hits

mars 2017

Vi har en god psykiatri i Norge

Det psykiatriske fagfeltet er stort og dynamisk, og det er mange som har sterke meninger om retningen videre. At det med jevne mellomrom rettes kritikk mot s vel det faglige innholdet som behandlingsmetoder i norsk psykiatri, er derfor noe man m regne med. Den siste tidens angrep mot psykiatrien, fra ulike aktrer, brer likevel preg av bde uforstandighet og uklare motiver.  

Careful psychiatrist giving box with paper tissues to her patient
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Pressens agenda

Tabloidavisen, VG, har i lengre tid bedrevet en form for kampanjejournalistikk for  "avslre" psttt irregulr bruk av beltefiksering p ulike institusjoner. Som leser sitter man unektelig igjen med et inntrykk av at det foregr systematiske overgrep p norske, psykiatriske sykehus.

I Aftenposten har man kunnet lese om selvmordene som fortsetter skje i psykiatrien. Med en slik journalistisk vinkling p en s alvorlig problemstilling, er det penbart at avisen vil fortelle sine lesere at her er det noen som ikke har gjort jobben sin godt nok.

En norsk psykiater har nylig utgitt en bok, hvor det fremsettes en rekke pstander som i beste fall kan karakteriseres som spekulative; om blant annet psykiatrisk forskning, de psykiatriske diagnosene man opererer med, og bruken av antipsykotiske legemidler. I tillegg rettes det i boken uriktige beskyldninger mot psykologene som faggruppe. Det br vre undvendig opplyse om at boken og forfatteren har ftt bred omtale i media.

Helseministerens agenda

Helseminister Bent Hie viser gjennom sine reformer av norsk psykiatri at han ikke er veldig fornyd med gjeldende praksis. Han har plagt samtlige helseforetak opprette skalte medikamentfrie behandlingstilbud, slik at psykosepasienter skal slippe bli behandlet med antipsykotiske legemidler.

I tillegg skjer det n endringer i psykisk helsevernloven, som vil f store konsekvenser, bde for pasientene og for de som jobber innen psykisk helsevern. Man skal blant annet mtte vente i fem dgn fr man kan iverksette tvangsmedisinering (i dag kan dette gjres etter tre dgn).


Helseminister Bent Hie
 

Psykiaterne i skelyset

Som vanlig er det psykiaterne som blir gjenstand for den hardeste kritikken, i hvert fall nr det gjelder psttt feilbehandling. Andre yrkesgrupper innen psykisk helsevern slipper likevel ikke unna, for arbeidet p psykiatriske institusjoner er i all hovedsak tverrfaglig forankret. 

Siden psykiatere er leger som har spesialisert seg i fagfeltet psykiatri, er det denne yrkesgruppen som foreskriver medisinene. Dette gjelder ogs de antipsykotiske legemidlene som man bruker i behandlingen av mennesker med psykoselidelser, herunder schizofreniene.

Ondsinnede beskyldninger

I argumentasjonen for de skalte medikamentfrie behandlingsplassene hevdes det stadig oftere at bruk av de antipsykotiske legemidlene er uten terapeutisk verdi, og at denne medikamentgruppen faktisk tar livet av pasientene. Intet mindre!

Personlig synes jeg det er en smule belastende bli beskyldt for drepe pasienter gjennom min bruk av medisiner, det skal jeg rlig innrmme. Slike beskyldninger gjr det selvflgelig ekstra tungt holde motet og behandlingsoptimismen oppe i en stadig travlere yrkeshverdag. For kravene som stilles til vr faglige integritet, ker hele tiden, og enhver feil eller tabbe straffes ndeslst.

Tid for refleksjon

Nr kritikken blir for massiv, og nr saklighetsnivet blir lavere enn noensinne, og nr man tenker at det kanskje kan vre like greit finne p noe annet gjre, rent yrkesmessig, ja, da er ekstra viktig trekke pusten dypt og tillate seg en aldri s liten refleksjon over tingenes tilstand i norsk psykiatri. For gjr man det, vil man se at dagens psykiatri fungerer bra. Ingenting er perfekt, selvflgelig, men standarden er hy, jevnt over.

Tid for korrigere

I norsk psykiatri er ikke regelen den at det skjer vilkrsls beltefiksering, slik VG forsker antyde. Beltelegging av utagerende pasienter kan av og til vre ndvendig for forhindre alvorlig personskade, men det er alltid mange tiltak som forskes fr dette.

Selvmord i psykiatrien skjer fortsatt, til tross for den kompetansehevningen som har skjedd innen psykisk helsevern de siste rene. Det sier mye om hvor vanskelig det er skulle avslre og stanse alle selvmordsforskene som skjer p psykiatriske institusjoner, eller i forbindelse med permisjoner.

Men hver eneste dag er det ansatte i psykiatrien som gjr en enorm innsats for at selvmord ikke skal skje, og heldigvis klarer de hindre de aller fleste selvmordsforskene fra lykkes.

Ytterligere korrigering

Innholdet i de ulike psykiatriske diagnosene kan sikkert forbedres gjennom endring, men per i dag er det disse diagnosene vi har til rdighet. Og de aller fleste som jobber i psykiatrien, synes diagnosene fungerer helt greit. Uten disse diagnosene ville det dessuten blitt et sant kaos.

Mental Disorders Concept
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Psykoterapi virker

At psykoterapi virker, har man hatt forskningsmessig belegg for siden 1980-tallet. For vrig har det blitt gjort - og det gjres fortsatt - bred og verdifull psykiatrisk forskning, som hele tiden bringer psykiatrifaget fremover. Det finnes blant annet hundrevis av studier som viser at antipsykotiske legemidler har behandlingsmessig effekt ved psykoser.

Psykologer og psykiatere

Psykologer er en viktig og stor faggruppe innen psykisk helsevern, og mitt inntrykk er at denne faggruppen, sammen med en rekke andre faggrupper, gjr en uklanderlig jobb for behandle psykisk syke mennesker. Det eksisterer heldigvis ingen profesjonskamp mellom psykologer og psykiatere i voksenpsykiatrien.

Norske psykiatere har ingenting skamme seg over nr det gjelder egen innsats og posisjon i psykiatrien. Bruken av antipsykotiske legemidler i behandlingen av psykoser, er i de aller fleste tilfeller ndvendig.

Den ndvendige bruken av antipsykotiske legemidler

Selv om den medikamentelle behandlingen, som all annen behandling, sikkert kan forbedres, er det ingen tvil om at de antipsykotiske medikamentene har en sentral plass i behandlingen av psykoselidelser. Og dette vil fortsette, uansett plegg om opprettelse  av skalte medikamentfrie behandlingsplasser.

Det er intet belegg for hevde at mennesker dr som en flge av bruk av antipsykotiske legemidler. Pasienter som har schizofreni eller bipolar lidelse, dr dessverre i gjennomsnitt 15-20 r tidligere enn de som ikke har slike lidelser. Men ddsrsaken er ikke medisinene.

De aller fleste dr av skalte livsstilssykdommer, som overvekt, diabetes eller hjerte- kar- lidelser. At enkelte antipsykotiske legemidler har vektoppgang som bivirkning, er uansett en realitet, og noe som m vektlegges nr behandlingen planlegges.

Endringer i loven om psykisk helsevern

De endringene som er gjort i psykisk helsevernloven vil utvilsomt gjre det vanskeligere drive forsvarlig psykiatrisk praksis, og det blir selvflgelig ekstra viktig rapportere om de erfaringene de ulike psykiatriske institusjonene vil f som en flge av disse endringene.

Det mtte utsette en ndvendig, medikamentell behandling i ytterligere to dgn, hres kanskje ikke s alvorlig ut. Men for de som p skjermet avsnitt skal omgs - og forske grensesette - en pasient som er preget av maniske og psykotiske symptomer, vil disse to dgnene oppleves som en evighet.

Konstruktiv kritikk etterlyses

Norsk psykiatri holder absolutt ml, selv om det selvflgelig finnes forbedringspunkter. I all stken er det viktig huske at helsepersonell hver eneste dag gjr en (livs)viktig jobb, og hjelper tusenvis av mennesker med strre eller mindre psykiske problemer.

Det er ingen tvil om at den innsatsen og det engasjementet som legges i dette arbeidet, er av avgjrende betydning for at mange av de som virkelig sliter psykisk, klarer komme tilbake til et ordinrt liv.

Det er lov til kritisere psykiatrien, men hvis kritikken skal ha noe for seg, br den vre saklig. Beskyldninger og pstander som er fordreide eller oppblste, frer ikke til gode endringer av verken holdninger eller behandlingsmetoder. I stedet vil de vre med p bryte ned s vel faget som fagmiljene.

Og bare tro meg; ingen er tjent med det. 

Selvmord kommer ofte som lyn fra klar himmel

Jeg tror ikke det gr an forberede seg p at et menneske man virkelig bryr seg om, skal ta sitt eget liv. Som prrende eller venn vet man kanskje at personen sliter psykisk, s innerst inne aner man at det er en forhyet risiko for at det vil kunne ende med et selvmord. Likevel klarer man ikke forberede seg psykisk p at tragedien en dag virkelig vil inntreffe.

Women walking on rails in a autumn forest
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frykten vil vre der

I stedet gr man rundt og er redd. Engstelig. Bekymret. Man lrer seg p et vis til leve med frykten for at marerittet en dag skal bli en realitet. Dette er en frykt som nok kan variere i intensitet, men den slipper aldri helt taket.

Forvarslene har vrt der. Lenge. Kanskje i rikelig monn, til og med. Men tiden har gtt, og ingenting har skjedd. S man begynner  hpe p at det kommer til g bra.

Hp og tro

Man vger s smtt tro p henne nr hun sier hun ikke nsker d. Nr hun ser deg i ynene, og sier hun har valgt livet. Man vil s gjerne tro henne, fordi hun sier det en nsker hre. Mer enn noe annet. 

S lenge man hper, og tror, er det nesten umulig  forestille seg at utfallet skal bli noe annet enn et liv videre. Sammen med alle de hun holder av. Guarden er derfor senket, og man str psykisk uforberedt den dagen selvmordet kommer. Som lyn fra klar himmel.

Tree branches silhouette and dark winter sky seen through window with raindrops.
Foto: Colourbox

I samme yeblikk minnes man frykten som hadde vrt der s lenge, men som for en periode var blitt skjvet til side. Og man forstr hvorfor redselen hadde vrt s tyngende.

Sorgen tar plass

N er det jo ikke lenger noen grunn til vre redd, og frykten har forsvunnet. I stedet fylles man opp med andre flelser. Frst og fremst sorg. Dernest vantro. Man fler at verden har stanset opp, og at ingenting kan bli slik det en gang var.

Det er ogs andre som srger. Sorgen kan uttrykkes p ulike mter. Mens noen gr inn i en sjokktilstand, og spr seg selv hvordan det n skal vre mulig  leve videre, kan andre reagere med sinne, og stille et annet sprsml. Ikke til seg selv, men til avdde: "Hvordan kunne du gjre dette mot oss?"

En annerledes sorg

Sigmund Freud mente at det som skiller en normal sorgreaksjon fra en alvorlig depresjon,er fravret av selvbebreidelser og mindreverdighetsflelse hos den som srger. (Selvbebreidelser og mindreverdighetsflelse er rikelig til stede i en alvorlig depresjon.)

Jeg har ikke sett Freud uttale seg om hva som skiller en sorgreaksjon ved et normalt ddsfall fra sorgreaksjonen ved et selvmord. Sannsynligvis ville han ha ppekt at den store forskjellen mellom de to sorgreaksjonene frst og fremst er at sorgen som flger et selvmord, hele tiden vil bli forstyrret av selvbebreidelser og skyldflelse.

Hvorfor reagerte jeg ikke p det hun sa? Burde jeg ikke forsttt at hun slet psykisk? Hadde jeg stilt opp mer enn jeg gjorde, ville hun kanskje ha vrt i live i dag.

En egoistisk handling?

Fordi selvmordet berrer s mange mennesker, kan man - nr avmaktsflelsen tar overhnd - komme til betrakte selvmordet som en egoistisk og hensynsls handling. Javisst, handlingen er hensynsls i sin grusomhet, og den etterlater s altfor mange i en lang og vond sorgprosess.

An image of old graveyard
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Men for personen som tok sitt liv, var nok bakteppet et annet. Kanskje var dette noe som hadde bygget seg opp over tid, i en tilstand av absolutt hplshet, i et altoppslukende mrke, hvor dmmekraften var sterkt svekket.

Kanskje flte personen seg som en byrde for familie og venner, og tenkte at alle ville f det bedre hvis denne byrden ble fjernet. Man nsket ikke lenger vre den som hindret at de man var glad i, skulle f leve gode liv.

Fastlste vangforestillinger

En slik tankegang har selvflgelig ingenting med virkeligheten gjre, og kan gjerne karakteriseres som et nrpsykotisk fenomen. Men slike resonnementer dukker ofte opp i forbindelse med alvorlige depresjoner, og det er derfor all grunn til anta at de er til stede i tiden forut for et selvmord.

Og er man i en slik fastlst, depressiv tilstand, kan det vre svrt vanskelig vurdere de konsekvenser et selvmord vil kunne f for menneskene som str igjen. Konsekvenser i form av sjelelige sr, som kanskje aldri vil gro. 

Jeg tror at vi alle - innerst inne- nsker leve, og at det ta avgjrelsen om avslutte livet for egen hnd, ofte skyldes flere faktorer som alle er med og formrker en allerede depressiv sinnstilstand. Resultatet blir uansett en tragedie for personen som dr, og en tragedie for de som str igjen.

 

Schizofreni - nr sykdom utlser skam

Schizofreni er mer enn en psykose. Schizofreni innebrer ogs skam. Symptomene ved en schizofreni kan behandles. Verre er det med skamflelsen. Urgamle fordommer har skapt et stigma som fortsatt kleber til denne sykdommen.

Shame
Illustrasjonsfoto: Colourbox

 "Stemmene i hodet"

Var det et oppgjr med denne stigmatiseringen filmregissren Gunhild Asting hadde bestemt seg for ta, da hun gikk i gang med lage TV-serien "Stemmene i hodet," som vises p NRK? I s fall lyktes hun meget bra, m jeg si.

Ved presentere Ruth Andrea, Maria og Benjamin - tre unge mennesker som alle har hatt en schizofreni-diagnose - og flge disse gjennom et helt r, fr man som tilskuer en enestende mulighet til forst hvordan det er skulle takle psykiske problemer av varierende karakter.

Sterke historier

Hovedpersonene har valgt fortelle pent om hvordan det er leve med en alvorlig, psykisk lidelse. For ordens skyld kan det vre greit presisere at det kun er Ruth Andrea og Maria som fortsatt har en diagnose innen schizofrenispekteret. Historiene som presenteres, er usedvanlig sterke, og som tilskuer er det umulig ikke bli emosjonelt berrt. 


Ruth Andrea, Maria og Benjamin              Foto: Medieoperatrene
 

En prosent

Paranoid schizofreni er den vanligste formen for schizofreni. Det er ingen sjelden sykdom; til enhver tid har en prosent av befolkningen denne lidelsen. I praksis betyr dette at omtrent tusen nye mennesker i Norge fr denne diagnosen hvert r. Halvparten av disse har samtidig et kompliserende rusproblem.

Paranoid schizofreni debuterer gjerne nr personen er i slutten av tenrene eller i begynnelsen av tyve-rene. Vanligvis er dette en livslang sykdom, men det skalte symptomtrykket kan variere i  ulike livsfaser. Det hevdes at 10-20 prosent av de som er rammet, blir spontant friske av sykdommen.

Den akutte psykosen

Dette er alts en sykdom som rammer unge mennesker, som str p spranget inn i voksenlivet, og det er ikke vanskelig tenke seg at konsekvensene kan bli dramatiske. En akutt psykose med pflgende innleggelse p en lukket, psykiatrisk sengepost vil gjerne vre starten p sykdomsforlpet.

Deretter blir det oppflging p en psykiatrisk poliklinikk. Ofte vil det vre ndvendig med et antipsykotisk medikament for dempe symptomene.

Hva trigger skammen?

Hva er det med denne sykdommen som trigger skamflelsen s sterkt? Det har kanskje noe gjre med hvordan schizofrenier fremstilles i det offentlige rom. Vanligvis fr denne sykdommen liten oppmerksomhet; det er som om den ikke finnes.

Dette kan ha historiske rsaker; tidligere hadde man ingen behandling mot paranoid schizofreni. Ble man "sinnsyk," kom man til asylet. Kanskje var man da bare 16-17 r gammel. En schizofreni-diagnose betd ikke sjelden at man ble vrende p asylet livet ut. 

Sinnslidelse i familien var regne som tabu, og ble ikke snakket hyt om. Dette er nok, til en viss grad, tilfelle ogs i dag, selv om det n finnes gode behandlingsmetoder mot alvorlige, psykiske lidelser.

Shame, shyness or confusion. Girl hiding face with hair
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Media og filmbransjen

Noe som selvflgelig er med p opprettholde skamflelsen og stigmatiseringen, er det triste faktum at diagnosen, schizofreni, i media nesten utelukkende omtales i negative sammenhenger. Hvis en psykotisk person begr et drap, omtales det nesten alltid som et "psykiatridrap."

I spillefilmer har vi opp gjennom rene vennet oss til at de galeste morderne kommer fra asylene.

Slik har det dannet seg en allmenn vrangforestilling om at paranoid schizofreni er en sykdom relatert til noe som er uberegnelig og farlig. Noe som i verste fall kan drepe.

Splittet personlighet?

I tillegg har ordet, schizofren, ftt leve sitt eget liv, bde i dagliglivet og i media, hvor det brukes til karakterisere en person som sier en ting, men som i praksis gjr det stikk motsatte. "Fremgangsmten hans var schizofren." Betydningen blir med andre ord en splittet personlighet.

Dette er selvflgelig feil; det ha en paranoid schizofreni er noe helt annet enn ha en splittet personlighet.

Symptomer ved schizofreni

Det som frst og fremst kjennetegner en paranoid schizofreni, er forstyrrelse av selvopplevelse og selvforstelse. I tillegg foreligger alltid det som betegnes som paranoide vrangforestillinger. Hallusinasjoner, som hre stemmer i hodet, kan ogs vre til stede.


Fra "Stemmene i hodet".      Illustrasjon: Medieoperatrene
 

En skambelagt lidelse

Fordi paranoid schizofreni er en stigmatisert lidelse, velger mange holde diagnosen skjult for omgivelsene. Man lar vre fortelle sin arbeidsgiver, og man unngr i det lengste dele det med en potensiell kjreste.

Eller man gr inn i en prosess, hvor man fornekter at man har sykdommen. En slik fornektelse frer automatisk til at man slutter innta antipsykotiske legemidler, for hvorfor skal man st p medisiner hvis man er frisk?

Helt alminnelige mennesker

Det er mange viktige aspekter knyttet til serien Stemmene i hodet, men kanskje det viktigste er at den p en tilforlatelig mte viser at det er helt alminnelige, unge mennesker som blir rammet av schizofreni. Javisst, de blir syke, og str plutselig overfor en rekke utfordringer.

Men som tilskuer er vi ikke i det minste tvil om at sykdommen bare er en liten del av dem. De er s mye mer enn den psykiske lidelsen. Deres friske sider str der som et fundament, som det er mulig bygge videre p. Det blir bare s penbart at schizofreni er noe man har, ikke noe man er.

Siden de velger dele med oss sine tanker, flelser og erfaringer, blir det mulig for oss forst hvordan det er leve med en psykoselidelse. Denne muligheten br vi gripe, for den vil gi oss viktig kunnskap om en sykdom som fortsatt er preget av fordommer.

Den langvarige kampen

Kampen som Ruth Andrea og Maria har frt i mange r, m ha vrt en enorm belastning for dem. Kjempe og seire. Falle. Reise seg. Fortsatt er symptomene der, men de har likevel ikke gitt opp.

De str begge med hevet hode, og de er i tillegg villig til dele sine livshistorier med oss. Er ikke det imponerende, s vet ikke jeg.

Vge vre stolt

Som om det ikke er tft nok takle en schizofreni, s skal de i tillegg fle p skammen over ha denne lidelsen. Er ikke det urettferdig? Br ikke en person med en slik lidelse i stedet fle stolthet over sin egen innsats i kampen for overvinne en sykdomstilstand som kan vre direkte invalidiserende?

Kanskje vil det bli lettere fle en stolthet n som "Stemmene i hodet" tilfrer oss etterlengtet kunnskap om en mytebelagt, psykisk lidelse. 

Kanskje skal det endelig bli mulig snakke fordomsfritt og pent om sykdomsgruppen, schizofreni.