hits

Flink pike

Flink pike - en unik film om depresjon

Den 10. oktober - p verdensdagen for psykisk helse - er det premiere p Solveig Melkeraaens nye film, "Flink pike. En feel-good film om depresjon." Dette er en film hun begynte planleggeallerede i 2008.

Vrt frste mte

Det var det ret jeg traff Solveig for frste gang. Vi mttes pakuttpsykiatrisk avdeling, Lovisenberg Diakonale Sykehus, hvor jeg arbeidet som overlege. Solveig hadde p den tiden en alvorlig depresjon, og hun var lagt inn p avdelingen for f behandling.


Solveig kjemper mot flinkhetstyranniet.


Bilde fra Flink pike

Behandlingen som ikke hadde effekt

Jeg husker at vi virkelig la oss i selen for f henne ut av depresjonen. Hun fikk en erfaren psykolog som sin behandler, og han hadde daglige samtaler med henne. Miljpersonale aktiviserte, stttet og trygget henne kontinuerlig. Hun deltok i gruppebehandling, og hun ble satt p en rekke medikamenter, som dels virket antidepressivt, dels virket beroligende. Hun hadde gjennom hele oppholdet familien sin rundt seg, som en verdifull sttte.

Til tross for alle behandlingstiltakene uteble imidlertid bedringen. Ukene gikk, og depresjonen forverret seg. Hun ble stadig mer selvmordstruet, og det endte med at hun ble satt p kontinuerlig observasjon. Som jeg har redegjort for i et tidligere blogginnlegg, innebrer kontinuerlig observasjon en veldig innskrenking av bevegelsesfrihet og privatliv. Denne tilsynsformen betyr kort og godt at man aldri fr vre alene, heller ikke i forbindelse med dusjing eller toalettbesk.

Solveig og Ravn


Bilde fra Flink pike

Elektrosjokk-behandling

Vi bestemte oss for tilby henne elektrosjokkbehandling. Etter ha tenkt seg grundig om, og etter ha konferert med henholdsvis samboer og familie, valgte Solveig takke ja til tilbudet. ECT-behandlingen ble iverksatt, med to behandlinger i uken.

Allerede etter den andre behandlingen var depresjonen i ferd med slippe taket. Etter den tredje behandlingen husker jeg Solveig sa til meg at hun ville lage en film om dette. En film om depresjonen som hadde holdt p knekke henne. Og om behandlingen som hadde reddet henne.

Til sammen fikk hun seks behandlinger. Da hun ble skrevet ut fra sykehuset, hadde hun ikke lenger depressive symptomer. Hun var igjen klar for livet. Et nytt filmprosjekt ventet.

Forberedelser til ECT


Bilde fra Flink pike

Filmprosjektet

Det tar lang tid ferdigstille en film, har jeg forsttt. Man m ske om konomisk sttte, og frst nr denne er i havn, starter man det mysommelige arbeidet med lage filmen. Men skal man lage en film om sin egen depresjon, og veien ut av denne, fordrer det at ikke bare at de konomiske rammene er p plass. Man vil ogs vre avhengig av sttte og velvilje fra det behandlingsapparatet som i hyeste grad bidro til at historien ble som den ble.

Solveig ba tidlig om f filme inne p sykehuset, og hun hadde ogs et sterkt nske om f filme en elektrosjokkbehandling live. Med seg selv i hovedrollen. Hun mente at en slik scene hrte med i filmen, siden det jo var ECT-behandlingen som brakte henne ut av depresjonen.

Det ndeslse forventningspresset


Bilde fra Flink pike.

Uventet motstand

Dette viste seg ikke bli s enkelt f gjennomfrt, til tross for udelt sttte til prosjektet fra svel sykehusdirektr som ledelsen p psykiatrisk avdeling. For det er dessverre et faktum at ikke alle var like positive til at det skulle gjres filmopptak inne p avdelingen. Enda flere var det som mente det var uhrt skulle filme selve ECT-behandlingen.

Etter mye frem og tilbake endte det med at filmteamet fikk gjre opptak av forberedelsene til elektrosjokket. Filmingen mtte imidlertid opphre idet Solveig fikk narkose. Avtalen var at verken sttet eller det pflgende krampeanfallet skulle vises p film.

Jeg husker jeg ble veldig overrasket over den lunkne holdningen til filmprosjektet.- Burde man ikke i stedet juble over at det endelig skulle lages en film med en positiv vinkling p psykiatrien? I mine yne ville jo nettopp en slik film avmystifisere bde lukkede, psykiatriske avdelinger og selve elektrosjokkbehandlingen.

Folkeopplysning i praksis

Det er nemlig en kjensgjerning at folk flest verken aner hvordan det ser ut -eller hva som foregr - inne p en lukket, psykiatrisk avdeling. Enda frre er klar over at ECT - elektrosjokkbehandling - fortsatt er i bruk ved norske sykehus. Men s dukket det opp en talentfull og modig filmregissr, som ikke bare nsket vise at ECT er en behandlingsform som benyttes, men som i tillegg ville stille seg selv til rdighet. Ja, hun ville faktisk vise verden at det var denne stigmatiserte og tabubelagte behandlingsformen som mtte til for lfte henne ut av depresjonen.

Solveig og hennes far


Bilde fra Flink pike

penhet i praksis

S lenge jeg kan huske, har den ene festtaleren etter den andre etterlyst mer penhet omkring psykiske lidelser. Men nr det kommer til stykket, kan man f en flelse av at det erpsykiatrien selv som lukker drene, og som konserverer myter og fordommer om s vel psykiske lidelser som behandlingen av disse.

Hvordan skal man kunne forvente at mennesker som har erfart god behandlingseffekt av ECT, vil st frem og fortelle om dette, s lenge helsepersonellet som gir denne behandlingen, nsker gjre det i det skjulte? Nr holdningen er: - Ja, vi gir elektrosjokkbehandling, men egentlig liker vi det ikke. Vi snakker i hvert fall ikke om det. - Filme det? Er du grn, eller?

ECT er en trygg behandlingsform

Javisst, ECT er for mange fortsatt en kontroversiell behandlingsform. Men for de av oss som gir denne typen behandling, og som ser hvilken fantastisk effekt den har ved alvorlige depresjoner, er det ikke noe kontroversielt ved ECT. Tvert imot er det en behandling som regnes som trygg og forutsigbar, til tross for sine bivirkninger, og som av den grunn ogs kommer til bli benyttet i fremtiden. I hvert fall til det kommer en behandlingsform som viser seg vre like effektiv.

Heldigvis er Solveig en person som ikke gir seg, og den innledende filmingen satte nok i gang en holdningsendring hos ganske mange. Langsomt ble motforestillingene mot filme selve behandlingen, ikke fullt s hylytte, og en dag lot filmingen seg ogs gjennomfre. Solveig ble filmet mens hun fikk elektrosjokkbehandling. Tiden var kommet for en reell penhet om hennes alvorlige depresjon, og behandlingen av denne.

Ingen steder gjemme seg


Bilde fra Flink pike

Jeg var aldri i tvil da jeg ble spurt om delta i denne filmen. Som jeg mange ganger tidligere har uttalt, er jeg stolt over kunne tilby elektrosjokk-behandling til mennesker som har en alvorlig depresjon. Derfor mener jeg at det er riktig og ndvendig vise hvordan en slik behandling utfres i praksis. N er det gjort, og forhpentligvis vil denne filmen vre med p avmystifisere ECT som behandlingsform.

En film om depresjon

Selv om dette innlegget stort sett har omhandlet ECT- sekvensen, er det likevel viktig understreke at Flink pike -filmen ikke er en film om ECT. Filmen handler frst og fremst om Solveigs depresjon, og veien ut av denne. Reisen hun tar oss med p, er bde rystende og vakker. Gjennom personlige uttrykk og kunstneriske virkemidlergir Solveig oss muligheten til forst hvadet innebrer bli rammet av en depresjon.Det er derfor denne filmen er s umtelig viktig.

Takk, Solveig Melkeraaen, for ditt enestende bidrag til kampen for penhet om, og aksept av, psykiske lidelser.

Solveig Melkeraaen




Flink mann. Hele tiden.

Uttrykket, Flink pike, er velkjent, men sprsmlet er vel om det har gtt ut p dato. Det er vel i dag minst like mange gutter/ menn som kan gjre seg fortjent til denne karakteristikken. Kanskje det derfor er like greit kalle en spade for en spade. Flink gutt. Flink mann.


 

Illustrasjonsfoto

Det som srpreger mange flinke mennesker, er behovet for vre flink hele tiden. Flink p alle omrder i livet. Det holder ikke vre flink p jobben; man skal i tillegg vre flink p fritiden. Enten man sitter i et kommunestyre, trener til Birken sammen med kolleger, er med i en vinklubb, spiller i korps, eller synger i et kor.

 

Mitt lille friminutt 

Jeg begynte synge i et kor for knappe tre r siden. Selv om jeg ikke hadde noen erfaring med kor fra fr, hrtes det ganske ufarlig ut begynne i et nystartet kor som het Lovisenbergkoret. Jeg s for meg at dette skulle vre mitt lille friminutt. Koret skulle gi meg et kjrkomment pusterom i en ellers s hesblesende tilvrelse.  

 

Jeg hadde i utgangspunktet ingen andre ambisjoner enn bli en del av koret, og gjre s godt jeg kunne. Det viste seg at det var mye vanskeligere synge i kor enn jeg hadde forestilt meg, men jeg ble da gradvis flinkere.

 
 

Jeg flte likevel at jeg mtte ve for meg selv, mellom de ukentlige korvelsene, dersom jeg skulle klare henge med resten av koret. Jeg gikk derfor til anskaffelse av et el-piano. I begynnelsen var denne ekstra innsatsen bare lystbetont. Etter hvert fikk imidlertid den selvplagte vingen mer karakter av plikt. Noe jeg mtte gjre for kunne synge stemmen min s feilfritt som mulig gjennom en hel sang.

 

Den frste tiden gledet jeg meg til korvelsene. Kombinasjonen av hyggelige mennesker, innlring av pusteteknikker og tidvis vakker korsang gav meg et mentalt overskudd. Jeg var derfor som regel glad, og fylt med energi nr jeg reiste hjem etter velsene.

 

Det var spennende skulle ha konserter, og den felles mestringsflelsen som kom i etterkant av en vellykket opptreden, var en vitamininnspryting i forhold til videre kordeltakelse. Jeg skrev til og med et euforisk innlegg p bloggen min, hvor jeg kort og godt slo fast at det synge i et kor, var godt for medlemmenes psykiske helsetilstand.

Lovisenbergkorets julekonsert 2013


Foto: Synne Alshus
 

Endringen

Sist hst skjedde det imidlertid en endring i mitt forhold til deltakelse i koret. Jeg flte korvelsen p tirsdagskvelden ble en ekstra belastning i livet mitt. Den tok uforholdsmessig mye tid, tenkte jeg. Jeg hadde mange andre gjreml som ogs mtte finne sted p kveldstid, og min deltakelse i koret kom stadig mer i veien for disse. 

 

Jeg begynte f drlig samvittighet hvis jeg ikke hadde ftt vd nok fr en velse, og jeg kunne mte opp i vingslokalet med betydelig prestasjonsangst. Jeg syntes sangene ble stadig vanskeligere, og jeg kjente jeg reagerte med skuffelse og selvbebreidelser hvis jeg ikke fikk dem til.

 

Julekonserten nrmet seg, og det ble ndvendig med lengre og hyppigere velser. Jeg flte meg stadig mer presset tidsmessig, og jeg slet virkelig for lre meg stemmen min. N skal det likevel sies at jeg fikk til det meste, og kunne sikkert tillatt meg mime i de partiene jeg ikke behersket fullt ut. Men for meg var det bare ikke mulig skulle akseptere en slik lsning; jeg mtte kunne synge hver tone hvis jeg skulle vre med i koret.


Illustrasjonsfoto
 

Den merkelige drmmen

Jeg begynte grue meg til konserten, og hadde til og med et nattlig mareritt et par uker fr vi skulle opptre. Det var for vrig en merkelig drm, som jeg pussig nok husker den dag i dag. Den handlet om at jeg var med i en krig. Jeg flte meg p den tiden som en hpls korsanger i vken tilstand, og ikke overraskende var jeg i drmmetilstand en like hpls soldat. Jeg var rett og slett en militrstrategisk katastrofe; av alle ting valgte jeg gjemme meg i fiendens hovedkvarter!



Alt hp var i realiteten ute, og jeg mtte bare erkjenne at det bare var et tidssprsml fr fienden fant meg. Men hvem dukket ikke da opp i drmmen, og tilbd seg hjelpe meg? Jo, et kor! Jeg ble reddet av et kor! Tenk, det!

 

Jeg har bare klart komme frem til to tolkninger av denne drmmen. Den frste tolkningen er at koret i drmmen representerte noe positivt, noe som ville ta vare p meg. I den andre tolkningen vil det vre motsatt; uansett hva jeg gjorde, eller hvor jeg gjemte meg, ville koret alltid finne meg. - Var jeg dmt til synge i kor resten av livet?

 

Selv om jeg valgte den ene eller andre tolkningen, var det likevel ingen tvil om at psyken min p den tiden ikke var fornyd med tingenes tilstand. Deltakelsen i koret, som var ment skulle vre lek og rekreasjon, var n blitt en betydelig belastning i livet mitt. Korsangen fremmet ikke lenger min psykiske helsetilstand.

 

Permisjonen

Jeg bestemte meg for slutte i koret, men frst etter at julekonserten var unnagjort. Jeg valgte  trekke meg ut via en permisjon. Planen var at jeg bare skulle la vre mte opp igjen nr permisjonstiden var over. Ingen ville savne meg likevel. Jeg regnet med vre glemt i lpet av f uker.

Lovisenbergkoret 2013

 
Foto: Synne Alshus
 

I begynnelsen av permisjonstiden flte jeg en stor lettelse. Det var befriende ikke skulle p korvelse p tirsdagskveldene, og jeg behvde ikke lenger ha drlig samvittighet for ikke ha vd nok p egen hnd. Jeg funderte p hvor jeg skulle gjre av el-pianoet, og jeg ans meg som ferdig med Lovisenbergkoret for godt.  

 

Etter noen uker ble jeg oppfordret av min datter til ta opp igjen korsangen. Hun mente jeg hadde vrt en gladere far den tiden jeg sang i koret.  Jeg m innrmme at jeg ble litt overrasket over hre dette, men jeg var likevel fast bestemt p at min karriere som korsanger var historie.

 

En dag fikk jeg  - helt uventet - en telefon fra et av kormedlemmene, som oppfordret meg til komme tilbake. Jeg var savnet, fikk jeg hre. Selv om jeg hadde vanskelig for tro akkurat det, fikk denne telefonsamtalen meg til reflektere over mitt forhold til videre kordeltakelse. Hadde beslutningen om slutte i koret, vrt noe forhastet?

 

Et siste forsk 

Jeg bestemte meg for gjre et siste forsk, og mtte opp til neste korvelse. Det viste seg vre en klok beslutning. Jeg fikk en varm velkomst, og flte meg virkelig nsket tilbake.

 

Etter tilbakekomsten er det mye som har blitt annerledes. Jeg synes jeg lrer sangene fortere. Jeg hygger meg mer sammen med de andre i bassrekken. Jeg har ikke det minste drlig samvittighet hvis jeg ikke har ftt tid til ve p egen hnd. Jeg blir ikke lenger lei meg hvis jeg ikke treffer alle toner like godt. Jeg gledet meg til konserten vi nylig hadde. Kort oppsummert: Jeg fler n at livet som korsanger er slik jeg hadde hpet det ville bli.

Lovisenbergkoret 2013



Foto: Synne Alshus

 

En mulig forklaring

S hva var det egentlig som skjedde med meg? Jeg begynte opprinnelig i koret fordi jeg tenkte dette var en aktivitet som ville gjre meg godt. Men selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde andre ambisjoner enn skulle vre med, meldte det seg snart et behov for vre flink. Eller en frykt for ikke vre flink nok.

 

I kraft av mitt yrke gir jeg ofte rd til mennesker som lider under egne forventninger om hele tiden skulle vre flinke. N fikk jeg alts kjenne p denne flelsen selv. Eller mer korrekt: Denne gangen var flelsen bevisst. Erfaringen var nyttig, men samtidig litt foruroligende; selv det gjre noe s sosialt og hyggelig som synge i et kor, hadde trigget prestasjonsangsten min.  

 

I stedet for senke skuldrene, nyte fellesskapet, og glede meg over det vi fikk til sammen, hadde jeg hatt fullt fokus p mine egne mangler. Jeg gikk med hye skuldre, og fikk etter hvert en musikalsk mindreverdighetsflelse i forhold til resten av medlemmene.

 

Forventningene jeg hadde skapt for meg selv, lot seg til slutt ikke forene med en videre kordeltakelse. Det som skulle vrt en berikelse i livet mitt, var blitt til en psykisk belastning.

 

Nr flinke piker, gutter, kvinner eller menn kommer til dette punktet, velger de enten st p videre til det en dag stanser av seg selv. Eller de slutter. Flykter. Gjemmer seg. Avviser.

 

Jeg valgte slutte.

 

Jeg har lenge lurt p hvorfor jeg n har ftt et mye mer avslappende forhold til deltakelsen min i koret. Kan det ha vrt pausen i seg selv som fremkalte den nye innstillingen min? Kanskje var livet mitt sist hst s tettpakket av gjreml at det rett og slett ikke var tid og anledning til korsang?

 

Eller kan det vre noe annet som ligger bak?

 

Frykten for ikke vre nsket 

Kan det vre s enkelt at jeg n vger tro at jeg er nsket i koret? At jeg, til tross for visse musikalske mangler, likevel har noe bidra med? Jeg flte meg p ingen mte unsket fr jeg ba om permisjon, snarere tvert imot. Men det var vel heller det at jeg ikke vget tro p de signalene jeg faktisk fikk.

 

Det ble derfor s viktig for meg vre flink. P det ubevisste planet mtte jeg ve mye mellom velsene for lre sangene, slik at jeg ikke dela for koret. Jeg flte jeg mtte fortjene vre med.


 

Lfter man denne problemstillingen opp p et generelt plan, er det kanskje den ubevisste frykten for ikke vre nsket, som skaper flinke mennesker. For er det ikke slik, da, at i situasjoner hvor man vger tro at man er nsket, s forsvinner hele forventningspresset fra eget hode. Prestasjonsangsten fordufter, og man fler en trygghet i fellesskapet.

 

Det blir plutselig mulig sl seg til ro med at man er flink nok.

 

 

 

Ikke alle har godt av vre Flink Pike

Jeg mener huske at flink pike en gang var et positivt ladet begrep. Nrmest som en hedersbetegnelse regne. Men det er ikke lenger slik.

 

I dag er det ikke udelt positivt omtale sin datter som en flink pike. Det har nemlig sneket seg inn et advarende element i denne karakteristikken. Om noe som p sikt kan g p helsen ls.

 

Hvorfor har det blitt slik? Er det noe galt i vre flink? nsker vi ikke alle vre s flinke som mulig? Jeg vet i hvert fall at jeg nsker det. Betyr det da at jeg er en flink pike - mann?

 

Ja, det kan faktisk godt vre tilfelle. I dag er ikke lenger merkelappen flink pike forbeholdt jenter/ kvinner. Gutter/ menn vil nemlig ogs vre flinke.

 

Flinke mennesker er gjerne flinke hele livet. Allerede som barn forstr man at det kan lnne seg vre flink. F til ting. Prestere godt. Man forstr ogs at for lykkes m man gjre en innsats. Ingenting kommer av seg selv.

 

Man kan nske vre flink ut fra eget behov. Eller man kan fle at omgivelsene forventer gode prestasjoner. Er man flink, fr man ofte belnning i form av ros og anerkjennelse.

 

Denne oppmerksomheten stimulerer igjen til videre innsats. Alle barn nsker bli sett, og det vre flink kan vre en mte bli sett p.

 

De fleste flink pike- menneskene klarer seg godt, og opplever ingen direkte negative konsekvenser av de krav de har til seg selv. De lrer tidlig takle egne og andres forventninger, og behver kanskje ikke streve s veldig for vre flinke nok.



Men det er ogs de som - gjennom ulike mekanismer - fler seg presset inn i rollen som flink pike. Og som ikke kommer ut av denne rollen fr de mter veggen.

 

En ung kvinne som var innlagt p psykiatrisk avdeling p grunn av en depresjon, fortalte meg at hun hele livet hadde strevet med skulle vre flink. For henne ble det prestere p hyt niv en evig kamp, og i denne kampen var det lett glemme hvem hun egentlig var. Hun lrte seg neglisjere sine egne behov. Sine egentlige nsker.

 

Hun mente dette var noe som startet da hun var et lite barn. Hun oppdaget da at den beste mten f oppmerksomhet fra sine foreldre  - bli sett - var gjre det hun flte ble forventet av henne. Siden fortsatte hun med dette. I alle sammenhenger.

 

Hun vennet seg fort til denne mten leve p, for mange av hennes venninner strebet etter de samme idealene. Om vre vellykket. Flink(est) p skolen. Slank og veltrent. Populr.

 

For de fleste gikk dette stort sett bra. Noen skjr i sjen dukket riktignok opp; en spiseforstyrrelse i en eller annen form, litt selvskading, muskelsmerter, hodepine. For ikke glemme den gjennomgripende prestasjonsangsten.

 

Fallhyden er nemlig stor for piker som nsker vre flinke p alle omrder i livet. Frykten for nederlaget kan fort bli en like viktig drivkraft som ambisjonene om henge med i toppen.

 

Etter videregende skole ble det studier, krevende jobb, mann og barn. Selvflgelig merket hun stresset, for tiden kunne bli knapp med avlevering i barnehage fr lange arbeidsdager. Den interne konkurransen og posisjoneringen p jobben gjorde det dessuten umulig for henne si nei til stadig flere arbeidsoppgaver. Det ble stadig vanskeligere f tid til trene, treffe venninner og gjre andre hyggelige ting.

 

Hun flte nok at livet begynte bli litt for strevsomt, men hun var blitt s vant til yte maksimalt at hun ignorerte varsellampene som blinket: Svnvanskene. Utlmodigheten overfor barnet. Irritasjonen overfor ektemannen. Kvalmen som meldte seg nr hun nrmet seg arbeidsplassen.

 

En dag inns hun at noe var galt. Energien fordampet, og hun var trett hele tiden. Grten kom lettere enn fr. Hun sovnet sent, vknet grytidlig om morgenen. Ingen matlyst. Konsentrasjonsevnen sviktet. Selvbebreidelsene kom stadig hyppigere. Hun begynte isolere seg.

 

Hun kjente panikken, og tenkte: Dette kan ikke skje. Jeg har alt jeg kan nske meg.  Jeg burde jo vre lykkelig.



Hun hadde fortsatt et hp om at ting ville rette p seg. At alt ville bli som fr. Bare hun tok tiden til hjelp. Men det ble bare verre, og hun forstod selv at hun mtte ske hjelp. Fr det var for sent.

 

S hun gjorde det.  Skte hjelp.