hits

Fedre og snner

Idrettshelten som nesten gikk til grunne

Har man ndd toppen, kan det i prinsippet bare g en vei: Nedover! Noen vil evne ta nedstigningen gradvis og kontrollert, slik at det blir tid til akklimatisere seg underveis. Overgangen til et lavere niv behver dermed ikke fles som noe nederlag. For andre kan veien ned fra toppen vre bratt og uoversiktelig, og resultatet kan bli et dypt og traumatisk fall.

Foto: Inge Gjellesvik/ NTB Scanpix

Verdens beste bryter

Jon Rnningen befant seg en gang p toppen. Med blant annet VM-gull og to gullmedaljer fra OL kunne bryteren fra Kolbotn vanskelig karakteriseres som noe annet enn tidenes norske idrettsmann. For her snakker vi faktisk om en verdenssport! Fremdeles er resultatene hans s enestende at han nok vil beholde denne posisjonen en god stund til.

Med hode i klemme

Rnningen har fortalt sin livshistorie i en bok som ble utgitt i 2017. Boken heter "Hode i klemme", og den ble skrevet sammen med forfatteren, foredragsholderen og nringslivsutvikleren, Runar Heggen. Ikke uten grunn fikk boken bred omtale i media. For det er en sterk historie som fortelles.

Vi fr ta del i en meget spesiell barndom, hvor beinhard disiplin og fysisk trening tidlig stod p programmet. Vi fr innsyn i hans utvikling som bryter, fra han i begynnelsen trente p gutterommet med sin bror, Lars, til han etter hvert kunne delta i nasjonale og internasjonale mesterskap. Og selvflgelig fr vi hre om VM-gullet p hjemmebane, de to OL-gullene, og andre fantastiske meritter.

Jon Rnningen p brytematten.                      Foto: Privat

Nedturen i Atlanta

I 1996 tok idrettskarrieren brtt slutt. I stedet for et tredje OL-gull, denne gangen i Atlanta, ble mesterskapet en fiasko for Rnningen. Nrmest over natten ble han en glemt idrettshelt for det norske pressekorpset. Like etter mistet han jobben i Oslo kommune, og han fikk store konomiske problemer. Nedturen hadde startet.

Han fikk tilbakevendende depresjoner, som igjen frte til rusproblemer. Han fikk store smerter i muskel- og skjelettsystemet. Det ble samlivsbrudd, og han klarte ikke fungere som far. Han gikk inn i en nedadgende spiral, hvor nederlagsflelsen og selvforakten ble faste flgesvenner.

Bunnen er ndd

Det gikk s langt at han bestemte seg for ta en overdose heroin, for gjre slutt p elendigheten en gang for alle. Heldigvis gikk det ikke slik. Det var noe i ham som brvknet, og som fikk ham til ta ansvar for eget liv. Som fikk ham til ta ansvar for barna sine.

Denne ansvarsflelsen penbarte seg frst da bunnen var ndd. Han kunne rett og slett ikke synke dypere.

Oppturen begynner

I 2010 snudde det omsider. Han fikk kjreste, og flyttet til Finnmark. Han fikk diagnosen tilbakevendende depresjon, og han mottok omsider den helsehjelpen han hadde behov for. Han har etter hvert ftt god kontakt med sine fem snner. Gradvis har han bygget opp igjen livet sitt, med god hjelp av blant annet Runar Heggen, som ogs engasjerte ham som foredragsholder i firmaet sitt.

Hva var det som gikk s galt?

Hvordan kunne det g s galt med Jon Rnningen? Hvordan kunne en s suksessfull person i lpet av s kort tid falle ned i rennestenen, og bli liggende der?

Det kan vre mange forklaringer p dette. En forklaring er at det ganske sikkert ble en voldsom overgang fra vre idrettshelt og kjendis, til g inn i rollen som pensjonert bryter. P samme tid mistet han jobben i Oslo kommune, og han fikk konomiske problemer. Nr han da i tillegg begynte bli plaget av smerter i muskel- og skjelettsystemet, som igjen frte til et ukritisk inntak av smertestillende - og vanedannende - medisiner, tok det ikke lang tid fr han var inne i en nedadgende spiral.

En meget spesiell oppvekst

Jeg kan likevel ikke fri meg fra tenke at den meget spesielle oppveksten hans gjorde sitt til at fallet ble s dypt. I boken forteller han om en far som drev de to snnene beinhardt, fra de var bitte sm. Det var lpetrening, vekttrening, brytetrening og boksing. Jeg ble nesten svimmel da jeg leste om hvilket treningsregime faren deres hadde lagt opp til.

Det er samtidig ganske trist lesning, for man aner at dette regimet m ha gtt ut over mye annet unge gutter gjerne holder p med p fritiden og i ferier. Enda tristere er vel det som ikke er skrevet i boken, men som likevel str mellom linjene; at far var litt for hard i klypa.

Kan hende er min fantasi i livligste laget, men jeg sitter unektelig igjen med et inntrykk av at denne oppveksten ikke kan ha vrt spesielt sunn. Selv om begge brdrene gjorde det eksepsjonelt godt p brytematten, og fikk heder og re og medaljer og seiersseremonier, var nok det mtte forholde seg til en slik far, en hy pris betale.

Fedre og snner p generelt grunnlag

Men n kjenner jeg ikke Jon Rnningen, og det blir helt feil spekulere i hva som kan ha gtt galt i hans barndom/ oppvekst. I stedet nsker jeg p generelt grunnlag se litt p mulige problemomrder i forholdet mellom fedre og snner.

Forholdet mellom far og snn er viktig. Og tidvis komplisert. P ett tidspunkt i utviklingen vil snnen se opp til sin far. Gradvis falmer denne umodne beundringen; man forstr at ogs far har sine feil. Man innser at far bare er et alminnelig menneske.

Ingen kan derfor forvente f en feilfri far. Men alle br i utgangspunktet kunne hpe p at de fr en far som gjr s godt han kan. En som tar farsrollen p alvor. En som ikke er slem.

 Odilon Dimier/AltoPress/Maxppp ; Boy doing homework with father's help, cropped

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den todelte far

Som snn forholder man seg til en todelt far; det vil vre den ytre, konkrete farsfiguren, og det vil vre det indre farsbildet. Snnen vil s langt det lar seg gjre, kjempe for  beholde det indre farsbildet s blendende hvitt som mulig, nesten uansett hva den ytre farsfiguren foretar seg. Den indre far skal helst vre feilfri og uangripelig, selv om den ytre far oppfrer seg som en idiot.

Skal man klare beholde den indre far som et ideal det er verdt beundre, m snnen ofte pta seg skyld og ansvar for de ting som gr galt under oppveksten. Hvis den ytre far eksempelvis var voldelig og herskesyk, vil man som snn kanskje unnskylde og rasjonalisere volden med fars vanskelige oppvekst. Eller man vil pta seg skylden for fars brutalitet: Jeg sviktet ham. Jeg gjorde ikke som han forventet jeg skulle gjre. 

Jeg har mtt flere personer som mener de har hatt en helt grei barndom og oppvekst, til tross for at deres respektive fedre langt fra var noen glansbilder. Det som trekkes frem, og som er felles for disse personene, er at fedrene behandlet dem med respekt. De ble behandlet som selvstendige individer, og de ble gitt anledning til lsrive seg.

Utviklingen av selvet

Men jeg har ogs mtt personer som penbart lider psykisk av ha vokst opp med en dominerende og grenseoverskridende far. Hvor en usunn relasjon mellom far og snn penbart har gitt snnen problemer i voksen alder. Sprsmlet som da melder seg, er hvilke mekanismer som trer i kraft nr samspillet mellom far og snn er flelsesmessig dysfunksjonelt.

En mulig forklaring kan vre at snnens selvutvikling ikke fr anledning til skje p normalt vis. Hva jeg mener med selvutvikling? Jeg liker tenke p selvet som kjernen i hver og en av oss, den kjernen som gjr oss alle til unike individer.

Det er selvet mitt som gjr at jeg fler meg som den jeg er. Det er selvet mitt som gjr meg til et selvstendig individ, og som gjr det mulig for meg forsvare mine grenser overfor andre mennesker.

- Hit, men ikke lenger! Vennligst respekter grensene mine!

Et velfungerende selv

Hvis selvet er normalt utviklet, srger det for at jeg fr en god selvflelse. Jeg fr selvtillit. Jeg klarer regulere mine flelser, og jeg evner tilpasse mine flelsesuttrykk til de ulike situasjonene. Relasjonene jeg danner, blir som oftest sunne og varige.

Jeg er i stand til takle motgang, og jeg vil vre i stand til reise meg fra nederlag. Jeg vil kunne se lsninger og strategier som virker i konstruktiv retning. Jeg tyr derfor ikke til destruktive reaksjonsformer, som overdrevent bruk av rusmidler eller avvisning/ isolasjon.

Alt dette vil jeg klare hvis selvet mitt er helt og sammenhengende. Hvis det er kompakt.

Nr selvet ikke er helt

Hvis selvet derimot ikke er sammenhengende, men fragmentert og ujevnt fordelt, vil det vre vanskelig kunne kjenne p en stabilt god selvflelse. I stedet vil jeg plages av en indre utrygghet, og en kronisk tomhetsflelse. Videre vil jeg ha vanskelig for definere og forsvare mine egne grenser. 

Jeg vil ikke fle meg som en helhetlig person, men som en person som bestr av flere deler som bare lst og tilfeldig henger sammen. Dette vil kunne forklare hvorfor jeg tilsynelatende fungerer helt optimalt p enkelte av livets arenaer, mens jeg rett og slett faller gjennom p andre.

De nre omsorgspersoner

Det er de nre omsorgspersoner som brer hovedansvaret for at barnet fr anledning til utvikle selvet sitt. Holder vi oss til far-snn-forholdet, vil en fars respekt og ubetingede kjrlighet, skape en trygghetsflelse hos snnen.

Ved at far viser en atferd som er forutsigbar og hensiktsmessig, vil snnen lre seg stole p andre mennesker.

Hvis snnen tidlig forstr at far anerkjenner ham som et selvstendig individ (selv om snnen fortsatt vil vre avhengig av far), vil prosessen med styrke og binde sammen de ulike delene av selvet, for alvor komme i gang.

Lsrivelsesprosessen

Men skal selvet utvikles optimalt, kreves det ogs at far aksepterer at snnen m f anledning til lsrive seg fra ham. Uten en slik lsrivningsprosess vil ikke selvet kunne bli helt og sammenhengende.

Dersom far ikke respekterer snnens naturlige grenser, men stadig og vilkrlig krysser dem, vil snnen senere ha vansker med forsvare disse grensene mot andre personers overtramp. Han kan ogs f problemer med stole p mennesker.

Hvis eksempelvis far ikke forstr hvor hans egne grenser gr, og dermed ser p sin snn som en forlengelse av ham selv, vil snnens autonomi mtte lide. Hvis det blir snnens oppgave oppfylle fars drmmer om egen storhet, vil snnens selv hele tiden mtte undertrykkes.

Gode prestasjoner

En skjevutvikling av selvet kan dels kompenseres, dels maskeres, ved at man har gode prestasjoner i skole eller i idrett. S lenge man bekreftes som menneske gjennom slike aktiviteter, og gjennom de responser som omgivelsene gir en, vil man kanskje ikke vre seg bevisst at man har en drlig selvflelse eller utydelige grenser overfor andre mennesker.

Men skulle de bejublede prestasjonene ta slutt, noe som nesten alltid skjer fr eller siden, vil det fragmenterte selvet komme til uttrykk gjennom mten man forholder seg til egne behov, problemer eller utfordringer. Ikke sjelden fr man ogs relasjonelle vansker.

Terapi virker

Heldigvis kan man gjre noe med et delvis dysfunksjonelt selv. Ulike psykoterapiformer har alle god effekt p reparasjon og korreksjon av et skadet selv. Prognosen er god hvis man er villig til gjre en innsats sammen med terapeuten.

For ordens skyld; det br vre undvendig si at dtre er minst like utsatt for dette som snner. Og mdre vil kunne vre like grenseoverskridende som fedre nr det gjelder egne barn.

En god bok

Grunnen til at jeg i dette innlegget har valgt  fokusere p far-snn-forholdet, er i hovedsak at jeg ble flelsesmessig berrt av historien til Jon Rnningen, slik denne presenteres i boken, "Hode i klemme". Boken kan for vrig anbefales p det sterkeste.

God lesning!

P.S. Jeg er for vrig tremenning med Runar Heggen. D.S.

Nr far og snn blir konkurrenter

Lsrivelsesprosessen mellom far og snn kan vre smertefull og ufullstendig. Dette kan igjen fre til at uheldige bindinger ikke brytes, men opprettholdes. Snnens identitetsbygging blir forstyrret av rolleblandingen, fordi grensen som skal markere skillet mellom far og snn blir pors og utydelig. 

GorillasFather and son gorillas walk together outside.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

For noen kan dette innebre at man resten av livet blir preget av mindreverdighetsflelse, forventningspress og en latent skamflelse.

 

Noen ganger skjer lsrivelsen gjennom et skalt fadermord, og bruddet som da oppstr, er nesten alltid ugjenkallelig.

 

Middagsselskapet jeg aldri glemte

Jeg husker jeg for mange r siden kom over en reportasje i en avis (mener det m ha vrt Dagbladet), som gjorde et sterkt inntrykk p meg. Reportasjen omhandlet et middagsmltid, hvor deltakerne var fire mannlige kulturpersonligheter. To skuespillerfedre med hver sin snn.

 

Det ene far - snn - paret var Lars Andreas Larssen og Vetle Lid Larssen.

 

Hva var det med denne reportasjen som gjorde et s sterkt inntrykk p meg den gangen at jeg fortsatt husker den? Det var i hvert fall ikke fordi den omhandlet en kjendismiddag. Nei, det var heller den joviale og kameratslige atmosfren i dette middagsselskapet, som avisen viderebrakte (eller fant p?), som festet seg i meg.

 

Denne atmosfren var fremmed for meg. Nesten utenkelig. To fedre hadde en hyggelig guttekveld med sine respektive snner. Avslappet stemning. God mat og drikke. Kanskje et par damehistorier, litt sladder fra teateret.

 

Jeg tenkte p forholdet jeg hadde til min egen far, og visste at en slik type middag aldri hadde vrt - og aldri ville bli - aktuelt for vrt vedkommende. Vi hadde ikke en slik relasjon, det ville rett og slett ikke falle seg naturlig for oss ha en real guttekveld sammen. Jeg tror jeg der og da flte en blanding av misunnelse og tristhet, som jeg i mange r slet med bearbeide.

Den overraskende boktittelen

Jeg m derfor innrmme at jeg ble en tanke overrasket  - og nysgjerrig - da Vetle Lid Larssen for ikke s lenge siden utgav en bok med tittelen, Hvordan elske en far - og overleve. Tittelen passet ikke helt til det bildet jeg hadde dannet meg fra den nevnte middagsreportasjen.

Bokens innhold er todelt. Forfatteren forteller om hvordan det var vokse opp med sin far, samtidig som han formidler hvordan det var skulle forholde seg til faren, etter at Alzheimer-diagnosen var et faktum. Lars Andreas Larssen ble rammet av Alzheimer, og levde de siste tte rene av sitt liv p et sykehjem.

 

Vetle Lid Larssen skriver i boken ogs om vestkantfolk, teatermiljet og om flere av turene de hadde til farens hjemsted, Melbu. Fornyelig lesning. Jeg fr ikke inntrykk av at han pynter p sannheten. Han er heller ndeslst selvutleverende nr det gjelder egne feil og tabber.

 

Han forteller rlig, men likevel varsomt og beskyttende, om farens sykdom, og man fr som leser et blikk inn i den fortvilelse familien m ha flt da diagnosen var et faktum, og sykdomsprosessen tok til for alvor. En usedvanlig trist historie.

Nr far og snn konkurrerer

Han beskriver et besynderlig far-snn-forhold, hvor de to nrmest var konkurrenter p mange av livets arenaer. De konkurrerte tydeligvis om det meste. I hvert fall flte Vetle det slik. Han forteller at da han begynte med fotografering, gikk ogs faren til anskaffelse av et speilreflekskamera. De begynte begge ta bilder, men de beste bildene ble det etter hvert faren som tok. Vetle sluttet da fotografere.


Lars Andreas Larssen og Vetle Lid Larssen. Foto: NTB Scanpix
 

Mens Lars Andreas var veletablert skuespiller p Nationalteatret, forskte Vetle finne sin egen plass i Oslos kulturverden. Selvflgelig mtte han bli teaterkritiker (i Morgenbladet). Tidlig debuterte han som forfatter. En periode var Vetle mer kjendis enn faren, og han mener i dag at dette m ha vrt tungt svelge for den hardt arbeidende skuespilleren.

Lars Andreas gjr suksess

Mens Vetles karriere etter hvert flatet ut, tok det for alvor av for Lars Andreas da han fylte 50. Han kom da p den geniale ideen gjre uttrykket, hstkuk, til sitt mantra. Suksessen var et faktum. Hele Norge jublet for den usnobbete kulturpersonligheten. Det var derfor Lars Andreas som ble hedret med en portrettegning i Theatercafeen. Snnen ndde ikke opp i denne konkurransen.

 

Slik forfatteren fremstiller deres forhold, var den enes suksess avhengig av den andres fiasko (eller karrieremessige stillstand). Det var tilsynelatende umulig at begge kunne ha suksess samtidig. Bildet som dannes i mitt hode nr jeg leser om dette, er et par siamesiske tvillinger; den ene tvillingen vil frst kunne bevege seg hvis den andre ligger helt i ro.

 

P samme mte som siamesiske tvillinger fr eller siden m separeres, var det da dette som etter hvert ogs skjedde med far og snn Larssen.

 

Den problematiske lsrivelsen

Mitt inntrykk etter ha lest boken, er at den frst og fremst handler om forfatterens langvarige og kompliserte lsrivningsprosess overfor sin far. Jeg aner at denne var godt i gang p den tiden de to bodde sammen i en staselig villa. Men i stedet var det faren som kuttet bndene; han flyttet sammen med sin nye kjreste, og overlot den 19 r gamle Vetle til seg selv.

 

Det er vel ikke utenkelig at den avvisningen Vetle m ha flt p det tidspunktet, kan ha virket forstyrrende p den naturlige lsrivelsen han allerede hadde initiert. Det endte i hvert fall med at han bestemte seg for bryte med alt som faren stod for.

 

N hadde han riktignok allerede p videregende skole markert avstandstaken til foreldrenes sosialistiske svermerier ved melde seg inn i Riksmlsforbundet og stifte en konservativ forening. Uansett, han valgte n gjre bruddet komplett.

 

Hva var farens motiver?

Konkurransen som Vetle Lid Larssen opplevde i forhold til sin far, m ha gjort det vanskelig for ham kunne bli sikker p farens motiver. For hvordan kunne han egentlig det, hvis han hele tiden flte at faren ville utkonkurrere ham.

 

N fremstiller riktignok Vetle det slik at denne konkurransen var toveis; han konkurrerte, ogs. Men det var likevel farens ansvar forhindre at denne flelsen fikk lov til feste seg hos snnen. Sprsmlet er om Lars Andreas var seg bevisst denne tause tvekampen som ikke bare fikk anledning til utvikle seg, men som ogs fortsatte i mange r.

Old and young goat fighting with their horns
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Nr Vetle i dag retrospektivt bedmmer denne prosessen, kaller han den et fadermord. 

Det opprinnelige fadermordet

Fadermord er et begrep som etter hvert har ftt en ganske vid betydning. Opprinnelig var det kun den bokstavelige betydningen av ordet som gjaldt; snnen drepte sin far. I dag holder det imidlertid at snnen tar et eksistensielt og prinsippielt oppgjr med faren. Eller et oppgjr med en annen person som har hatt funksjonen som forbilde og veileder.

 

Konkurransen mellom far og snn har for vrig en sentral plass i psykoanalytisk teori. dipuskomplekset br vre velkjent. Snnen begjrer sin mor, og ser p sin far som en konkurrent. Samtidig er hele tiden frykten for fars raseri til stede i snnen, for far har makten til kastrere (fysisk delegge, og kanskje drepe) ham.

Sigmund Freud mente for vrig at fadermord og incest var de to eneste universelle tabuer, og at hndhevelsen av disse tabuene utgjorde grunnlaget for vr sivilasjon.

 

Fadermord i vr tid

Holder vi oss til far-snn-forholdet, skjer det moderne fadermordet ved at snnen forkaster farens livsstil, grunnholdninger og meninger. Hans rolle som lremester og oppdrager opphrer, og han blir verken beundret eller idealisert.

 

Men for at oppgjret skal vre endelig, holder det ikke ta et oppgjr med den ytre far, han du ikke lenger vil ha noen kontakt med. Ogs den indre far, den forestillingen av faren din som du har lagret i minnet, m kastes p skraphaugen.

 

Frst nr dette har skjedd, har du begtt et ekte fadermord. Mener jeg. Frst da vil du kunne fle deg fri til leve ditt eget liv, stake ut din egen kurs. Uten bli overstyrt av din fars tankegods og forventninger.

Begikk forfatteren et reelt fadermord?

Forfatteren mener selv han begikk et fadermord, og det er vanskelig vre uenig med ham. Det er tross alt han som eier sin egen opplevelse av oppgjret han tok med sin far. Jeg kan likevel ikke la vre undre meg litt over at han s kategorisk kaller det et fadermord.

 

Kommer det ikke i boken tydelig frem hvordan Vetle hele tiden savnet sin far, og hvordan han lengtet etter en forsonende oppklaringssamtale? Jeg drister meg til flgende sprsml: Hvis man bryter med sin far, og samtidig sker etter forsoning, kan man da kalle det et fadermord?

Jeg har ikke et ferdigtygget svar p dette retoriske sprsmlet, men heller vel i retning av et ja, det kan man. Nr Vetle Lid Larssen skriver denne boken er fadermordet uansett fullbyrdet.  

Oppklaringssamtalen som stadig utsettes.

Ekstra trist var det at Lars Andreas ble alvorlig syk fr de fikk gjennomfrt den ndvendige oppklaringssamtalen. S kan man jo selvflgelig sprre om denne samtalen noen gang ville funnet sted, sykdom eller ei.

Det er dessverre altfor vanlig at nettopp slike oppgjr mellom far og snn aldri blir en realitet, enten fordi snnen kvier seg, eller fordi faren ikke pner opp for en gjennomgang av sin egen rolle som oppdrager og forbilde.

Kanskje er det like greit. Forholdet mellom fedre og snner har alltid vrt komplisert. Det er derfor langt fra sikkert at det vil komme s mye godt ut av et endelig oppgjr med en tilrskommen far. Den relasjonelle oppryddingsprosessen br nok starte p et mye tidligere stadium, hvis den skal f noen praktiske konsekvenser. 

 

 

 

 

 

Forholdet mellom fedre og snner - hvor mye har det endret seg?

Et omfattende sprsml, som det selvflgelig finnes mange svar p. Tilsynelatende har det skjedd en endring, i hvert fall her i vr vestlige kulturkrets. De ytre rammene har utvilsomt endret seg. I motsetning til hva som var tilfelle for hundre r siden, lever vi ikke lenger i et patriarkalsk samfunn. Likestillingen har for lengst gjort sitt inntog, og kvinner opplever en autonomi som var utenkelig for ikke mange tir siden. Folk skiller seg, og gifter seg p ny, uavhengig av kjnn og seksuell legning. Barneoppdragelsen har endret seg. Ungdommen forventes ta sine egne valg nr det gjelder utdannelse og yrkesvalg, og foreldrene kan i beste fall komme med rd.

 

 

Vi lever i en tid hvor ens alder ikke lenger definerer interesser og smak, og hvor man kan beholde en ungdommelig stil gjennom hele livet. I dag hrer foreldre og barn p den samme musikken, kler seg ganske likt, og er kanskje ogs venner p Facebook.

 

 

 



 

 Alt dette m da ha pvirket forholdet mellom fedre og snner i den ene eller andre retning? Man skulle i hvert fall tro at de voldsomme samfunnsendringene har skapt en strre penhet, og frt til mer nrhet. Eller har det egentlig det? Er det faktisk slik at fedre og snner i vr tid  snakker sammen om flelser, drmmer og nederlag? Er det rom for fortrolighet? Eller holder man seg fortsatt til mer overflatiske temaer av praktisk art, og skyver de alvorlige samtalene under teppet? Jeg undrer meg mange ganger over forholdet mellom fedre og snner, og spr meg selv: Hvor mye har egentlig dette forholdet endret seg de siste hundre rene?

 

 

En roman som tar for seg nettopp dette temaet, er The Radetzky March (Radetzky-marsjen) av Joseph Roth (1932). Denne romanen er dessverre ikke srlig kjent i Norge. Jeg mtte bestille den p Amazones, etter at jeg frst hadde sett en miniserie (DVD), basert p romanen. Miniserien er f kjpt i Norge, og den kan absolutt anbefales. Max von Sydow spiller en av hovedrollene, og det var vel hans deltakelse i serien som frst og fremst gjorde meg nysgjerrig p den.

 

 



Foto: Fred Heggen

 

Selv om det sikkert ikke er s mange som har lest romanen, eller sett serien, velger jeg trekke frem tre scener som jeg synes belyser forholdet mellom en far og en snn for ganske nyaktig ett hundre r siden. S kan man jo sprre seg om det er noe gjenkjennbart i disse. 

 

 

"Handlingen i romanen (og serien) er lagt til keiserriket sterrike-Ungarn, i rene fr den frste verdenskrigen bryter ut. Vi flger Franz von Trotta, en provinsprefekt i en mindre by, og hans snn, Carl Joseph, som gr p offisersskole. Samfunnet som beskrives i romanen, er patriarkalsk og autoritrt, og dette gjenspeiles ogs i forholdet mellom far og snn Trotta. Vi settes unektelig tilbake til en tid hvor faren bestemte sine barns fremtid.

 

 

I dette tilfellet har Franz von Trotta bestemt en militr lpebane for sin snn, Carl Joseph. Dette fordi hans egen drm om bli offiser i kavaleriet, aldri ble realisert. Franz von Trottas far, som selv var krigshelt, forbd ham kort og godt deltakelse i militret, og henviste ham med dette til et liv som sivilist. Det blir derfor Carl Joseph, som verken har interesse for militrvesen eller hest, som fr i oppgave virkeliggjre sin fars drmmer fra ungdomstiden.

 

 

Carl Joseph, som vi frste gangen mter nr han er 15 r gammel, m av den grunn reise bort for begynne p et militrakademi. Han kommer hjem til farens hus kun i sommerferiene - og alltid p en sndag. Hans far har nemlig bestemt at alle sommerferier skal begynne p en sndag, siden denne ukedagen er farens eneste fridag."

 

Min kommentar: 

Selv om han alts opplevde det selv, og husker hvor smertefullt det var, klarer ikke Franz von Trotta gjre noe annerledes med sin snn, enn det hans egen far gjorde mot ham. Han foretar et yrkesvalg for snnen, som om det er ham selv dette gjelder. Han klarer ikke skille seg selv fra sin snn, og hans egne nsker og interesser tillegges derfor snnen. Carl Joseph blir p en mte en forlengelse av ham selv, og det er gjennom Carl Joseph han n omsider fr anledning til virkeliggjre sine egne drmmer. Han lar med dette ikke sin snn f anledning til   realisere seg selv. Snnen gis ingen mulighet til flge sine egne ml.

 

 

Han hindres dermed i utvikle et eget selv - gjre det avgrenset og sammenhengende - for kunne bli en selvstendig person, og f en klar identitetsflelse. For oppn dette, forutsettes det at man som barn og ungdom stimuleres til autonomi og selvstendig tenkning, og at man samtidig gis anledning til kunne lsrive seg fra sine foreldre. Ved at han blir presset inn i en rolle som ikke er hans egen, og som han ikke har valgt selv, etableres en varig flelse av meningslshet hos den unge Trotta. Han blir en person som gir opp livet fr det egentlig har startet.

 

 

 

"S frste sndag - og hver eneste sndag sommeren gjennom - mter Carl Joseph opp p farens kontor presis klokken ni. De neste tre timene vil faren eksaminere ham i de ulike skolefagene. Den frste halvtimen er den vanskeligste komme seg gjennom for den unge gutten, for det er nesten som faren s fort som mulig m f utlp for den harme snnens svakheter skaper i ham.

S han trekker frem det faget Carl Joseph har strst vanskeligheter med, og spr ham om han fortsatt er svak i geometri. Deretter hner han snnens manglende rytterferdigheter, som han kaller en skam."

 

Min kommentar:

Faren markerer med denne reaksjonen sin autoritet. Han lar snnen forst at far kan best. Ved at han helt i starten av eksaminasjonen trekker frem snnens angivelige svakheter, og regelrett ydmyker ham, vil han meddele snnen at han som far - til enhver tid - har full oversikt over snnens prestasjoner. Det vil rett og slett ikke vre mulig skjule noe for ham. Og han vil at snnen skal forst at han har skuffet sin far. Det er nemlig ikke plass til feil og nederlag i fars drmmer om en militr karriere. Nr han i tillegg kaller snnens svakheter for skammelige, srger han for forsterke en allerede godt etablert skamflelse hos snnen. Carl Joseph vil fortsette fle skam, fordi de ting han hper skjule for faren - som drlige rytterferdigheter - likevel vil bli oppdaget av ham.

 

 

"I den trykkende stillheten som flger farens ndeslse devaluering av Carl Joseph, tenner s den gamle seg en sigarett, og gir med dette et signal til snnen om at det verste n er over. Han ber snnen fortelle om det siste rets hendelser p militrakademiet. Plutselig sier han: Du er en stor gutt, min snn. Har du rukket forelske deg enn? Sprsmlet kommer helt uventet, og fr Carl Joseph til rdme. Han m tvinge seg til ikke snu seg bort. Faren ser reaksjonen hans, og sier: S, ikke enn. Ikke la meg forstyrre deg, fortsett snakke."

 

 

Min kommentar: 

Det er alts frst nr faren spr ham om hans forhold til kvinner, at Carl Joseph virkelig fler skammen. Han rdmer, og fr problemer med mte fars blikk. Kanskje er fars sprsml uskyldig ment, og kanskje gjenspeiler det et oppriktig nske om bli litt kjent med sin egen snn. Det er imidlertid penbart at den kontakten de har hatt til n, ikke gjr det mulig med slike sprsml. Bde i form og innhold har kommunikasjonen mellom far og snn s langt kun vrt tillukkende.

 

Uansett forstr Franz von Trotta - gjennom snnens rdming - at den unge snnen enn ikke har gjort sine erfaringer i kjrlighetslivet. I stedet for late som ingenting, og g videre i samtalen, forsterker han snnens skamflelse; han lar ved sin bemerkning snnen forst at han ved sin reaksjon har avslrt seg selv. Heller ikke denne svakheten klarer han alts holde skjult for faren.

 

 

Slik beskrives kontakten mellom en far og en snn i et overklassehjem i sterrike for omtrent hundre r siden. De kommuniserer om praktiske ting, nrmest som mester og svenn, og faren avgjr hva som er rett og galt. Faren forteller aldri noe om sitt eget liv, og han pner heller ikke for at snnen kan f en sjanse til fortelle hvem han er, hva han tenker p, eller hva han drmmer om. De str der som far og snn, i det samme rommet, kanskje bare en meter fra hverandre, men den virkelige distansen mellom dem er likevel uoverskuelig.

 

 

"ret etter kommer snnen hjem som lytnant, og i stedet for den rituelle eksamineringen i skolefagene blir det gratulasjoner fra den stolte far. Nr det viser seg at Franz von Trotta har render i Wien, nsker han dessuten ha med seg sin snn p reisen. De sitter sammen p toget, tar inn p hotell, og sammen vandrer de rundt i Wien. Carl Joseph synes han merker en endring hos faren; det er som om gjensynet med byen faren en gang kjente s godt, gjr ham yngre.

 

 

Han oppdager nye sider ved sin far, som overrasker ham. Faren kjper klr til ham, og gir ham ogs et sigarettetui, med inngravert hilsen, som gave. Under et cafebesk forteller faren helt plutselig at han p nettopp denne cafeen en gang traff en kvinne. Selv om denne personlige betroelsen fra farens side kommer bardus p Carl Joseph, klarer han likevel stille faren noen sprsml om denne kvinnen.

 

Like etter stiller en alkoholisert og fattig maler seg opp ved bordet deres, og han kjenner tydeligvis gamle von Trotta. Det viser seg at denne maleren en gang i tiden var farens beste venn, og det var han som i ungdommen hadde malt farfarens portrett. Maleren henvender seg til Carl Joseph, og forteller at Fanz von Trotta som ung hadde vrt sjenert overfor kvinner. Faren fr det plutselig travelt med g, han finner det penbart pinlig at snnen fr hre dette.

 

 

Nr de forlater cafeen, blir Carl Joseph nok en gang overrasket; for frste gang i livet kjenner han farens arm rundt sin egen, og de gr hele veien til hotellet arm i arm. Faren betror ham p denne spaserturen at selv om det har gtt drlig med maleren, regner han ham fortsatt som sin beste venn i Wien."

 

Min kommentar:

Jeg synes denne reisen til Wien p en utmerket mte illustrerer hvor lite det noen ganger skal til for lse opp et tilsynelatende tilstivnet forhold mellom foreldre og barn. Franz von Trotta endrer seg p denne reisen; han mykner til, han kommuniserer friere, og han viser at han penbart er stolt over sin snn.

 

Wien vekker til live minner fra hans yngre dager, og noen av disse deler han med Carl Joseph. Ved eksplisitt fortelle om en kvinne han en gang mtte, innbyr han for frste gang til en fortrolighet mellom dem. Ved at faren fremstr som mindre rigid og autoritr, ser Carl Joseph ham bli yngre. Siden Carl Joseph samtidig fler denne reisen har gjort ham selv eldre, nrmer de seg hverandre i funksjonell alder. De blir mer jevnbyrdige.

 

Nr faren ogs vil g arm i arm med ham, forsterkes denne flelsen av samhrighet. Selv om den alkoholiserte malereren som dukker opp, forteller Carl Joseph ting om hans far, som faren ikke har nsket snnen skulle f vite, er dette med p menneskeliggjre faren. Carl Joseph forstr at ogs faren hans har levd et liv, og at det befinner seg mange hemmeligheter under den striglede fasaden.

 



 

 

"Men reisen til Wien gir ingen varig bedring av forholdet mellom far og snn Trotta. Kanskje  kom den for sent, eller kanskje tok de ikke vare p fret som var sdd. De glir bare mer og mer fra hverandre, p samme tid som det store keiserriket knaker i sine sammenfyninger. 

Carl Joseph velger trosse sin far, og han sker seg bort fra kavaleriet. Han blir infanterist, og blir stasjonert som lytnant i en garnison i ytterkanten av riket. Faren fler behov for mte sin snn, og han reiser p besk.

 

 

Snnens alkoholforbruk og resignerte fremtoning bekymrer den aldrende faren, men det blir vanskelig for ham gi noe annet enn forsiktige rd. Han forstr at snnen er ulykkelig, men han fler seg rdvill og handlingslammet i denne situasjonen. Det var enklere p den tiden snnen gikk p offisersskolen, og han kom hjem i sommerferiene. Da visste han hvordan han skulle mte ham; tre timers eksaminering hver sndag formiddag fltes den gangen som en riktig mte oppdra en snn. Siden, da snnen kom hjem som lytnant, var tiden kommet for gratulasjoner. Men i mtet med en beruset og dypt ulykkelig snn vet han ikke hva han skal gjre.

 

 

Han forstr i lpet av sitt besk at han faktisk ikke kjenner sin egen snn. Det er som om hans unge lytnantsnn er like fremmed for ham som enhver annen lytnant. Nr han omfavner Carl Joseph for ta farvel, fler han trang til fortelle snnen at han elsker ham. Men det blir for vanskelig for ham si de ordene. Han reiser uten ha klart formidle sine egentlige flelser."

 

Ogs for hundre r siden kunne det vre vanskelig for en far si jeg elsker deg.