette yrket lar seg forene med talevanskene? Som kanskje m velge bort den utdannelsen og det yrket man egentlig drmte om.

 

Nr det snakke i telefonen blir en umulighet, begrenses kontaktevnen dramatisk. Nr man unngr kontakte andre mennesker, eller delta i sosiale settinger, innskrenkes livsutfoldelsen. Isolasjon kan bli resultatet. Og ensomhet.

 

Nr man m leve med en verbal kommunikasjonssvikt, som alvorlig stamming utvilsomt er, vil det nok fr eller siden melde seg en resignasjon, som igjen kan flges av en hplshetsflelse. Hvis man ikke fr hjelp, da. Hjelp til kontrollere stammingen.

 

Behandling

Hjernen har potensiale til endre seg gjennom hele livet, bde i forbindelse med lringsprosesser, men ogs etter skader. Det er likevel i de frste leverene at hjernens evne til endring er strst. Kommer man tidlig i gang med behandling, br det derfor vre strre mulighet for oppn varig behandlingseffekt.

 

Dette betyr at behandlingen mot stamming m begynne allerede p barnehageniv. Dette gjres sikkert, men gjres det i tilstrekkelig grad? Behandling av stamming er en oppgave for logopeder, og skal man ha mulighet for hjelpe alle som stammer, m det ndvendigvis finnes et tilstrekkelig antall logopeder. Jeg tviler p at s er tilfelle.

 

Jeg kjenner ikke til langtidseffekten av McGuire Programme, men mange har utvilsomt ftt et annet liv etter ha deltatt i dette programmet. Programmet br derfor gjres tilgjengelig for dem som ikke kan hjelpes p andre mter. Det br vre en prioritert oppgave  etablere et fullverdig behandlingstilbud for alle de menneskene som daglig lider som en flge av stamming.

 

Vignett 1: Mannen som stammet

Han var opprmt, spent og redd p en gang. Han skulle p date denne kvelden. Han hadde sendt henne en sms, og ftt en positiv respons. Ganske overraskende, egentlig, siden de knapt hadde snakket sammen. Men de hadde ofte hatt blikkontakt, og noen ganger smilt til hverandre. I kantinen i dag hadde han ftt henne til le. Han var flink til imitere kjente personer, og han hadde tatt for seg en bermt kulturpersonlighet; bde gestikuleringen og talemten satt som et skudd. Blikket hun sendte ham, gav ham mot til invitere henne ut.

 

Selv om hun hadde takket ja til invitasjonen, klarte han ikke glede seg fullt ut over dette. Det var noe hun ikke visste om ham. Noe viktig. Hun visste ikke at han stammet. Hvordan ville hun reagere nr hun ble klar over dette? Nr han stanset opp midt i et ord, hakkende p den frste konsonanten i en evighet av tid, med rullende yne og et forvridd ansiktsuttrykk. Hun ville selvflgelig bli overrasket, men hun ville ikke le av ham. Han s henne for seg idet gnisten sluknet i ynene hennes, og det forventningsfulle smilet forsvant. Var dette den samme mannen som kunne f alle til le gjennom sine imitasjoner? Som hun aldri tidligere hadde sett stamme?

 

Hun kunne jo ikke vite at han nesten aldri stammet nr han spilte andre personer. Nr han gikk inn i andre roller. Nr han ikke skulle vre seg selv.

Han bestemte seg for avlyse stevnemtet.





 

Vignett 2: Kvinnen som stammet

 

Frste gangen hun kom til en logoped, var hun 10 r gammel. Planen var at hun skulle begynne i en behandlingsgruppe. To av guttene som var i gruppen, stammet s hardt at hun ble skremt. Hun nektet derfor fortsette i gruppen, og bestemte seg for fortsette skjule sin egen stamming.

 

Hun syntes selv hun ble veldig flink til dette, selv om det ofte kunne vre belastende og tidkrevende. Nr hun kjente hun kom til et ord hun visste ville fremkalle stamming, mtte hun lete etter et erstatningsord. Fant hun ikke dette, mtte hun avbryte setningen. Hun begynte s p en ny setning, mens hun febrilsk forskte finne en vei tilbake til utgangspunktet. Noen ganger gikk dette greit, mens andre ganger kom hun aldri frem til poenget; det uferdige resonnementet ble i beste fall hengende i lse luften.

 

Hun forstod selv at hun fremstod som bde vimsete og omstendelig, men den prisen var hun villig til betale for skjule stammingen. Men det hjalp smile, hadde hun tidlig erfart. I hvert fall overfor gutter. Blide og smilende jenter kunne godt f lov til lete etter ord, og tilsynelatende g seg fast i argumentasjonsrekken. Uten at noen tenkte p at hun faktisk stammet. Litt underlig, kanskje, siden hun ikke hadde problemer med fremfre konsise og sammenhengende resonnementer i skriftlig form.

 

Verken mannen eller barna hennes visste at hun stammet. Heller ikke venninnene eller arbeidskollegene hadde forsttt at hun hadde dette handicapet. Det hendte hun hadde mareritt om nettene om at hun ble avslrt som stammer. Avslringen gav henne alltid en intens skamflelse.