hits

Sanas reise kunne fort tatt en annen retning

kommentarer

Sesong 4 av TV-serien Skam har vært Sanas sesong. Vi var nok mange som i løpet av de tre foregående sesongene hadde håpet på at det skulle bli nettopp Sana som fikk hovedrollen denne gangen. Det har nærmest vært umulig ikke å bli nysgjerrig på denne eksotiske, norsk-marokkanske karakteren, for øvrig glimrende spilt av Iman Meskini. 


Fra Skam, NRK

En eksotisk karakter

Med sitt vakre ansikt, omkranset av en sort hijab, var det vanskelig ikke å legge merke til henne. Når hun i tillegg var klok, slagferdig og morsom på en gang, var hun med på å gjøre jentegjengen i Skam til noe helt utenom det vanlige.

Vi så henne sammen med de fire etnisk norske venninnene i friminuttene på skolen og på aktiviteter etter skoletid. Hun deltok også på flere fester, hvor hun riktignok unnlot å drikke alkohol. Mens venninnene klinte med gutter, inntok Sana rollen som observatør.


Fra Skam, NRK

Praktiserende muslim

Ved å benytte hijab på permanent basis signaliserte hun tydelig at hun var praktiserende muslim, og at religionen var en viktig del av livet hennes. Det kunne derfor ikke komme som en overraskelse på noen, at hennes religiøse tilknytning følgelig ville legge visse begrensninger på hennes livsstil.

Dette fikk imidlertid ingen særlig praktisk betydning, siden hun var med jentegjengen på sine egne premisser. Dessuten forelå det hele tiden en gjensidig aksept og toleranse mellom Sana og de fire andre i gjengen, til tross for kulturforskjellene.

Ved at handlingen i sesong 4 for en stor del har dreiet seg om Sana, har vi også blitt litt kjent med familien hennes, som består av foreldre og storebror. Vi har dessuten fått møte vennene til broren, som alle er barn av innvandrere. Vi har fått et innblikk i islamsk bønn og praksis, og vi har forstått at det må ha vært krevende for Sana å skulle kombinere en dogmatisk, religiøs tro med vestlige, sekulære fritidsaktivteter.

Skuffelsen jeg følte

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet - eller håpet - skulle komme frem i denne sesongen, men på ett vis føler jeg en viss skuffelse. Eller resignasjon. Jeg spør meg selv hvorfor. Kanskje hovedgrunnen er fordi serien så tydeliggjør det skillet mellom muslimer og ikke-muslimer som finnes i mange miljøer.

Der dette skillet finnes, ligger det tydeligvis fast, og er i prinsippet upåvirkelig av nye ideer, tenkemåter eller holdninger. At en ung, norsk-marokkansk kvinne med sort hijab henger sammen med helnorske, festglade jenter, er absolutt en kuriositet, men har ikke kraft nok i seg til å bryte ned dette skillet.

Den vanskelige spagaten

Sana ville åpenbart være med sine etnisk norske venninner så langt det lot seg gjøre, og hun forsøkte virkelig å få en tilhørighet til et helt annet kulturelt miljø enn hva hun var vant til hjemmefra. Samtidig var det et faktum at foreldrene hennes ikke likte hennes omgang med jenter som drakk alkohol og hadde kjærester. Særlig var Sanas mor bekymret for om de etnisk norske ungdommene kunne påvirke datteren på en negativ måte.


Fra Skam, NRK

For Sanas bror gjaldt helt andre regler, slik var det bare. Gutter i muslimske familier har som oftest en helt annen frihet enn sine søstre. Men også broren vil etter hvert måtte forholde seg til de forventningene foreldrene og storfamilien har til ham i forhold til valg av fremtidig ektefelle, livsstil og religiøs praksis.

Mellom alle stoler

Sanas prosjekt var egentlig dømt til å mislykkes. Hun sa det jo selv: Jeg er sint. Jeg er sint for at jeg ikke er muslimsk nok. Og uansett hva jeg gjør, blir jeg aldri norsk nok. Og ikke er jeg marokkansk nok.

Hendelsene på karaokebaren

Det var nok mange som hadde vondt av henne da hun ble baksnakket og forsøkt frosset ut fra russebussprosjektet. Det at hun - av enkeltindivider - ikke var ønsket på russebussen, kom frem i forbindelse med en fest på en karaokebar, hvor stemningen var chill og brorskapet tilsynelatende etablert. Gjengen til Sanas bror hadde på nydelig vis smeltet sammen med elevene fra Hartvig Nissen videregående skole, og en stakket stund øynet man et håp om fred og harmoni i denne verden.

Det skulle vise seg ikke å vare; bare sekunder etter at Imagine var blitt fremført som allsang, brøt slåsskampen ut mellom hvite og brune ungdommer. Og Sanas bror var i fremste linje.

Det gjorde det ikke noe bedre for Sana at Noora plutselig stod og råklinte med Yousef, gutten som Sana lenge hadde vært hemmelig forelsket i.

De mange nederlagene

Det var kort og godt ikke Sanas dag. Skuffelsene stod i kø, og hun følte seg nok veldig alene. Jeg var sannsynligvis ikke den eneste som var spent på hvordan dette vil påvirke Sana i tiden som fulgte.

Ville skuffelsen over å ha blitt sparket fra russebussen, føre til at hun også ville trekke seg unna det etnisk norske firkløveret, som jo var den egentlige venninnegjengen hennes?

Ville "sviket" fra Noora føre til at Sana la lokk på sine erotiske følelser, og at hun i stedet projiserte sine følelser og lengsler mot andre objekter? Ville hun kanskje søke seg mot mer likesinnede jenter, som la mer vekt på religion og tradisjon?

Ville avvisningen hun følte fra vestlige ungdommer, gjøre henne enda mer religiøs? Kanskje ville hun finne trøst i muslimske miljøer, hvor alt av vestlige verdier, leveregler og tankegods ble forkastet?

- Nordmenn er rasister

Dette var spørsmål jeg syntes var relevante for Sana der og da. Og det begynte ikke særlig bra; i samtale med Isak, i etterkant av de vonde opplevelsene, sa Sana at hun opplevde nordmenn som rasister. Videre klaget hun over at nordmenn hadde fordommer mot islam, og at de stirret på henne i det offentlige rom.

Jeg må innrømme at disse uttalelsene gjorde meg litt trist og forundret. Var det slik at Sana ikke regnet seg som "ekte" nordmann? Tenkte hun at det var en motsetning mellom det å være norsk og det å være muslim? Syntes hun det var rart at hun kunne få nysgjerrige blikk på bussen når hun kledde seg som hun gjorde?

Hun forsøkte å hevne seg på jenta som bakvasket henne, men ting kom ut av kontroll, og en stund så det ut til at Sana hadde mistet alle. Det viste seg heldigvis ikke å være tilfelle, og snart var hun lykkelig gjenforent med sine venninner. Samtidig fikk hun nytt håp når det gjaldt Yousef.


Fra Skam, NRK

Vennskapet holdt

Sanas tilhørighet til venninnegjengen var altså så sterk at den overvant den plutselige følelsen av utfrysning og utenforskap. På samme tid hadde nok det faktum at hun kom fra en ressurssterk, trygg og stabil familie, også en stor betydning for at hun så fort fant tilbake til sitt gamle spor.

Jeg kan likevel ikke fri meg for å tenke på hva som kunne vært en alternativ livsvei for Sana, dersom nederlagsfølelsen hennes hadde blitt varig. Kanskje noen da ville fortalt henne at dette ikke ville skjedd, hadde hun bare vært en god muslim. Kanskje hun i samme moment ville fått tilbud om å bli med på et arrangement i Islam Net.

Islam Net

Islam Net er en muslimsk organisasjon i Oslo, ledet og kontrollert av Fahad Qureshi. Islam Net fremmer en såkalt salafistisk versjon av islam, og praktiserer eksempelvis full kjønnssegresjon på møtene de arrangerer. De inviterer ofte islamistiske hatpredikanter fra det store utland til sine møter, hvor man snakker varmt om politisk islam, og hyller sharialovene.

De to somaliske søstrene som reiste fra Bærum til IS i Syria for noen år tilbake, pleide for øvrig å gå på møtene til Islam Net.


Illustrasjonsfoto

Hvordan ville Sanas liv ha blitt om Islam Net hadde blitt den nye sosiale arenaen? Kanskje synes du spørsmålet er spekulativt; denne flotte jenta er jo et eksempel på at kulturelle forskjeller og grenser kan overskrides, hører jeg deg si. - Hun ville aldri blitt islamist!

Kunne Sana blitt radikalisert?

Vel, hvor sikker kan du være på at Sana ikke ville kunne gått i radikaliseringsfellen hvis omstendighetene tillot det? Selv er jeg ikke i den minste tvil om at også Sana ville kunne ha startet på denne prosessen, hadde ikke ting ordnet seg med venninnene.

Sana sa selv at som en følge av at hun ble mobbet på ungdomsskolen, hadde hun lett for å gå i svart når hun følte seg dårlig behandlet. I tillegg var hun i utgangspunktet svært religiøs. Selvfølgelig kunne hun i en dårlig periode av livet sitt ha vært kapabel til å innta radikale, islamske synspunkter. Det er nemlig ikke bare kriminelle tapere som ender opp som islamister, viser mange undersøkelser. Mange av de som radikaliseres, kan være ressurssterke og ha omfattende kunnskaper om islam.

Radikaliseringen i Islam Net

Sannsynligvis er det ingen organisasjon som radikaliserer flere unge mennesker i Norge enn Islam Net. Ved at de ikke oppfordrer sine medlemmer til terror, hevder de at de forebygger voldelig ekstremisme. Snakk om retorisk kortslutning! Det kan godt være at ledelsen i Islam Net snakker om en fredelig, islamsk omveltning av det norske samfunnet, som de forakter mer enn noe annet. Men radikaliseringsprosessen medlemmene går gjennom, er ellers helt upåklagelig. Fra å være en ordinær muslim kan man i løpet av kort tid bli forvandlet til en hardcore islamist.

Utenforskap og radikalisering

Nå vet vi jo at det ikke har gått slik med Sana, så hvorfor trekker jeg frem dette alternative narrativet? Jo, jeg gjør det, fordi det er dette narrativet som gjenspeiler virkeligheten for mange norske muslimer.  En av hovedgrunnene som oppgis, til at unge muslimer søker seg til ytterliggående, radikaliserte miljøer har jo nettopp vært denne følelsen av utenforskap. Jeg hører ikke til i det vestlige samfunnet. Uansett hva jeg gjør, blir jeg aldri akseptert som vestlig.

I tunge perioder følte Sana seg verken norsk nok eller marokkansk nok. Hennes deltakelse i den helnorske venninnegjengen var et risikoprosjekt fra starten av, og det som skjedde på karaokebaren den kvelden kunne godt ha vært tuen som veltet det store lasset. Hun hadde virkelig forsøkt å være norsk, men uansett hvor hardt hun forsøkte, ble hun ikke akseptert som det. Det ville kanskje ikke vært så rart om hun derfor begynte å orientere seg mot miljøer hvor hun kunne føle hun var ønsket.

Sanas kjærlighetsliv

Også i kjærlighetslivet til Sana utløste religionen hennes en rekke begrensninger og restriksjoner. Sana hadde kastet sine øyne på Yousef, som uheldigvis for henne var en frafallen muslim. (Hadde han levd i en islamistisk stat, ville han risikert dødsstraff for dette.) Siden islam forbyr ekteskap mellom muslimer og ikke-muslimer, var det i realiteten uaktuelt for Sana å innlede et forhold til ham.

En liten flørt kunne hun nok tillate seg, men foreldrene hennes ville aldri ha tillatt henne å gifte seg med mann som ikke var muslim. Prisen hun måtte betalt for å trosse sine foreldre i dette spørsmålet, ville sannsynligvis ha vært svært høy.

Veien videre: Medisinstudiet i Oslo

Så Sana forsøker nok å glemme Yousef, og hun fullfører tredje året på Hartvig Nissen videregående skole, inkludert russefeiring, uten en kjæreste. Hun begynner deretter på medisinstudiet i Oslo, hvor hun vil treffe mange muslimske medstudenter.

På det medisinske fakultetet vil hun snart forstå at det råder en uskreven regel om at muslimske jenter ikke skal ha noen som helst omgang med etnisk norske, mannlige medstudenter. Dette gjelder i kantinen mellom forelesninger, og det gjelder på lesesalene. En annen uskreven regel forbyr Sana å møte opp på noen av studentfestene, eller delta på felles hytteturer eller andre sosiale studentaktiviteter, hvor mannlige ikke-muslimer møter.

En ektemann til Sana

Kanskje vil Sana - sammen med foreldrene -  finne en egnet ektemann til henne i løpet av studietiden. Forhåpentligvis vil denne ektemannen tillate Sana å praktisere som lege etter endt studietid. Det hadde jo vært fryktelig ergerlig hvis hun ikke skulle få bruke utdannelsen, og i stedet bli henvist til husmorrollen på heltid.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å krysse fingrene.