hits

januar 2014

Riktig bruk av tvang kan forhindre skalte psykiatridrap

Journalister i NRK har n gtt gjennom samtlige drap i Norge de siste 10 rene, og hevder at omtrent halvparten av disse (102) har blitt begtt av mennesker med en alvorlig psykisk lidelse. Og dermed er debatten i gang. Igjen.

 

 

 


To hovedsprsml stilles: 1) Hvorfor skjer dette i Norge - ett av verdens rikeste land? Les: Hvorfor svikter psykiatrien?  2) Hvordan skal man f gjort noe med dette? Les: Hvordan skal man i fremtiden unng at drap begs av psykisk syke mennesker, uten at tvangsbruken ker?

 

 

Fra mitt ststed finner jeg det svrt unyansert at NRK til kategorien alvorlig psykisk lidelse ogs inkluderer mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser regnes ikke som alvorlige sinnslidelser, uansett hvor avvikende personlighetstrekkene skulle vre. S sant det ikke samtidig foreligger alvorlig psykisk utviklingshemning, vil disse personene vre anse som strafferettslig tilregnelige.

 

 

Behandling av mennesker med ulike typer personlighetsforstyrrelser er en langvarig prosess, og br fortrinnsvis gjres poliklinisk. Kun over tid vil man kunne endre en persons karaktertrekk. Mistenker man at en person med antisosial personlighetsforstyrrelse kan komme til beg et drap, er ikke lsningen innleggelse p akuttpsykiatrisk avdeling. Nei, da er det faktisk politiet som skal varsles.

 

 

Skal sykdommen kunne karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse, m det enten dreie seg om en psykoselidelse eller en bipolar lidelse. Den vanligste psykoselidelsen er paranoid schizofreni, og det er en lidelse som til enhver tid deles av en prosent av befolkningen.

 

 

Nr man samtidig vet at mellom seks og ti prosent av samtlige drap begs av mennesker med paranoid schizofreni, forstr man at denne sykdommen i seg selv er en risikofaktor i forhold til fremtidige voldshandlinger. Det er likevel viktig presisere at de aller fleste med paranoid schizofreni ikke er voldelige.

 

 

Kombinasjonen rusmisbruk og alvorlig sinnslidelse er dessverre et vanlig fenomen, og en samtidig bruk av rusmidler vil ke den fremtidige voldsrisikoen ytterligere. Like viktig som behandle den psykiske sykdommen, vil det vre f etablert pasienten i en rusfri tilvrelse.

 

 

Drap som begs av psykotiske mennesker, er i sin meningslshet dypt tragiske hendelser. Frst og fremst for ofrene og deres prrende. Men tragedien rammer ogs de personene som blir drapsmenn/ kvinner som en flge av en ubehandlet, psykisk lidelse.

 

 

Det kommer aldri til bli mulig forhindre alle psykose-relaterte drap, men psykiatrien har utvilsomt muligheten til forhindre noen av dem. Dette vil kunne skje gjennom aktiv behandling i kontrollerte former. Med aktiv behandling mener jeg regelmessige samtaler og en jevn, uavbrutt medisinering. Med kontrollerte former tenker jeg p bruk av ulike tvangstiltak.

 

 

Slik jeg ser det, er det nemlig illusorisk tro at man skal kunne gjennomfre de ndvendige behandlingstiltakene, og samtidig redusere bruken av tvang. Jeg vil si det s sterkt at man faktisk m velge mellom disse mlsettingene; enten forhindre at drap begs av psykotiske personer, eller redusere bruken av tvang.

 

 

Man kan selvflgelig fortsette med holdningen, ja, takk, begge deler, men det vil i s fall innebre at man fortsetter en helsepolitikk som i dette sprsmlet har vist seg utilstrekkelig.

 

  



La meg forske underbygge mine pstander gjennom et eksempel:

 

"En 35 r gammel mann tvangsinnlegges p psykiatrisk avdeling. Mannen har en kjent paranoid schizofreni, og i tillegg har han et omfattende rusmisbruk (heroin, amfetamin, hasj). Han har ogs en historie med flere grove voldshandlinger, hvor de fleste ble begtt i psykotisk tilstand.

 

 

Grunnen til at han legges inn, er at han har knivstukket sin beste og eneste venn. Til alt hell ble ikke vennen drept, og han fikk varslet politiet. Politiet oppfattet gjerningsmannen som psykotisk og ruspvirket, og srget for at han ble lagt inn p psykiatrisk avdeling.

 

 

Ved de to forrige innleggelsene p psykiatrisk avdeling ble han skrevet ut til tvungent psykisk helsevern. Planen var at han skulle flges opp p poliklinikken i forhold til samtaler, medisinering og rustester. Han viste den frste tiden bde vilje og motivasjon til flge behandlingsopplegget, og det tvungne vernet ble derfor opphevet.

 

 

Etter at behandlingen ble basert p frivillighet, mtte han stadig sjeldnere opp p poliklinikken, og han nektet fortsette med den antipsykotiske medikasjonen. S en dag forsvant han for godt. Da man ikke fikk tak i ham, til tross for gjentatte forsk, ble han formelt utskrevet. Etter dette hadde han ingen oppflging fra spesialisthelsetjenesten.

 

 

Nr han denne gangen kommer p avdelingen, er han - som ved tidligere innleggelser - svrt preget av psykotiske symptomer. Han er overbevist om at CIA nsker drepe ham, og han har en forestilling om at agenter fra denne etterretningsorganisasjonen overvker ham gjennom en mikrochip de skal ha implantert i hodeskallen hans.

 


 

 

Han angir at den psttte mikrochipen hele tiden sender ut ubehagelig strling, samt at den formidler truende beskjeder til ham. Det viser seg at han flere ganger p egen hnd, ved hjelp av skarpe gjenstander, fysisk har forskt fjerne denne angivelige chipen, uten lykkes.

 

 

Han forteller at han knivstakk sin venn fordi han mente ha avslrt at vennen samarbeidet med CIA. Han hadde ogs vrt sikker p at vennen hadde til hensikt likvidere ham. Han mener derfor at han var i sin fulle rett til forsvare seg slik han gjorde.

 

 

P avdelingen nekter mannen innta forordnede medisiner, da han anser seg som psykisk frisk. Han viser mye aggresjon, og oppleves som uforutsigbar. Han er tydelig styrt av indre stemmer, og han ber om hjelp til f operert ut mikrochipen fra hodeskallen. Han er mistenksom og hele tiden p vakt.

 

 

Han har liten impulskontroll, og ved flere anledninger skriker, slr og sparker han etter miljpersonale. Han truer de kvinnelige ansatte med skade dem alvorlig, og han sier han vil hevne seg p dem nr han treffer dem utenfor sykehuset.

 

 

Han sier han ikke vil samarbeide med poliklinikken om videre behandling etter utskrivelse, og han har absolutt ingen planer om slutte med narkotiske stoffer.

 

 

Jeg tror de aller fleste vil vre enig i at pasienten som her beskrives, blir vurdert vre psykotisk og behandlingstrengende. I tillegg vurderes han vre en potensielt farlig pasient, og da farlig bde for sine omgivelser og for seg selv.

 

 

Hvorfor kan han vre farlig for andre mennesker? Jo, for da han knivstakk sin venn, viste han ogs hva han i en gitt situasjon (frykt for selv skulle bli drept) og under gitte betingelser (styrt av psykotiske symptomer) kan vre i stand til gjre. Selv om han n er innlagt, har han de samme psykotiske symptomene som var til stede under voldshandlingen.

 

 

Hvorfor kan han vre til fare for seg selv? Jo, fordi han fortsatt mener han har en mikrochip implantert i hodeskallen. Flere ganger har han p egen hnd forskt operere ut den imaginre mikrochipsen, av og til med store bldninger som resultat.

 

 

Jeg tror heller ingen vil protestere veldig p de tvangstiltakene som p dette tidspunktet blir iverksatt. Man fatter vedtak om tvungent psykisk helsevern, og han kan derfor holdes tilbake p avdelingen mot sin vilje. Han klager p vedtaket til Kontrollkommisjonen, men fr avslag.

 

 

Han nekter innta antipsykotiske medisiner, og det blir fattet vedtak om tvangsmedisinering. Han pklager vedtaket til Fylkeslegen, men fr avslag. Han gis deretter en injeksjon med et antipsykotisk depotpreparat.

 

 

S viser det seg at medikamentet han fr, har en formidabel antipsykotisk effekt p ham. Han blir etter kort tid roligere og mer forutsigbar. Stemmene i hodet blir mindre intense, og han er ikke lenger like opptatt av den angivelige mikrochipen. Han slutter med sine verbale og fysiske utageringer, og han blir hflig mot miljpersonale.

 

 

Etter ytterligere tre uker avdekkes det ikke lenger psykotiske symptomer. Han har en adekvat virkelighetsoppfatning, og han viser god sykdomsinnsikt. Han sier han n innser at han m fortsette med medisiner, ogs etter at han blir skrevet ut. Han uttrykker anger i forhold til knivstikkingen, og er oppriktig skremt over sin egen handling. Han innser at han m komme seg ut av rusmiljet, og han nsker hjelp til slutte med rusmisbruket.

 

 

Han fremstr n som en helt annen person enn den personen som noen uker tidligere ble tvangsinnlagt p avdelingen. Han er ikke lenger styrt av indre, truende stemmer, og heller ikke har han vrangforestillinger om vre forfulgt og i livsfare.

 

 

Han er blitt i stand til kunne legge realistiske fremtidsplaner, og han vurderes ikke lenger vre til akutt fare for seg selv eller andre mennesker. Det er p tide skrive ham ut fra avdelingen.

 

 

Han vurderes alts ikke lenger vre til fare for seg selv eller andre mennesker. Han sier dessuten at han nsker ta i mot videre behandling p poliklinikken. Er det da ndvendig skrive ham ut til tvungent psykisk helsevern? Og er det virkelig hensiktsmessig fortsette tvangsmedisineringen?

 

 

Jeg mener at ja, det er det!! Hvis mlsettingen er minimalisere risikoen for at han i fremtiden igjen skal utve alvorlig og livstruende vold, vil det vre helt ndvendig bruke de eksisterende tvangstiltakene i uoverskuelig fremtid. Kun disse tiltakene vil kunne sikre en stabil og uavbrutt medisinering, noe som er en forutsetning for at han skal unng nye psykosegjennombrudd, eller gjenoppta sitt skadelige rusmisbruk.

 

 

Ved vre underlagt tvungent psykisk helsevern vil man ogs kunne flge ham opp tett i fremtiden, og det vil da vre mulig fange ham opp raskt dersom han igjen skulle vre p vei inn i en psykotisk tilstand.

 

 

Det er viktig ikke glemme at han ogs ved tidligere utskrivelser har vrt motivert for poliklinisk behandling, men at dette har endret seg s snart det tvungne vernet har blitt opphevet. Det er ogs viktig huske p at samtlige grove voldshandlinger har skjedd p tidspunkter hvor han har vrt psykotisk.

 

Forhyet voldsrisiko

Mannen jeg her har beskrevet, har mange risikofaktorer for fremtidig voldsutvelse. Men han er dessverre ikke unik; det er mange liknende pasienter som er innlagt p psykiatriske institusjoner rundt om i landet. Eller de flges opp p psykiatriske poliklinikker. I tillegg er det nok ogs en del som har falt ut - eller enn ikke har blitt fanget opp - av behandlingsapparatet.

 

 

Nr det hos en innlagt pasient er mistanke om forhyet voldsrisiko, skal det gjres en farlighetsvurdering av pasienten. Ikke sjelden vil det alts gjennom en slik vurdering bli avdekket en rekke risikofaktorer for fremtidig vold. Min erfaring er imidlertid at det ofte er den alvorlige sinnslidelsen som er den viktigste komponenten i det totale risikobildet.

 

 

Og hva betyr det i praksis? Jo, det betyr faktisk at psykiatrien har en mulighet til gjre noe med den fremtidige voldsrisikoen. Psykosen lar seg nemlig behandle; med samtaler, miljterapi, rusfrihet og antipsykotiske medisiner.

 

 

Uten en regelmessig medisinering av mennesker med kroniske psykoselidelser faller behandlingen fra hverandre. Slik er det bare. S nsker man sikre en jevn og stabil medisinering, m man vre villig til gjre de grep som erfaringsmessig har vist seg virksomme.

 

Riktig bruk av tvang er ett slikt grep. Behandling med antipsykotiske depotinjeksjoner hver annen eller hver fjerde uke er et annet. S hvorfor ikke kombinere disse grepene? 

Forholdet mellom fedre og snner - hvor mye har det endret seg?

Et omfattende sprsml, som det selvflgelig finnes mange svar p. Tilsynelatende har det skjedd en endring, i hvert fall her i vr vestlige kulturkrets. De ytre rammene har utvilsomt endret seg. I motsetning til hva som var tilfelle for hundre r siden, lever vi ikke lenger i et patriarkalsk samfunn. Likestillingen har for lengst gjort sitt inntog, og kvinner opplever en autonomi som var utenkelig for ikke mange tir siden. Folk skiller seg, og gifter seg p ny, uavhengig av kjnn og seksuell legning. Barneoppdragelsen har endret seg. Ungdommen forventes ta sine egne valg nr det gjelder utdannelse og yrkesvalg, og foreldrene kan i beste fall komme med rd.

 

 

Vi lever i en tid hvor ens alder ikke lenger definerer interesser og smak, og hvor man kan beholde en ungdommelig stil gjennom hele livet. I dag hrer foreldre og barn p den samme musikken, kler seg ganske likt, og er kanskje ogs venner p Facebook.

 

 

 



 

 Alt dette m da ha pvirket forholdet mellom fedre og snner i den ene eller andre retning? Man skulle i hvert fall tro at de voldsomme samfunnsendringene har skapt en strre penhet, og frt til mer nrhet. Eller har det egentlig det? Er det faktisk slik at fedre og snner i vr tid  snakker sammen om flelser, drmmer og nederlag? Er det rom for fortrolighet? Eller holder man seg fortsatt til mer overflatiske temaer av praktisk art, og skyver de alvorlige samtalene under teppet? Jeg undrer meg mange ganger over forholdet mellom fedre og snner, og spr meg selv: Hvor mye har egentlig dette forholdet endret seg de siste hundre rene?

 

 

En roman som tar for seg nettopp dette temaet, er The Radetzky March (Radetzky-marsjen) av Joseph Roth (1932). Denne romanen er dessverre ikke srlig kjent i Norge. Jeg mtte bestille den p Amazones, etter at jeg frst hadde sett en miniserie (DVD), basert p romanen. Miniserien er f kjpt i Norge, og den kan absolutt anbefales. Max von Sydow spiller en av hovedrollene, og det var vel hans deltakelse i serien som frst og fremst gjorde meg nysgjerrig p den.

 

 



Foto: Fred Heggen

 

Selv om det sikkert ikke er s mange som har lest romanen, eller sett serien, velger jeg trekke frem tre scener som jeg synes belyser forholdet mellom en far og en snn for ganske nyaktig ett hundre r siden. S kan man jo sprre seg om det er noe gjenkjennbart i disse. 

 

 

"Handlingen i romanen (og serien) er lagt til keiserriket sterrike-Ungarn, i rene fr den frste verdenskrigen bryter ut. Vi flger Franz von Trotta, en provinsprefekt i en mindre by, og hans snn, Carl Joseph, som gr p offisersskole. Samfunnet som beskrives i romanen, er patriarkalsk og autoritrt, og dette gjenspeiles ogs i forholdet mellom far og snn Trotta. Vi settes unektelig tilbake til en tid hvor faren bestemte sine barns fremtid.

 

 

I dette tilfellet har Franz von Trotta bestemt en militr lpebane for sin snn, Carl Joseph. Dette fordi hans egen drm om bli offiser i kavaleriet, aldri ble realisert. Franz von Trottas far, som selv var krigshelt, forbd ham kort og godt deltakelse i militret, og henviste ham med dette til et liv som sivilist. Det blir derfor Carl Joseph, som verken har interesse for militrvesen eller hest, som fr i oppgave virkeliggjre sin fars drmmer fra ungdomstiden.

 

 

Carl Joseph, som vi frste gangen mter nr han er 15 r gammel, m av den grunn reise bort for begynne p et militrakademi. Han kommer hjem til farens hus kun i sommerferiene - og alltid p en sndag. Hans far har nemlig bestemt at alle sommerferier skal begynne p en sndag, siden denne ukedagen er farens eneste fridag."

 

Min kommentar: 

Selv om han alts opplevde det selv, og husker hvor smertefullt det var, klarer ikke Franz von Trotta gjre noe annerledes med sin snn, enn det hans egen far gjorde mot ham. Han foretar et yrkesvalg for snnen, som om det er ham selv dette gjelder. Han klarer ikke skille seg selv fra sin snn, og hans egne nsker og interesser tillegges derfor snnen. Carl Joseph blir p en mte en forlengelse av ham selv, og det er gjennom Carl Joseph han n omsider fr anledning til virkeliggjre sine egne drmmer. Han lar med dette ikke sin snn f anledning til   realisere seg selv. Snnen gis ingen mulighet til flge sine egne ml.

 

 

Han hindres dermed i utvikle et eget selv - gjre det avgrenset og sammenhengende - for kunne bli en selvstendig person, og f en klar identitetsflelse. For oppn dette, forutsettes det at man som barn og ungdom stimuleres til autonomi og selvstendig tenkning, og at man samtidig gis anledning til kunne lsrive seg fra sine foreldre. Ved at han blir presset inn i en rolle som ikke er hans egen, og som han ikke har valgt selv, etableres en varig flelse av meningslshet hos den unge Trotta. Han blir en person som gir opp livet fr det egentlig har startet.

 

 

 

"S frste sndag - og hver eneste sndag sommeren gjennom - mter Carl Joseph opp p farens kontor presis klokken ni. De neste tre timene vil faren eksaminere ham i de ulike skolefagene. Den frste halvtimen er den vanskeligste komme seg gjennom for den unge gutten, for det er nesten som faren s fort som mulig m f utlp for den harme snnens svakheter skaper i ham.

S han trekker frem det faget Carl Joseph har strst vanskeligheter med, og spr ham om han fortsatt er svak i geometri. Deretter hner han snnens manglende rytterferdigheter, som han kaller en skam."

 

Min kommentar:

Faren markerer med denne reaksjonen sin autoritet. Han lar snnen forst at far kan best. Ved at han helt i starten av eksaminasjonen trekker frem snnens angivelige svakheter, og regelrett ydmyker ham, vil han meddele snnen at han som far - til enhver tid - har full oversikt over snnens prestasjoner. Det vil rett og slett ikke vre mulig skjule noe for ham. Og han vil at snnen skal forst at han har skuffet sin far. Det er nemlig ikke plass til feil og nederlag i fars drmmer om en militr karriere. Nr han i tillegg kaller snnens svakheter for skammelige, srger han for forsterke en allerede godt etablert skamflelse hos snnen. Carl Joseph vil fortsette fle skam, fordi de ting han hper skjule for faren - som drlige rytterferdigheter - likevel vil bli oppdaget av ham.

 

 

"I den trykkende stillheten som flger farens ndeslse devaluering av Carl Joseph, tenner s den gamle seg en sigarett, og gir med dette et signal til snnen om at det verste n er over. Han ber snnen fortelle om det siste rets hendelser p militrakademiet. Plutselig sier han: Du er en stor gutt, min snn. Har du rukket forelske deg enn? Sprsmlet kommer helt uventet, og fr Carl Joseph til rdme. Han m tvinge seg til ikke snu seg bort. Faren ser reaksjonen hans, og sier: S, ikke enn. Ikke la meg forstyrre deg, fortsett snakke."

 

 

Min kommentar: 

Det er alts frst nr faren spr ham om hans forhold til kvinner, at Carl Joseph virkelig fler skammen. Han rdmer, og fr problemer med mte fars blikk. Kanskje er fars sprsml uskyldig ment, og kanskje gjenspeiler det et oppriktig nske om bli litt kjent med sin egen snn. Det er imidlertid penbart at den kontakten de har hatt til n, ikke gjr det mulig med slike sprsml. Bde i form og innhold har kommunikasjonen mellom far og snn s langt kun vrt tillukkende.

 

Uansett forstr Franz von Trotta - gjennom snnens rdming - at den unge snnen enn ikke har gjort sine erfaringer i kjrlighetslivet. I stedet for late som ingenting, og g videre i samtalen, forsterker han snnens skamflelse; han lar ved sin bemerkning snnen forst at han ved sin reaksjon har avslrt seg selv. Heller ikke denne svakheten klarer han alts holde skjult for faren.

 

 

Slik beskrives kontakten mellom en far og en snn i et overklassehjem i sterrike for omtrent hundre r siden. De kommuniserer om praktiske ting, nrmest som mester og svenn, og faren avgjr hva som er rett og galt. Faren forteller aldri noe om sitt eget liv, og han pner heller ikke for at snnen kan f en sjanse til fortelle hvem han er, hva han tenker p, eller hva han drmmer om. De str der som far og snn, i det samme rommet, kanskje bare en meter fra hverandre, men den virkelige distansen mellom dem er likevel uoverskuelig.

 

 

"ret etter kommer snnen hjem som lytnant, og i stedet for den rituelle eksamineringen i skolefagene blir det gratulasjoner fra den stolte far. Nr det viser seg at Franz von Trotta har render i Wien, nsker han dessuten ha med seg sin snn p reisen. De sitter sammen p toget, tar inn p hotell, og sammen vandrer de rundt i Wien. Carl Joseph synes han merker en endring hos faren; det er som om gjensynet med byen faren en gang kjente s godt, gjr ham yngre.

 

 

Han oppdager nye sider ved sin far, som overrasker ham. Faren kjper klr til ham, og gir ham ogs et sigarettetui, med inngravert hilsen, som gave. Under et cafebesk forteller faren helt plutselig at han p nettopp denne cafeen en gang traff en kvinne. Selv om denne personlige betroelsen fra farens side kommer bardus p Carl Joseph, klarer han likevel stille faren noen sprsml om denne kvinnen.

 

Like etter stiller en alkoholisert og fattig maler seg opp ved bordet deres, og han kjenner tydeligvis gamle von Trotta. Det viser seg at denne maleren en gang i tiden var farens beste venn, og det var han som i ungdommen hadde malt farfarens portrett. Maleren henvender seg til Carl Joseph, og forteller at Fanz von Trotta som ung hadde vrt sjenert overfor kvinner. Faren fr det plutselig travelt med g, han finner det penbart pinlig at snnen fr hre dette.

 

 

Nr de forlater cafeen, blir Carl Joseph nok en gang overrasket; for frste gang i livet kjenner han farens arm rundt sin egen, og de gr hele veien til hotellet arm i arm. Faren betror ham p denne spaserturen at selv om det har gtt drlig med maleren, regner han ham fortsatt som sin beste venn i Wien."

 

Min kommentar:

Jeg synes denne reisen til Wien p en utmerket mte illustrerer hvor lite det noen ganger skal til for lse opp et tilsynelatende tilstivnet forhold mellom foreldre og barn. Franz von Trotta endrer seg p denne reisen; han mykner til, han kommuniserer friere, og han viser at han penbart er stolt over sin snn.

 

Wien vekker til live minner fra hans yngre dager, og noen av disse deler han med Carl Joseph. Ved eksplisitt fortelle om en kvinne han en gang mtte, innbyr han for frste gang til en fortrolighet mellom dem. Ved at faren fremstr som mindre rigid og autoritr, ser Carl Joseph ham bli yngre. Siden Carl Joseph samtidig fler denne reisen har gjort ham selv eldre, nrmer de seg hverandre i funksjonell alder. De blir mer jevnbyrdige.

 

Nr faren ogs vil g arm i arm med ham, forsterkes denne flelsen av samhrighet. Selv om den alkoholiserte malereren som dukker opp, forteller Carl Joseph ting om hans far, som faren ikke har nsket snnen skulle f vite, er dette med p menneskeliggjre faren. Carl Joseph forstr at ogs faren hans har levd et liv, og at det befinner seg mange hemmeligheter under den striglede fasaden.

 



 

 

"Men reisen til Wien gir ingen varig bedring av forholdet mellom far og snn Trotta. Kanskje  kom den for sent, eller kanskje tok de ikke vare p fret som var sdd. De glir bare mer og mer fra hverandre, p samme tid som det store keiserriket knaker i sine sammenfyninger. 

Carl Joseph velger trosse sin far, og han sker seg bort fra kavaleriet. Han blir infanterist, og blir stasjonert som lytnant i en garnison i ytterkanten av riket. Faren fler behov for mte sin snn, og han reiser p besk.

 

 

Snnens alkoholforbruk og resignerte fremtoning bekymrer den aldrende faren, men det blir vanskelig for ham gi noe annet enn forsiktige rd. Han forstr at snnen er ulykkelig, men han fler seg rdvill og handlingslammet i denne situasjonen. Det var enklere p den tiden snnen gikk p offisersskolen, og han kom hjem i sommerferiene. Da visste han hvordan han skulle mte ham; tre timers eksaminering hver sndag formiddag fltes den gangen som en riktig mte oppdra en snn. Siden, da snnen kom hjem som lytnant, var tiden kommet for gratulasjoner. Men i mtet med en beruset og dypt ulykkelig snn vet han ikke hva han skal gjre.

 

 

Han forstr i lpet av sitt besk at han faktisk ikke kjenner sin egen snn. Det er som om hans unge lytnantsnn er like fremmed for ham som enhver annen lytnant. Nr han omfavner Carl Joseph for ta farvel, fler han trang til fortelle snnen at han elsker ham. Men det blir for vanskelig for ham si de ordene. Han reiser uten ha klart formidle sine egentlige flelser."

 

Ogs for hundre r siden kunne det vre vanskelig for en far si jeg elsker deg.

 

 

 

 

  

 

 

 

 

Dexter er nok ingen fullverdig psykopat.

Den amerikanske TV-serien om seriemorderen, Dexter Morgan, har nylig tatt slutt, til stor skuffelse for alle de som bde likte og heiet p den originale karakteren. Det er nemlig ikke ofte man fr anledning til sympatisere med en seriemorder. For det gjorde man unektelig. Kanskje fordi han kun drepte seriemordere?

 

 


Foto: Fred Heggen

 

Jeg har i lpet av disse tte sesongene aldri vrt i tvil om at Dexter er en psykopat. For hva annet skal man kalle en person som bruker all sin fritid p jakte p seriemordere?  Som han siden overlister, fanger og dreper p rituelt vis.

 

Siden han p dagtid jobber som tekniker (ekspert p blodsprut) i Miami-politiet, kan han aldri fortelle sine kolleger hva han gjr etter mrkets frembrudd. Siden ssteren er politibetjent ved det samme politiavsnittet, m han ogs lyve for henne nr hun spr ham hva han har holdt p med den siste tiden. Han fler ingen anger, og har ingen skyldflelse. Og han er penbart empatisvak.

 

I ttende og siste sesong dukker det opp en kvinnelig psykiater (for vrig glimrende spilt av Charlotte Rampling), som har viet sitt faglige liv til utforske og forsksvis behandle psykopater. Denne kvinnen viser seg ha hatt en sentral rolle i Dexters liv, uten at han selv har vrt klar over det.

 

Da Dexters far forstod at han hadde en snn som hadde en iboende og tilsynelatende ustoppelig trang til drepe, skte han rd hos denne psykiateren. Faren antok nemlig at en dag ville Dexter g lei av drepe dyr. Psykiateren var aldri i tvil; hun mente Dexter var en klassisk psykopat, uten snev av behandlingspotensiale.

 

S enten mtte man plassere den unge Dexter p en sikkerhetspsykiatrisk institusjon, hvor han mtte tilbringe resten av sitt liv. Eller de kunne komme frem til en ordning - de kunne bli enige om en kode - hvor 1) Dexter forpliktet seg til kun drepe mordere, og 2) Han mtte gjre dette p en mte som ikke ville bli avslrt. Og slik startet Dexters ddelige korstog mot de personifiserte monstre, som p sadistisk vis myrder og lemlester uskyldige mennesker.

 

Dexter ble alts allerede som ungdom definert som en psykopat, og det er srlig i siste sesong av serien denne merkelappen for alvor klistres fast i pannen hans. Og det er utvilsomt riktig. Jeg har jo allerede listet opp egenskaper som vil kunne plassere ham i denne subgruppen av antisosiale mennesker.

 

Det er likevel noe som skurrer litt i mine rer nr jeg hrer denne psykiateren s kategorisk omtale ham som en psykopat. For selv om han definitivt har stor glede av drepe seriemordere - og dermed blir en seriemorder selv - mangler han flere av de karaktertrekkene som kjennetegner psykopaten. Den canadiske psykologen, Robert Hare, utviklet for noen r tilbake en sjekkliste som skulle gjre det mulig skille psykopater fra andre mennesker.

 


Foto: Fred Heggen
 

 

Miniversjonen av denne sjekklisten bestr av 12 punkter. Hvor mange av disse er egentlig aktuelle for Dexter?

 

Overflatisk sjarm. Det frste punktet i psykopatisjekklisten. Hvorfor er dette det frste punktet? Kanskje fordi den glatte, overflatiske sjarmen nettopp er psykopatens adelsmerke. Sjarmen blender oss, og gjr oss uoppmerksomme. Naive. Uforsiktige. Det er sjarmen som fr oss til sl av alle radarer, og neglisjere de blinkende varsellampene. "Jeg vet ikke hvorfor, men han hadde en utstrlning som fikk meg til fle meg vel. Han fikk meg til fle meg betydningsfull. Helt til han plutselig dumpet meg. Og der stod jeg, ribbet for verdighet."

 

Dexter gr ikke rundt med en falsk, overflatisk sjarme. Han forsker ikke f andre til like seg, slik at han i neste omgang kan bedra og manipulere. Han er heller beskjeden, litt sky og tilbaketrukket. P mange mter er han ubehjelpelig i sosiale settinger. Nesten litt autistisk.

 

Lgnaktig. Javisst, Dexter lyver iskaldt og beregnende overfor kolleger og familie for at hemmeligheten hans ikke skal bli avslrt. Men han lyver ikke i andre sammenhenger. Han lyver ikke for svindle eller utnytte. Han bruker ikke lgnen som middel for oppn fordeler eller sympati. "Hun sa hun hadde en syk snn liggende hjemme, s jeg lnte henne 1000 kroner, slik at hun kunne kjpe medisiner til ham. Siden hrte jeg aldri noe mer fra henne."

 

Grandiositet. Dexter forsker ikke fremst som noen annen enn den han er. Han overdriver ikke egne prestasjoner for blende omgivelsene. Han fremstiller seg ikke som en spesielt unik og viktig person. Han forsker ikke gjennom blff skaffe seg beundrere. Han har heller ingen hytsvevende og urealistiske fremtidsvyer. "Han sa han var den store stjernen i finansmiljet. Han sa han var styrtrik. Og han sa det med en slik overbevisning at jeg trodde p ham. Likevel var det alltid jeg som ble sittende igjen med restaurantregningene."

 

Manglende anger. Dexter sliter nok litt med dette punktet. I forhold til sine ofre, seriemorderne, og det han gjr med dem, viser han nemlig ingen anger. Snarere tvert imot. De fikk det de fortjente. Men i forhold til sine nrmeste er han ikke flelseskald, og han har penbart evnen til f drlig samvittighet. En fullverdig psykopat angrer aldriOg har ingen samvittighet. "Om jeg angrer p at jeg tmte bankkontoen hennes? Hvorfor skulle jeg angre p det? Jeg tenker ikke p henne en gang." 

 

Manglende empati. Dexter er totalt uten empati overfor sine ofre. Men ellers viser han omtanke for sin familie, og han bryr seg om andre. Selv om han erkjenner at han har store vanskeligheter med forst og kjenne p hva andre mennesker fler, forsker han i det minste. Den klassiske psykopaten har fullstendig empatisvikt i alle settinger, og har ingen forstelse for andres lidelse eller problemer. "Jeg forskte si til ham at det han gjorde mot meg, var vondt. Han s kaldt og uforstende p meg. Brydde seg ikke. Bare fortsatte som fr."

 

 

Ansvarsfraskrivelse. Bortsett fra at Dexter m dyrke sin lidenskap i hemmelighet, tar han i hyeste grad ansvar for sine handlinger. Han forsker ikke bagatellisere dem, verken overfor seg selv, eller overfor ssteren, nr hun etter hvert avslrer ham. Den typiske psykopaten vil ty til bortforklaringer, eller legge skylden over p andre. "Jeg hadde ikke tenkt sl ham ned. Men nr han var s dum at han ikke ville gi fra seg mobiltelefonen sin frivillig, gav han meg ikke noe valg." 

 

Impulsivitet. Dexter kan ikke sies vre preget av impulsivitet. Som regel slr han til mot sine ofre etter langvarige og grundige forberedelser. Han har absolutt evnen til behovsutsettelse. Han er dessuten stabil i sine relasjoner og sitt yrkesliv. Han vandrer ikke fra jobb til jobb, lager ikke konflikter p arbeidsplassen, saksker ikke sjefen sin. Er han i et forhold, bedrar han ikke kjresten. Han tar farsrollen alvorlig, og han svikter ikke sin snn. Dette i motsetning til den typiske psykopaten som ser p barn som staffasje, og som gjerne har flere barnekull rundt omkring. "Det var frst i voksen alder jeg forstod at jeg hadde flere halvssken jeg aldri hadde hrt om. Kanskje fr jeg aldri vite om alle."

 

Mangler ml for fremtiden. Absolutt ikke. Dexter lever p ingen mte som en parasitt. Og er det noe som kjennetegner psykopaten kanskje mer enn noe annet, s er det den parasittiske livsstilen. Dexter snylter ikke p andre. Han betaler sine regninger selv. Han lner ikke penger av sine venner, eller kredittkortet til kjresten. Han utnytter ikke godtroende mennesker konomisk, enten det er egen familie eller andre. "Jeg burde selvflgelig aldri ha lnt henne de pengene, men man vil jo gjerne stole p kjresten sin, da."

 

Uansvarlighet. Uff, da, Dexter! Selv om du tar hnd om dine nrmeste s godt du kan, kommer du ikke unna det faktum at det leve som snill seriemorder som jakter p slemme seriemordere, m sies vre noe av det nrmeste uansvarlighet man kan komme. Livet du lever, utsetter hele tiden din egen familie for en stor risiko. Og hva vil familien din mtte g gjennom, om du skulle bli tatt for dine forbrytelser?

 

Antisosial atferd i ungdommen. Dexter begynte med drepe dyr allerede som barn. Ytterligere kommentarer br vre overfldig.

 

Antisosial atferd i voksen alder. Det vre seriemorder sier vel egentlig alt.

 

 

Konklusjon: Skulle man fulgt denne psykopatisjekklisten for avgjre om Dexter tilfredsstiller kriteriene, ville jeg faktisk konkludert med at han skrer for lavt til bli definert som psykopat. Men heldigvis er det ikke slik at det er sjekklisten som forvalter den absolutte sannhet. Det finnes ingen fasit.

Nr man er en seriemorder, skal det mye til for at man ikke blir definert som psykopat. Ogs Dexter selv erkjenner dette. Til tross for at han alts mangler flere av de usympatiske og skremmende karaktertrekkene som srpreger psykopaten. Men kanskje er det nettopp derfor TV-seerne liker ham s godt?