Når frykten for terror gjør det vanskelig å leve

Så skjedde det igjen. Et nytt terrorangrep. Drepte mennesker. Nye tragedier. Denne gangen i vårt naboland. Mann i bil, i en blodtåke, trigget av et overveldende adrenalinrush, en underliggende psykopati, og en langvarig eksponering for islamistisk giftpropaganda, på jakt etter fotgjengere. Hørt den før? Selvfølgelig har du det; hvem kan vel glemme Nice, Berlin eller London?



Terror i Stockholm                              Foto: NTB scanpix
 

Når broderfolket rammes

Stockholm blir likevel så mye nærmere. Broderfolket. Neste gang kan det godt skje her. I fredelige Norge. Kanskje på Rådhusplassen i Oslo. Eller på Torgallmenningen i Bergen. Ja, hvor som helst, egentlig.

Har jeg endret meg?

Jeg spør meg selv om dette har gjort noe med meg. Denne uvissheten, altså, om det kommer til å skje en terroraksjon i Norge. Innskrenker den min livsutfoldelse? Gjør den meg usikker og redd? Får tidligere terroraksjoner meg til å frykte at jeg selv - eller mye verre verre, mine barn -  skal få oppleve terror?

Vi har snakket om det på jobben den siste tiden. Hva om det skjer i Oslo neste gang. En lastebil i høy hastighet ned Carl Johans gate. Og er det ikke snart 17. mai? Hvor utsatt vil vel ikke barnetogene være?

Andre scenarier

Eller kanskje det dukker opp annen type terror. Tenk om noen plutselig begynner å skyte vilt rundt seg inne på et kjøpesenter. Eller på en konsert. Hva om det dukker opp soloterrorister, som plutselig angriper tilfeldige personer med kniv. Ingen steder vil da kunne regnes som trygge. Selv det å gå på kino vil da kunne innebære en risiko for å være på feil sted til feil tid.

Ja, for det er det dette handler om, ikke sant; være på feil sted til feil tid. Være i konsertlokalet akkurat den kvelden terroranslaget kommer. Sitte på den uterestauranten som skulle vise seg å være angrepsmålet. Eller gå på den gaten hvor lastebilen kommer kjørende.


Terror i Nice
 

Min egen frykt

Jeg har ennå ikke begynt å kikke meg over skulderen når jeg beveger meg rundt i byen, enten det er på sykkel eller til fots. Men jeg må innrømme at jeg på en fullstappet trikk eller buss har hatt tanker om hva som ville vært resultatet, hvis noen der i trengselen hadde sprengt seg selv i luften.

Og hører jeg et smell når jeg er ute og spaserer, kjenner jeg et umiddelbart ubehag, og frykter det er en bombe som har gått av.

Jeg tenker altså ganske mye på at det kan skje terror, og innerst inne frykter jeg nok dette mer enn jeg vil innrømme. Jeg er faktisk mer redd for å bli drept i en terroraksjon enn jeg er for å omkomme i en ulykke. Selv om det statistisk sett er en betydelig høyere risiko for at det er det sistnevnte som kommer til å være tilfelle.

Lav risiko

For ser man på antall drepte og skadde i forbindelse med de ulike terroraksjonene, vil man kunne trekke den slutningen at det faktisk er små sjanser for at en selv vil bli innblandet i noe slikt. Risikoen for å bli påkjørt og drept av en bil i det normale trafikkbildet, er nemlig mange ganger større enn risikoen for å bli kjørt ned av en kapret lastebil.

Ulykker kan skje

Ulykker skjer hele tiden, og mange av disse får et fatalt utfall. Likevel er ikke dette noe som bekymrer meg i det daglige. Muligheten for å bli utsatt for en ulykke, er på en måte en del av livet mitt. Jeg kan velte på sykkel, falle ned trappen, eller tråkke og gli på en issvull.

Det kan begynne å brenne i leiligheten mens jeg sover. Jeg kan krysse veien, og glemme at trikken har forkjørsrett. Jeg kan bli angrepet av en psykotisk pasient på jobben. Alt dette kan skje, men det er ikke noe som opptar meg. Skulle jeg hele tiden ha engstet meg for potensielle ulykker, ville det vært vanskelig å leve normalt.

Frykten for terror forlater meg ikke

Men gjelder ikke det samme for mulige terroraksjoner? Vil ikke den latente frykten for å dø i en terrorhandling, også virke innskrenkende på livsutfoldelsen min? Jo, sannsynligvis. Men jeg klarer likevel ikke å la være å bekymre meg over mulige terroranslag på norsk jord. Jeg evner rett og slett ikke å la være å tenke på dette.

Kanskje fordi en terroraksjon er det motsatte av en tilfeldig ulykke. Terror er en villet handling. En planlagt handling, hvis mål er å drepe så mange mennesker som mulig. En handling som er instrumentell, nådesløs og ondskapsfull. Som det i praksis er umulig å beskytte seg mot. Fordi gjerningsmannen har beveget seg under politiets radar, og således drar nytte av overraskelsesmomentet.

STOCKHOLM, SVERIGE 20170407.
En kapad lastbil mejade på fredagen ner en folkmassa på Drottninggatan i Stockholm.
Foto: Tomas Oneborg/SvD/TT / NTB scanpix
Terror i Stockholm                           Foto: NTB scanpix
 

Terror er en krigshandling

En terroraksjon er dessuten en voldshandling. Og vi har alle lært at vold - med unntak av selvforsvar - er uakseptabelt. Terror er dødsvold. Det er en krigshandling mot et helt samfunn. Det er et åpenlyst angrep mot vårt demokrati. Mot våre verdier.

Terroren har som mål å rive ned sivilisasjonen, skape kaos og frykt, og legge forholdene til rette for samfunnsomveltning og diktatur.

Terror skaper en ny virkelighet

En terrorhandling er altså noe helt annet enn en ulykke, og det blir da også feil å sammenlikne disse to fenomenene. Ulykker er en del av den virkeligheten vi til alle tider har måttet forholde oss til, og som det til en viss grad er mulig å forebygge.

Terrorhandlinger, derimot, representerer en manipulert virkelighet, skapt av hatefulle, reaksjonære og voldsforherligende individer. Terror kan det være vanskelig å forebygge.

Informasjon som skremmer

Når PST angir at det er sannsynlig at en terroraksjon vil finne sted i Norge innen de to neste månedene, må vi ta dette til etterretning. Det er tross alt PST som vet dette best. Likevel er det viktig at denne informasjonen ikke skaper en frykt i oss som virker paralyserende.

Den dagen vi slutter å bevege oss i offentligheten fordi vi frykter terror, har nemlig terroristene vunnet. Det må være mulig å være årvåken og reflekterende, uten å bli paranoid.


Terror i Nice
 

Barna våre

Den verste frykten er likevel relatert til våre barns ve og vel. Hva om terror skulle ramme dem?

Bare å tenke tanken gir et voldsomt ubehag, men vi vet samtidig at det ikke nytter å nekte barn å leve. De må få gå på skole på dagtid, dyrke sine fritidsinteresser på kveldstid. De kan ikke slutte å treffe venner, gå på konserter, eller henge på McDonalds.


17. mai i Norge                                                Foto: Nettavisen
 

De må få blande seg i folkehavet på 17. mai, og når de blir eldre, må de få kose seg på uterestauranter og i parker. Barna våre risikerer med andre ord å være på feil sted til feil tid. Det er en veldig liten risiko, riktignok, men like fordømt er den til stede.

Et vanskelig spørsmål

Sist nyttårsaften fortalte min datter meg at hun sammen med gode venner hadde tenkt seg ned på Aker brygge for der å bivåne fyrverkeriet kl 24.00. Hun spurte meg om jeg mente det ville være trygt for dem å oppsøke et sted med så mange mennesker. For ville ikke en slik menneskeansamling være et opplagt terrormål?

Jeg husker jeg syntes det var vanskelig å skulle gi et råd. Det endte med at jeg sa noe sånt som at det sikkert var trygt i Oslo på nyttårsaften. Jeg kunne jo ikke vite om det var trygt, men jeg kunne heller ikke forsøke å hindre datteren min i å ha et fullverdig liv.

For i vår tid innebærer et fullverdig liv en konstant risiko for å være på feil sted til feil tid. Slik har det blitt. Slik er virkeligheten vår.

 

 

hits