hits

Kidnappingene i Cleveland: Nr offeret savner kidnapperen.

Den 6. mai 2013 klarte tre kvinner rmme fra et hus i Cleveland, USA. Det viste seg at husets eier,Ariel Castro, hadde kidnappet disse kvinnene for ti r siden. Siden holdt han demfanget i kjelleren sin, hvor han utsatte dem for tortur, voldtekter og umenneskeliggjring.



Gina DeJesus var bare 14 r da bortfringen skjedde, og marerittet skulle frst ta slutt ni r senere. Hun var venninne med Castros datter, og hun (og familien hennes) kjente flgelig kidnapperen. Dette kan ha vrt grunnen til at Castro dekket til ansiktet hennes nr han voldtok henne.


Etter to mneder i frihet sliter hun fortsatt med en nakkeskade, etter at hun skal ha blitt holdt lenket fast i flere mneder av gangen.


I flge kvinnens familie har hun etter rmningen gitt uttrykk for at hun savner Castro. Ja, hun skal angivelig savne mannen som frarvet henne ungdomstiden. Mannen som sperret henne inne i mrket, og mishandlet henne i ni r.


Hvordan er dette mulig?


Kan det vre at hun sympatiserer med overgriperen? At hun faktisk identifiserer seg med aggressoren?

Hvis s er tilfelle, viser hun klare tegn p en flelsesmessig reaksjon som har ftt navnet Stockholmsyndromet.

Dette syndromet ble frste gang beskrevet i forbindelse med en gisselsituasjon i Stockholm i 1973. To kriminelle forskanset seg i en bank, og tok fire ansatte som gisler. Da politiet - gjennom forhandlinger - forskte f satt gislene fri, kunne det virke som gislene tok ranernes parti. Mot politiet.

Til tross for de befant seg i et banklokale sammen med desperate og bevpnede ranere, gav gislene uttrykk for at de opplevde tilvrelsen som trygg og god. De nsket derfor ingen innblanding fra politiets side. Og da politiet, etter seks dagers forhandlinger, aksjonerte og befridde dem, gav de uttrykk for sympati med gisseltakerne. De nektet ogs vitne mot ranerne i den pflgende rettssaken.

Gislenes reaksjoner p fangenskapet, og de holdninger de utviklet i forhold til gisseltakerne, kom uventet p bde politi og psykologer. Syndromet man mente ha oppdaget, fikk navnet Stockholmsyndromet.

Stockholmsyndromet skulle for alvor bli kjent i forbindelse med rettssaken mot Patty Hearst i 1975. Patty Hearst var barnebarnet til avismogulen William Randolph Hearst, og ett r tidligere hadde hun blitt kidnappet av en terroristgruppe i USA. Hun var da 19 r gammel.

I flere mneder ble hun utsatt for psykisk og fysisk mishandling, sannsynligvis ogs voldtekter. Gradvis begynte hun tenke som sine kidnappere, og hun begynte identifisere seg med dem. Hun sluttet seg derfor aktivt til terroristgruppen.

Da hun ble arrestert, risikerte hun en meget lang fengselsdom. Hun og forsvarerne fikk imidlertid gehr for at hun ikke hadde blitt med i terroristgruppen frivillig. Men at det som skjedde, var en direkte flge av det skalte Stockholmsyndromet.

Siden har det med jevne mellomrom dukket opp tilfeller hvor unge kvinner har blitt kidnappet og holdt I fangenskap I mneder og r. Uten at de har gjort forsk p rmme.

Natascha Kampusch rmte eksempelvis fra Wolfgang Priklopil - mannen som bortfrte henne - frst etter tte r. Hun har i ettertid fortalt om de flelsesmessige bnd hun knyttet til sin kidnapper.

S det er kanskje ikke s rart at Gina DeJesus fler et slags savn etter Ariel Castro. For mye tyder p at det er de samme psykologiske mekanismene som inntreffer, enten man blir tatt som gissel, eller holdt som sexslave. Eller man lever i et voldelig forhold.

Da Gina DeJesus ble kidnappet av en familievenn, mtte hun omstille seg til ekstreme livsbetingelser. Hvor kidnapperen hadde all makt, og bestemte om hun skulle leve eller d.

Jeg kjenner denne saken kun gjennom media, men jeg vil anta at hun ble lammet av en voldsom frykt, som ganske raskt fjernet all motstand hos henne. Viljen til kjempe mot, eller rmme, forvitret. Den totale hjelpeslsheten tok over.

Gradvis gled hun inn i et slags avhengighetsforhold til Castro. Fordi alt handlet om overleve. Og sadisten som mishandlet og voldtok henne, var samtidig den personen som gav henne muligheten til leve videre.

Han dela sitt offer systematisk, men representerte likevel det trygge. Ved srge for mat og drikke, toalett, av og til en dusj.

Kanskje viste han henne ogs tegn p godhet av og til; lsnet litt p lenkene, brakte henne rene klr, tok en pause i voldtektene. Hvor lett for henne ville det ikke da vre ske etter det gode i ham? Se p ham som et menneske som ikke bare hadde mrke sider?

Gradvis kan hun ha begynt fle litt sympati med monsteret. Gradvis kan hun ha begynt identifisere seg med sin aggressor.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar