hits

februar 2014

- Tvang kan vre god behandling

 

Jeg har i mitt forrige blogginnlegg (Riktig bruk av tvang kan forhindre skalte psykiatridrap) redegjort for de tvangstiltak jeg mener m iverksettes overfor den lille gruppen mennesker med alvorlig sinnslidelse som samtidig har en forhyet voldsrisiko. 

 

De fleste mennesker med alvorlig psykisk sykdom har imidlertid ingen forhyet risiko for vold. En del av disse faller erfaringsmessig stadig ut av behandlingsopplegget. Kan en riktigere bruk av tvang vre en mte sikre behandlingen ogs for denne gruppen?

 


Illustrasjonsfoto

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke nsker innfring av flere tvangstiltak enn de som i dag foreligger. Poenget mitt er heller at man i strre grad br ta i bruk de mulighetene det tvungne psykiske helsevernet pner for, slik at en god og tilstrekkelig behandling kan la seg gjennomfre.

 

For det er vel behandling av den psykiske lidelsen som er poenget, eller hva?

 

 

Jeg mener: Hvis det virkelig er slik at man mener psykiatrisk behandling er til det beste for pasientene, br man ikke da samtidig tilstrebe at denne behandlingen virkelig blir gitt?

 

 

Frivillighet br forskes

Mange pasienter med diagnosen paranoid schizofreni eller bipolar lidelse fr i dag behandling p frivillig basis. Dette er selvflgelig den optimale behandlingssituasjonen, og br vre den man forsker strekke seg etter. Lovteksten i Psykisk helsevernloven sier dessuten at frivillighet skal vre forskt, fr man underlegger pasienten tvungent vern. Dette gjres da ogs i praksis; mange pasienter skrives ut fra sykehus til frivillig oppflging p psykiatriske poliklinikker.

 

 

Men ikke alle klarer flge opp medisiner og polikliniske avtaler etter utskrivelse fra sykehuset.  Resultatet er alltid tilbakefall av symptomer - og nye innleggelser p psykiatrisk avdeling. Fordi man som helsepersonell vegrer seg for plegge mennesker antatt undige tvangstiltak, skrives de likevel ut til frivillig vern, eller det tvungne vernet oppheves kort tid etter utskrivelse.

 

 

Tabletter versus injeksjoner

Den medikamentelle behandlingen gis ofte i form av tabletter, noe som gjr det forholdsvis enkelt avslutte behandlingen p egen hnd. Jeg hper jeg ikke blir misforsttt n; behandling med tabletter er helt uproblematisk s lenge pasienten selv har akseptert sin kroniske, psykiske lidelse. Behandling med tabletter fungerer helt fint s lenge pasienten har erfart at medisinen(e) gjr det mulig leve et stabilt og normalt liv. Men for de som fornekter sin psykiske lidelse, er medisiner gitt i tablettform en drlig ide.

 

 

Eksempel

La meg illustrere dette gjennom et eksempel:

 

Bakgrunnshistorie:

Kvinne, s vidt passert 40, kjent paranoid schizofreni. Enslig, ufretrygdet, bor i kommunal leilighet. Ett barn hun er fratatt omsorgen for. Rusmisbruk (heroin, hasj, alkohol, amfetamin, vanedannende piller). Flere tvangsinnleggelser p psykiatrisk avdeling grunnet gjennomgripende psykoser. Ingen voldsproblematikk.

 

 

Aktuelt:

Det aktuelle er at man i lengre tid har hatt mistanke om at kvinnens schizofrene lidelse har forverret seg. Hun har i flere uker nektet hjemmesykepleien adgang til leiligheten sin, og naboene har begynt klage over den vonde lukten som brer seg ut i korridoren. Det fattes vedtak om tvungen legeunderskelse.

 

 

Nr akutt-teamet kommer for hente henne, finner de at leiligheten hennes er ramponert og forsplet. Stanken er intens, og de finner spor etter skadedyr. De finner kvinnen i et hjrne p soverommet, hvor hun ligger p en skitten madrass. Hun er ustelt, avmagret og forvirret. Hun blir vurdert vre dehydrert, og hun hoster stygt. Det ligger brukte sprytespisser p gulvet, og hun har tydelige infeksjoner omkring stikkstedene p armer og ben.

 


Illustrasjonsfoto
 

Hun gr med p en innleggelse p medisinsk avdeling, men hun gjr det samtidig klart at hun ikke vil legges inn p psykiatrisk avdeling. Hun mottar livsndvendig, medisinsk behandling p sykehuset. Siden hun blir oppfattet som psykotisk, fr hun tilsyn av en psykiater. Psykiateren anbefaler overflytting til psykiatrisk avdeling. Kvinnen motsetter seg dette, og indremedisineren velger derfor legge henne inn p tvang.

 

S hun kommer inn p den samme psykiatriske avdelingen som hun for seks mneder siden ble utskrevet fra.

 


Illustrasjonsfoto
 

 

Tilstanden ved forrige utskrivelse

Den gangen var hun i en helt annen helsemessig forfatning. Hennes schizofrene lidelse var nok en gang blitt vellykket behandlet, og hun viste f symptomer p psykose. Det stod et omfattende behandlingsapparat beredt til ta imot henne. Bydelen hadde (for tredje gang) skaffet henne en kommunal leilighet, og hjemmesykepleie, psykisk helsearbeider fra bydelen, fastlegen, og et ambulant team fra DPS, stod klare til flge henne opp.

 

 

I lpet av innleggelsen p psykiatrisk avdeling hadde en sosionom hjulpet henne ut av det konomiske kaoset hun befant seg i. Hun hadde omsider gtt med p frivillig forvaltning (de faste regningene blir betalt p NAV, fr den resterende trygden blir utbetalt), og hun hadde ftt hjelp til ske om bosttte.

 

 

Hun viste bde motivasjon og entusiasme i forhold til den videre oppflgingen, og hun var selv klar p at hun etter utskrivelse ville trenge antipsykotiske medisiner for unng nye psykotiske episoder. Hun nsket imidlertid ta medisinen i tablettform, og avviste foresltt medisinering i form av injeksjoner hver fjerde uke.

 



Illustrasjonsfoto

 

Hun argumenterte ogs iherdig for at hun skulle bli utskrevet til frivillig vern. Hovedgrunnen til dette, oppgav hun, var at hun n virkelig hadde innsett at hun ikke mtte slutte innta medisinene. Behandling og oppflging p frivillig basis var dessuten en mer verdig ordning for alle parter, mente hun. Og hva kunne vel egentlig g galt? S da ble det til at man enda en gang forskte behandling basert p frivillighet.

 

 

Som hun hadde gjort s mange ganger tidligere, sluttet hun ogs denne gangen innta sine medisiner. Hun gjenopptok samtidig sitt heroinmisbruk. Det ble gradvis vanskeligere f tak i henne, helt til man en dag gav opp, og lot henne seile sin egen sj.

 

 

 

P tide tenke nytt?

S hva gjr vi denne gangen? Gitt at hun igjen responderer godt p behandlingen hun fr, er det store sjanser for at hun ogs i lpet av dette oppholdet kommer seg p bena igjen. Og meget sannsynlig vil det nok en gang foreligge tilbud om bolig og helsetjenester fr hun skrives ut fra avdelingen. Ganske sikkert vil hun igjen argumentere for et frivillig behandlingsopplegg etter utskrivelse. Br hun f det? Hvis ikke, hva vil alternativet vre?

 

 

Tvungen behandling

Alternativet vil vre skrive henne ut til det som kalles tvungent psykisk helsevern utenfor dgninstitusjon. Hun vil i s fall ikke f anledning til unndra seg den behandlingen som helsevesenet mener hun er i behov av.

 

 

For sikre den videre behandlingen med antipsykotiske medisiner, kan man fatte et vedtak om tvangsmedisinering. Siden hun erfaringsmessig slutter innta tabletter ganske umiddelbart etter utskrivelse fra sykehuset, vil det vre en behandlingsmessig fordel om hun fr den antipsykotiske medisinen gitt som injeksjoner, enten hver annen eller hver fjerde uke.


Illustrasjonsfoto
 

Kvinnen vil med andre ord vre underlagt tvungen behandling etter at hun utskrives fra psykiatrisk avdeling. Siden man har sikret medisineringen, vil hun unng igjen  bli psykotisk. Hun vil dermed vre tilgjengelig for de hjelpetiltakene som er satt i verk fra henholdsvis DPS, bydelen, fastlegen og NAV. Dette vil igjen gjre det mulig komme i posisjon for redusere rusmisbruket hennes. For frste gang vil det ogs vre en reell mulighet for at hun vil klare beholde leiligheten sin.

 

 

Frivillig behandling

Vi har allerede sett hvordan det gr med kvinnen nr behandling og oppflging skal skje p frivillig basis. Mange vil nok mene at hun likevel skal skrives ut til frivillig vern. For selv om det ikke har fungert tidligere, kan man jo ikke slutte hpe p at det vil lykkes denne gangen.

 

 

I diskusjonen som flger, vil enkelte hevde at bruk av tvang i slike tilfeller bryter med allmenne menneskerettigheter. At det bli utsatt for tvang, er bde uverdig og ydmykende. At tvangen i seg selv er et overgrep mot menneskeverdet.

 

 

Tvang kan gjre behandling mulig

Selv deler jeg ikke den oppfatningen. Jeg mener tvert imot at tvangsbehandling i dette tilfellet er en forutsetning for at kvinnen skal f muligheten til en verdig tilvrelse.

 

 

Det er viktig huske p at kvinnen fr hun ble syk, hadde et helt annet liv. Da hun fikk den frste psykotiske episoden for tolv r siden, var hun samboer. Hun hadde en liten datter. Hun hadde et godt forhold til sin familie. Hun hadde gode venner. Hun holdt p avslutte sine studier.

 

 

Dessverre for henne fikk hun en diagnose hun aldri klarte akseptere. Dette er nok ikke uvanlig ved nettopp paranoid schizofreni; en forklaring kan vre at fornektelsen som oppstr nr man fr denne diagnosen, er s sterk at det ikke blir mulig utvikle noen sykdomsinnsikt.

 

 

Kvinnen tviholdt derfor p forestillingen om at hun var psykisk frisk, og hun ville derfor ikke innse at hun hadde en kronisk sykdom som bare kunne holdes i sjakk ved hjelp av medisiner. Dette frte til en stadig forverrelse av sykdomsbildet, og litt etter litt mistet hun alt: Datteren, samboeren, nettverket. Hun begynte etter hvert med et ukritisk rusmisbruk, og ogs den fysiske helsetilstanden ble sterkt skadelidende.

 

 

Tvangstiltak ble kun tatt i bruk i korte perioder. Selv om det tidlig burde vrt mulig se hvilken vei dette gikk, valgte man opprettholde det frivillige vernet. Selv om lovverket helt klart pner opp for bruk av tvang i dette - og liknende -  tilfeller, valgte man for denne kvinnens del holde fast ved frivillighetens prinsipp.

 

 

Med dette gav man henne anledning til unndra seg ndvendig behandling, og resultatet ble et liv preget av nederlag, sykdom og rus. Historien hennes er tragisk, men dessverre er den ikke enestende.

 

Riktig bruk av tvang ville kunne endret denne historien, fra begynnelse til slutt.