Narsissismen som ødela Pink Floyd (2)

Mens jeg i det foregående innlegget redegjorde for noe av historien til Roger Waters og Pink Floyd, skal jeg i dette innlegget forsøke å underbygge min påstand om at Roger Waters må bære hovedansvaret for det bruddet som skjedde mellom ham og resten av bandet på 1980-tallet. 

Roger Waters
free press image
Roger Waters

Den nødvendige narsissismen

Jeg tør påstå at en god porsjon narsissisme er nødvendig for at en kunstner skal kunne skape ekstraordinær kunst. Denne narsissismen gir kunstneren selvtillit og kreativitet, slik at det blir mulig å fri seg fra jantelovens fangarmer.

Den samme narsissismen som gir mot til å sprenge kunstneriske grenser, kan imidlertid også ha en destruktiv bakside, som etter hvert kan komme til å stå i veien for kunsten.

Jeg vil gjerne understreke at når jeg videre i dette blogginnlegget skriver om narsissisme, mener jeg det upresise begrepet som i hverdagsspråket brukes om en person som har en tendens til å ta seg til rette, eller heve seg over andre, og som har et selvbilde som er i overkant grandiost. Jeg har absolutt ingen intensjon om - eller forutsetning for - å bedrive noen form for fjerndiagnostisering. 

Mitt forhold til Roger Waters

Mitt forhold til Roger Waters var gjennom en dramatisk endring for noen år tilbake. Jeg må innrømme at jeg hadde vært trofast fan av Waters siden The Wall. Jeg elsket selvfølgelig gitarspillet til David Gilmour, men jeg var overbevist om at det var Waters som representerte den kreative kraften i bandet.

Det gikk så langt som at jeg til og med sympatiserte med Waters da rettssaken om bandets fremtid fant sted på 1980-tallet. Jeg kunne ikke forstå hvordan Pink Floyd kunne bestå uten ham, og tenkte at han måtte da få legge ned bandet hvis han mente det var det riktige å gjøre.

Jeg lyttet i timesvis til de tre soloalbumene han gav ut, og jeg koste meg med konsertopptakene, som etter hvert ble tilgjengelig på DVD. Waters var unektelig et idol for meg, og jeg syntes også det var sjarmerende at han inntok rollen som refseren av The Establishment, enten det var hjemme i Storbritannia eller ute i verden. Skarp tunge og kompromissløse tekster preget hans kunstneriske virke.

Jeg gledet meg derfor stort til å se ham fremføre The Wall i Telenor Arena på Fornebu i 2011. Dette var andre gang jeg skulle få se Waters live. Første gangen var i 1984. Waters hadde da kommet med Pros And Cons of Hitch Hiking, et album jeg umiddelbart trykket til mitt bryst.

Stockholmsturen i 1984

Jeg fikk i 1984 mast meg til å låne bilen til faren min, og sammen med fire kompiser gikk ferden direkte til Johanneshov isstadion i Stockholm, hvor Waters skulle holde konsert. Siden minnene, av ulike årsaker, er noe fragmenterte, kan jeg nesten ikke karakterisere denne turen som uforglemmelig. Men det var sterkt å oppleve Roger Waters og Eric Clapton sammen på scenen.

Siden vi var fem fattige studenter, ble det til at vi alle sov i min fars Mazda 929 den påfølgende natten. På parkeringsplassen utenfor Johanneshov i Stockholm satt det altså fem voksne karer i en enslig, norskregistrert bil, og sov. Det må ha vært et syn for gudene.  

Syvogtyve år senere (ja, tiden går) skulle jeg altså på ny få oppleve mitt store idol. Konserten begynte bra; lyden var upåklagelig, låtene satt som et skudd, og Waters så ut til å være i kjempeform. Så var tiden kommet for Mother. Waters annonserte at denne låten ville han fremføre i duett.


 

Og du må bare ikke tro at det var hvem som helst han ville synge sammen med! Bak ham på den store veggen, i et filmopptak, dukket det opp en yngre utgave av Roger Waters. Han valgte altså å synge duett med seg selv, intet mindre.

En narsissistisk overdose

Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket. For der og da skjedde det noe med mitt forhold til Roger Waters; det tok slutt! Han åpenbarte en narsissisme jeg ikke var forberedt på. I løpet av sekunder var magien hans borte, og den skulle aldri komme tilbake.

Ikke bare fikk jeg nok av Roger Waters, jeg fikk i samme slengen også nok av The Wall, som Waters hadde reist rundt med i en årrekke. Jeg kjente jeg reagerte negativt på at han forsøkte å fremstille The Wall som et symbol på den undertrykkelsen som skjer, og urettferdigheten som råder, i denne verden.

The Wall

The Wall er nemlig ikke noe kampskrift for de fattige eller undertrykte. Historien handler dels om Water sin oppvekst etter krigen, uten en far, og med en dominerende mor, og dels  handler den om skjebnen til Syd Barrett. Vi følger karakteren, Pink, fra han møter psykopatiske lærere på skolen, til han blir popstjerne. Med skilsmissen begynner nedturen. Han går i skjul bak en vegg, og hallusinerer at han er en fascistisk diktator som forfølger "uverdige" mennesker. Historien ender med at muren rives, og Pink blir et godt menneske igjen.

Dette er i grove trekk historien i The Wall. Jeg vet det er mange som elsker denne historien, og det må være greit. Men jeg synes ikke Waters skal opphøye den til noe den i utgangspunktet ikke var ment å være.   

Historier jeg hadde hørt

Etter Telenor Arena begynte jeg også å se på historien hans og historien til Pink Floyd med et kritisk blikk. De gamle historiene, som jeg tidligere bare hadde avfeid, eller "glemt", begynte nå å poppe opp fra underbevisstheten.

Gradvis måtte jeg innse at det kanskje ikke hadde vært helt tilfeldig at det ble nettopp Roger Waters som stod frem som bandets hovedperson i tiden etter utgivelsen av Wish You Were Here. Det var kanskje ikke tilfeldig at Waters ble stadig mer dominerende, eller at de øvrige bandmedlemmene ble skjøvet stadig lengre ut i periferien.

Krenkelsen

Når var det Waters bestemte seg for å bli sjef med stor S? Hvis det var en bestemt hendelse som utløste trangen til å dominere, tenker jeg det kan ha vært da Roy Harper ble bedt om å ta hovedvokalen i Have a Cigar, på albumet, Wish You Were Here. Jeg har sett Waters i et intervju - kanskje tretti år senere - beklage seg over at det ikke ble ham som hadde vokalen i denne låten.



Eller mer enn han beklaget, så var han tydelig irritert. Det kan virke som om irritasjonen først og fremst rettet seg mot det faktum at de øvrige bandmedlemmene ikke hadde spurt ham om han ville synge denne sangen.

Roger Waters: Roy was in and out of the studio all the time. I can't remember who suggested he sing it. Maybe I did. Probably hoping everyone would go: "Oh, no, Rog, you do it!" But they didn't. They all went "Oh yeah, that's a good idea."

Siden han, etter så mange år, fortsatt ikke kunne tilgi dem for at de ikke spurte ham, kan dette tyde på at Waters opplevde forbigåelsen som en krenkelse. Denne krenkelsen kan i sin tur ha utløst et narsissistisk raseri hos Waters, som siden fulgte ham som en skygge, og som satte sitt preg på den videre arbeids- og ansvarsfordelingen i Pink Floyd.

Det var neppe tilfeldig at han på det neste albumet (Animals) plutselig hadde hovedvokal på samtlige låter. Eller at det var han som hadde skrevet låtene.

Donald Trump

Dette høres kanskje rart ut, men man bør aldri ta lett på en narsissistisk krenkelse. Tenk bare på USAs president, Donald Trump; når var det han bestemte seg for å bli president i USA? Jo, det skal ha vært under en middag, hvor han ble latterliggjort - og krenket - av daværende president Obama. Jeg er helt sikker på at den narsissistiske vreden som ble vekket i Trump den kvelden, gav ham superkrefter, og var en medvirkende årsak til at han til slutt havnet i Det hvite hus.

Hersketeknikker

Krenkelsen Waters kan ha opplevd, kan ha trigget en latent trang i ham til å være sjefen i Pink Floyd. Kanskje tar jeg feil når jeg tolker denne hendelsen som en krenkelse, men uansett er det et faktum at Waters gikk inn i sjefsrollen i bandet. Samtidig behandlet han sine kolleger i bandet stadig dårligere. Han kommuniserte knapt med dem før eller etter konsertene, og han bodde som regel på et separat hotell.

De aller fleste av oss har en eller flere ganger opplevd å skulle fungere i nærkontakt med selvhøytidelige, nedlatende og dominerende personer, enten dette har vært på idrettsbanen eller i arbeidslivet. De som har vært utsatt for slike personer, vet hvilken usikkerhet personene på kort tid klarer å skape i miljøet rundt seg.

I Pink Floyd fikk atferden til Waters den konsekvens at både Nick Mason og Richard Wright mistet alt av selvtillit, og klarte en periode ikke å fungere som studiomusikere. Dette viste seg særlig da de skulle spille inn A Momentary Laps of Reason (etter bruddet med Waters).

David Gilmour: Both Nick and Rich were catatonic in terms of their playing ability at the beginning. Neither of them played on this at all really. In my view they'd been destroyed by Roger.

(Dette er en klart subjektiv uttalelse fra Gilmour, og det kan godt være at Waters ville hatt en annen oppfatning her.)

David Gilmour, som var mannen som hadde skrevet mesteparten av musikken på The Dark Side of the Moon, måtte finne seg i gjentatte ydmykelser fra Waters side.

Nick Mason: Roger was really keeping David down, and frustrating him, deliberately. (Roger holdt David nede, og gjorde ham frustrert, med overlegg.)

Skandalen i Montreal

Også overfor publikum ble Waters nedlatende og hissig. Det toppet seg under en konsert med Pink Floyd i Montreal i 1977. Waters hadde under turneen i Nord-Amerika irritert seg over støyende publikum, og på turneens siste konsert reagerte han med å gå bort til en mannlig publikummer, og spytte ham i ansiktet. 

Hvem spytter en fan i ansiktet? Eller for å stille spørsmålet litt annerledes: Hvem spytter på et annet menneske? Selv har jeg opplevd å få en spyttklyse i ansiktet på arbeidsplassen, og bare tro meg, det er ikke noe man så lett kommer over. Personen som spyttet på meg, var psykotisk. Det hjelper noe. Waters var definitivt ikke psykotisk i Montreal.

David Gilmour reagerte på hendelsen med å gå av scenen. Ekstranummeret måtte fremføres uten ham. Waters skal angivelig ha blitt sjokkert over sin egen atferd, og det var visstnok da han fikk ideen til Bricks in the Wall. Han syntes plutselig det kunne være en god ide å bygge en mur mellom seg selv og publikum.  

Waters ville være Pink Floyd

For Waters ble det nærmest over natten helt naturlig at det var han som skulle skrive og fremføre de aller fleste låtene som heretter ble utgitt under navnet til Pink Floyd. I egne øyne var han nå Pink Floyd i praksis, og han mente han kunne gjøre som han ville med bandet. Også legge det ned.

Waters lot sin narsissisme bli en dominerende kraft i bandet. Samtidig er det ikke til å komme i fra at dette skjedde på en tid hvor hans kreativitet og produktivitet var på høyden. Ja, den var kort og godt imponerende.

Det er ingen tvil om at Waters hadde mye på hjertet på den tiden, og han var den eneste i bandet som faktisk skrev kvalitetslåter nok til å fylle det ene albumet etter det andre. Når det er sagt, er det mye som tyder på at Waters bevisst hindret de andre medlemmene i å delta som likeverdige partnere i den kunstneriske prosessen.

Det var eksempelvis ingen tvil om at Waters betraktet The Wall som sin plate, hvor det kun skulle være plass til hans egne låter. Han måtte visstnok presses hardt av produsent Bob Ezrin for at han skulle gå med på å innlemme Gilmours Run Like Hell og Comfortable Numb i det endelige verket.

Nå vet jo alle som har hørt albumet, at Comfortable Numb er en juvel, som i høyeste grad bidro til at The Wall endte opp som et musikalsk praktverk.


David Gilmour

Økonomiske motiver

Kunne Waters ha tatt med seg The Wall, og gitt ut albumet som soloartist? Nei, plateselskapet forventet et nytt Pink Floyd album, og dessuten hadde bandet, utrolig nok, havnet i et økonomisk uføre. Samtlige bandmedlemmer var i behov av nye inntekter, og av den grunn var de helt avhengig av at albumet solgte bra. Det økonomiske aspektet kan selvfølgelig ha vært en medvirkende årsak til at Waters fikk holde på som han gjorde. Ingen av de tre andre hadde råd til at dette prosjektet skulle strande.

Jeg føler meg for øvrig sikker på at The Wall ville blitt et dårligere album om det hadde vært soloartisten Waters som gav det ut. Nå skjedde jo ikke det, og spørsmålet som da kan stilles, er om resultatet ville blitt enda bedre dersom han i større grad hadde involvert de tre andre i prosjektet. Det får vi dessverre aldri vite, men det må være lov å fantasere.

I min fantasi ville i hvert fall Animals og The Final Cut ha blitt bedre hvis Waters hadde vist et mer demokratisk sinnelag. Hadde han trukket resten av bandet med i så vel låtskrivning som produksjon, ville det ha gitt enda bedre resultater. Tror jeg. Sannsynligvis ville det da heller ikke skjedd en oppsplitting av Pink Floyd.   


Roger Waters

Richard Wright

Hvorfor var det så viktig for Waters å få kastet Richard Wright ut av Pink Floyd? Han var tydelig misfornøyd med innsatsen til Wright under produksjonen av The Wall, og Wright gikk til slutt med å trekke seg. (Richard Wright er ikke en gang ført opp på listen over albumets musikere.) Også Nick Mason har innrømmet at Wright var lite delaktig i The Wall.

Kan det være at Waters allerede på det tidspunktet var gått lei av å dra med seg de øvrige bandmedlemmene på det han betraktet som sine prosjekter? Hadde han for alvor begynt å planlegge solokarrieren sin?

Jeg tror ikke det var tilfeldig at han først kvittet seg med Richard Wright, som var den personen i bandet som var mest i opposisjon til Waters. Mye tyder vel på at Wright ikke bidro så mye musikalsk på den tiden, men han hadde tross alt spilt sammen med Waters siden midten av 1960-tallet. Burde ikke det vært grunn god nok til at Waters kunne vært litt overbærende med ham? 

Med Richard Wright ute av bildet, regnet nok Waters med at en nedleggelse av Pink Floyd kom til å bli en lett match. Nå gikk det ikke slik; Pink Floyd fortsatte, mot Waters sin vilje, og i flere år fylte gruppen opp enorme konsertarenaer, hvor de fremførte klassiske Pink Floyd -låter, innrammet i spektakulære sceneshow.

Overgangen til en solokarriere

Jeg mistenker at Waters så på det neste albumet, The Final Cut som en naturlig overgang til sin planlagte solokarriere. På coveret gjøres vel dette ganske klart. Der står det at The Final Cut er et verk av Roger Waters, som fremføres av Pink Floyd. Richard Wright var allerede kastet ut av bandet,  og trommeslageren, Nick Mason, ble på flere av låtene erstattet av Andy Newmark. David Gilmour ble faktisk beholdt - som studiomusiker!

Jeg synes The Final Cut og det påfølgende soloalbumet til Waters (The Pros And Cons of Hitch Hiking) har mange likheter. Kvalitetsmessig er de begge ujevne, og stemmen til Waters faller mange steder gjennom. I mine ører sliter stemmen hans ofte med de lyseste tonene. Jeg har alltid vært av den oppfatning at stemmen hans burde vært forbeholdt enkeltsanger, slik som på The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, og at den ikke er god nok til å brukes på hele album som hovedvokal.

Regien av Eric Clapton

Det voldsomme kontrollbehovet til Waters tok han med seg da han gikk solo. Da han skulle lage Pros and Cons of Hitch Hiking, fikk han med seg Eric Clapton på gitar. Clapton spilte på platen, og han deltok i den påfølgende turneen i 1984, som også innbefattet Stockholm.


Roger Waters: The Pros and Cons of Hitch Hiking

Clapton har i ettertid fortalt at Waters tok regien på gitarpartiene hans. Dette høres unektelig rart ut, men når Clapton sier det var slik, stemmer det nok. I så fall spørs det om ikke Waters da gikk glipp av muligheten til å la en levende gitarlegende få være med å sette sitt preg på låtene hans. Når det er sagt, er det ingen tvil om at Clapton leverte et strålende gitarspill på denne platen.

Publikumsmessig ble ikke turneen noen suksess, og dette stresset åpenbart Waters. Clapton hoppet av turneen i 1984. Til Rolling Stone begrunnet han sin exit med at opplegget ble for rigid for ham.

Et lydbilde skapt i fellesskap

Waters hadde ingen kommersiell suksess før han begynte å turnere med henholdsvis The Wall og klassiske Pink Floyd - låter. Soloalbumene hans viste dessuten med all tydelighet at han, i sin iver etter å gå solo, hadde glemt at lydbildet til Pink Floyd var et prosjekt samtlige av bandets medlemmer hadde deltatt i over mange år.


Roger Waters som ung mann

Lydbildet var skapt av fire personer sammen, og tilhørte ikke en av dem spesielt. Dette var nok en av årsakene til at Waters plateutgivelser som soloartist ikke fanget den store interessen de første årene. Den andre grunnen var at han sannsynligvis gikk inn i en kompositorisk tørketid; han klarte ikke lenger å komme opp med like geniale låter som han ofte hadde gjort i tiden med Pink Floyd.

Splittelsen i Pink Floyd

Slik jeg ser det, var denne splittelsen uunngåelig. Roger Waters utnevnte seg selv til sjef i bandet, og det ble snart klart at hans målsetting var en solokarriere. Hvis denne skulle ha noen mulighet til å lykkes, måtte Pink Floyd først oppløses. Jeg vil ikke se bort fra at måten Waters oppførte seg mot de tre andre bandmedlemmene, kan ha vært et ledd i denne oppløsningsprosessen.

Planen hans slo imidlertid feil, og han måtte pent finne seg i at Pink Floyd fortsatte å bestå. Selv om Waters sin kreativitet var savnet i bandet, viste det seg at han ikke var uunnværlig, likevel. For Gilmour, Wright og Mason må det uansett ha vært en befrielse på flere plan å være kvitt Waters.

Roger Waters 2017

I 2017 har altså Roger Waters kommet med et sterkt album; Is This the Life We Really Want? Hele femogtyve år har det gått siden forrige studioalbum (bortsett fra en opera). Jeg sitter derfor kveld etter kveld og lytter til de nye låtene til artisten jeg "brøt med" i 2011.

Låtene gir meg en god følelse, kjenner jeg. Så hvorfor i all verden skriver jeg dette todelte blogginnlegget? Er jeg sint på Waters? Jeg tror faktisk dette handler mer om skuffelse enn sinne for min del. Og denne skuffelsen var nok til stede lenge før 2011, selv om det først var det året jeg tok denne følelsen inn over meg. Tidligere hadde jeg nok bare latt som om jeg var fornøyd med tingenes tilstand.  

Skuffelsen var dels relatert til måten Waters styrte Pink Floyd på, og dels handlet den om den opprivende splittelsen i bandet. Jeg lot imidlertid ikke skuffelsen bli bevisst, fordi jeg ikke ville akseptere for meg selv at dette i all hovedsak var Waters sin skyld.

Men i en slik skuffelse ligger det også elementer av bevart kjærlighet, som med tiden vil kunne hentes frem igjen. Når stunden er der.

Kanskje det er slike stunder jeg nå har på kveldene, når jeg hører på albumet til Waters.

Ok, fyren er kanskje uforbederlig egenrådig og kompromissløs, men ingen kan ta i fra ham at han fortsatt kan lage fantastisk musikk. Han har i mange år gledet verden med sine komposisjoner, og han har satt musikalske spor etter seg som sannsynligvis vil stå der for alltid.

Og er ikke det en imponerende prestasjon, så vet ikke jeg.

hits