hits

april 2013

En uverdig behandling av Srheim og Husby?

Jeg har noen ganger en lei tendens til uttale meg litt for skrsikkert om ting jeg strengt tatt ikke har frstehndskunnskap om. Dette skjer oftest i saker som virkelig engasjerer meg, og som berrer meg emosjonelt. Den judisielle observasjonen av Anders Behring Breivik var en slik sak.

Det er n under ett r siden rettssaken mot Breivik startet i Oslo tingrett, og som kulminerte med at han noen mneder senere ble dmt til forvaring i 21 r.

Jeg husker jeg reagerte med en blanding av oppgitthet og sinne da det ble kjent at den frste rettspsykiatriske erklringen konkluderte med at Breivik var strafferettslig utilregnelig. De sakkyndige mente at han hadde en paranoid schizofreni, og at han var psykotisk da han utfrte terrorhandlingene.


Jeg protesterte umiddelbart; et menneske med en slik planleggings ? og gjennomfringsevne kunne umulig ha en kronisk psykoselidelse! Jeg var alts uenig med de sakkyndige i bde diagnostiseringen og tilregnelighetssprsmlet.


Jeg har i ettertid undret meg over min egen skrsikkerhet. Jeg hadde nemlig aldri mtt eller snakket med Breivik. Jeg hadde heller ikke hatt tilgang til politidokumenter, avhrsrapporter eller vitnesutsagn. Likevel flte jeg meg kompetent til bedrive denne type vurdering og fjerndiagnostisering.


Og jeg var ikke alene; i media stod de i k - psykiatere og psykologer, journalister og redaktrer, filosofer og samfunnsvitere - for rive den rettspsykiatriske erklringen i filler. Om argumentene kunne variere, var pstanden alltid den samme:


Anders Behring Breivik var verken paranoid schizofren eller strafferettslig utilregnelig.


Siden erklringen var blitt godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon, uten vesentlige innvendinger, gav dette grobunn for ulike konspirasjonsteorier som snart fikk vre med p prege debatten.


Synne Srheim og Torgeir Husby hadde som rettsoppnevnte sakkyndige ingen anledning til verken kommentere eller forsvare sin erklring. Hvordan det m ha vrt for dem bli gjenstand for alt fra unyansert kritikk til ndesls devaluering over flere mneder, uten kunne ta til motmle, br ikke vre vanskelig forestille seg.


Nr jeg i dag ser tilbake p de voldsomme reaksjonene som fulgte erklringen deres, fr det hele et nrmest surrealistisk preg. Hvor kom det fra - det gldende engasjementet, de sterke meningsutvekslingene, den intense harmen?


Jeg tror de voldsomme reaksjonene som kom til uttrykk i media, frst og fremst gjenspeilte det undertrykte hatet og raseriet som store deler av befolkningen flte overfor Breivik.


Man nsket at han skulle straffes for sine uhyrlige forbrytelser. Det ble derfor ?feil? frata ham skyldevne, slik Srheim og Husby implisitt gjorde ved konkludere med strafferettslig utilregnelighet.


Kanskje ble det sinnet som opprinnelig var rettet mot Breivik, i stedet projisert mot de to sakkyndige, som ved sin erklring ville frata oss muligheten til straffe mannen som hadde pfrt oss det strste nasjonale traumet siden Den 2. verdenskrig.


Men tingretten trodde ikke p schizofreni-diagnosen, og gav terroristen forvaringsdom.

Denne dommen innebar at han av retten ble vurdert vre tilregnelig iht straffelovens 44.
Dette har i pressen feilaktig blitt fremstilt som en slakt av erklringen til Srheim og Husby.

I virkeligheten betd det bare at tingretten var uenig med de sakkyndige. For det fantes ingen fasit man kunne sttte seg til! Det er m.a.o.fullt mulig at de to rettspsykiaterne likevel kunne harett i sine vurderinger.


Det er viktig huske at Srheim og Husby ble oppnevnt som sakkyndige for tingretten allerede seks dager etter terroranslagene i Regjeringskvartalet og p Utya.

De mtte sledes Breivik kort tid etter massedrapene, og han kan ha fremsttt helt annerledes under disse tidlige samtalene enn hva som kan ha vrt tilfelle senere i prosessen.

Kanskje lot han dem f se psykotiske symptomer som han senere dekket til, tonet ned, eller omformulerte, da det gikk opp for ham at han stod i fare for bli erklrt sinnssyk? Var ikke det et utfall Breivik fryktet mest av alt?


Om Srheim og Husby hadde rett eller ikke, synes jeg egentlig er ganske uinteressant i dag. Viktigere er det ta et oppgjr med mten de to rettspsykiaterne og deres erklring ble behandlet p i media. For da snakker vi om en prosess som minner om en kampanje.


Det m vre lov vre uenig med rettsoppnevnte sakkyndige, og man m gjerne nske seg en annen erklring enn den som foreligger. Ingen skal likevel behve oppleve det som Srheim og Husby opplevde, fordi man har ptatt seg et oppdrag for retten.


Jeg skulle nske det hadde vrt et klokt menneske den gangen, som hadde tatt ansvar, og minnet oss om flgende:


- Husby og Srheim har ftt et mandat av tingretten, som de har utfrt samvittighetsfullt ogetter beste evne.

- De har forfatteten rettspsykiatrisk erklring i en tid hvor resten av nasjonen enn slet med komme ut av en kollektiv sjokktilstand.
- Deres vurderinger har vrt basert p grundige underskelser av gjerningsmannen.
- De flte de ikke kunne konkludere annerledes, og har derfor fastholdt sine konklusjoner gjennom hele rettssaken.

For dette synes jeg faktisk defortjener ros og anerkjennelse.

Den vanskelige penheten

S lenge jeg kan huske, har det vrt snakket om hvor viktig det er med penhet omkring psykiske lidelser. Med jevne mellomrom har det da ogs sttt frem enkeltindivider som har kunnet fortelle om livskriser, depresjoner eller angstplager. Ofte har dette vrt kjente mennesker, og historiene har alltid blitt fortalt p et tidspunkt hvor den aktuelle krisen eller de aktuelle symptomene har vrt tilbakelagt.

Solveig Melkeraaen, regissr p Flink Pike.
At det er en kjent politiker eller artist som str frem, er selvflgelig prisverdig i seg selv. Budskapet vil da vre at ogs kjendiser kan rammes av en psykisk lidelse. Men samtidig gjres den psykiske lidelsen litt mindre allmenngyldig; den knyttes p et vis til den kjente personen, og overfringsverdien av budskapet kan lett bli utydelig.

Det er ogs svrt sjelden noen gr ut i media og forteller om sitt opphold p et psykiatrisk sykehus. penheten begrenser seg til sykdommens art og de konsekvenser den fikk, men utelukker ofte behandlingen som mtte til. En viktig del av en slik behandling kan vre innleggelse p en akuttpsykiatrisk avdeling.

Hva slags behandling man vil f der, avhenger selvflgelig av hvilken psykisk lidelse som frer til innleggelsen. Men noen fellesnevnere er det likevel; man tildeles rollen som pasient, og det er plutselig et behandlingsapparat rundt deg som vil definere problemene, og legge fringer for det videre oppholdet.

Flink pike
Skuespilleren og komikeren, Rigmor Galtung, har vrt med p skape penhet om nettopp dette. I sin bok, Fullt lys og stummende mrke, beskriver hunhvordan det er leve med en bipolar lidelse. Galtung fortellerogs om sine innleggelser p en psykiatrisk avdeling.

Jeg har likevel savnet flere stemmer som har kunnet beskrive hvordan det er bli innlagt p en lukket, psykiatrisk avdeling. Om overgangen fra vre en selvstendig, oppgende person til man gradvis blir s preget av sin psykiske lidelse, at man blir pasient p et psykiatrisk sykehus. Om hvordan man tas i mot, behandlingen man fr, menneskene man mter.

Jeg ble derfor svrt glad da filmregissren, Solveig Melkeraaen, fortalte meg at hun nsket lage en film om psykiske lidelser, basert p egne erfaringer som pasient p Lovisenberg Diakonale sykehus. Melkeraaen var i 2008 innlagt med en alvorlig depresjon, og hun hadde takket ja til tilbudet om ECT- behandling (elektrosjokk).

Filmen har ftt navnet Flink pike, og den vil bli ferdigstilt i lpet av ret 2013. Jeg har stor tro p denne filmen, da den gjennom sin rlighet og autentistiske stil vil utfordre mange fordommer mot psykiske lidelser, og gi begrepet penhet om psykiske lidelser et reelt innhold. Dette er da ogs grunnen til at jeg har nsket sttte dette filmprosjektet. Dere kan lese mer om filmen og prosjektet p deres facebookside: Flink pike