hits

januar 2018

Det planlagte drapet p Kim Wall

Jeg lurer p hva Kim Wall tenkte da hun befant seg i ubten. Under vann. Uten mulighet til flykte. Da Peter Madsen plutselig tok av seg masken, og stod frem som det monsteret han egentlig er. Da det gikk opp for henne at han hadde til hensikt drepe henne.

Kim Wall                                                     

Tenkte hun p hvor godt livet hadde vrt frem til hun takket ja til invitasjonen fra ubtkapteinen noen timer tidligere? Tenkte hun p hvor lykkelig hun da hadde vrt sammen med kjresten denne solfylte sommerkvelden i Kbenhavn? Tenkte hun at n var det ikke lenger en fremtid?

Den tidlige tiltalen

Jeg var sikkert ikke den eneste som stusset litt over at dansk politi s tidlig reiste tiltale mot Madsen for overlagt drap. Etter hvert som kroppsdelene til Wall ble funnet i havet, var det ikke lenger noen tvil om at Madsen hadde lyet i sine forklaringer, og at han mest sannsynlig hadde drept den unge kvinnen. Men kunne ikke drapet ha skjedd i affekt, ved at hun kanskje hadde avvist hans seksuelle tilnrmelser, tenkte jeg i mitt indre.

Den endelige tiltalen

N er tiltalen tilgjengelig, og det fremkommer sjokkerende opplysninger om hva politiet mener Madsen har utsatt Wall for. Politiet mener Madsen hadde planlagt drapet i detalj, siden han hadde hatt med seg sag, kniv, skrujern, stropper, strips og rr om bord i ubten.

Iflge tiltalen ble Wall stripset fast mens hun levde. Madsen begynte s mishandle henne med slag og knivstikk, fr hun ble drept. Hun ble blant annet stukket i underlivet med en skarp gjenstand flere ganger.

Kim Walls ufattelige lidelser

Jeg kjenner at disse opplysningene gjr meg bde opprrt og kvalm. Det blir derfor vanskelig i det hele tatt tenke p hvilke lidelser den unge kvinnen mtte g gjennom, fr livet hennes ebbet ut. Og nr skjedde det? Etter noen minutter? Eller kanskje varte torturen i mange timer? Sannheten fr vi aldri vite, for Madsen vil fortsette lyve om hendelsesforlpet. Ingen er mer lgnaktige enn psykopatene. 

Mannen som hater kvinner

Alle psykopater hater ikke kvinner, men det gjr utvilsomt den danske ubtkapteinen. Kvinnehatet hans m rett og slett vre formidabelt. Vi har av politiet ftt vite at det p Madsens pc ble funnet opptak av kvinner som ble myrdet. Og skadene han skal ha pfrt Wall (mens hun var i live?), er av en slik karakter at de vitner om underliggende, perverterte og aggressive impulser rettet mot kvinnekroppen.

En sadist i aksjon

Det at han stripset fast hennes ben, armer og hode, slik at hun virkelig ble tilgjengelig for torturen han skulle utsette henne for, tyder p at han er en ekte sadist; en som nyter pfre andre smerte eller ydmykelse. Ingen utfrer mer vold enn psykopatene. Ingen utfrer mer sadistisk vold enn dem. Madsen nt utvilsomt det kunne pfre den hjelpeslse kvinnen livstruende skader ved hjelp av stikkvpenet. Eller var det selve parteringen han hadde strst glede av?

Madsens Nautilus                                        Foto: Anders Valstedt

En dansk Ted Bundy?

Han minner meg om den amerikanske seriemorderen, Ted Bundy, som tilstod ha drept 30 kvinner, men som sannsynligvis hadde drept over ett hundre i tidsrommet 1974-1978. Bundy opererte i flere amerikanske delstater, noe som gjorde at han kunne holde p s lenge uten bli tatt.

Kvinnene han angrep, ble sltt i svime, fr de ble fraktet til bortgjemte steder. Der bandt han dem fast, utsatte dem for grove seksuelle overgrep, og slo dem ihjel. Han ble arrestert i 1978, men klarte rmme fra fengselet.

For virkelig markere sitt kvinnehat, avsluttet Bundy sin karriere som seriedrapsmann ved snike seg inn p et studenthjem for kvinner i Florida, og der ved hjelp av et balltre og en kniv gyve ls p fem unge kvinner som l og sov i sengene sine. To av disse dde umiddelbart av skadene de ble pfrt. Like etter bortfrte og drepte han en ung jente.

Ted Bundy

Er han en seriemorder?

Jeg har i et tidligere innlegg om Madsen stilt sprsml om dette virkelig kan vre hans frste drap. Dette fordi jeg stusset over at han parterte liket, og at han bare noen timer senere fremstod som spkende, avslappet og jovial i mtet med politiet og pressen.

Nr jeg n leser om forberedelsene til selve drapet, vil det nesten vre rart om han ikke har drept mennesker fr. Dansk politi skal ha underskt om han kan settes i forbindelse med ulste drapssaker eller forsvinninger, uten at man s langt har kunnet pvise noen slike forbindelser.

Som vi vet, ble Madsen for mange r siden mistenkt for st bak et parteringsdrap p en japansk student i Kbenhavn i 1986. Den gangen ble det parterte liket funnet. Hvis det virkelig var Madsen som stod bak det drapet, tenker jeg at han nok srget for at de neste ofrene ikke skulle bli oppdaget.

Det er mange kvinner som forsvinner 

Han hadde for vrig aldri i sin villeste fantasi kunnet forestille seg at likdelene til Kim Wall skulle kunne plukkes opp i fjra eller fra havbunnen. Selv var han overbevist om at han hadde gjennomfrt den perfekte forbrytelse. Og hadde man ikke funnet torsoen til Wall, ville nok ikke Madsen blitt tiltalt for drap.

Hvis han har drept tidligere, hvem er det i s fall han kan ha drept? Det blir selvflgelig spekulasjoner, men det kan ha vrt utenlandske prostituerte eller hjemlse kvinner. Hvert r forsvinner det et ukjent antall kvinner rundt omkring i Europa, og mange av disse dukker aldri opp igjen.

Omsider var stunden kommet

Men skulle dette likevel vre hans frste drap, s var det i hvert fall noe han hadde gledet seg til, og ventet p, i mange r. I ventetiden mtte han kanskje nye seg med drepe dyr? Flere av de mest kjente seriemorderne begynte sin karriere med nettopp dyredrap.

Jeg var for noen r siden sakkyndig i en straffesak mot en ung mann som var tiltalt for drepe katter. Han hadde i samtaler med meg innrmmet at hans store drm var kunne drepe et menneske. Han mtte bare vre sikker p at han ikke ble tatt for drapet. Dette gjentok han forvrig i retten, og ingen som hrte ham si det, var i tvil om at han mente det.

Jeg mtte den gangen ta inn over meg at det faktisk vandrer en del personer rundt i samfunnet, som bare venter p at det skal dukke opp den riktige anledningen til drepe et menneske. Og som i mellomtiden m nye seg med drepe katter.

Peter Madsen trodde han fikk sin anledning idet Kim Walls steg om bord i ubten hans. Joda, han fikk sitt etterlengtede drap. Men han slapp ikke unna med det. Han ble felt av sin grandisositet - psykopatens achilleshl.

Flte de seg sveket av sine mdre?

Er det i det hele tatt mulig forklare det kvinnehatet enkelte menn legger for dagen? Det er sikkert flere faktorer som spiller inn, men forholdet til moren vil nok for noen st i en srstilling. Ted Bundy vokste opp i den tro at besteforeldrene var hans foreldre, og at moren var en storesster. Hvordan han reagerte da "storessteren" avslrte at hun var hans egentlige mor, vites ikke. Det ville vel ikke vrt en helt urimelig reaksjon om han flte seg litt sveket.

Da Peter Madsen var seks r gammel, skilte foreldrene hans seg. Han ble boende hos far, og fikk kun lov til treffe sin mor en gang i ret. Sannsynligvis ble han av sin far indoktrinert til tro at det var moren som ikke ville treffe ham. At det var moren som avviste ham. I s fall flte han nok at det var moren som var svikeren.

S kan man jo spekulere i om det fle seg sveket - innbilt eller reelt - av sin mor, i neste omgang kan skape en aggresjon mot kvinner generelt. 

Filmet han seansen?

Nr det gjelder drapet p Kim Wall, s er jeg overbevist om at Madsen filmet hele seansen. Jeg er helt sikker p at alt fra torturen til parteringen finnes p en minnebrikke. Alt annet vil vre direkte ulogisk.

Den detaljerte planleggingen mtte ogs innbefatte filmplaner. Aldri i livet om han ikke srget for g i land med et trofe, og ville ikke en slik film vre det strste trofeet han kunne tenke seg? Ville ikke nettopp det besitte en slik film fre til en voldsom kning av hans status og anseelse i gruppen av likesinnede kvinnehatere?

Ulike straffer

Ted Bundy ble dmt til dden, og han ble stekt i den elektriske stolen i Florida State Prison i 1989. N skal kanskje Madsen vre glad for at ddsstraff ikke er en straffereaksjon i det danske (eller europeiske) rettssystemet. Han kan i verste fall risikere f en livstidsdom.  En slik straff innebrer imidlertid at han kan ske om prvelslatelse allerede om tolv r. Tolv rs fengsel for det han gjorde mot Kim Wall!!!

Ikke rare straffen, spr du meg. Kim Walls etterlatte vil aldri f henne tilbake, men de forventer selvflgelig at drapsmannen fr en straff som str snn noenlunde i forhold til forbrytelsens alvorlighetsgrad.

Skal disse forventningene innfris, br det vre innlysende at tolv rs fengsel ikke er en tilstrekkelig straffereaksjon.

Idrettshelten som nesten gikk til grunne

Har man ndd toppen, kan det i prinsippet bare g en vei: Nedover! Noen vil evne ta nedstigningen gradvis og kontrollert, slik at det blir tid til akklimatisere seg underveis. Overgangen til et lavere niv behver dermed ikke fles som noe nederlag. For andre kan veien ned fra toppen vre bratt og uoversiktelig, og resultatet kan bli et dypt og traumatisk fall.

Foto: Inge Gjellesvik/ NTB Scanpix

Verdens beste bryter

Jon Rnningen befant seg en gang p toppen. Med blant annet VM-gull og to gullmedaljer fra OL kunne bryteren fra Kolbotn vanskelig karakteriseres som noe annet enn tidenes norske idrettsmann. For her snakker vi faktisk om en verdenssport! Fremdeles er resultatene hans s enestende at han nok vil beholde denne posisjonen en god stund til.

Med hode i klemme

Rnningen har fortalt sin livshistorie i en bok som ble utgitt i 2017. Boken heter "Hode i klemme", og den ble skrevet sammen med forfatteren, foredragsholderen og nringslivsutvikleren, Runar Heggen. Ikke uten grunn fikk boken bred omtale i media. For det er en sterk historie som fortelles.

Vi fr ta del i en meget spesiell barndom, hvor beinhard disiplin og fysisk trening tidlig stod p programmet. Vi fr innsyn i hans utvikling som bryter, fra han i begynnelsen trente p gutterommet med sin bror, Lars, til han etter hvert kunne delta i nasjonale og internasjonale mesterskap. Og selvflgelig fr vi hre om VM-gullet p hjemmebane, de to OL-gullene, og andre fantastiske meritter.

Jon Rnningen p brytematten.                      Foto: Privat

Nedturen i Atlanta

I 1996 tok idrettskarrieren brtt slutt. I stedet for et tredje OL-gull, denne gangen i Atlanta, ble mesterskapet en fiasko for Rnningen. Nrmest over natten ble han en glemt idrettshelt for det norske pressekorpset. Like etter mistet han jobben i Oslo kommune, og han fikk store konomiske problemer. Nedturen hadde startet.

Han fikk tilbakevendende depresjoner, som igjen frte til rusproblemer. Han fikk store smerter i muskel- og skjelettsystemet. Det ble samlivsbrudd, og han klarte ikke fungere som far. Han gikk inn i en nedadgende spiral, hvor nederlagsflelsen og selvforakten ble faste flgesvenner.

Bunnen er ndd

Det gikk s langt at han bestemte seg for ta en overdose heroin, for gjre slutt p elendigheten en gang for alle. Heldigvis gikk det ikke slik. Det var noe i ham som brvknet, og som fikk ham til ta ansvar for eget liv. Som fikk ham til ta ansvar for barna sine.

Denne ansvarsflelsen penbarte seg frst da bunnen var ndd. Han kunne rett og slett ikke synke dypere.

Oppturen begynner

I 2010 snudde det omsider. Han fikk kjreste, og flyttet til Finnmark. Han fikk diagnosen tilbakevendende depresjon, og han mottok omsider den helsehjelpen han hadde behov for. Han har etter hvert ftt god kontakt med sine fem snner. Gradvis har han bygget opp igjen livet sitt, med god hjelp av blant annet Runar Heggen, som ogs engasjerte ham som foredragsholder i firmaet sitt.

Hva var det som gikk s galt?

Hvordan kunne det g s galt med Jon Rnningen? Hvordan kunne en s suksessfull person i lpet av s kort tid falle ned i rennestenen, og bli liggende der?

Det kan vre mange forklaringer p dette. En forklaring er at det ganske sikkert ble en voldsom overgang fra vre idrettshelt og kjendis, til g inn i rollen som pensjonert bryter. P samme tid mistet han jobben i Oslo kommune, og han fikk konomiske problemer. Nr han da i tillegg begynte bli plaget av smerter i muskel- og skjelettsystemet, som igjen frte til et ukritisk inntak av smertestillende - og vanedannende - medisiner, tok det ikke lang tid fr han var inne i en nedadgende spiral.

En meget spesiell oppvekst

Jeg kan likevel ikke fri meg fra tenke at den meget spesielle oppveksten hans gjorde sitt til at fallet ble s dypt. I boken forteller han om en far som drev de to snnene beinhardt, fra de var bitte sm. Det var lpetrening, vekttrening, brytetrening og boksing. Jeg ble nesten svimmel da jeg leste om hvilket treningsregime faren deres hadde lagt opp til.

Det er samtidig ganske trist lesning, for man aner at dette regimet m ha gtt ut over mye annet unge gutter gjerne holder p med p fritiden og i ferier. Enda tristere er vel det som ikke er skrevet i boken, men som likevel str mellom linjene; at far var litt for hard i klypa.

Kan hende er min fantasi i livligste laget, men jeg sitter unektelig igjen med et inntrykk av at denne oppveksten ikke kan ha vrt spesielt sunn. Selv om begge brdrene gjorde det eksepsjonelt godt p brytematten, og fikk heder og re og medaljer og seiersseremonier, var nok det mtte forholde seg til en slik far, en hy pris betale.

Fedre og snner p generelt grunnlag

Men n kjenner jeg ikke Jon Rnningen, og det blir helt feil spekulere i hva som kan ha gtt galt i hans barndom/ oppvekst. I stedet nsker jeg p generelt grunnlag se litt p mulige problemomrder i forholdet mellom fedre og snner.

Forholdet mellom far og snn er viktig. Og tidvis komplisert. P ett tidspunkt i utviklingen vil snnen se opp til sin far. Gradvis falmer denne umodne beundringen; man forstr at ogs far har sine feil. Man innser at far bare er et alminnelig menneske.

Ingen kan derfor forvente f en feilfri far. Men alle br i utgangspunktet kunne hpe p at de fr en far som gjr s godt han kan. En som tar farsrollen p alvor. En som ikke er slem.

 Odilon Dimier/AltoPress/Maxppp ; Boy doing homework with father's help, cropped

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den todelte far

Som snn forholder man seg til en todelt far; det vil vre den ytre, konkrete farsfiguren, og det vil vre det indre farsbildet. Snnen vil s langt det lar seg gjre, kjempe for  beholde det indre farsbildet s blendende hvitt som mulig, nesten uansett hva den ytre farsfiguren foretar seg. Den indre far skal helst vre feilfri og uangripelig, selv om den ytre far oppfrer seg som en idiot.

Skal man klare beholde den indre far som et ideal det er verdt beundre, m snnen ofte pta seg skyld og ansvar for de ting som gr galt under oppveksten. Hvis den ytre far eksempelvis var voldelig og herskesyk, vil man som snn kanskje unnskylde og rasjonalisere volden med fars vanskelige oppvekst. Eller man vil pta seg skylden for fars brutalitet: Jeg sviktet ham. Jeg gjorde ikke som han forventet jeg skulle gjre. 

Jeg har mtt flere personer som mener de har hatt en helt grei barndom og oppvekst, til tross for at deres respektive fedre langt fra var noen glansbilder. Det som trekkes frem, og som er felles for disse personene, er at fedrene behandlet dem med respekt. De ble behandlet som selvstendige individer, og de ble gitt anledning til lsrive seg.

Utviklingen av selvet

Men jeg har ogs mtt personer som penbart lider psykisk av ha vokst opp med en dominerende og grenseoverskridende far. Hvor en usunn relasjon mellom far og snn penbart har gitt snnen problemer i voksen alder. Sprsmlet som da melder seg, er hvilke mekanismer som trer i kraft nr samspillet mellom far og snn er flelsesmessig dysfunksjonelt.

En mulig forklaring kan vre at snnens selvutvikling ikke fr anledning til skje p normalt vis. Hva jeg mener med selvutvikling? Jeg liker tenke p selvet som kjernen i hver og en av oss, den kjernen som gjr oss alle til unike individer.

Det er selvet mitt som gjr at jeg fler meg som den jeg er. Det er selvet mitt som gjr meg til et selvstendig individ, og som gjr det mulig for meg forsvare mine grenser overfor andre mennesker.

- Hit, men ikke lenger! Vennligst respekter grensene mine!

Et velfungerende selv

Hvis selvet er normalt utviklet, srger det for at jeg fr en god selvflelse. Jeg fr selvtillit. Jeg klarer regulere mine flelser, og jeg evner tilpasse mine flelsesuttrykk til de ulike situasjonene. Relasjonene jeg danner, blir som oftest sunne og varige.

Jeg er i stand til takle motgang, og jeg vil vre i stand til reise meg fra nederlag. Jeg vil kunne se lsninger og strategier som virker i konstruktiv retning. Jeg tyr derfor ikke til destruktive reaksjonsformer, som overdrevent bruk av rusmidler eller avvisning/ isolasjon.

Alt dette vil jeg klare hvis selvet mitt er helt og sammenhengende. Hvis det er kompakt.

Nr selvet ikke er helt

Hvis selvet derimot ikke er sammenhengende, men fragmentert og ujevnt fordelt, vil det vre vanskelig kunne kjenne p en stabilt god selvflelse. I stedet vil jeg plages av en indre utrygghet, og en kronisk tomhetsflelse. Videre vil jeg ha vanskelig for definere og forsvare mine egne grenser. 

Jeg vil ikke fle meg som en helhetlig person, men som en person som bestr av flere deler som bare lst og tilfeldig henger sammen. Dette vil kunne forklare hvorfor jeg tilsynelatende fungerer helt optimalt p enkelte av livets arenaer, mens jeg rett og slett faller gjennom p andre.

De nre omsorgspersoner

Det er de nre omsorgspersoner som brer hovedansvaret for at barnet fr anledning til utvikle selvet sitt. Holder vi oss til far-snn-forholdet, vil en fars respekt og ubetingede kjrlighet, skape en trygghetsflelse hos snnen.

Ved at far viser en atferd som er forutsigbar og hensiktsmessig, vil snnen lre seg stole p andre mennesker.

Hvis snnen tidlig forstr at far anerkjenner ham som et selvstendig individ (selv om snnen fortsatt vil vre avhengig av far), vil prosessen med styrke og binde sammen de ulike delene av selvet, for alvor komme i gang.

Lsrivelsesprosessen

Men skal selvet utvikles optimalt, kreves det ogs at far aksepterer at snnen m f anledning til lsrive seg fra ham. Uten en slik lsrivningsprosess vil ikke selvet kunne bli helt og sammenhengende.

Dersom far ikke respekterer snnens naturlige grenser, men stadig og vilkrlig krysser dem, vil snnen senere ha vansker med forsvare disse grensene mot andre personers overtramp. Han kan ogs f problemer med stole p mennesker.

Hvis eksempelvis far ikke forstr hvor hans egne grenser gr, og dermed ser p sin snn som en forlengelse av ham selv, vil snnens autonomi mtte lide. Hvis det blir snnens oppgave oppfylle fars drmmer om egen storhet, vil snnens selv hele tiden mtte undertrykkes.

Gode prestasjoner

En skjevutvikling av selvet kan dels kompenseres, dels maskeres, ved at man har gode prestasjoner i skole eller i idrett. S lenge man bekreftes som menneske gjennom slike aktiviteter, og gjennom de responser som omgivelsene gir en, vil man kanskje ikke vre seg bevisst at man har en drlig selvflelse eller utydelige grenser overfor andre mennesker.

Men skulle de bejublede prestasjonene ta slutt, noe som nesten alltid skjer fr eller siden, vil det fragmenterte selvet komme til uttrykk gjennom mten man forholder seg til egne behov, problemer eller utfordringer. Ikke sjelden fr man ogs relasjonelle vansker.

Terapi virker

Heldigvis kan man gjre noe med et delvis dysfunksjonelt selv. Ulike psykoterapiformer har alle god effekt p reparasjon og korreksjon av et skadet selv. Prognosen er god hvis man er villig til gjre en innsats sammen med terapeuten.

For ordens skyld; det br vre undvendig si at dtre er minst like utsatt for dette som snner. Og mdre vil kunne vre like grenseoverskridende som fedre nr det gjelder egne barn.

En god bok

Grunnen til at jeg i dette innlegget har valgt  fokusere p far-snn-forholdet, er i hovedsak at jeg ble flelsesmessig berrt av historien til Jon Rnningen, slik denne presenteres i boken, "Hode i klemme". Boken kan for vrig anbefales p det sterkeste.

God lesning!

P.S. Jeg er for vrig tremenning med Runar Heggen. D.S.

Kan #metoo virkelig gjre en forskjell?

Er du en av dem som mener at #metoo-kampanjen begynner bli i dryeste laget? Tenker du at dette har gtt for langt, n som hodene til samfunnstoppene ruller i et tempo som gir assosiasjoner til giljotinen under den franske revolusjonen?

Sexual harassment of women at work in the office

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Franske kjendiskvinner

S er det kanskje ikke tilfeldig at det er i Frankrike det har dukket opp et opprop mot #metoo. Hundre kjente kvinner, deriblant skuespillerinnen, Catherine Deneuve, har skrevet under p dette oppropet, hvor det hevdes at #metoo- kampanjen har frt til en heksejakt p menn: "Voldtekt er en forbrytelse. Men det forske forfre noen, selv p en pgende eller klumsete mte, er ikke det."

#metoo handler om makt

N handler vel ikke #metoo-knaggen om at det skal bli forbudt for menn forske sjekke opp damer. I mine yne er ikke budskapet til #metoo s veldig komplisert. I det store og hele handler det jo bare om at man ikke m utnytte en hyere maktposisjon til skaffe seg sex. (Legg merke til at jeg trekker frem sex-aspektet.)

Som leder br man alts ikke prve seg p en underordnet, fordi det i utgangspunktet foreligger en asymmetri i maktforholdet. Hvis den underordnede i tillegg er betydelig yngre, vil denne asymmetrien forsterkes.

Fortsatt lov flrte

Slik jeg forstr #metoo-knaggen, er det dette man vil til livs. Det m fortsatt vre lov flrte p en arbeidsplass, men viktig da ha i mente at tafsing eller annen seksualisert atferd ikke faller inn under flrtebegrepet.

Det er faktisk vanskelig si at det skal vre forbudt for en leder flrte med en kvinne bare fordi hun har en lavere maktposisjon enn ham. Til det er det altfor mange eksempler hvor leger gifter seg med legesekretrer, direktrer med medarbeidere, redaktrer med journalister, filmprodusenter med skuespillere. Med andre ord; tilsynelatende vellykkede forhold selv om maktforholdet i utgangspunktet var asymmetrisk.

Men jeg vil tro at disse forholdene utviklet seg ved at det foregikk en gjensidig flrt, og at ingen av partene flte seg overkjrt. Det var sannsynligvis snakk om likeverdige parter, til tross for forskjeller i makt og posisjon

Velger man flrte, s forventes det heretter at man skal bli flinkere til lese signalene fra personen man flrter med. Fr man ingen respons, br man snarest gi opp hele prosjektet, og g videre. P samme mte hvis man blir litt ivrig p et julebord; et nei betyr nei, og man br vre seg sin alder og posisjon bevisst. Man br tilstrebe noe mer gentleman-takter, slik enkelte har tatt til orde for. Det er forvrig bare p film at unge kvinner fr tenning av danse med bestefar.

Asian Chinese Employee or secretary getting manager or business man sexual harassed or harassment and reject him

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Veilederrollen

Det er ogs viktig huske at det forventes at man som sjef, leder eller en mer erfaren arbeidstaker gr inn i rollen som veileder og stttespiller for dem som er nye p arbeidsplassen eller i organisasjonen. De nyankomne er gjerne yngre, og de mangler erfaring.

Jeg har erfaring bde fra det bli veiledet, og til selv veilede andre. Min erfaring er at veilederrollen er viktig og meningsfull, og at den baserer seg p tillit.

Hvis man frst ptar seg denne rollen, br det vre en hovedregel at man ikke legger an p den yngre medarbeideren. Dette vil hun i s fall kunne oppfatte som et grovt og uopprettelig tillitsbrudd. Men igjen er det umulig vre altfor kategorisk. Er det snakk om gjensidige flelser, kan det ogs i en slik relasjon oppst et kjrlighetsforhold.

Datteren min og #metoo

Jeg spurte min tyve r gamle datter om hva hun mente om #metoo-kampanjen. Hun svarte at hun syntes den var viktig og absolutt relevant. Hun innrmmet at hun av og til tenkte med bekymring p hvordan det ville bli for henne i fremtidige praksisperioder p medisinstudiet, og i tiden etterp som lege i spesialisering. Hun fryktet hun da ville mtte forholde seg til eldre, overordnede kolleger som ville utsette henne for ubehagelige opplevelser.

Jeg m innrmme at denne bekymringsmeldingen satte meg litt ut. Ikke nok med at datteren min m slite hardt for komme seg gjennom et tft studium, men i tillegg har hun alts begynt bekymre seg for tafsende overordnede som hun risikerer  mte i fremtidige praksisperioder.

Narsissistiske leger

#metoo-kampansjen ble derfor plutselig ubehagelig aktuell for min del. Jeg vet jo at det finnes narsissistiske, maktsyke og hensynslse drittsekker i legeyrket, ogs, og 3600 leger og medisinerstudenter har allerede skrevet under p et opprop som de har kalt #utentaushetsplikt. De protesterer der mot seksuell trakassering p arbeidsplassene.

one business woman man couple sexual harassment in silhouette studio isolated on white background

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Min egen turnustid

Samtalen jeg hadde med min datter, fikk meg til tenke p min egen turnustid, helt tilbake i 1988. Jeg var turnuskandidat p et strre sykehus p stlandet, og som ung, nyutdannet  lege husker jeg dette som en fin tid. Vaktene p sykehuset var imidlertid tffe, dels fordi de var lange, dels fordi tilstrmningen av syke eller skadde pasienter var jevnt stor.

En kvinnelig studievenninne hadde ogs turnustjeneste p det samme sykehuset. Vaktene hennes ble nok enda mer slitsomme, srlig det halvret hun var p kirurgisk avdeling. Dette ble jeg frst klar over p et mye senere tidspunkt.

Den kvinnelige turnuskandidaten

Hun fortalte meg da at de gangene hun hadde vakt samtidig med en bestemt assistentlege (kvinnens overordnede, ca 10 r eldre, gift familiefar), ble hun hele tiden utsatt for et massivt press om ha sex med ham. Han maste om dette p hver eneste vakt, som jo varte helt til neste morgen.

Hun avviste ham, men hun flte hun mtte gjre dette med forsiktighet, og aller helst mtte hun gjre det med et smil. For hun forstod at det var viktig ikke krenke den pgende assistentlegen.

Oppfattet han avvisningen som en krenkelse, risikerte hun f ham som fiende. I s fall kunne han delegge mye for henne, siden hun tidlig hadde flagget sitt nske om en dag bli kirurg. I den forbindelse var hun helt avhengig av den mannlige assistentlegen for f bli med p operasjoner.

Det var p den tiden aldri snakk om at slike hendelser skulle varsles til noen. S den kvinnelige turnuskandidaten mtte pent finne seg i at maset fortsatte. P hver eneste vakt. Hadde hun varslet om dette til avdelingsoverlegen, ville hun sannsynligvis ha blitt kastet p dr. Slik var det den gangen, og slik fortsatte det dessverre vre i rene som fulgte.

Sexual harassment and sex abuse with a yellow street or highway sign on a blue sky with a woman victim and a man bullying icon in the process of a physical assault at the workplace or in private.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kan #metoo fre til endringer?

Forhpentligvis vil #metoo- kampanjen eller #uten taushetsplikt endre p dette, slik at unge, kvinnelige medisinerstudenter eller leger skal slippe grue seg til de skal ut i praksis. Ja, det kan i hvert fall vre lov hpe.

Hovedgrunnen til at #metoo gikk fra vre en oppfordring p sosiale medier om varsle, til n likne p selveste syndefloden, er dessverre at seksuell trakassering har vrt - og er fremdeles - et omfattende problem. P alle steder. I alle yrker. Srlig er det yngre kvinner som rammes av dette, og som oftest er det menn som utnytter sine maktposisjoner til trakassere dem.

Det er dette #metoo-kampanjen forsker gjre noe med, og hvis den skal lykkes, m den vise seg vre noe mer enn et forgjengelig blaff. Den m skape varige holdningsendringer, og den m resultere i endret relasjonell atferd i arbeids- eller organisasjonsliv. Den m i den forbindelse f frem hva som er greit gjre, og hva som kan defineres som grenseoverskridende atferd. 

Narsissisme i utfoldelse

Personlig er jeg redd det ikke kommer til skje varige endringer. Dette fordi mennene som bedriver seksuell trakassering, ikke kommer til endre seg. Seksuell trakassering er nemlig uttrykk for en overdreven narsissisme, og denne narsissismen kommer ikke til bli borte av seg selv. Slik jeg ser det, er det de narsissistiske personlighetrekkene hos dem som trakasserer, som er elefanten i rommet. Alkoholen er bare med og forsterker disse karaktertrekkene.

Det beste vi kan hpe p, er at #metoo vil gjre det lettere for kvinner og menn varsle om seksuell trakassering. Ikke bare n,  men ogs i fremtiden.

En bussjfr fra Helvete

Sitter du p en sykkel, og ser inn i fronten p en leddbuss som veier flere tonn, og som n kommer i hy hastighet mot deg, og du vet at det ikke er mulig svinge unna, ja, da innser du at det kun er en mulig utgang p dette scenarioet. Du ser dden i hvityet, for du vet at du i neste yeblikk vil klistres til bussens frontrute som om du skulle vrt et forgjengelig insekt.

Oslo 20170301.En biogass buss i Rdhusgata i Oslo.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

 

Helrssyklist i Oslo

Jeg er helrssyklist, og opplever selvflgelig en og annen nesten-ulykke i lpet av ret. Til tross for stadig flere sykkelstier i gatene er det nok fortsatt en risikosport bevege seg p sykkel i Oslo-trafikken. Som syklist (eller fotgjenger, for den saks skyld) har man nemlig lite stille opp med hvis man blir pkjrt av bil eller buss. Jeg forsker derfor sykle defensivt, og jeg tilstreber vre synlig i trafikkbildet. Mlet mitt er holde meg skadefri og i live. For klare det, er jeg i hyeste grad avhengig av mte normale sjfrer i biler eller busser.

 

Frste arbeidsdag i 2018

Frste arbeidsdag i 2018 sykler jeg til jobb p Vor Frue Hospital. Klokken er ca 07.45, og jeg befinner meg i Ullevlsveien, i retning sentrum. Idet jeg passerer Oslo Katedralskole, ser jeg 37-bussen st i ro utenfor stoppestedet Nordahl Brunsgate i retning St.Hanshaugen. Jeg kommer n inn p en strekning hvor det kun er ett kjrefelt. Det hyre kjrefeltet (mitt kjrefelt) er avstengt p grunn av veiarbeider. Jeg vil presisere at det kjrefeltet som fortsatt er pent, er det eneste kjrefeltet som er mulig benytte, enten man kommer fra St.Hanshaugen i retning sentrum, eller man skal i motsatt retning. Det er flgelig ingen som eier dette kjrefeltet.

Kun ett kjrefelt

Siden jeg anslr at bussen fortsatt er et godt stykke unna, styrer jeg sykkelen inn i det pne kjrefeltet, og jeg legger meg helt ut p kanten av dette. Planen er smette inn i det avsperrede kjrefeltet p et punkt hvor det er en naturlig pning, hvis bussen skulle nrme seg. 

Selv om det ikke er helt lyst ute, regner jeg meg som godt synlig for bussjfren, siden jeg har p meg en gul, lysreflekterende sykkeljakke, mens sykkelen har en blinkende lykt bde foran og bak.

Full gass

Jeg kan imidlertid ikke unng legge merke til at bussen akselererer veldig, og at den i lpet av kort tid kommer opp i svrt hy hastighet. Og fr jeg vet ordet av det, er den bare noen meter foran meg. I det samme kjrefeltet, men alts i motsatt retning. Jeg gjentar: Bussen mter meg i det eneste kjrefeltet som er mulig benytte, uansett i hvilken retning man skal.

Jeg stirrer vantro inn i bussens front, og jeg innser at det ikke er plass til oss begge i veibanen. Jeg kan heller ikke svinge inn til hyre for komme unna, da jeg enn ikke har rukket frem til frste mulige avkjrsel. Flgelig er jeg tvunget til fortsette rett frem, mot et beist av en buss som kommer rett mot meg.

Jeg forstr i samme yeblikk at jeg kommer til d.

Bussen svinger unna

I neste sekund oppfatter jeg at bussjfren svinger bussen rlite bort fra meg, slik at den likevel ikke kjrer over meg. Den stryker langs kroppen min, og passerer meg i minst 60  kilometer i timen. Jeg har i samme yeblikk ndd pningen, og kan svinge sykkelen inn i det hyre, sndekte kjrefeltet.

Det hele gr s fort at jeg ikke rekker bli redd. Redselen kommer frst en stund senere, nr det begynner g opp for meg at det hadde vrt like fr livet mitt hadde blitt avsluttet i fronten p en buss. Redselen kommer nr jeg sliter med forst hvorfor jeg fortsatt lever.

Ingen glede

Jeg mter opp til morgenmtet kl 08.00, men kjenner at jeg har vanskelig for konsentrere meg. Jeg fler dessuten ingen glede over at bussjfren "valgte spare" livet mitt. I stedet kjenner jeg p en tom tristhetsflelse, som kan minne om en innvendig nummenhetsflelse. Jeg bebreider meg selv for min egen uvrenhet og ansvarslshet, som nesten hadde kostet meg livet.

Ja, jeg fler virkelig at jeg har gjort noe utilgivelig dumt, og jeg tenker p barna mine som denne dagen plutselig holdt p miste faren sin.

Opplevelsen deles

Hele dagen fortsetter jeg gruble over hvorfor jeg hadde tatt sjansen p sykle inn i det venstre kjrefeltet, i stedet for vente til at den motgende bussen hadde passert meg.

Neste dag forteller jeg om denne opplevelsen til mine kolleger, men de ser annerledes p saken. Ja, de er faktisk av den oppfatning at det er bussjfren som m bebreides for situasjonen som oppstod.

De rder meg til sende inn en klage til Ruter, og jeg flger dette rdet. Idet jeg skriver denne klagen, skjer det imidlertid noe med meg; plutselig begynner jeg kjenne p et voldsomt sinne.

Hadde jeg gjort noe galt?

For hadde jeg egentlig gjort noe galt i situasjonen med bussen den morgenen? Det var kun ett kjrefelt som var tilgjengelig for meg, og bussen var sannelig et godt stykke unna da jeg bestemte meg for benytte meg av dette. Selv om jeg helt sikkert var synlig for bussjfren p lang avstand, valgte han likevel gi full gass da han kom mot meg. Hvorfor gjorde han det?

Ble han s provosert over se en syklist komme inn i "hans" kjrefelt, at han fikk lyst til kjre meg ned? Og var grunnen til at dette likevel ikke skjedde, at han plutselig ombestemte seg? Eller var meningen hele tiden bare skremme meg?

Psykisk pkjenning

Jeg vet ikke hva slags motiv han hadde, men jeg vet at jeg fikk en srdeles ubehagelig opplevelse. Det "forst" at man kommer til d, er en stor psykisk pkjenning, selv om det  viser seg at dden likevel ikke blir resultatet. I noen tilfeller kan en slik opplevelse faktisk vre en s stor belastning at man fr psykiske problemer i ettertid.

Man kan utvikle noe som kalles posttraumatisk stressyndrom (PTSD), som er en type angsttilstand som gir gjenopplevelse av traumet (flashbacks), kt skvettenhet, mareritt om nettene, dissosiative opplevelser eller konsentrasjonsvansker.

I mitt arbeide som psykiater mter jeg ikke sjelden mennesker som har utviklet posttraumatisk stressyndrom, med bakgrunn i hyst ulike, traumatiske livshendelser. Symptomer p PTSD kan godt komme til uttrykk noen uker etter at hendelsen skjedde, og en eventuell utvikling av et slikt symptombilde vil ogs avhenge av personens srbarhetsomrder. Det kan derfor vre vanskelig forutsi hvem som utvikler PTSD, og hvem som ikke gjr det.

Trist og sint

Uansett hvordan det kommer til g med meg, s fles det som om hendelsen med den mtende bussen har satt sine spor, siden jeg gr rundt og fler p en vedvarende tristhet. Og et voksende sinne. For jeg kjenner at jeg er svrt sint p denne bussjfren, som med overlegg gjorde meg ddsredd.

Selv om jeg vanligvis er en person som vanligvis aksepterer en unnskyldning, vil jeg ikke gjre det i dette tilfellet, hvis det skulle bli aktuelt. Og det sier vel mye om hvordan hendelsen fortsatt preger meg.

Klage og politianmeldelse

Jeg har sendt en klage p hendelsen til Ruter. Jeg har ogs valgt politianmelde bussjfren, selv om jeg verken vet hans navn eller hvordan han ser ut. Politiets arbeidsoppgaver er mange nok som det er, s jeg er dessverre redd for at denne anmeldelsen kan vil bli henlagt. Det fles likevel riktig anmelde i dette tilfellet.

Jeg fler jeg gjennom en anmeldelse str opp for meg selv. Jeg gjr noe aktivt for komme meg videre. Og jeg gir en beskjed til bussjfren fra Helvete om at jeg ikke finner meg i det han gjorde mot meg.