hits

Narsissismen som dela Pink Floyd (1)

Min hypotese er at den opprivende og endelige splittelsen i Pink Floyd som skjedde p 1980-tallet, var et resultat av egenrdigheten til Roger Waters. Slik jeg ser det, startet denne prosessen allerede under innspillingen av Wish You Were Here, det ikoniske albumet som kom i 1975.


Pink Floyd

Is This the Life We Really want?

Denne splittelsen skjedde for over tretti r siden, s hvorfor skriver jeg om dette n? Er det i det hele tatt noen som bryr seg? Kanskje ikke, men for meg ble denne historien aktualisert igjen, n som Roger Waters endelig har kommet med en ny plate. Albumet heter Is This the Life We Really Want?, og er absolutt noe av det beste Waters har gjort (etter The Wall). Ltene inneholder en rekke musikalske referanser, bde til tidligere soloplater og til klassiske utgivelser fra Pink Floyd.


Roger Waters

Det blir derfor til at gamle minner strmmer p. Med minnene kommer ogs en glemt vemodighet frem i lyset igjen, og jeg tar meg i fantasere om hvordan det kunne gtt med Pink Floyd dersom ting hadde utviklet seg litt annerledes.

Fr jeg tar for meg hypotesen om Waters destruktive kraft, kan det vre greit med en liten oppsummering av Pink Floyds historie:

Bitte litt om historien til Pink Floyd

Pink Floyd kom til verden p 1960-tallet, og bestod av Syd Barrett (gitar), Roger Waters (bassgitar), Nick Mason (trommer) og Richard Wright (keyboard, synthesizer). David Gilmour erstattet Syd Barett p gitar i 1970.

Selv om Pink Floyd gjennom plateutgivelser, filmmusikk og turneer var i ferd med n et stadig strre publikum, var det frst da de i 1973 utgav The Dark Side of the Moon, at det virkelig tok av. De fire bandmedlemmene la bokstavelig talt verden for sine ftter, og Pink Floyd var n for en eksklusiv supergruppe regne.


The Dark Side of the Moon, 1973

Forelskelse fra frste tone

Jeg m ha vrt 15 r gammel da jeg oppdaget Pink Floyd, og forelskelsen min var intens og langvarig. The Dark Side of the Moon, og det pflgende albumet, Wish You Were Here, ble spilt om og om igjen i mange r.

Selv om det ble laget mye bra musikk p 1970-tallet, var det p en mte opplest og vedtatt at nettopp disse to albumene til Pink Floyd var i en klasse for seg. Ingen over, ingen ved siden av. (Den dag i dag holder disse albumene stand, mener n jeg.)
Wish you were here, 1975

Gradvis endringer

Forventningene var derfor skyhye da Animals ble sluppet i 1977. Temamessig var dette et album som var inspirert av romanen, Animal Farm, av George Orwell. Jeg m nok innrmme at jeg i begynnelsen ble skuffet over dette albumet. Dette fordi det var s veldig forskjellig fra de to foregende, og dessuten var det helt og holdent dominert av Roger Waters.

Mens tidligere plater hadde involvert samtlige bandmedlemmer i alt fra komposisjon til fremfrelse, var n alle ltene, bortsett fra Dogs, skrevet av Roger Waters alene. Det var ogs han som hadde hovedvokal p alle sporene. David Gilmour mtte nye seg med vre gitarist under denne innspillingen.

N skal det sies at Animals er en plate som har mange kvaliteter, og jeg vet det er mange som mener dette er et av Pink Floyds beste album. Personlig er jeg av den oppfatning at det var David Gilmour som "reddet" Animals, men jeg respekterer at det kan vre delte oppfatninger om dette.


Animals, 1977

The Wall

I 1979 fulgte dobbeltalbumet, The Wall, som ble en eventyrlig suksess for bandet. Storartet musikk og en spektakulr sceneoppsetting gjorde The Wall til noe helt spesielt. Det ble til og med laget en kinofilm av verket, hvor Bob Geldof spilte karakteren, Pink. Personlig er jeg fan av musikken, men jeg har aldri falt for historien som fortelles.

The Wall var babyen til Roger Waters, ingen tvil om det. Med unntak av to lter skrev han egenhendig hele verket, og igjen fikk han dominere som vokalist. Temamessig handlet det for en stor del om Waters egen bakgrunnshistorie i etterkrigs-England. Hans far ble drept i 2.verdenskrig, og han vokste opp med en mor som angivelig var bde dominerende og overbeskyttende. Det er en mrk og dystopisk livsreise man som lytter/ tilskuer fr vre med p. Kanskje litt for mrk, spr du meg. 


The Wall, 1979

Finalen

Det skulle g tre r fr neste album ble sluppet; The Final Cut. N var man blitt vant til at Waters var sjefen i bandet, s det fltes ganske naturlig at det nok en gang var hans lter som preget albumet. (Denne gangen hadde han skrevet samtlige lter.) Albumet var forvrig dedisert til Waters sin avdde far. Savnet etter faren har vrt til stede hos Waters i hele hans liv, og derfor var det nok veldig viktig for ham lage dette albumet.

At det ogs her var hans vokal som fikk utfolde seg p nesten alle sangene, fltes imidlertid ikke like naturlig. I mine rer ble det noen ganger anmasende mtte forholde seg til Waters' forsk p tye stemmen sin til det ytterste. Jeg husker jeg syntes det var rart at ikke David Gilmours vokal kunne benyttes mer. Dessuten reagerte jeg p at Richard Wright plutselig var forsvunnet fra bandet.

Waters ville g solo

N skulle det vise seg at tittelen p albumet ikke var tilfeldig. Roger Waters hadde nemlig bestemt seg for forlate Pink Floyd, og g solo, etter denne plateutgivelsen. Siden han var av den oppfatning at han alene var rsaken til at Pink Floyd fortsatt bestod, regnet han derfor bandet som opplst idet han forlot det.

Han m derfor ha blitt svrt overrasket da det viste seg at verken Nick Mason eller David Gilmour fant seg i at Waters la ned bandet deres. De ville mer enn gjerne fortsette som Pink Floyd, og de var villig til kjempe for det. Nr da ogs Richard Wright meldte seg p dette prosjektet, ble plutselig Waters stende veldig alene i nsket om legge bandet ddt. Waters bestemte seg da for sakske dem, men hans selvvalgte exit fra bandet slo uheldig ut i den kommende rettssaken.

Aldri mer tilbake til det gamle

Jeg leste et intervju med David Gilmour, hvor han fortalte om denne tiden. Da Roger Waters hadde forsttt at han var i ferd med bli utmanvrert av de andre bandmedlemmene, foreslo han at de skulle sette en strek over konflikten, og i stedet fortsette drive Pink Floyd som fr. Han hadde da ftt klar beskjed om at ingen av de tre andre nsket fortsette med Roger Waters som selvutnevnt diktator.

Waters tapte alts rettssaken, og mtte slukret se sine gamle bandkompiser f rettens kjennelse p at de hadde alle rettigheter til bandnavnet, Pink Floyd. Waters gikk solo, og David Gilmour ble den toneangivende kraften i "nye" Pink Floyd.

Begge parter tapte

Personlig mener jeg at verken "nye" Pink Floyd eller Roger Waters klarte denne overgangen srlig godt. Pink Floyd gav ut til sammen to middels gode studioalbum pluss to live album, og p turneene spilte de stort sett gamle Pink Floyd - klassikere. I flere r fylte de riktignok opp svre stadionanlegg med fornyde tilskuere, men musikalsk sett brakte de ikke Pink Floyd noe videre.

Roger Waters gav ut tre soloalbum, som jeg den gangen likte godt, men som jeg i ettertid vil karakterisere som middels vare.


Roger Waters

Oh, by the way, which one's Roger?

N hadde ikke Waters kommet veldig langt ut i sin solokarriere fr han forstod at veldig f visste hvem han var. "Alle" hadde et forhold til Pink Floyd, men ikke mange hadde ftt med seg at den tidligere bassgitaristen i bandet n var ute p egen hnd. For gjre noe med dette, valgte han vende tilbake til The Wall, og han har siden turnert regelmessig med denne rockekonserten.

En etterlengtet reunion

Fiendskapet mellom Waters og de tre som fortsatte som Pink Floyd var temmelig intenst i noen r, men tidlig p 2000-tallet fant det sted en forsiktig tilnrming mellom dem. I 2005 opptrdte samtlige fire i en Pink Floyd reunion i forbindelse med Live 8. Jeg var nok ikke den eneste som nt den gjenforeningen. I dag er Richard Wright dd, og mye tyder vel p at Pink Floyd har pensjonert seg for godt.


Live 8, reunion 2005

I neste innlegg skal jeg forske underbygge min pstand om at det var narsissismen til Waters som frte til den opprivende splittelsen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar