Narsissismen som ødela Pink Floyd (1)

Min hypotese er at den opprivende og endelige splittelsen i Pink Floyd som skjedde på 1980-tallet, var et resultat av egenrådigheten til Roger Waters. Slik jeg ser det, startet denne prosessen allerede under innspillingen av Wish You Were Here, det ikoniske albumet som kom i 1975.


Pink Floyd

Is This the Life We Really want?

Denne splittelsen skjedde for over tretti år siden, så hvorfor skriver jeg om dette nå? Er det i det hele tatt noen som bryr seg? Kanskje ikke, men for meg ble denne historien aktualisert igjen, nå som Roger Waters endelig har kommet med en ny plate. Albumet heter Is This the Life We Really Want?, og er absolutt noe av det beste Waters har gjort (etter The Wall). Låtene inneholder en rekke musikalske referanser, både til tidligere soloplater og til klassiske utgivelser fra Pink Floyd.


Roger Waters

Det blir derfor til at gamle minner strømmer på. Med minnene kommer også en glemt vemodighet frem i lyset igjen, og jeg tar meg i å fantasere om hvordan det kunne gått med Pink Floyd dersom ting hadde utviklet seg litt annerledes.

Før jeg tar for meg hypotesen om Waters destruktive kraft, kan det være greit med en liten oppsummering av Pink Floyds historie:

Bitte litt om historien til Pink Floyd

Pink Floyd kom til verden på 1960-tallet, og bestod av Syd Barrett (gitar), Roger Waters (bassgitar), Nick Mason (trommer) og Richard Wright (keyboard, synthesizer). David Gilmour erstattet Syd Barett på gitar i 1970.

Selv om Pink Floyd gjennom plateutgivelser, filmmusikk og turneer var i ferd med å nå et stadig større publikum, var det først da de i 1973 utgav The Dark Side of the Moon, at det virkelig tok av. De fire bandmedlemmene la bokstavelig talt verden for sine føtter, og Pink Floyd var nå for en eksklusiv supergruppe å regne.


The Dark Side of the Moon, 1973

Forelskelse fra første tone

Jeg må ha vært 15 år gammel da jeg «oppdaget» Pink Floyd, og forelskelsen min var intens og langvarig. The Dark Side of the Moon, og det påfølgende albumet, Wish You Were Here, ble spilt om og om igjen i mange år.

Selv om det ble laget mye bra musikk på 1970-tallet, var det på en måte opplest og vedtatt at nettopp disse to albumene til Pink Floyd var i en klasse for seg. Ingen over, ingen ved siden av. (Den dag i dag holder disse albumene stand, mener nå jeg.)
Wish you were here, 1975

Gradvis endringer

Forventningene var derfor skyhøye da Animals ble sluppet i 1977. Temamessig var dette et album som var inspirert av romanen, Animal Farm, av George Orwell. Jeg må nok innrømme at jeg i begynnelsen ble skuffet over dette albumet. Dette fordi det var så veldig forskjellig fra de to foregående, og dessuten var det helt og holdent dominert av Roger Waters.

Mens tidligere plater hadde involvert samtlige bandmedlemmer i alt fra komposisjon til fremførelse, var nå alle låtene, bortsett fra Dogs, skrevet av Roger Waters alene. Det var også han som hadde hovedvokal på alle sporene. David Gilmour måtte nøye seg med å være gitarist under denne innspillingen.

Nå skal det sies at Animals er en plate som har mange kvaliteter, og jeg vet det er mange som mener dette er et av Pink Floyds beste album. Personlig er jeg av den oppfatning at det var David Gilmour som "reddet" Animals, men jeg respekterer at det kan være delte oppfatninger om dette.


Animals, 1977

The Wall

I 1979 fulgte dobbeltalbumet, The Wall, som ble en eventyrlig suksess for bandet. Storartet musikk og en spektakulær sceneoppsetting gjorde The Wall til noe helt spesielt. Det ble til og med laget en kinofilm av verket, hvor Bob Geldof spilte karakteren, Pink. Personlig er jeg fan av musikken, men jeg har aldri falt for historien som fortelles.

The Wall var babyen til Roger Waters, ingen tvil om det. Med unntak av to låter skrev han egenhendig hele verket, og igjen fikk han dominere som vokalist. Temamessig handlet det for en stor del om Waters egen bakgrunnshistorie i etterkrigs-England. Hans far ble drept i 2.verdenskrig, og han vokste opp med en mor som angivelig var både dominerende og overbeskyttende. Det er en mørk og dystopisk livsreise man som lytter/ tilskuer får være med på. Kanskje litt for mørk, spør du meg. 


The Wall, 1979

Finalen

Det skulle gå tre år før neste album ble sluppet; The Final Cut. Nå var man blitt vant til at Waters var sjefen i bandet, så det føltes ganske naturlig at det nok en gang var hans låter som preget albumet. (Denne gangen hadde han skrevet samtlige låter.) Albumet var forøvrig dedisert til Waters sin avdøde far. Savnet etter faren har vært til stede hos Waters i hele hans liv, og derfor var det nok veldig viktig for ham å lage dette albumet.

At det også her var hans vokal som fikk utfolde seg på nesten alle sangene, føltes imidlertid ikke like naturlig. I mine ører ble det noen ganger anmasende å måtte forholde seg til Waters' forsøk på å tøye stemmen sin til det ytterste. Jeg husker jeg syntes det var rart at ikke David Gilmours vokal kunne benyttes mer. Dessuten reagerte jeg på at Richard Wright plutselig var forsvunnet fra bandet.

Waters ville gå solo

Nå skulle det vise seg at tittelen på albumet ikke var tilfeldig. Roger Waters hadde nemlig bestemt seg for å forlate Pink Floyd, og gå solo, etter denne plateutgivelsen. Siden han var av den oppfatning at han alene var årsaken til at Pink Floyd fortsatt bestod, regnet han derfor bandet som oppløst idet han forlot det.

Han må derfor ha blitt svært overrasket da det viste seg at verken Nick Mason eller David Gilmour fant seg i at Waters la ned bandet deres. De ville mer enn gjerne fortsette som Pink Floyd, og de var villig til å kjempe for det. Når da også Richard Wright meldte seg på dette prosjektet, ble plutselig Waters stående veldig alene i ønsket om å legge bandet dødt. Waters bestemte seg da for å saksøke dem, men hans selvvalgte exit fra bandet slo uheldig ut i den kommende rettssaken.

Aldri mer tilbake til det gamle

Jeg leste et intervju med David Gilmour, hvor han fortalte om denne tiden. Da Roger Waters hadde forstått at han var i ferd med å bli utmanøvrert av de andre bandmedlemmene, foreslo han at de skulle sette en strek over konflikten, og i stedet fortsette å drive Pink Floyd som før. Han hadde da fått klar beskjed om at ingen av de tre andre ønsket å fortsette med Roger Waters som selvutnevnt diktator.

Waters tapte altså rettssaken, og måtte slukøret se sine gamle bandkompiser få rettens kjennelse på at de hadde alle rettigheter til bandnavnet, Pink Floyd. Waters gikk solo, og David Gilmour ble den toneangivende kraften i "nye" Pink Floyd.

Begge parter tapte

Personlig mener jeg at verken "nye" Pink Floyd eller Roger Waters klarte denne overgangen særlig godt. Pink Floyd gav ut til sammen to middels gode studioalbum pluss to live album, og på turneene spilte de stort sett gamle Pink Floyd - klassikere. I flere år fylte de riktignok opp svære stadionanlegg med fornøyde tilskuere, men musikalsk sett brakte de ikke Pink Floyd noe videre.

Roger Waters gav ut tre soloalbum, som jeg den gangen likte godt, men som jeg i ettertid vil karakterisere som middels vare.


Roger Waters

Oh, by the way, which one's Roger?

Nå hadde ikke Waters kommet veldig langt ut i sin solokarriere før han forstod at veldig få visste hvem han var. "Alle" hadde et forhold til Pink Floyd, men ikke mange hadde fått med seg at den tidligere bassgitaristen i bandet nå var ute på egen hånd. For å gjøre noe med dette, valgte han å vende tilbake til The Wall, og han har siden turnert regelmessig med denne rockekonserten.

En etterlengtet reunion

Fiendskapet mellom Waters og de tre som fortsatte som Pink Floyd var temmelig intenst i noen år, men tidlig på 2000-tallet fant det sted en forsiktig tilnærming mellom dem. I 2005 opptrådte samtlige fire i en Pink Floyd reunion i forbindelse med Live 8. Jeg var nok ikke den eneste som nøt den gjenforeningen. I dag er Richard Wright død, og mye tyder vel på at Pink Floyd har pensjonert seg for godt.


Live 8, reunion 2005

I neste innlegg skal jeg forsøke å underbygge min påstand om at det var narsissismen til Waters som førte til den opprivende splittelsen.

hits