hits

februar 2017

Nr hnden som slr, ogs gir deg kjrtegn

Det kan vre vanskelig forst hvorfor kvinner eller menn forblir i forhold hvor de utsettes for systematisk vold. Hvorfor reiser de ikke, kan man jo sprre. For vil ikke alt vre bedre enn fortsette i et voldelig forhold? Nei, tydeligvis ikke. Mange blir nemlig vrende i forholdet. Kan dette skyldes interpersonlige, psykologiske mekanismer som trer i kraft, og som gjr det vanskelig bryte med den voldelige partneren?

Domestic violence victim, a young woman abused.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kidnappinger

I s fall, hvilke psykologiske mekanismer snakker man da om? Kan hende m man se p hva som skjer med mennesker som opplever enda mer ekstreme pkjenninger, for forst hvorfor det ikke bare er rmme fra en voldelig livsledsager. Jeg tenker da p mennesker som blir ofre for kidnappinger. Ja, hva skjer med en person som tas til fange under krigshandlinger, og som siden blir utsatt for tortur over lengre tid? Hvilke psykologiske bnd knyttes mellom fangen og de som vokter ham? Vil de samme psykologiske mekanismer tr i kraft hvis en person kidnappes p pen gate, og siden blir holdt isolert i fangenskap i mange r fremover?

Homeland

Nr det gjelder krigsfangenskap, har jo TV-serien, Homeland, p en glimrende mte vist oss hva langvarige psykiske og fysiske overgrep kan gjre med et menneske som tas til fange. (Homeland er for vrig basert p den israelske TV-serien, Hatufim (Prisoners of war), som p en enda bedre mte behandler denne problematikken.)

I Homeland mter vi sersjanten Nicholas Brody som blir befridd etter tte rs fangenskap hos al-Qaida. Vi forstr at han har blitt utsatt for langvarig og brutal tortur, og sprsmlet CIA stiller seg, er om Brody i lpet av fangenskapet har blitt "snudd." Returnerer han til USA som en krigshelt, eller er han en overlper som n planlegger terrorhandlinger p amerikansk jord?


Bilde fra "Homeland"
 

Natascha Kampusch

Kidnappinger begynner jo ogs bli et ikke uvanlig fenomen i media. Den mest kjente saken er kanskje den om Natascha Kampusch, som ble bortfrt som tiring i 1998. Kidnapperen het Wolfgang Priklopil, og han holdt den lille jenta innelst i et hemmelig rom under garasjen sin.

De frste mnedene ble Natascha kontinuerlig holdt innesperret i det lille rommet, som var uten vinduer, og som var skjult bak en enorm betongdr. Etter hvert fikk hun lov til bevege seg fritt i selve huset, og fra 2005 fikk hun lov til oppholde seg i haven. Fra den 17.februar 2006 fikk hun lov til forlate huset. Frst den 23. august 2006 rmte hun fra Priklopil, etter alts ha vrt bortfrt i tte r.


Natascha Kampusch
 

Valgene det kan vre vanskelig forst

Hvorfor la ikke bare Nicholas Brody kortene p bordet da han endelig var tilbake i USA, og fortalte om torturen og den pflgende hjernevaskingen han mtte gjennomg mens han var i fangenskap? Han ville i s fall helt sikkert ha blitt mtt med forstelse og sympati, og han kunne ftt profesjonell hjelp til bearbeide traumene. I stedet holdt han sin del av avtalen med al-Qaida, og forberedte en grusom terroraksjon.

Hvorfor rmte ikke Natascha Kampusch ved en tidligere anledning? Hun hadde alts hatt tilgang til hele huset til Priklopil mesteparten av tiden hun var kidnappet, og hun kunne benytte haven siden 2005. Hun kunne forlate huset, sammen med Priklopil, fra februar 2006, men rmte alts ikke fr et halvt r senere. N hadde riktignok Priklopil truet med ta livet av seg selv, Natascha og sine naboer, dersom Natascha rmte, og disse truslene har sannsynligvis gjort det vanskelig for henne flykte.

Om identifisere seg med aggressor

Selv om Nicholas Brody er fiksjon, og Natascha Kampusch er en reell person, viser begge historiene hva som skjer med mennesker som under umenneskelige forhold holdes i fangenskap over lengre tid. Bde Brody og Kampusch begynte nemlig sympatisere med sin(e) fangevokter(e). De identifiserte seg med aggressor. 

Stockholmsyndromet

Man har flere ganger erfart at etter bare kort tid vil gisler begynne ta gisseltakerens parti. Mot politiet som forsker befri dem. Dette var noe man frste gang observerte i forbindelse med et bankran i Stockholm i 1973. Bankraneren tok gisler, og disse motsatte seg frigjring fra politiets side seks dager senere. I tillegg nektet de vitne mot bankraneren i den pflgende rettssaken. De identifiserte seg alts med gisseltakeren. Gislenes reaksjoner var s overraskende at man siden har omtalt dette som Stockholmsyndromet.

Skape avhengighet

Hvordan skal man forklare dette?

Tenk deg at du utsettes for en fysisk overlegen person som er voldelig, og som kanskje truer med drepe deg. Din frste tanke vil selvflgelig vre at du m komme deg unna. Dette vil vre den normale menneskelige reaksjonen i en slik situasjon. Flukt. Du m bort. Fordi du nsker overleve.

Hva da hvis flukt er umulig? Nr det ikke finnes noen utvei. Nr dren lukker seg, og du forstr at den kanskje ikke vil pnes igjen. Vil ikke da situasjonen fortone seg helt annerledes? For du vil mtte ta farvel med den verden du kjenner, og forholde deg til en tilvrelse som fange. Du vil heretter vre prisgitt voldsutverens motiver og luner, og du vil hele tiden st i fare for bli drept.

Det er med andre ord aggressoren som bestemmer om du skal leve eller d. Og aggressoren nsker bryte deg ned, og frata deg din selvstendighet. Er du krigsfange, har du kanskje blitt opplrt i hvordan du skal st imot dette psykologiske presset. Det er derfor den fysiske torturen tas i bruk.

Er du et barn som har blitt kidnappet p pen gate, for deretter bli holdt fanget og isolert i et mrkt rom, vil det sannsynligvis ikke vre ndvendig med s harde virkemidler for oppn resignasjon og full samarbeidsvillighet.

Uansett, enten du blir utsatt for fysisk tortur eller ikke, s glemmer du aldri at kidnapperen kan drepe deg nr som helst. Nr han da ikke dreper deg, betyr dette at han har valgt la deg leve. Indirekte har han skjenket deg ditt liv. Og du forstr intuitivt at du er avhengig av aggressors velvilje hvis du skal leve videre. Allerede p dette stadiet vil du komme i takknemlighetsgjeld til voldsutveren.

Opprettholde isolasjon

For at aggressor skal oppn fullstendig kontroll over deg, betyr det at du m isoleres fra omverdenen. Den eneste personen du kan ha kontakt med, er fangevokteren. Det er han som gir deg mat og drikke, og det er han som overbringer - og styrer - informasjonen fra den ytre verden. Resultatet vil vre at du utvikler en voldsom avhengighet til fangevokteren.

Ved at du hele tiden blir pminnet om at du lever fordi aggressor velger la deg leve, vil du gradvis begynne identifisere deg med ham. Du vil sette dine egne behov og nsker til side, og du vil forske se verden gjennom hans yne. Du vil forske forst hans reaksjoner, og du vil rasjonalisere og unnskylde hans voldsbruk mot deg.

Introdusere godhet

Men en komplett identifisering vil ikke skje fr aggressor viser deg godhet. Nr hnden som slr, og som i verste fall kan drepe, plutselig blir hnden som kjrtegner deg, kommer du til det punktet hvor du er villig til gi deg helt over til ham. Fordi du vil ske nye kjrtegn som skal lindre smerten som i lang tid har blitt pfrt deg. Det fles derfor naturlig for deg kysse hnden som tidligere har gjort deg s vondt. Du vil heretter akseptere bli utsatt for vold, bare du av og til blir gjenstand for litt godhet.

Terrorism concept. Terrorist attack on a peaceful man near the fence of barbed wire
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frst nr denne erkjennelsen inntreffer, vil identifiseringen med aggressor kunne bli optimal. Frst da vil du bli i stand til fullt ut viske ut din egen personlighet, og leve gjennom personen som kontrollerer deg. Tiden har n kommet for pvirkning og manipulasjon, og du vil bli utsatt for det som godt kan karakteriseres som hjernevask.

For Nicholas Brody betd det at han skiftet fiendebilde, og at han vendte seg mot sitt eget land. For Natascha Kampusch betd det at hun etter hvert flte tilknytning og sympati overfor sin kidnapper, noe som igjen gjorde det vanskelig for henne gjennomfre en flukt.

Skjer dette i voldelige forhold?

Er det da slik at det identifisere seg med aggressor kun er forbeholdt krigs - eller kidnappingsofre? Eller er dette en psykologisk reaksjonsmte som kanskje er vanligere enn vi tror?

Kan dette vre forklaringen p hva som skjer i voldelige ekteskap, hvor den voldsutsatte ektefellen forblir i ekteskapet i r etter r? 

Woman victim of domestic violence and abuse. Husband beats his wife
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

N vil noen kanskje reagere p at jeg velger sette ofre for partnervold i den samme kategorien som mennesker i gisselsituasjoner. Javisst, det kan muligens virke skt sammenlikne en person som jevnt og trutt bankes gul og bl av partneren sin, med en som av sine kidnappere utsettes for systematisk vold og krenkelser, nettopp i den hensikt at vedkommende skal bryte sammen, resignere og la seg manipulere.

Flere likheter

Men det er faktisk flere likheter mellom partnervold og gisselsituasjoner enn hva man i utgangspunktet skulle tro. Personen som i et forhold systematisk utsettes for vold, vil ogs kunne utvikle en avhengighet til voldsutveren. Dette fordi den fysiske volden som oftest er ledsaget av en psykisk vold, som handler om bryte ned offerets selvtillit og autonomi.

Det kan vre vanskelig isolere offeret fullstendig, men man kommer et stykke p vei nr man forlanger at all kontakt med familie og venner m opphre.

Og det er ikke alltid at hnden bringer smerte. Den kan noen ganger ogs komme med kjrtegn. Alt ligger derfor til rette for en komplett identifisering med personen som p samme tid er partner og aggressor. 

 

 

 

 

 

 

 

Frykten for bli forlatt

De aller fleste mennesker synes vel det er vondt bli forlatt av noen man er glad i. Det kan vre brudd mellom ssken, eller det kan vre vennskap som ryker. Det som kan vre tffest takle, er nr et kjrlighetsforhold tar slutt. Nr partneren velger g. Nr man str der helt alene.

conflict between the man and the woman
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frykten for et brudd

Men som regel kommer man over det. Livet gr videre. I hvert fall er det slik for  mange av oss. Kanskje er det derfor lett glemme at for enkelte oppleves bruddet med kjresten som en katastrofe det er vanskelig legge bak seg. Mer enn det skulle vre alene, er det bruddet i seg selv som er vanskelig  akseptere. Dette kan bety at frykten for et brudd med partneren har ligget der som en klaustrofobisk ramme som har holdt forholdet gende.

Ja, er det bare jeg som har lurt p hvordan det kan ha seg at parforhold som opplagt fungerer drlig, bare fortsetter i det uendelige? Det m da vre til begge parters beste (for ikke snakke om eventuelle barn) om forholdet tar slutt, har jeg resonnert. For alt m vel vre bedre enn opprettholde en dysfunksjonell relasjon, hvor i hvert fall en av partene penbart er lidende?

Flere forklaringer

N finnes det sikkert mange forklaringer p hvorfor mange parforhold bestr, selv om de kan vre svrt problemfylte. Kanskje holder man sammen p grunn av konomiske rsaker. Eller kanskje tenker man at barna vil lide dersom det skjer et brudd. En felles vennekrets kan ogs vre en medvirkende rsak til at man blir vrende i forholdet.

Det er likevel ikke til komme i fra at en del parforhold bestr fordi en eller begge parter har hva man betegner som en avhengig personlighet.

Avhengig personlighet

En avhengig personlighet betyr at personligheten er preget av avhengige karaktertrekk, som frst og fremst viser seg i relasjonelle sammenhenger. En person med en avhengig personlighetsstruktur vil ha lett for komme i et emosjonelt avhengighetsforhold til andre mennesker. Dette vil srlig gjre seg gjeldende nr man gr inn i et kjrlighetsforhold.

N er det selvflgelig helt normalt knytte seg emosjonelt til den personen man velger innlede et forhold til. Hvis ikke dette hadde skjedd, ville det jo ikke kunne blitt noe forhold. Dynamikken i et kjrlighetsforhold er dessuten slik at det p naturlig vis utvikler seg en gjensidig avhengighet mellom partene.

Det er nskelig med en retrettmulighet

De flelsesmessige bindingene som etableres, vil imidlertid kunne lses opp igjen dersom forholdet utvikler seg i feil retning. I et sunt forhold vil begge parter nske ha en retrettmulighet hvis ting skulle skjre seg. Jeg tenker p dette mer som en innebygd overlevelsesfunksjon. Blir jeg vrende i dette forholdet, kommer jeg til g til grunne.

Har man derimot en avhengig personlighet, vil bare tanken p at forholdet skal ta slutt, fre til et ekstremt emosjonelt ubehag. Og dette handler ikke om kjrlighetssorg. Nei, heller er det frykten for bli forlatt, som slr inn. Frykten for bli avvist, flelsen av vre unsket.

A Young Woman Ignoring Her Boyfriend After A Fight
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Om tviholde p partneren

Om man merker at den andre er p vei bort, ut av forholdet, vil man derfor forske knytte seg enda tettere til partneren. Katastrofen m unngs for enhver pris. Kanskje tar man i bruk konomiske virkemidler, og p den mten gjr det lite attraktivt for den andre gjre det slutt. En ny graviditet kan ogs vre en mte sikre at forholdet bestr. Eller kanskje blir man rett og slett sengeliggende og hjelpesls grunnet en uforklarlig sykdom. For hvem kan vel forlate et sykt, trengende menneske? Trusler om selvmord kan ogs vise seg effektivt for f partneren til bli i forholdet.

Tft vre alene

Blir man likevel forlatt, vil det vre vanskelig skulle takle den nye hverdagen. Det kan bli tft skulle klare alt alene. For noen kan en sykmelding bli ndvendig. Kanskje blir det et overforbruk av alkohol. Andre begynner febrilsk lete etter en ny partner, og surfer daglig p datingsidene p internettet. Uansett hvordan man reagerer, s oppleves det som psykisk smertefullt ikke vre i et forhold.

Hvordan vil man kunne forklare at noen utvikler en avhengig personlighet? Personligheten man ender opp med i voksen alder, er et produkt av arv og milj. Genene fr man ikke gjort noe med. Miljet, derimot, kan ha stor pvirkningskraft.

Personligheten formes gjennom pvirkning

Fra vi er fdt, blir vi pvirket av omgivelsene, ikke minst gjelder dette de nre omsorgspersonene. Denne pvirkningen, som fortsetter til vi nr voksen alder, vil prege vr personlighet p godt og vondt.

Har man gjennom oppveksten flt seg avvist av en eller begge foreldrene, vil dette sette sjelelige spor som man bringer med seg inn i voksenlivet. Et barn som fler seg avvist, vil ta i bruk mange metoder for forske lokke frem kjrligheten hos de nre omsorgspersoner. Lykkes ikke barnet med dette, vil denne erkjennelsen sette sitt preg p barnets personlighetsutvikling.

Little child boy wall corner punishment standing
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ubevisste minner

Den voksne personligheten vil bre med seg denne erfaringen. Merker man en avvisning hos partneren, vil gamle minner begynne rre p seg i den ubevisste delen av hjernen. Man reagerer instinktivt som man gjorde som barn, og gjr hva man kan for at avvisningen skal reverseres.

Jeg mener alts at de tidligere erfaringene med fle seg unsket og utilstrekkelig, frst og fremst er lagret i den ubevisste delen av minneboksen. Det er aldri noen god opplevelse ikke fle seg god nok, og ekstra vondt er det selvflgelig hvis denne flelsen oppstr overfor viktige omsorgspersoner.

Ogs aggresjon

Men den indre smerten som flger, gir ikke bare opphav til avhengige trekk i personligheten. Den frer ogs til mye aggresjon, som ogs finner sin plass i det ubevisste.

Avhengighet og aggresjon hres kanskje ut som to flelsesuttrykk som ikke passer sammen. Ved nrmere ettertanke er det imidlertid ikke vanskelig forst at bak de stadig mer desperate forskene p hindre partneren i g ut av forholdet, ligger det en innkapslet aggresjon, som n begynner rre p seg.

Terapi nytter

Skal man gjre noe med sin avhengige personlighetsstil, br man g i terapi. Dette fordrer imidlertid at man virkelig nsker endre p sin personlighet, og at man sledes gjr en oppriktig innsats, bde i terapirommet og utenfor. Hvis s er tilfelle, vil resultatene snart vise seg. Prognosen er god.

Kan vi forbedre behandlingen som virker?

Vi kan i dag tilby mennesker med kroniske psykoselidelser en god medikamentell behandling. Likevel er det et faktum at mange pasienter velger slutte med sine medisiner. Dette frer ofte til  en ny psykotisk episode - og enda en innleggelse p lukket avdeling. Er det noe vi kan gjre for endre p dette?


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hvorfor avbrytes behandlingen?

Det vanlige har vrt forklare dette med at pasienten opplever plagsomme bivirkninger. Og dette kan sikkert vre tilfelle for mange som velger avbryte den medikamentelle behandlingen.

Men kanskje det er andre faktorer som spiller inn, og som like godt kan forklare motstanden mot medisinene. Jeg tenker da p informasjon, behandlingsallianse, brukermedvirkning, sykdomsinnsikt og sykdomsaksept.

Frisk eller syk?

Anerkjenner pasienten at han har en psykisk lidelse, eller oppfatter han seg som frisk? Har behandler og pasient samme mlsetting nr det gjelder behandling?

Ser pasienten at det faktisk kan vre noen fordeler forbundet med en regelmessig medisinering, eller fokuserer han kun p mulige bivirkninger?

Hvor mye lar behandleren pasienten f bestemme nr det gjelder valg av antipsykotisk medikament? Eller dosering?

Sjokket

Ikke sjelden vil en person som fr vite at han har en schizofreni, reagere med sorg og vantro. Hvorfor meg? Hva galt har jeg gjort som har ftt en s forferdelig sykdom? Dette har jeg ikke fortjent!

sad and lonely teenager with hidden face sitting in the night park
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Aksept er ndvendig

For at pasienten skal kunne g med p la seg behandle, m han frst vre villig til akseptere at han har en alvorlig psykisk lidelse. For at dette skal skje, m behandlingsapparatet lykkes med forklare ham hvorfor diagnosen synes riktig lande p.

Det ha anledning til bruke god tid p denne forklaringen vil vre viktig, fordi det skulle akseptere at man har en kronisk sykdom, vil innebre en mental modningsprosess hos pasienten. Denne prosessen kan vre omstendelig og smertefull.

Nr behandler og pasient har ulik mlsetting

Selv om behandler og pasient oppnr enighet om diagnose, er det langt fra sikkert at de har samme mlsetting. Behandleren nsker primrt at pasienten oppnr full remisjon, noe som betyr at alle de psykotiske symptomene forsvinner. Medisineringen blir da ogs lagt opp med det mlet for ye. Pasienten behver imidlertid ikke vre enig i dette.

Man have problem with breathing, isolated on white background

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kanskje er det heller slik at pasienten ikke nsker medisinere bort alle symptomene. De mest plagsomme symptomene kan det selvflgelig vre greit f fjernet eller dempet, men det betyr ikke at alle ingrediensene i psykosen m bort. Det indre livet kan faktisk fles mer meningsfullt og stimulerende hvis noen av symptomene fortsatt er til stede.

Fjernes alle psykotiske symptomer, kan det nemlig vre slik at livet vil fortone seg som grtt, trivielt og meningslst. For kanskje er det spenningen som er forbundet med den psykotiske virkelighetsforstelsen, som gir livet mening. Hres dette merkelig ut?

Psykosens funksjon

Det er egentlig ikke veldig merkelig. Selv om det kan vre slitsomt hre befalende eller devaluerende stemmer i hodet, kan det bli veldig stille hvis stemmene plutselig skulle bli helt fravrende. For hva skal erstatte det liv og den rre som stemmene skapte? Det er imidlertid viktig her skille mellom indre stemmer pasienten kan leve med, og indre stemmer som er direkte plagsomme, og som gjr det vanskelig for ham fungere i hverdagen.

Kanskje er det i overkant heftig skulle leve med vrangforestillinger om ha CIA eller mafia p nakken, men da er man i det minste en betydningsfull person. Hvorfor skulle man ellers bli jaktet p?

Rorschach inkblot test illustration, random abstract background.
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det er ikke det minste rart at en person som p grunn av medisiner fr erstattet en spenningsfylt virkelighet med en kjedelig virkelighet, er misfornyd med tingenes tilstand. Samtidig er det ikke til komme i fra at det i lengden er vanskelig skulle leve med vrangforestillinger som er direkte angstskapende. Frykter man eksempelvis for sitt liv, kan det oppleves som positivt innta medisiner som demper denne angsten.

Jeg mener man i behandlingsplanleggingen i altfor liten grad har tatt hyde for at det er pasienter som lever godt med deler av sin psykose. Dette har frt til at de har ftt medikamentdoser som i praksis har vrt for hye. De psykotiske symptomene har forsvunnet helt, javel, men pasientenes livskvalitet har samtidig blitt forringet.

Noen trenger hye medisindoser

Det er et uomtvistelig faktum at noen pasienter m medisineres tungt i den akutte fasen av psykosen. Dette er pasienter som har et hyt symptomtrykk, og hvor det foreligger fare for eget eller andres liv. Eller de er s preget av sine psykotiske symptomer at de er ute av stand til fungere i hverdagen.

For at disse menneskene skal komme ut av sin psykotiske tilstand, vil det ofte vre ndvendig med hye medikamentdoser, samtidig som de skjermes for eksponering av rusmidler. Kanskje vil man ogs benytte to ulike antipsykotiske medikamenter samtidig.

Endringer fr utskrivelse?

Men hva skjer den dagen pasienten skrives ut fra avdelingen? Kanskje pasienten da fortsatt str p de samme medikamentene, og med den samme doseringen, som fungerte s bra i den akutte fasen. Det er ingen grunn til redusere p verken doser eller medikamenter s lenge den antipsykotiske effekten har vist seg vre s god, vil man som behandler kanskje tenke. Og s glemmer man sprre pasienten hvordan han ser p saken.

Hvis det da er slik, at pasienten i virkeligheten er misfornyd med sin nyervervede, mentale tilstand, hvor psykotiske symptomer ikke lenger finnes, og som alts oppleves som kjedelig, trist og demotiverende, vil pasienten etter utskrivelse aktivt forske komme seg av den antipsykotiske medikasjonen. Og fr eller siden vil han lykkes med dette.

Ta pasienten med p rd

Kunne resultatet ha blitt annerledes dersom pasienten hadde blitt tatt med p rd da utskrivelsen begynte nrme seg? Hvis tilnrmingen hadde vrt som flger: Vi mener du m st fast p et antipsykotisk medikament. Hvilket medikament, og hvilken dose av dette medikamentet, vil det vre realistisk at du kommer til fortsette med etter utskrivelse fra avdelingen?

Noen fungerer greit med sin psykose

Slik jeg ser det, m man som behandler respektere at det er mennesker som nsker bevare noen psykotiske symptomer. Det kan ogs vre fornuftig innse at mange mennesker med en psykoselidelse faktisk fungerer greit med disse symptomene til stede. I hvert fall i perioder.

Har man et slikt utgangspunkt, vil det kanskje vre mulig at man sammen med pasienten kommer frem til en felles forstelse av s vel sykdom som behandlingsml. Teoretisk sett, riktignok.

Tvangsmedisinering

For i praksis kan dette i mange tilfeller bli vanskelig f til. En psykotisk pasient med hy voldsrisiko som helt motsetter seg medikamentell behandling, vil kunne st som ett eksempel p dette. I s fall vil man nok ikke komme utenom tvangsmedisinering med antipsykotika, og da fortrinnsvis i form av depotinjeksjoner hver andre eller hver fjerde uke.

Men ogs da kan det vre fruktbart diskutere med pasienten hvilket medikament og hvilken dose som vil vre mest hensiktsmessig st p fast.

Individuelle forskjeller

Jeg sier ikke at dette er en enkel og komplikasjonsfri prosess. Og det nytter ikke generalisere. Det som er bra behandling for en pasient, kan vre utilstrekkelig for en annen. Men hvis mlet er f mennesker med en kronisk psykoselidelse, som schizofreni, til st fast p antipsykotiske medisiner, m man kanskje vge g nye veier.

Alternativet vil vre at stillingskrigen bare fortsetter. Ingen er tjent med det. Det tror jeg vi alle er enige om.

La oss anerkjenne behandlingen som virker

Vi kan i dag tilby mennesker med kroniske psykoselidelser en god medikamentell behandling. Likevel er det i enkelte miljer stor motstand mot antipsykotiske legemidler. Denne motstanden har vrt til stede i lang tid, og ser dessverre ikke ut til avta.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

De frste antipsykotiske legemidlene

Da de frste antipsykotiske legemidlene ble introdusert p 1950-tallet, ble det for frste gang mulig skrive ut pasienter med psykoselidelser fra psykiatriske sykehus. Fr disse medikamentene kom p banen, fantes det ingen virksom behandling. Jeg gjentar: Det fantes ingen behandling!


Tidligere tider
 

Tvilsomme metoder

Det var likevel mange, heller tvilsomme, metoder som ble forskt; kastrering, uttrekking av tenner, insulinsjokk, varme og kalde bad, tvangstryer. Ingenting hjalp, selvflgelig. En person med schizofreni, som ikke sjelden ble innlagt p asyl 16-17 r gammel, mtte derfor regne med tilbringe mesteparten av sitt liv p institusjon.


Tidligere tider
 

Lobotomi

Og la oss heller ikke glemme lobotomien, inngrepet som ble brukt p mennesker med schizofreni i mer enn to tir. Dette er et inngrep ingen liker snakke om i dag, men som vitterlig utlste en Nobelpris i medisin i 1949. Bare i Norge ble det gjort mer enn 2500 lobotomier mellom 1947 og 1957.

Det var ikke noe som het enkeltrom i asylene, og det var ikke uvanlig at det l 15-20 personer p samme sovesal. Om nettene ble for vrig pasientene reimet fast til sengene, slik at man kunne ha dem under kontroll. Ingen verdig praksis, spr du meg.


Ukjent skjebne
 

Medikamentfrie sykehusopphold

Det er viktig aldri glemme dette, n som det blser en anti-medikamentell vind over landet. Samtlige helseforetak har nemlig blitt plagt gi tilbud om medikamentfrie behandlingsopphold p psykiatriske sykehus. Denne ideen hadde sannsynligvis sitt opphav i skalte brukerorganisasjoner, fr den ble overtatt av en helseminister som straks ville sette den ut i livet.

For ordens skyld: Medikamentfrie behandlingsopphold p psykiatriske institusjoner betyr ikke at alle medisiner skal bort. Nei, det er kun de antipsykotiske legemidlene man vil til livs.

Nr brukes antipsykotiske legemidler?

Antipsykotiske legemidler brukes kun for behandle psykoser. En pasient som fr diagnosen personlighetsforstyrrelse, vil eksempelvis ikke behandles med et antipsykotisk medikament. Heller ikke vil dette vre tilfelle for en pasient som legges inn p grunn av en depresjon.

Nr en professor som har hatt sitt virke i en avdeling som utelukkende forholder seg til mennesker med personlighetsforstyrrelser, gr ut i media og gir sin fulle sttte til medikamentfrie behandlingsopplegg, betyr det bare at han ikke har forsttt hva dette dreier seg om.

Den pasientgruppen professoren har utredet og behandlet, har allerede et eksisterende tilbud om medikamentfritt sykehusopphold. De pasientene som n skal f velge bort medisiner, er de som har kroniske psykoselidelser. Paranoid schizofreni er ett eksempel p en slik psykoselidelse.

Portrait of sad girl behind dirty glass
Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Motstanden mot medisiner

Hva er det med de antipsykotiske medikamentene som fremkaller en s sterk motstand mot dem i visse miljer? Det er flere grunner til dette, men frst og fremst er det nok at denne medikamentgruppen p ett vis representerer psykiatrien, p godt og vondt. La meg forklare:

Da antipsykotika ble tatt i bruk, ble disse medikamentene p en mte et symbol p behandlingsmessig fremgang i psykiatrien; for frste gang i historien kunne man tilby psykosepasienter medisiner som hadde effekt.

Dette var en kjensgjerning som skapte en veldig behandlingsoptimisme. I euforien som fulgte, var det kanskje lett glemme at disse medikamentene ogs kunne gi betydelige bivirkninger.

Doser og bivirkninger

Ofte var det ndvendig med hye doser for dempe de psykotiske symptomene, og bivirkninger som slvhet, tretthet og apati kunne da lett oppst. I tillegg kunne pasientene bli plaget av skalte ekstrapyramidale bivirkninger, som muskelrykninger, ufrivillige hodebevegelser og kriblinger i leggene.


Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Etter hvert kom en ny generasjon antipsykotika p markedet, og disse er i dag helt dominerende i behandlingen av psykoselidelser i Norge. Den antipsykotiske effekten er minst like god som hos medisinene i frstegenerasjon, og i tillegg er bivirkningene mildere. Det har med andre ord blitt lettere skreddersy en medikamentell behandling som pasienten kan st p over r.

Det er likevel viktig understreke at ogs nyere antipsykotiske medikamenter kan gi flere typer bivirkninger. Vektkning, nedsatt libido og tretthet kan vre eksempler p slike bivirkninger.

Ukjente mekanismer

Selv om antipsykotiske legemidler har vrt i bruk i noen tir, og selv om hundrevis av studier har vist at denne medikamentgruppen - p gruppeniv - har en antipsykotisk effekt som er bedre enn placebo, er det en kjensgjerning at man fortsatt ikke sikkert kan forklare hvilke hjerneorganiske mekanismer som inntreffer i forbindelse med en psykose.

Den rdende hypotesen har vrt at de antipsykotiske medisinene blokkerer dopamin-reseptorene, og at denne blokkeringen kan forklare s vel reduksjonen i psykotiske symptomer som bivirkninger relatert til muskel- og skjelettsystemet.

N er det imidlertid mye som tyder p at ogs andre hjernebaner og signalstoffer er aktive i den psykotiske prosessen, og det er derfor all grunn til forvente at det med rene vil komme antipsykotika som virker p flere signalsystemer i hjernen.

Human brain model on a white background
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Dagens praksis

Selv om det alts er mye som ikke er hjerneorganisk kartlagt, behandler vi psykoselidelsene med vre nvrende legemidler. Og vi gjr det med den strste selvflgelighet. Javisst, det finnes tallrike studier som dokumenterer den antipsykotiske effekten. Og alle som har arbeidet p en lukket, psykiatrisk sengepost, vet at bruken av antipsykotiske legemidler er helt ndvendig for at sengeposten ikke skal bryte sammen umiddelbart.

Det er noe som ikke stemmer

Likevel br man kanskje vre noe ydmyk nr man som fagperson diskuterer mten man benytter antipsykotiske medikamenter i behandlingen av psykoser. Det er nemlig noe som m vre galt, siden det er s mange som til enhver tid velger avbryte den medikamentelle behandlingen.

Dette er valg de gjr, til tross for at de flere ganger tidligere har erfart at det slutte med antipsykotika betyr oppblomstring av psykotiske symptomer - og en pflgende innleggelse p lukket avdeling. 

Kan det vre noe galt med medisinene? Bruker vi for hye doser? Er det bivirkningene som ikke er til holde ut? Eller er det andre faktorer som spiller inn?

Jeg vil i mitt neste blogginnlegg se litt nrmere p dette.