Selvmord kommer ofte som lyn fra klar himmel

Jeg tror ikke det går an å forberede seg på at et menneske man virkelig bryr seg om, skal ta sitt eget liv. Som pårørende eller venn vet man kanskje at personen sliter psykisk, så innerst inne aner man at det er en forhøyet risiko for at det vil kunne ende med et selvmord. Likevel klarer man ikke å forberede seg psykisk på at tragedien en dag virkelig vil inntreffe.

Women walking on rails in a autumn forest
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Frykten vil være der

I stedet går man rundt og er redd. Engstelig. Bekymret. Man lærer seg på et vis til å leve med frykten for at marerittet en dag skal bli en realitet. Dette er en frykt som nok kan variere i intensitet, men den slipper aldri helt taket.

Forvarslene har vært der. Lenge. Kanskje i rikelig monn, til og med. Men tiden har gått, og ingenting har skjedd. Så man begynner å håpe på at det kommer til å gå bra.

Håp og tro

Man våger så smått å tro på henne når hun sier hun ikke ønsker å dø. Når hun ser deg i øynene, og sier hun har valgt livet. Man vil så gjerne tro henne, fordi hun sier det en ønsker å høre. Mer enn noe annet. 

Så lenge man håper, og tror, er det nesten umulig å forestille seg at utfallet skal bli noe annet enn et liv videre. Sammen med alle de hun holder av. Guarden er derfor senket, og man står psykisk uforberedt den dagen selvmordet kommer. Som lyn fra klar himmel.

Tree branches silhouette and dark winter sky seen through window with raindrops.
Foto: Colourbox

I samme øyeblikk minnes man frykten som hadde vært der så lenge, men som for en periode var blitt skjøvet til side. Og man forstår hvorfor redselen hadde vært så tyngende.

Sorgen tar plass

Nå er det jo ikke lenger noen grunn til å være redd, og frykten har forsvunnet. I stedet fylles man opp med andre følelser. Først og fremst sorg. Dernest vantro. Man føler at verden har stanset opp, og at ingenting kan bli slik det en gang var.

Det er også andre som sørger. Sorgen kan uttrykkes på ulike måter. Mens noen går inn i en sjokktilstand, og spør seg selv hvordan det nå skal være mulig å leve videre, kan andre reagere med sinne, og stille et annet spørsmål. Ikke til seg selv, men til avdøde: "Hvordan kunne du gjøre dette mot oss?"

En annerledes sorg

Sigmund Freud mente at det som skiller en normal sorgreaksjon fra en alvorlig depresjon,er fraværet av selvbebreidelser og mindreverdighetsfølelse hos den som sørger. (Selvbebreidelser og mindreverdighetsfølelse er rikelig til stede i en alvorlig depresjon.)

Jeg har ikke sett Freud uttale seg om hva som skiller en sorgreaksjon ved et normalt dødsfall fra sorgreaksjonen ved et selvmord. Sannsynligvis ville han ha påpekt at den store forskjellen mellom de to sorgreaksjonene først og fremst er at sorgen som følger et selvmord, hele tiden vil bli forstyrret av selvbebreidelser og skyldfølelse.

Hvorfor reagerte jeg ikke på det hun sa? Burde jeg ikke forstått at hun slet psykisk? Hadde jeg stilt opp mer enn jeg gjorde, ville hun kanskje ha vært i live i dag.

En egoistisk handling?

Fordi selvmordet berører så mange mennesker, kan man - når avmaktsfølelsen tar overhånd - komme til å betrakte selvmordet som en egoistisk og hensynsløs handling. Javisst, handlingen er hensynsløs i sin grusomhet, og den etterlater så altfor mange i en lang og vond sorgprosess.

An image of old graveyard
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Men for personen som tok sitt liv, var nok bakteppet et annet. Kanskje var dette noe som hadde bygget seg opp over tid, i en tilstand av absolutt håpløshet, i et altoppslukende mørke, hvor dømmekraften var sterkt svekket.

Kanskje følte personen seg som en byrde for familie og venner, og tenkte at alle ville få det bedre hvis denne byrden ble fjernet. Man ønsket ikke lenger å være den som hindret at de man var glad i, skulle få leve gode liv.

Fastlåste vangforestillinger

En slik tankegang har selvfølgelig ingenting med virkeligheten å gjøre, og kan gjerne karakteriseres som et nærpsykotisk fenomen. Men slike resonnementer dukker ofte opp i forbindelse med alvorlige depresjoner, og det er derfor all grunn til å anta at de er til stede i tiden forut for et selvmord.

Og er man i en slik fastlåst, depressiv tilstand, kan det være svært vanskelig å vurdere de konsekvenser et selvmord vil kunne få for menneskene som står igjen. Konsekvenser i form av sjelelige sår, som kanskje aldri vil gro. 

Jeg tror at vi alle - innerst inne- ønsker å leve, og at det å ta avgjørelsen om avslutte livet for egen hånd, ofte skyldes flere faktorer som alle er med og formørker en allerede depressiv sinnstilstand. Resultatet blir uansett en tragedie for personen som dør, og en tragedie for de som står igjen.

 

hits