hits

Narsissismen som dela Pink Floyd (2)

Mens jeg i det foregende innlegget redegjorde for noe av historien til Roger Waters og Pink Floyd, skal jeg i dette innlegget forske underbygge min pstand om at Roger Waters m bre hovedansvaret for det bruddet som skjedde mellom ham og resten av bandet p 1980-tallet. 

Roger Waters
free press image
Roger Waters

Den ndvendige narsissismen

Jeg tr pst at en god porsjon narsissisme er ndvendig for at en kunstner skal kunne skape ekstraordinr kunst. Denne narsissismen gir kunstneren selvtillit og kreativitet, slik at det blir mulig fri seg fra jantelovens fangarmer.

Den samme narsissismen som gir mot til sprenge kunstneriske grenser, kan imidlertid ogs ha en destruktiv bakside, som etter hvert kan komme til st i veien for kunsten.

Jeg vil gjerne understreke at nr jeg videre i dette blogginnlegget skriver om narsissisme, mener jeg det upresise begrepet som i hverdagssprket brukes om en person som har en tendens til ta seg til rette, eller heve seg over andre, og som har et selvbilde som er i overkant grandiost. Jeg har absolutt ingen intensjon om - eller forutsetning for - bedrive noen form for fjerndiagnostisering. 

Mitt forhold til Roger Waters

Mitt forhold til Roger Waters var gjennom en dramatisk endring for noen r tilbake. Jeg m innrmme at jeg hadde vrt trofast fan av Waters siden The Wall. Jeg elsket selvflgelig gitarspillet til David Gilmour, men jeg var overbevist om at det var Waters som representerte den kreative kraften i bandet.

Det gikk s langt som at jeg til og med sympatiserte med Waters da rettssaken om bandets fremtid fant sted p 1980-tallet. Jeg kunne ikke forst hvordan Pink Floyd kunne best uten ham, og tenkte at han mtte da f legge ned bandet hvis han mente det var det riktige gjre.

Jeg lyttet i timesvis til de tre soloalbumene han gav ut, og jeg koste meg med konsertopptakene, som etter hvert ble tilgjengelig p DVD. Waters var unektelig et idol for meg, og jeg syntes ogs det var sjarmerende at han inntok rollen som refseren av The Establishment, enten det var hjemme i Storbritannia eller ute i verden. Skarp tunge og kompromisslse tekster preget hans kunstneriske virke.

Jeg gledet meg derfor stort til se ham fremfre The Wall i Telenor Arena p Fornebu i 2011. Dette var andre gang jeg skulle f se Waters live. Frste gangen var i 1984. Waters hadde da kommet med Pros And Cons of Hitch Hiking, et album jeg umiddelbart trykket til mitt bryst.

Stockholmsturen i 1984

Jeg fikk i 1984 mast meg til lne bilen til faren min, og sammen med fire kompiser gikk ferden direkte til Johanneshov isstadion i Stockholm, hvor Waters skulle holde konsert. Siden minnene, av ulike rsaker, er noe fragmenterte, kan jeg nesten ikke karakterisere denne turen som uforglemmelig. Men det var sterkt oppleve Roger Waters og Eric Clapton sammen p scenen.

Siden vi var fem fattige studenter, ble det til at vi alle sov i min fars Mazda 929 den pflgende natten. P parkeringsplassen utenfor Johanneshov i Stockholm satt det alts fem voksne karer i en enslig, norskregistrert bil, og sov. Det m ha vrt et syn for gudene.  

Syvogtyve r senere (ja, tiden gr) skulle jeg alts p ny f oppleve mitt store idol. Konserten begynte bra; lyden var upklagelig, ltene satt som et skudd, og Waters s ut til vre i kjempeform. S var tiden kommet for Mother. Waters annonserte at denne lten ville han fremfre i duett.


 

Og du m bare ikke tro at det var hvem som helst han ville synge sammen med! Bak ham p den store veggen, i et filmopptak, dukket det opp en yngre utgave av Roger Waters. Han valgte alts synge duett med seg selv, intet mindre.

En narsissistisk overdose

Jeg kommer aldri til glemme det yeblikket. For der og da skjedde det noe med mitt forhold til Roger Waters; det tok slutt! Han penbarte en narsissisme jeg ikke var forberedt p. I lpet av sekunder var magien hans borte, og den skulle aldri komme tilbake.

Ikke bare fikk jeg nok av Roger Waters, jeg fikk i samme slengen ogs nok av The Wall, som Waters hadde reist rundt med i en rrekke. Jeg kjente jeg reagerte negativt p at han forskte fremstille The Wall som et symbol p den undertrykkelsen som skjer, og urettferdigheten som rder, i denne verden.

The Wall

The Wall er nemlig ikke noe kampskrift for de fattige eller undertrykte. Historien handler dels om Water sin oppvekst etter krigen, uten en far, og med en dominerende mor, og dels  handler den om skjebnen til Syd Barrett. Vi flger karakteren, Pink, fra han mter psykopatiske lrere p skolen, til han blir popstjerne. Med skilsmissen begynner nedturen. Han gr i skjul bak en vegg, og hallusinerer at han er en fascistisk diktator som forflger "uverdige" mennesker. Historien ender med at muren rives, og Pink blir et godt menneske igjen.

Dette er i grove trekk historien i The Wall. Jeg vet det er mange som elsker denne historien, og det m vre greit. Men jeg synes ikke Waters skal opphye den til noe den i utgangspunktet ikke var ment vre.   

Historier jeg hadde hrt

Etter Telenor Arena begynte jeg ogs se p historien hans og historien til Pink Floyd med et kritisk blikk. De gamle historiene, som jeg tidligere bare hadde avfeid, eller "glemt", begynte n poppe opp fra underbevisstheten.

Gradvis mtte jeg innse at det kanskje ikke hadde vrt helt tilfeldig at det ble nettopp Roger Waters som stod frem som bandets hovedperson i tiden etter utgivelsen av Wish You Were Here. Det var kanskje ikke tilfeldig at Waters ble stadig mer dominerende, eller at de vrige bandmedlemmene ble skjvet stadig lengre ut i periferien.

Krenkelsen

Nr var det Waters bestemte seg for bli sjef med stor S? Hvis det var en bestemt hendelse som utlste trangen til dominere, tenker jeg det kan ha vrt da Roy Harper ble bedt om ta hovedvokalen i Have a Cigar, p albumet, Wish You Were Here. Jeg har sett Waters i et intervju - kanskje tretti r senere - beklage seg over at det ikke ble ham som hadde vokalen i denne lten.



Eller mer enn han beklaget, s var han tydelig irritert. Det kan virke som om irritasjonen frst og fremst rettet seg mot det faktum at de vrige bandmedlemmene ikke hadde spurt ham om han ville synge denne sangen.

Roger Waters: Roy was in and out of the studio all the time. I can't remember who suggested he sing it. Maybe I did. Probably hoping everyone would go: "Oh, no, Rog, you do it!" But they didn't. They all went "Oh yeah, that's a good idea."

Siden han, etter s mange r, fortsatt ikke kunne tilgi dem for at de ikke spurte ham, kan dette tyde p at Waters opplevde forbigelsen som en krenkelse. Denne krenkelsen kan i sin tur ha utlst et narsissistisk raseri hos Waters, som siden fulgte ham som en skygge, og som satte sitt preg p den videre arbeids- og ansvarsfordelingen i Pink Floyd.

Det var neppe tilfeldig at han p det neste albumet (Animals) plutselig hadde hovedvokal p samtlige lter. Eller at det var han som hadde skrevet ltene.

Donald Trump

Dette hres kanskje rart ut, men man br aldri ta lett p en narsissistisk krenkelse. Tenk bare p USAs president, Donald Trump; nr var det han bestemte seg for bli president i USA? Jo, det skal ha vrt under en middag, hvor han ble latterliggjort - og krenket - av davrende president Obama. Jeg er helt sikker p at den narsissistiske vreden som ble vekket i Trump den kvelden, gav ham superkrefter, og var en medvirkende rsak til at han til slutt havnet i Det hvite hus.

Hersketeknikker

Krenkelsen Waters kan ha opplevd, kan ha trigget en latent trang i ham til vre sjefen i Pink Floyd. Kanskje tar jeg feil nr jeg tolker denne hendelsen som en krenkelse, men uansett er det et faktum at Waters gikk inn i sjefsrollen i bandet. Samtidig behandlet han sine kolleger i bandet stadig drligere. Han kommuniserte knapt med dem fr eller etter konsertene, og han bodde som regel p et separat hotell.

De aller fleste av oss har en eller flere ganger opplevd skulle fungere i nrkontakt med selvhytidelige, nedlatende og dominerende personer, enten dette har vrt p idrettsbanen eller i arbeidslivet. De som har vrt utsatt for slike personer, vet hvilken usikkerhet personene p kort tid klarer skape i miljet rundt seg.

I Pink Floyd fikk atferden til Waters den konsekvens at bde Nick Mason og Richard Wright mistet alt av selvtillit, og klarte en periode ikke fungere som studiomusikere. Dette viste seg srlig da de skulle spille inn A Momentary Laps of Reason (etter bruddet med Waters).

David Gilmour: Both Nick and Rich were catatonic in terms of their playing ability at the beginning. Neither of them played on this at all really. In my view they'd been destroyed by Roger.

(Dette er en klart subjektiv uttalelse fra Gilmour, og det kan godt vre at Waters ville hatt en annen oppfatning her.)

David Gilmour, som var mannen som hadde skrevet mesteparten av musikken p The Dark Side of the Moon, mtte finne seg i gjentatte ydmykelser fra Waters side.

Nick Mason: Roger was really keeping David down, and frustrating him, deliberately. (Roger holdt David nede, og gjorde ham frustrert, med overlegg.)

Skandalen i Montreal

Ogs overfor publikum ble Waters nedlatende og hissig. Det toppet seg under en konsert med Pink Floyd i Montreal i 1977. Waters hadde under turneen i Nord-Amerika irritert seg over styende publikum, og p turneens siste konsert reagerte han med g bort til en mannlig publikummer, og spytte ham i ansiktet. 

Hvem spytter en fan i ansiktet? Eller for stille sprsmlet litt annerledes: Hvem spytter p et annet menneske? Selv har jeg opplevd f en spyttklyse i ansiktet p arbeidsplassen, og bare tro meg, det er ikke noe man s lett kommer over. Personen som spyttet p meg, var psykotisk. Det hjelper noe. Waters var definitivt ikke psykotisk i Montreal.

David Gilmour reagerte p hendelsen med g av scenen. Ekstranummeret mtte fremfres uten ham. Waters skal angivelig ha blitt sjokkert over sin egen atferd, og det var visstnok da han fikk ideen til Bricks in the Wall. Han syntes plutselig det kunne vre en god ide bygge en mur mellom seg selv og publikum.  

Waters ville vre Pink Floyd

For Waters ble det nrmest over natten helt naturlig at det var han som skulle skrive og fremfre de aller fleste ltene som heretter ble utgitt under navnet til Pink Floyd. I egne yne var han n Pink Floyd i praksis, og han mente han kunne gjre som han ville med bandet. Ogs legge det ned.

Waters lot sin narsissisme bli en dominerende kraft i bandet. Samtidig er det ikke til komme i fra at dette skjedde p en tid hvor hans kreativitet og produktivitet var p hyden. Ja, den var kort og godt imponerende.

Det er ingen tvil om at Waters hadde mye p hjertet p den tiden, og han var den eneste i bandet som faktisk skrev kvalitetslter nok til fylle det ene albumet etter det andre. Nr det er sagt, er det mye som tyder p at Waters bevisst hindret de andre medlemmene i delta som likeverdige partnere i den kunstneriske prosessen.

Det var eksempelvis ingen tvil om at Waters betraktet The Wall som sin plate, hvor det kun skulle vre plass til hans egne lter. Han mtte visstnok presses hardt av produsent Bob Ezrin for at han skulle g med p innlemme Gilmours Run Like Hell og Comfortable Numb i det endelige verket.

N vet jo alle som har hrt albumet, at Comfortable Numb er en juvel, som i hyeste grad bidro til at The Wall endte opp som et musikalsk praktverk.


David Gilmour

konomiske motiver

Kunne Waters ha tatt med seg The Wall, og gitt ut albumet som soloartist? Nei, plateselskapet forventet et nytt Pink Floyd album, og dessuten hadde bandet, utrolig nok, havnet i et konomisk ufre. Samtlige bandmedlemmer var i behov av nye inntekter, og av den grunn var de helt avhengig av at albumet solgte bra. Det konomiske aspektet kan selvflgelig ha vrt en medvirkende rsak til at Waters fikk holde p som han gjorde. Ingen av de tre andre hadde rd til at dette prosjektet skulle strande.

Jeg fler meg for vrig sikker p at The Wall ville blitt et drligere album om det hadde vrt soloartisten Waters som gav det ut. N skjedde jo ikke det, og sprsmlet som da kan stilles, er om resultatet ville blitt enda bedre dersom han i strre grad hadde involvert de tre andre i prosjektet. Det fr vi dessverre aldri vite, men det m vre lov fantasere.

I min fantasi ville i hvert fall Animals og The Final Cut ha blitt bedre hvis Waters hadde vist et mer demokratisk sinnelag. Hadde han trukket resten av bandet med i s vel ltskrivning som produksjon, ville det ha gitt enda bedre resultater. Tror jeg. Sannsynligvis ville det da heller ikke skjedd en oppsplitting av Pink Floyd.   


Roger Waters

Richard Wright

Hvorfor var det s viktig for Waters f kastet Richard Wright ut av Pink Floyd? Han var tydelig misfornyd med innsatsen til Wright under produksjonen av The Wall, og Wright gikk til slutt med trekke seg. (Richard Wright er ikke en gang frt opp p listen over albumets musikere.) Ogs Nick Mason har innrmmet at Wright var lite delaktig i The Wall.

Kan det vre at Waters allerede p det tidspunktet var gtt lei av dra med seg de vrige bandmedlemmene p det han betraktet som sine prosjekter? Hadde han for alvor begynt planlegge solokarrieren sin?

Jeg tror ikke det var tilfeldig at han frst kvittet seg med Richard Wright, som var den personen i bandet som var mest i opposisjon til Waters. Mye tyder vel p at Wright ikke bidro s mye musikalsk p den tiden, men han hadde tross alt spilt sammen med Waters siden midten av 1960-tallet. Burde ikke det vrt grunn god nok til at Waters kunne vrt litt overbrende med ham? 

Med Richard Wright ute av bildet, regnet nok Waters med at en nedleggelse av Pink Floyd kom til bli en lett match. N gikk det ikke slik; Pink Floyd fortsatte, mot Waters sin vilje, og i flere r fylte gruppen opp enorme konsertarenaer, hvor de fremfrte klassiske Pink Floyd -lter, innrammet i spektakulre sceneshow.

Overgangen til en solokarriere

Jeg mistenker at Waters s p det neste albumet, The Final Cut som en naturlig overgang til sin planlagte solokarriere. P coveret gjres vel dette ganske klart. Der str det at The Final Cut er et verk av Roger Waters, som fremfres av Pink Floyd. Richard Wright var allerede kastet ut av bandet,  og trommeslageren, Nick Mason, ble p flere av ltene erstattet av Andy Newmark. David Gilmour ble faktisk beholdt - som studiomusiker!

Jeg synes The Final Cut og det pflgende soloalbumet til Waters (The Pros And Cons of Hitch Hiking) har mange likheter. Kvalitetsmessig er de begge ujevne, og stemmen til Waters faller mange steder gjennom. I mine rer sliter stemmen hans ofte med de lyseste tonene. Jeg har alltid vrt av den oppfatning at stemmen hans burde vrt forbeholdt enkeltsanger, slik som p The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, og at den ikke er god nok til brukes p hele album som hovedvokal.

Regien av Eric Clapton

Det voldsomme kontrollbehovet til Waters tok han med seg da han gikk solo. Da han skulle lage Pros and Cons of Hitch Hiking, fikk han med seg Eric Clapton p gitar. Clapton spilte p platen, og han deltok i den pflgende turneen i 1984, som ogs innbefattet Stockholm.


Roger Waters: The Pros and Cons of Hitch Hiking

Clapton har i ettertid fortalt at Waters tok regien p gitarpartiene hans. Dette hres unektelig rart ut, men nr Clapton sier det var slik, stemmer det nok. I s fall sprs det om ikke Waters da gikk glipp av muligheten til  la en levende gitarlegende f vre med sette sitt preg p ltene hans. Nr det er sagt, er det ingen tvil om at Clapton leverte et strlende gitarspill p denne platen.

Publikumsmessig ble ikke turneen noen suksess, og dette stresset penbart Waters. Clapton hoppet av turneen i 1984. Til Rolling Stone begrunnet han sin exit med at opplegget ble for rigid for ham.

Et lydbilde skapt i fellesskap

Waters hadde ingen kommersiell suksess fr han begynte turnere med henholdsvis The Wall og klassiske Pink Floyd - lter. Soloalbumene hans viste dessuten med all tydelighet at han, i sin iver etter g solo, hadde glemt at lydbildet til Pink Floyd var et prosjekt samtlige av bandets medlemmer hadde deltatt i over mange r.


Roger Waters som ung mann

Lydbildet var skapt av fire personer sammen, og tilhrte ikke en av dem spesielt. Dette var nok en av rsakene til at Waters plateutgivelser som soloartist ikke fanget den store interessen de frste rene. Den andre grunnen var at han sannsynligvis gikk inn i en kompositorisk trketid; han klarte ikke lenger komme opp med like geniale lter som han ofte hadde gjort i tiden med Pink Floyd.

Splittelsen i Pink Floyd

Slik jeg ser det, var denne splittelsen uunngelig. Roger Waters utnevnte seg selv til sjef i bandet, og det ble snart klart at hans mlsetting var en solokarriere. Hvis denne skulle ha noen mulighet til lykkes, mtte Pink Floyd frst opplses. Jeg vil ikke se bort fra at mten Waters oppfrte seg mot de tre andre bandmedlemmene, kan ha vrt et ledd i denne opplsningsprosessen.

Planen hans slo imidlertid feil, og han mtte pent finne seg i at Pink Floyd fortsatte best. Selv om Waters sin kreativitet var savnet i bandet, viste det seg at han ikke var uunnvrlig, likevel. For Gilmour, Wright og Mason m det uansett ha vrt en befrielse p flere plan vre kvitt Waters.

Roger Waters 2017

I 2017 har alts Roger Waters kommet med et sterkt album; Is This the Life We Really Want? Hele femogtyve r har det gtt siden forrige studioalbum (bortsett fra en opera). Jeg sitter derfor kveld etter kveld og lytter til de nye ltene til artisten jeg "brt med" i 2011.

Ltene gir meg en god flelse, kjenner jeg. S hvorfor i all verden skriver jeg dette todelte blogginnlegget? Er jeg sint p Waters? Jeg tror faktisk dette handler mer om skuffelse enn sinne for min del. Og denne skuffelsen var nok til stede lenge fr 2011, selv om det frst var det ret jeg tok denne flelsen inn over meg. Tidligere hadde jeg nok bare latt som om jeg var fornyd med tingenes tilstand.  

Skuffelsen var dels relatert til mten Waters styrte Pink Floyd p, og dels handlet den om den opprivende splittelsen i bandet. Jeg lot imidlertid ikke skuffelsen bli bevisst, fordi jeg ikke ville akseptere for meg selv at dette i all hovedsak var Waters sin skyld.

Men i en slik skuffelse ligger det ogs elementer av bevart kjrlighet, som med tiden vil kunne hentes frem igjen. Nr stunden er der.

Kanskje det er slike stunder jeg n har p kveldene, nr jeg hrer p albumet til Waters.

Ok, fyren er kanskje uforbederlig egenrdig og kompromissls, men ingen kan ta i fra ham at han fortsatt kan lage fantastisk musikk. Han har i mange r gledet verden med sine komposisjoner, og han har satt musikalske spor etter seg som sannsynligvis vil st der for alltid.

Og er ikke det en imponerende prestasjon, s vet ikke jeg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar