hits

Empati

Sadisme p lur?

Den antatte terroristen er utmattet. Han henger i tauene som tvinger ham til st oppreist. Hele tiden skarpt lys og hy musikk. For holde ham vken. Over tid. Men mannen vil ikke snakke. Vil ikke gi fra seg informasjon. Om planlagte terroraksjoner.

S de slakker p tauene. Legger seg over ham. Presser ryggen hans ned i gulvet. De strammer et hndkle over ansiktet hans. S heller de p vann. Waterboarding. Simulert drukning.

Jeg har her forskt gjengi en scene fra den amerikanske filmen, Zero Dark Thirty (K.Bigelow, 2012), som omhandler den langvarige jakten p Osama Bin Laden. http://www.mrctv.org/videos/bush-cia-director-zero-dark-thirty-portrayal-interrogations-not-factually-true

Avhrssituasjonen foregr i 2003, sannsynligvis i et hemmelig fengsel i Pakistan. Vokterne er amerikanske CIA-agenter. Fangen er muligens araber. Mistenkt for planlegge terror.

Jeg sitter alts i kinomrket, og ser amerikanske agenter utve sadistiske avhrsmetoder. P et sted utenfor USA. For i USA er jo tortur forbudt.

Jeg husker fortsatt bildene fra Abu Ghraib. Fengselet i Irak. Amerikanske fangevoktere lot seg avbilde, mens de ydmyket irakiske krigsfanger. Bildene gjorde et sterkt inntrykk p meg, og fylte meg med avsky.

Jeg har ogs hrt amerikanske politikere forsvare bruken av nettopp waterboarding. Begrunnelse: Torturmetoden fremskaffer ndvendig informasjon for kunne avverge terrorangrep. Really?

Jeg blir derfor ikke veldig overrasket over denne filmscenen. Det som derimot overrasker meg, er min egen reaksjon p det som foregr foran meg. Eller mer korrekt: Min manglende reaksjon.

For tilsynelatende aksepterer jeg avstraffelsene og torturen. Jeg kjenner i hvert fall ingen indre protest, verken intellektuelt eller emosjonelt.

Jeg sitter og bivner en grafisk fremstilling av simulert drukning, og fler ingen sympati med offeret. Ingen medlidenhet. Heller ikke nr de kler ham naken, setter p ham halsbnd og trekker ham over gulvet som en hund.

Omtrent som bildene viste fra Abu Ghraib. - S hvorfor kommer ikke avskyflelsen denne gangen?

Mens jeg leter etter forklaringer, kommer jeg til tenke p The Stanford Prison Experiment. Et forskningsprosjekt som fant sted ved Stanford universitetet i USA i 1971, hvor man nsket studere den psykologiske effekten av det skulle opptre i klart definerte grupper.

En gruppe skulle vre fangevoktere, mens den andre gruppen ble tildelt rollen som fanger.

Frivillige studenter, hvor ingen hadde psykiske lidelser eller kriminelt rulleblad, ble plukket ut til deltakelse i rollespillet. Som opprinnelig skulle vare i 14 dager. Men allerede etter seks dager mtte eksperimentet avbrytes.

Gruppen som spilte fangevoktere, hadde da utviklet sadistiske tendenser, mens fangene slet med symptomer p stress og depresjon.

Det kan umulig ha vrt veldig overraskende at eksperimentet endte som det gjorde. Historien vr er jo gjennomsyret av menneskelig ondskap. Ofte p gruppeniv. I spesielle settinger.

Og nsket man studere relasjonen mellom fanger og fangevoktere, kunne man jo bare tatt for seg nazistenes konsentrasjonsleire noen r tidligere. En viktig forskjell er selvflgelig at eksperimentet i Stanford kun var et rollespill.

Men tilbake til Zero Dark Thirty og min stilltiende aksept av de brutale avhrsmetodene.
Kan det ha vrt at jeg under filmen identifiserte meg s sterkt med gruppen amerikanske fangevoktere/ agenter at jeg nrmest ble en slags deltaker i avhrene?

For vi delte faktisk en kunnskap: Fikk man ikke fangen til snakke sant, ville en ny terroraksjon finne sted.

Dessuten: Fangen hadde et reelt valg. Han kunne gi fra seg den viktige informasjonen, og torturen ville bli stanset umiddelbart. Men fangen valgte holde tett.

Det ble derfor ikke mulig forhindre drapene p 26 vestlige sivilister i et hotell i Riyadh, Saudi-Arabia, i 2003.

Eller kan forklaringen vre mer personlig: Kanskje jeg der og da identifiserte meg med gruppen potensielle ofre for terroraksjoner i fremtiden?

For det er nok et faktum at jeg - i lys av vre hvit, vestlig og ikke-muslim - befinner meg i mlgruppen for islamistiske terrorgrupper.

Kan det alts ha vrt min hele tiden tilstedevrende frykt for selv skulle bli rammet av en terrorhandling, som fikk meg til akseptere torturen?

Det kan selvflgelig ogs ha vrt andre faktorer som gjorde seg gjeldende hos meg den kinokvelden. Jeg ser heller ikke bort fra at den viktigste faktoren kan ha vrt filmen i seg selv: Usedvanlig vellaget. Dyktige skuespillere. Intenst spennende. Og kanskje noe suggererende?

Uansett gav denne filmen meg en ganske ubehagelig erkjennelse. Om at jeg faktisk er villig til akseptere avhrsmetoder som m betegnes som sadistiske. Hvis situasjonen krever det.

Erkjennelsen gjorde meg urolig. Og den plager meg fortsatt.