hits

Pasientene som verken kan utskrives eller utvises

kommentarer

Psykiatriske sykehus fylles opp med pasienter som er dømt til psykiatrisk behandling. Verken politikere eller media ser ut til å bry seg. Hvorfor denne likegyldigheten?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Stadig flere dømmes til behandling

Stadig flere utenlandske statsborgere dømmes til psykiatrisk behandling i Norge. Det har samtidig blitt helt vanlig at de samme personene før eller siden også blir utvist fra landet.

Er du ikke norsk statsborger, og du dømmes til psykiatrisk behandling, skjer følgende:

1. Du vil ikke få den behandlingen i psykiatrien som du har krav på. 

2 Utvisningsvedtaket vil ikke bli effektuert.

3. Du vil bli værende på det psykiatriske sykehuset, og oppta en sengeplass, på ubestemt tid.

Ingen overdrivelse

Jeg kan forstå det hvis du nå tenker at jeg overdriver problemstillingen, eller at jeg setter ting på spissen. Men jeg gjør faktisk ikke det. La meg forklare:

Utilregnelig

Begår du en alvorlig kriminell handling, er regelen den at du kan idømmes fengselsstraff. Skulle  retten komme frem til at du har en underliggende psykoselidelse, og at du var psykotisk på gjerningstidspunktet, vil du bli erklært strafferettslig utilregnelig. Du vil da ikke kunne dømmes til soning i fengsel. I prinsippet vil du da være en fri mann.

Skulle retten finne det sannsynliggjort at det i tillegg er en nærliggende fare for at du igjen vil komme til å begå en liknende kriminell handling, kan du få dom til behandling.

A gavel in court. With an Austrian flag in the background.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det må foreligge nærliggende gjentakelsesfare

Selv om du har begått et drap, og du har en paranoid schizofreni, ligger det altså ingen automatikk i at du dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det må foreligge en gjentakelsesfare. Retten må være av den oppfatning at du kan komme til å drepe igjen.

Med dom til behandling menes tvungen behandling i psykiatrien. Dom til behandling regnes som en såkalt særreaksjon, og er derfor ingen straffereaksjon. Dommen lyder vanligvis på tre år, og når disse tre årene har gått, vil det finne sted en ny rettssak, hvor særreaksjonen enten forlenges eller oppheves.

Minst tre uker på lukket avdeling

Dømmes man til behandling, er det lovbestemt at de første tre ukene av dommen må finne sted på en lukket, psykiatrisk sengepost. Siden de aller fleste som dømmes til behandling, har alvorlige, psykiske lidelser, blir de i praksis værende på sykehusene i lang tid.

Ikke sjelden vil de være i behov av sykehusbehandling i 1-3 år. Deretter vil de bli skrevet ut til videre oppfølging og behandling i regi av bydel/ kommune og DPS (distriktspsykiatrisk senter).

Ikke norsk statsborger

Det er ingenting i veien for at man kan få dom til behandling, selv om man ikke er norsk statsborger. Ja, nå er faktisk de fleste som har fått denne særreaksjonen, utenlandske statsborgere. Dette har i sin tur ført til at Stortinget har fattet lover som gjør det mulig å utvise disse utenlandske personene fra Norge, selv om de har blitt dømt til tvungent psykisk helsevern.

Nå har jeg allerede redegjort for at de som dømmes til psykiatrisk behandling, som oftest er meget syke når de kommer til sykehusene, og at de ofte blir værende der i måneder og år. De befinner seg følgelig ofte på lukkede avdelinger når vedtaket om utvisning fattes.

Utvisningsvedtakets negative konsekvenser

Utvisningsvedtaket får i seg selv flere meget uheldige konsekvenser, som Stortinget den gangen lovbestemmelsen ble utformet, "glemte" å ta inn over seg.

Som at utvisningsvedtaket automatisk fører til at pasienten mister en hel haug med rettigheter. Han vil eksempelvis ikke ha rett til kommunal bolig, trygdeytelser, eller oppfølging fra det distriktspsykiatriske senteret (DPS) etter en utskrivelse fra sykehuset.

Og hva betyr dette i praksis? Jo, det betyr kort og godt at pasienten ikke kan skrives ut fra det psykiatriske sykehuset, som ville vært neste steg i den naturlige behandlingsprogresjonen. Siden pasienten ikke kan bli skrevet ut til et lavere omsorgsnivå, får han heller ikke den beste behandlingen, som det jo er lovbestemt at han har krav på.

Kan ikke utvises

Pasienten kan heller ikke utvises, fordi det i hjemlandet hans ikke er noe mottaksapparat som på trygt og seriøst vis kan ivareta ham etter utsendelse fra Norge. Det finnes heller ingen etablerte kanaler som kan brukes i forbindelse med en hjemsendelse.

Ofte kommer de utenlandske personene som har fått dom til behandling, fra land hvor det enten er borgerkrig eller diktatur, og hvor såvel helsevesen som rettsapparatet er lite utbygd. Dette er land som selv Politiets utlendingsenhet (PU) kvier seg for å reise inn i.

Det sier seg nesten selv at det vil by på problemer om man skal tvangssende en person direkte fra et psykiatrisk sykehus i Norge, til en dysfunksjonell stat, preget av terror eller sekterisk vold.

Propper i systemet

Når pasienten verken kan skrives ut fra det psykiatriske sykehuset, eller kan sendes tilbake til sitt hjemland, betyr det at han blir værende på sykehuset, om ikke til evig tid, så i hvert fall på ubestemt tid. Han blir - høyst ufrivillig - enda en propp i systemet.

Per i dag opptar denne pasienten og gruppen han tilhører, de fleste av de lokale, sikkerhetspsykiatriske sengeplassene i landet vårt. Denne gruppen har i tillegg begynt å strømme inn i allmennpsykiatriske sykehus, og følgen er at stadig flere sengeplasser i psykiatrien nå legges beslag på av personer som er dømt til behandling, og som ikke skal noe sted. Disse sengeplassene koster forøvrig mellom 13 og 20 tusen kroner i døgnet.

Demotiverende

Jeg skal ikke legge skjul på at det over tid er demotiverende å skulle forholde seg til pasienter som for lengst er utskrivningsklare, men som må bli værende på lukket avdeling fordi det foreligger et utvisningsvedtak som ikke kan iverksettes. Pasienten er ikke lenger på sykehuset for å få behandling, men for å bli oppbevart.

Kanskje har pasienten klaget på utvisningsvedtaket, og i følge UDI har han da midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Denne midlertidige oppholdstillatelsen skal gi ham rettigheter i det norske samfunnet, mener UDI. NAV er ikke enig i denne fortolkningen, og fastholder at pasienten ikke har krav på ytelser fra dem. Og hva blir resultatet? Jo, pasienten blir værende på det psykiatriske sykehuset. 

Om å holdes i uvitenhet

Det jeg synes begynner å bli en trend, er at vi som jobber i spesialisthelsetjenesten ikke skal vite om det foreligger utvisningsvedtak eller ikke. Forsøker vi å finne ut av dette, stanger vi virkelig hodet mot veggen. UDI kan ikke uten videre svare på dette, og henviser til taushetsplikten. Vi får beskjed om at det vil måtte foreligge et skriftlig samtykke fra pasienten for at UDI skal kunne gi ut informasjon om ham til helsevesenet.

Nå kan det å få et skriftlig samtykke fra en pasient på lukket, psykiatrisk sengepost, være vanskelig nok i seg selv. Ikke sjelden har pasienten en forøkt paranoid beredskap, og nekter å skrive under på noe som helst. Hvis pasienten i tillegg kommer fra Øst- Afrika, og snakker dårlig norsk, vil det å gi fra seg en underskrift, sitte enda lengre inne.

Saksbehandlingstid: 14 måneder

Behandlingstiden for en sak i UDI er konsekvent 14 måneder. Det er derfor ingen vits i å henvende seg til UDI før disse månedene har gått. Saksbehandlingstiden er den samme, uansett hvilken sak som behandles, eller hvilken problemstilling som foreligger. 14 måneder. Ferdig snakka!

Et annet problem for oss i psykiatrien er at UDI har avdelinger som tydeligvis ikke snakker sammen. Ett vedtak i en avdeling kan derfor slå i hjel et annet vedtak i en annen avdeling.

Vi har eksempelvis oppdaget at et utvisningsvedtak ikke lenger er gjeldende dersom personen siden dømmes til behandling i psykiatrien. Da må det i så fall fattes et nytt utvisningsvedtak, før pasienten - rent teoretisk - kan sendes ut av landet. Siden tiden UDI bruker for å behandle en begjæring om utvisning er 14 måneder, er det bare å smøre seg med tålmodighet.

En samtidig nedbygging av sengeplasser i psykiatrien

De domfelte, psykiatriske pasientene tar altså en stadig større andel av det allmenn - og sikkerhetspsykiatriske sengetilbudet. Dette skjer samtidig med at nedbyggingen av sengeplasser i psykiatrien fortsetter jevnt og trutt. Ingen bør være i tvil om  at hvis denne nedbyggingen fortsetter i samme tempo, vil det om ganske få år ikke være sengeplasser igjen.

Ingen bryr seg

Situasjonen er faktisk i ferd med å komme ut av kontroll. Pasientgjennomstrømningen i psykiatrien er i ferd med å blokkeres som en følge av stadig flere propper i systemet. De domfelte psykiatriske pasientene med gyldig utvisningsvedtak kan faktisk komme til å utestenge "alminnelige" psykiatriske pasienter fra sykehusene.

For ordens skyld: Jeg mener ingenting om selve utvisningsvedtakene. Jeg registrerer bare at de ikke lar seg effektuere. Jeg konstaterer bare at de utviste personene blir værende i landet. Og med dette som utgangspunkt stiller jeg følgende spørsmål: Når det nå ser ut som om de blir værende i Norge, kan det vel ikke være meningen at de skal oppbevares på psykiatriske sykehus resten av livet?

I stedet for at de skal legge beslag på kostbare sengeplasser, som andre pasienter har større behov for, bør man heller legge til rette for at de utviste personene kan skrives ut fra sykehusene. I så fall må de få tilbake rettigheter i det norske samfunnet, slik at en forsvarlig oppfølging kan finne sted etter utskrivelse.

Uansett må noe snart gjøres. Altfor lenge har dette fått foregå, uten at noen har tatt tak i problemstillingen. Som om ingen har brydd seg.

Og snart er sykehusene fulle.